Kategori: Litteratur

-- Norske samtidsforfattere er døve og blinde for det som skjer ute i verden, hevder Bergljot K. Nordal (31), som har gjennomført en større studie av samtidsromaner.

Det melder ABC Nyheter i dag. Og jeg siterer faktaboksen:

Anniken Løvdal (34) og Bergljot K. Nordal (31) har gjennomført en litteratursosiologisk studie av samtidslitteraturen i masteroppgaven «Norske romaner - modernitetssmerte eller navlelo». De to har undersøkt hva norske romandebutanter om, hva de etablerte forfatterne skriver om, hvilke sosiale miljø som beskrives i norske samtidsromaner, og ikke minst om norske romaner kan sies å ha noen funksjon i samfunnet. Deres studie viser at en stor del av den norske samtidsromaner er selvbiografisk og selvframstillende, der forfatteren enten bruker sin egen biografi eller gjerne også sitt eget navn i fiksjonen.

Min første tanke var at jeg ville lese denne masteroppgaven. Sjekket Bibsys og Universitetsbiblioteket i Oslo, men det er bare en knapp uke siden oppgaven ble ferdig, så jeg er kanskje tidlig ute. Interessant at media også var det. Kontakter, kontakter.

Til og med jeg nevnes i artikkelen, som en av 2006-debutantene:

Over en fjerdedel av utvalget til Nordal og Løvdal inneholder en eller annen form for selvbiografiske trekk. Dette gjaldt blant annet Lars Saabye Christensens «Sirkus», Hanne Ørstaviks «Kallet - romanen», Thure Erik Lunds «Inn», Tor Obrestads «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» og Ari Behns «Entusiasme og raseri». Også debutantene Cecilie Gamst Berg, Stian M. Landgaard og Frank Lande bruker biografien sin i bøkene.

Problemet er, ifølge Nordal, tofold:

1) De norske samtidsforfatterne er "døve og blinde og har ingen følere utover, bare innover i seg selv". De selvbiografiske trekkene tar plassen til alle de viktige tingene som skjer i verden, krigen i Afghanistan, osv.

Imidlertid er det ikke selvbiografismen i seg selv som gir norsk litteratur nådestøtet, for "selvreflekterende litteratur kan fungere som en kollektiv bevissthet og si noe om oss som lever i dag". Det er imidlertid ikke en ære Nordal levner norsk samtidslitteratur:

2) En selvbiografisk roman berører ikke leserne uten å "våge å risikere noe". Forfatterne må risikere å "stille seg selv i et dårlig lys" for at litteraturen skal bli interessant. Det verste er angivelig at forfatterne skjuler seg i fiksjonen, insisterer på at de skriver romaner, og at tekstene deres både er sanne og usanne. Nordal trekker frem to eksempler.

Hanne Ørstaviks gamle venninne Solveig Østrem gikk ut i Samtiden og hevdet at hun ble brukt som modell for flere av Ørstaviks romanfigurer. Likeledes ble Nikolaj Frobenius' roman Teori og praksis, av forlaget lansert som en "løgnaktig selvbiografi", angrepet for måten han fremstilte tettstedet Rykkin på; flere personer hevdet dessuten at de kjente seg igjen i boken. Både Ørstavik og Frobenius hevdet at de skrev romaner og ikke trengte å stå til ansvar for at leserne øynet likhetstrekk mellom virkelighet og fiksjon.

Ifølge Nordal burde forfatterne heller gå i clinch med leserne når de blir konfrontert med spørsmålet: "Er det du skriver, sant eller usant?" De burde si rett ut: "Ja, dette er sant." Eller: "Dette er løgn." Da mener hun litteraturen vil ha en virkning, og konkluderer:

"Vi trenger mer vågale forfattere, som tør gå inn i diskusjoner med lesere som er uenig i litteraturen deres."

Mon det, tenker jeg.

Og jeg vil så absolutt lese denne masteroppgaven før jeg hopper til fasttømrede konklusjoner. Mitt eneste grunnlag er artikkelen, så det får holde til enkelte preliminære konklusjonssprang.

For hvordan kan man egentlig være "uenig" i litteraturen en forfatter har skapt? Menes det måten litteraturen fremstiller virkeligheten på?

Jeg hadde en "fiktiv" kateket med i min egen "selvbiografiske" debutroman. En "virkelig" kateket hevdet seg identifisert i teksten og krevde forlaget for en forklaring på hva min uforskammede fremstilling skulle bety. Kateketen antydet rettslig forfølgelse av saken ved å bemerke at brevet også var sendt til advokat. Det er imidlertid en kjent sak at det er svært vanskelig å påvise ærekrenkelser og injurierende påstander når det er tale om en roman befolket av angivelig fiktive karakterer (selv om bare et navn er forandret). Forlaget mitt sendte dermed kateketen et skriv med en kort forklaring på hvorfor en slik fiktiv kateket syntes påkrevet av teksten og ikke var ment som noen nidningsdåd mot virkelige kateketer. Etter det ble stille. Julefreden senket seg vel over kateketen som over oss andre.

