Kategori: Litteratur

Plutselig er det kommet offentligheten for øre at den tyske forfatteren Günter Grass, feiret nobelprisvinner i litteratur, har vært medlem av Waffen-SS i sine unge år. Og hva er offentlighetens reaksjon? Jo, gi tilbake nobelprisen! Måtte forfatteren aldri gjøre det.

Nazi-spøkelset henger fremdeles over mange gamle, berømte menn, og straks det blir kjent at de ikke bare kjempet på tysk side som vanlige soldater (som Horst Tappert, vår alles kjære Derrick gjorde), men derimot vervet seg til tjeneste i eliteavdelingene, SS og det som verre er, kommer ramaskrikene villig vekk.

Fra vårt perspektiv i dag kan vi godt enes om at nazismens fremvekst var et beklagelig kapittel i verdenshistorien, på samme måte som vi enes om at islamistisk terrorisme er det. Men hvis vi kunne gi Nobels fredspris til Arafat, enda vi visste hvilke aksjoner han hadde stått bak, hvorfor skulle vi kreve Nobels litteraturpris tilbake fra Grass? Hva i alle dager har litteraturprisen å gjøre med forfatterens fortid eller politiske holdninger?

Når det er sagt, kan det også nevnes at Günter Grass er blant dem som i etterkrigsårene har tatt et moralsk oppgjør med nazismen. Det er derfor smålig å behandle ham som en krigsforbryter bare fordi han nå viser seg å ha vært tilknyttet den selvsamme bevegelsen i sin ungdom. Den politisk korrekte venstreintelligentsiaen skyr ingen midler i sin jakt etter å rive ned store menn.

Jeg har riktignok ikke lest Günter Grass. Blikktrommen er det eneste jeg har et forhold til, men da kun filmversjonen. Nå har imidlertid denne negative oppmerksomheten han er blitt til del, fått meg interessert i mannen. Hans selvbiografi, Beim Häuten der Zwiebel, kommer derfor til å ligge på soveromsgulvet mitt i høst. (Ja, jeg sover på en madrass.)

Egentlig er det på tide jeg sier noe om bokbransjen. Vi har jo hatt en forholdsvis rolig litteratursommer, ikke noen langvarig debatt av den typen som Ari Behn og Tore Renberg kastet seg ut i sommeren 1999, da de sogar fikk med seg en rekke andre forfattere på lasset. Oversetteraksjonen har oppdatert sine hjemmesider, men har ellers ikke gjort så mye vesen av seg i offentligheten den siste måneden.

Men helt rolig har det ikke vært. For riksanarkisten Syphilia Morgenstierne, som forøvrig er forlegger i forlaget Fritt og vilt, har laget stort oppstuss om sitt litterære hjertebarn, romanen En av de beste, skrevet av en forfatter som går under psevdonymet Kim Iseki. Årsaken er at boken ikke ble innkjøpt av Kulturrådet, hvilket frøken Morgenstierne mener skyldes at forlaget hennes ikke er medlem av Forleggerforeningen. Statistikken viser angivelig at mens over nitti prosent av alle påmeldte bøker fra organiserte forlag blir innkjøpt, blir femti prosent av alle påmeldte bøker fra uorganiserte forlag nullet.

Nå er jo denne forskjellsbehandlingen forsåvidt grunn til uro (det er jo skattepengene som brukes til dette formål; Kulturrådet er ikke en privat stiftelse som kan skalte og valte med pengene som de lyster), men jeg synes det er langt mer urovekkende dersom prinsippet i forlagsbransjen skulle bli: Vi utgir bøker som vi tror vil bli innkjøpt

Forresten kan man jo bare droppe hele innkjøpsordningen og se om forlagene fortsatt vil gi ut bøker skrevet av alskens forfatterspirer rundt om i det ganske land. Ville de ha gitt ut min bok? Se, det lurer jeg på.

