Stian M. Landgaard

Jeg har en kamerat (Nagel) som er svært begeistret for fantasy, nærmere bestemt fantasylitteratur -- i særdeleshet slik den fremstilles av Terry Goodkind gjennom serien Sword of Truth (Tor Books 1994--present). I motsetning til min kamerat er jeg temmelig, hva skal vi si ... ubegeistret for fantasy.

Det er mange grunner til dette, men ett av stridspunktene har vært at jeg foretrekker såkalt "seriøs litteratur", hovedsakelig bøker som fremstiller komplekse virkelighetsbilder med moralske gråsoner, mens han har mer sans for verdensanskuelser med klare skiller mellom godt og ondt, mellom helter og skurker, hvilket som regel forefinnes i fantasylitteraturen. "Seriøs litteratur" er, etter hans mening, ofte befolket av "hovedpersoner med mavesår" og lignende antihelter. Altså for mye naturalistisk realisme og for lite romantisk idealisme, for mye av hvordan mennesket (i all dets begredelighet) er, og for lite av hva mennesket (i all dets edelhet) kunne ha vært.

Denne diskrepansen mellom oss har avstedkommet flere diskusjoner i årenes løp, og mangt og meget kunne ha vært sagt om våre respektive synspunkter. Det jeg imidlertid vil begrense meg til å gjøre her, er å foreta en slags amatørpsykologisk undersøkelse av fantasylitteraturens reseptive funksjon. Dette med bakgrunn i en artikkel jeg nettopp har lest, "The ahistoricism of medieval film" av Arthur Lindley (1998). Her analyserer han en rekke filmer omhandlende middelalderen og peker blant annet på deres manglende autentisitet: at de ofte fortoner seg som rene allegorier over moderne, aktuelle fenomener, og at de fremstiller en idealisert, disneyifisert middelalder som har lite til felles med den faktiske epoken. 

Det er det siste aspektet som er interessant i denne sammenheng. Lindley peker nemlig på fem vesenstrekk ved middelalderfilmer som på forskjellig vis er ment å skulle stille et antatt psykologisk behov hos publikum, og min kongstanke er at fantasylitteraturen deler denne funksjonen, nettopp fordi den er satt i en idealisert, disneyifisert versjon av middelalderen. Mitt mål er dog ikke å diskreditere genren som sådan, men derimot å demystifisere noen av årsakene til dens voldsomme appell, og det vil jeg gjøre gjennom å undersøke hvilken relevans de følgende fem vesenstrekkene ved middelalderfilmer kan ha for fantasylitteraturen:

(1) The Middle Ages are used as an entry into childhood, either of the archetypal individual or of the culture, a place where mythic patterns are played out "innocently" by naive versions of ourselves.

Et vesentlig aspekt ved å lese skjønnlitteratur er å kunne transcendere den generelle situasjonen man befinner seg i. Men denne overskridelsen trenger ikke å være eskapistisk; den kan godt være motivert av leserens søken etter opplevelser og visdom som er relevant for nettopp hans liv. Fantasy, blant annet, gir derimot leseren en mulighet til å flykte til en enklere verden. Han flykter ikke nødvendigvis fra ansvaret som følger med å være voksen (fantasylitteraturens karakterer bærer titt og ofte vekten av både én og to verdener på sine skuldre), men fra kompleksiteten som følger med å leve i et gjennomregulert og mangefasettert samfunn, og som ofte gjør det umulig å være fullstendig immanent i sin tilværelse, slik et barn kan.

Innrømmer man Jungs arketyper en viss gehalt, kan man si at leseren søker åndelig veiledning gjennom å leve seg inn i "mytiske mønstre". Det vil si at han gir slipp på den komplekse virkelighet han lever i, for å kunne innbille seg at han befinner seg i en enkel virkelighet hvor "det rette" finnes, og hvor det er en fastlagt vei mot det, som han bare trenger å finne. Dette er gjerne den moral som barn lærer og lever etter, men som går tapt når voksenlivets tragiske innsikter melder seg.

(2) The Middle Ages as shorthand for the-spirituality-missing-in-our-lives [...], where the medievals occupy a position of holy innocence.

Et poeng relatert til det forrige. Både fantasylitteraturen og den idealiserte middelalderen pleier å operere med en metafysikk som etablerer visse "objektive" sannheter om deres respektive universer. For middelalderen er dette naturlig, da åndslivet var dominert av en sterk gudstro forankret i en mektig kirke. Siden fantasylitteraturen søker å emulere middelalderen på dette punkt, konstaterer den gjerne en rekke "ubestridte kjensgjerninger" om virkeligheten, guddommelige størrelser som "The Force", "The Source", "The Creator" og lignende. I motsetning til den moderne verden (både i fiktiv og reell forstand) blir det aldri stilt spørsmål ved slike størrelser; de forblir grunnpilarer som opprettholder en naiv åndelighet i karakterene, og som vi lesere muligens savner i våre egne liv og føler at vi finner her.