Men hva skulle jeg gjort, ifølge Nordal? Skulle jeg sagt: "Ja, selvsagt var jeg ute etter å ramme deg, din møkka-ka-ka-kateket?" Hadde det vært vågalt? Hadde jeg med dette demonstrert at jeg var villig til å nå ut til mine lesere og diskutere med dem? Kanskje det endatil hadde blitt rettssak, medieoppmerksomhet og -- noe som Nordal ser ut til å mislike - flere solgte bøker? Og endatil ville ikke min påstand vært sann. Personlig ante jeg ikke hvem kateketen var, men en venn av meg hadde flere år tidligere skrevet en kort e-post hvor han fortalte om en dåpssamtale med en kateket. Den beskrivelsen satt igjen hos meg da jeg i romanen skildret to venners prat om en dåpssamtale.

Til syvende og sist bunner denne debatten i hvorvidt man synes litteraturen skal stå på egne ben, som selvstendige kunstverk, eller om litteraturen skal være et vedheng til forfatteren, avhengig av dennes kommentarer og debattvillighet om verket. Etter min mening må det være opp til forfatteren selv å avgjøre hvorvidt han mener et verk trenger ytterligere drahjelp. Personlig synes jeg en bok skal tale for seg. Derfor svarer jeg unnvikende når intervjuere spør meg hva som er sant og usant. Jeg ser intet poeng i å skrike ut at jeg har basert professor Berggrav på professor Gravberg. Av og til er jeg selv usikker på hva som er fakta og fiksjon, og jeg synes ikke slik informasjon nødvendigvis gjør en bok bedre eller mer interessant. Snarere bidrar den jo til å tabloidisere litteraturen, hvilket synes å være stikk i strid med hva Nordal ønsker.

Det er som om man vil ha det til at fiksjon er mindre verdifullt enn fakta, at poenget med å lese romaner er å trenge gjennom all den fiktive staffasjen og finne frem til konkrete fakta -- istedenfor å betrakte romanen som en større sannhet hevet over trivielle sannheter og løgner.

Men så er det dette problemet med at man skriver selvbiografisk.

Jeg skjønner så inderlig godt kritikken. Å stirre inn i sin egen navle, uansett hvor dyktig man er til å turnere språket, vil etterhvert bli langtekkelig for den godeste leseren. Det virker jo som om det er krimlitteraturen som har tatt utfordringen med å bringe oss nervepirrende og "viktige" historier om arabiske terrorister og russisk mafia, mens den såkalt seriøse skjønnlitteraturen er fornøyd med å skildre en ung, misforstått mann sittende på sin hybel mens han stirrer på navlen sin og funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende.

Nå har jeg ikke lest så mange bøker fra året 2006 som Nordal og Løvdal har. Strengt tatt kan jeg bare snakke for meg selv. (Jeg lurer fremdeles på hva som står om meg i masteroppgaven deres. Kanskje jeg til og med omtales gjennom et helt avsnitt.) Min roman omhandler sant å si en ung, misforstått mann. Han sitter ikke så mye på hybelen sin. Han stirrer heller ikke på navlen sin eller funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende. Faktisk er livet hans ganske spennende -- intellektuelt, seksuelt, familiært og akademisk.

Men ung, misforstått mann, ja. Er det egentlig så rart? Hvorfor blir man forfatter, hvis det ikke er fordi man føler seg misforstått på et eller annet plan? Joda, noen har sikkert det alibiet at de bare vil fortelle spennende historier. Da havner de kanskje i krimgenren eller noe lignende. Men den såkalt seriøse skjønnlitteraturen handler jo nettopp om mennesket. Og ett sted må man begynne, i hvert fall når man er ung. Det er naturlig å begynne med seg selv. Hvordan kan det forventes at en ung jypling som ennå ikke kjenner seg selv, skal begynne å skrive fornuftig og innsiktsfullt om Afghanistan?

Jeg entrer mental fosterstilling hver gang jeg hører unge politiske brushoder skvaldre i vei om verdens store politiske utfordringer som om alle problemer løste seg bare vi handlet etter visse lettfordøyelige slagord. "USA ut av Irak!" skriker en stor del av venstresiden. Bare fordi ... eh, ja, fordi USA er teite, lissom, de har jo ikke noe i Irak å gjøre. Det er de som mener mangt og meget om hvordan verden bør se ut, og de elsker å bygge luftslott høyt hevet over virkeligheten og ikke minst seg selv. Hvordan kan man overhodet begynne å forstå terrorisme, fundamentalisme, etc., etc., hvis man ikke engang forstår menneskenaturen? Hvis man ikke engang forstår seg selv?

Den "selvbiografiske" romanen er et forsøk på å forstå seg selv. Et spedt, kanskje fånyttes forsøk i de fleste tilfeller. Men det er i det minste en langt mer sober start enn å leke bajas på verdensarenaen. Alt skal ikke være lettvint underholdning om "verdens store problemer".