Kim Iseki er forøvrig en pussig figur, som har valgt å skrive under psevdonym og overhodet ikke opptre i offentlighetens lys. (I motsetning til Mathias Faldbakken, som bare gjemte seg bak Abo Rasul da han forsøkte å få debutboken antatt.) Hvis ikke denne Iseki er Syphilia Morgenstierne selv, eksperimenterende med romangenren og forfattermyten, er det grunn til å lure på hvorfor vedkommende har valgt å holde seg skjult. Selv skriver han/hun:

Hei! Jeg er Kim Iseki. Jeg har skrevet romanen ”En av de beste” på Forlaget Fritt og vilt. Mer får du ikke vite om meg. Jeg kan si litt om hvorfor:

• Det å skrive bøker er et voldsomt konsentrasjonskrevende og ensomt arbeid. Man blir litt ”rar”, trenger tid til å tenke, trenger å være i fred, særlig når man driver og brygger på en bok.
• Det å opptre i offentligheten er det motsatte av alt dette. Man skal komme rett fra frisørsalongen og te seg strålende naturlig på tv-programmer og andre arrangementer som forlaget presser en til å delta i, bare for at de skal selge noen eksemplarer ekstra.
• Det er blitt verre og verre. Hele kulturlivet dreier seg i dag bare om hvilke kjente personer som har skrevet ditt og datt, ikke hva som står i bøkene.
• Jeg har tenkt å skrive flere bøker. Jeg har tenkt å fortelle flere historier som ikke er fortalt før. Jeg har tenkt å gi deg litt av hvert å tenke på. For at det skal være mulig, kan du dessverre ikke få se meg på tv.

Kilde: http://www.frittogvilt.no/eadb/iseki.html

Selv om jeg skal være den første til å innrømme at forfatterens identitet bør være irrelevant for hvorvidt boken skal bli innkjøpt av Kulturrådet, finner jeg det underlig at en forfatter vil lukke seg så mye inne i forhold til offentligheten. Hvorfor i det hele tatt ønske å publisere sine verker hvis man mener at kulturlivet kan ryke og reise? Slik jeg ser det, er det en del av yrket å delta på arrangementer, promotere boken og sørge for at ens mesterverk blir lagt merke til. Slik det er nå, blir En av de beste i stor grad forbigått, og hvis det er en god bok (jeg har ikke lest den), så fortjener den bedre.

Kim Iseki avslutter sin presentasjon med å si at man skriver for ettertiden, mer enn for nåtiden. Jeg kan ikke være mer uenig. For å trekke en liten parallell: Jens Bjørneboe sa at den litteratur som ikke vekker forargelse i dag, er stendød i morgen.

Hva får Iseki til å tro at hans/hennes litteratur vil være levende for ettertiden, hvis den passerer ubemerket hen i våre dager?

"Våkn opp!" formante forfatteren Erik Lundesgaard i en kronikk i Dagbladet i går. Mannen er vel mest kjent for å ha forkynt sin misnøye med de sparsomme royaltyinntektene han fikk for boken Skikk og bruk utgitt på Cappelen i 2005, men nå rykker han altså ut og proklamerer Cappelens moralske overlegenhet i forhold til de øvrige tre store i forlagsbransjen, Aschehoug, Gyldendal og Damm.

For mens Damm er villig til å kjøpe opp bokhandelkjeder (nærmere bestemt Tanum), hvilket Lundesgaard selv hevder er det økonomisk riktige å gjøre, så har Cappelen uttalt at deres strategi er å ikke eie bokhandler, hvilket Lundesgaard altså hevder er økonomisk uklokt, men det moralsk riktige å gjøre. Markedsøkonomien og konkurranseevnen blir nemlig overkjørt nå som de største forlagene er i ferd med å få monopol i bokbransjen, og her mener Lundesgaard at staten og Konkurransetilsynet må gripe inn.

Er det noen som ser en feilslutning i dette resonnementet? Markedsøkonomien blir overkjørt fordi én part frivillig kjøper en vare som en annen part frivillig selger? Sist jeg sjekket, var forutsetningen for markedsøkonomi nettopp et fritt marked, altså at hvem som helst har lov til å iverksette transaksjoner så lenge ingen tvang er involvert. På den annen side er det ingen forutsetning for det frie marked at det foreligger konkurranse; det er bare en forutsetning at ingen ved hjelp av makt forhindrer muligheten for konkurranse -- og det er kun staten som kan gjøre det. Derfor har vi et vinmonopol i Norge, men ikke et bokmonopol.