(3) The Middle Ages as the Land of Lost Sexual Archetypes, [where] gender difference remains fundamental and essential.

Igjen handler det om identitet og trygghet. Fantasylitteratur har i så måte ofte et svært konservativt -- ja, nesten middelaldersk -- syn på kjønn, og den ekte kjærlighet mellom mann og kvinne holdes frem som den absolutt største og vakreste forening mellom to mennesker, og i en tid hvor kløften mellom idealet og realitetene oppleves som stor og truende, vil fantasylitteraturens forskjønnede fremstilling virke forlokkende på mange lesere.

(4) The Middle Ages as a game preserve -- or elephant's graveyard -- for unironized heroism [...]. Like the preceding categories, this is also an example of the use of the Middle Ages as a mode of psychological and social simplification: a distancing device [...] meant to show us the rude outline of things.

Ja, alt som forsøker å gi skinn av høytidelighet, risikerer å bli latterliggjort til døde av den allmektige, allestedsnærværende ironien i vår postmoderne tid. Fantasylitteraturen er i all hovedsak konsentrert rundt helteskikkelser, og selv om vi finner helter også i litterære fremstillinger av mer moderne tidsepoker, er det vel få steder helten kan være mer selvhøytidelig enn i en middelalderbasert fantasybok. Kanskje skyldes det at vi som lesere blir innforstått med at fantasyvirkeligheten er langt farligere enn vår, at det står mye mer på spill, og at menneskene alltid havner i graverende situasjoner -- da aksepterer vi en helt som ikke ironiserer over seg selv, men gjør jobben sin uten å trekke på smilebåndet eller frykte svikt i potensen.

(5) The Middle Ages as visionary key, [providing] a source of moral rigor and clarity, [as well as] inspiration for inquisitorial fanaticism.

Dette punktet virker (siden jeg har beskåret det og fjernet alle partikularia) som en oppsummerende erkjennelse. Middelalderen forsyner oss med noe som for mange synes å være en mangelvare i den vestlige verden av i dag, nemlig fundamentalisme. Vi kaller det riktignok ikke "fundamentalisme", for denslags ser vi bare hos dem vi betrakter som radikalt annerledes enn oss.

I en verden hvor metafysikken får eksistere i fred for intellektuelle masekopper, opererer moralen gjerne med to enkle begreper, "godt" og "ondt" (etter tradisjonelt kristent mønster). På den ene siden har vi den moralske, ufravikelig gode helten. På den andre siden figurerer den umoralske, fanatisk onde skurken. Disse to, skapt i henholdsvis Guds og Satans bilde, er vestlige, kristne arketyper som det er vanskelig å få øye på når man er vokst opp i den selvsamme kulturen, og det er først med det siste århundrets dekonstruksjon av kristendommen at disse røper seg som utilstrekkelige modeller for det moderne menneske. Dette er noe den "seriøse litteraturen" vanskelig kan unngå å ta hensyn til, mens fantasylitteraturen (og triviallitteraturen generelt) ikke bare overser dette i all lykksalighet, men er sogar avhengig av å operere med slike arketyper, for det er bare dem eskapistisk inklinerte mennesker kan flykte til.

Men som jeg nevnte tidligere i innlegget, foreligger det et spørsmål om hvorvidt litteraturen skal fremstille mennesket slik det er, eller slik det kunne ha vært. Her har min kamerat (Nagel) vært av den oppfatning at det er det siste som gjelder, siden det er uinteressant å lese om noe man kan observere ved å ta seg en tur på byen. Hans konklusjon blir dermed at det er idealet som må fremstilles, og det kan jeg til en viss grad være enig i, men ikke hvis idealet skal baseres på den kristne metafysikken som manifesterer seg i Disneys og fantasylitteraturens versjon av middelalderen. Jeg synes det er naivt å fremstille idealmennesker med utgangspunkt i tapt metafysikk, når vi ennå ikke har klart å fremstille mennesket slik det er, sett fra et moderne perspektiv. Av denne grunn forfaller disse litterære idealmenneskene til stereotypiske uinteressantheter, og deres appell forskanser seg til slike som ikke søker litteraturen fordi de vil nærme seg virkeligheten, men fordi de vil fjerne seg fra den.