Hvis Lundesgaard virkelig mener at konkurranse "er sunt", som han skriver, bør han ikke prøve å stoppe frivillige transaksjoner av denne typen, for det er da konkurransen -- og viktigst: det frie marked og eiendomsretten -- mister all verdi. Hva er poenget med å arbeide i mange år for å bygge opp et stort og lønnsomt firma i et slikt samfunn? Man vet jo aldri når staten plutselig banker på døren og sier: "Dessverre, du har arbeidet for godt, firmaet ditt er blitt for lønnsomt, du ødelegger for andre aktører i bransjen. Vi blir nødt til å ta fra deg halve selskapet."

Lundesgaards moralsk høyverdige hensikt med sin kritikk er tilsynelatende å beskytte leserne, "konsumentene", for han mener at uten betydelig konkurranse vil forlagsgigantene kunne sette bokprisene høyere. Men dette er et feilspor som bare blir vanligere i det populistiske Norge: å appellere til "de svakes rettigheter" som våpen mot alt man ikke liker. Og her til lands er det vel ingenting som er mer mislikt enn økonomiske giganter. Hvis man, som jeg, tror at et fritt marked går planøkonomien en høy gang, og at eiendomsretten må ivaretas -- også for de store forlagene -- er det intet gyldig argument å rive ned Aschehoug, Gyldendal og Damm for å gi leserne lave bokpriser. (Ikke at jeg tror lave bokpriser hadde blitt konsekvensen uansett.)

Og hvis problemet egentlig er at Lundesgaard er sur for sine lave royaltyinntekter, bør han ikke angripe selve systemet som gjør det mulig å tjene penger. Jeg blir gjerne med på å forhandle frem bedre betingelser for forfatterne, men det må skje etter prinsippet om fair play. Forlagene er som kjent avhengige av at noen skriver bøker for dem (forfatterne), og at noen kjøper bøker fra dem (leserne). De kan hverken tvinge forfattere eller lesere inn i sin tjeneste, og derfor vil det være helt galt av staten å gå inn og tvinge forlagene inn i vår tjeneste.

I mellomtiden gratulerer jeg Damm med å ha gjort et fullstendig legalt bokhandelsoppkjøp og rykket opp på tredjeplass etter Aschehoug og Gyldendal. Bronsemedaljen er vel fortjent!

Jeg oppdaget plutselig at Aschehougs hjemmeside har gjennomgått en solid endring. Det ser både stilfullt og funksjonelt ut, og det sier jeg ikke bare fordi det er "mitt" forlag.

Men det var på tide, for Cappelen har lenge hatt en flott hjemmeside, og det er heller ikke så lenge siden Gyldendal fulgte opp med det samme. Sjekk selv:

Aschehoug

Cappelen

Gyldendal

Nå gjelder det bare at Damm hyrer en webdesigner med sans for sublimitet. Men dette forlaget er kanskje for opptatt i bokhandelen i disse dager.

Dagbladet har i løpet av de siste ukene publisert stadig nye versjoner av en liste over forfattere som kommer med bøker til høsten. Det er stort sett storkanonene som nevnes (Lars Saabye Christensen, Dag Solstad, Ari Behn, osv.), i tillegg til noen få debutanter som allerede har markert seg i offentligheten (Fredrik Wanderup og Arne Lygre). 

Vi som hverken har etablert oss et navn eller vist hva vi er gode for, holdes rettelig utenfor. Selv om avisene nok vet om oss, har de vel en såkalt "sperrefrist" når det gjelder all informasjon om debutanter. Vi begynner først å eksistere når høstlisten lanseres. Så det betyr enda et par måneder i brakkene mens elitetroppene marsjerer til fronten.

Forøvrig ser det ut til å bli en svært grovkalibret bokhøst. Jeg trodde vi var kvitt mesteparten av ammunisjonen i fjor høst, da Kjærstad, Ullmann, Seyfarth, Jacobsen og en rekke andre fyrte løs med alt de hadde. Nå kan det tegne til at mitt lille bidrag forsvinner fullstendig i kruttrøken.

Men debutanter blir heldigvis lagt merke til i Norge, og siden jeg entrer slagmarken midt i august, rekker jeg kanskje mine femten minutter med skarpladd berømmelse før Behn og Saabye ruller over meg.