Fremragende oppvisning på scenen i går, Jan!

Torsdag 22. november besøkte Jan Kjærstad Tromsø på evighets- arrangementet Litteraten. I halvannen time satt han og intervjuer Erling Steenstrup på teaterscenen og pratet om løst og fast under litteraturens hvelving.

Forløperen til bokbadet var vel egentlig Kjærstads nye essaysamlingsamling, Kjærstads matrise, som er en 950 sider lang bok bestående av tre essaysamlinger og noen bonusspor (som det begynte å hete da Litteratur-Norge skjønte at Musikk-Norge hadde et langt kulere vokabular å skilte med), ennskjønt det ble heller lite snakk om akkurat det verket.

Likevel hadde Steenstrup skjønt noe vesentlig i forkant av bokbadet, og han annonserte det også: Kjærstad skulle få prate nærmest uforstyrret, for det er det han kan best. Heldigvis hadde vi halvannen time til rådighet, og samtalen på scenen gikk langsomt og digressivt for seg. Det var vel bare én gang de to virkelig snakket i munnen på hverandre, og det var da Kjærstad bare måtte skyte inn en av sine litterære maksimer: Leseren er intelligent; det er leseren som skriver femti prosent av boken i kraft av å lese den.

For meg personlig er Kjærstad en av de store prosjektforfatterne i norsk litteratur. Det kan nok være flere ting ved hans bøker jeg ikke har helt sansen for, mens det er andre ting jeg setter pris på. Jonas Wergeland-trilogien er storslått og savner nok sidestykke i norsk litteratur, selv om jeg etterhvert merket en viss lede ved det jeg oppfattet som en uendelighet av gjentagelser. Kanskje stod ikke utførelsen bestandig i forhold til tanken bak, men verket som sådan var en ruvende opplevelse for meg.

Som Aschehoug-kollega fikk jeg håndhilst på Jan Kjærstad for første gang like før forestillingen. Det var et historisk øyeblikk, rent personlig. I 2001--2002 var jeg umåtelig engasjert i Kjærstad og leste alt jeg kom over. I ettertid har jeg nok fordelt meg mer på flere forfattere, men jeg leser fremdeles alt Kjærstad utgir. Tegn til kjærlighet kom ut i en periode da jeg orienterte meg mot andre stemmer, så den har jeg dessverre skippet, men det kommer nok en dag ... Kongen av Europa lignet kanskje litt for mye på Jonas Wergeland-trilogen, selv om det var en fin bok på mange vis.

Men når det gjelder Kjærstads litterære prosjekt, er jeg fascinert til fingerspissene. Jeg synes det er en fryd både å lese og lytte til hans ideer, visjoner, betraktninger om litteraturen. De to essaysamlingene Menneskets matrise og Menneskets felt, som jeg leste våren 2002, ble både tankevekkere og inspirasjonskilder. Menneskets nett fra 2004 har jeg bare lest flyktig i, og jeg gleder meg til å sette meg ned og lese alle essaysamlingene på nytt.

I den forbindelse var det én ting ved arrangementet som overrasket meg litt. I min naivitet hadde jeg trodd at Kjærstad er like avhengig av å selge bøker som vi småforfattere er, og at han hadde tatt med seg en bunke titler som han hadde tenkt å signere og selge etter forestillingen. Den gang ei. Han vet kanskje av erfaring at tromsøværinger er slappe bokkjøpere. (Det vet i hvert fall jeg.) Så jeg fikk ikke kjøpt meg Kjærstads matrise i går.

Den manglende etterskrubben la imidlertid ingen demper på bokbadopplevelsen. Litt synd at jeg ikke har skaffet meg båndopptager, for det ble sagt så mange ting som jeg kunne tenkt meg å høre igjen og igjen -- ikke minst da Kjærstad på spørsmål fra salen gav oss en begeistrende innføring i Tusen og én natt.

Et annet gullkorn var hans oppfatning av skrivning: at nitti prosent av jobben ligger i å finne det rette stoffet, det som lar seg skrive ut til en roman. Dette i kontrast til det rådende synet i Litteratur-Norge: at du kan skrive om hva som helst, bare du skriver godt. Min erfaring ligger trolig tettere opp mot Kjærstads; man skriver ikke godt om et stoff som ikke er godt. Man skriver i hvert fall ikke engasjert og engasjerende, inspirert og inspirerende.

Kjærstad hadde også noen interessante tanker rundt forfatterrollen. Vanligvis har en skjønnlitterær bok bare én forfatter, og selv om redaktører, korrekturlesere og konsulenter har rett og plikt til å befamle verket med sine klåfingre, er det likevel forfatteren -- dette besynderlige individet som har sittet der i time etter time, dag etter dag, natt etter natt, og lirt av seg alle disse sidene -- som har det siste ordet i alle sammenhenger. Dette til forskjell fra hollywoodske filmer og TV-serier, hvor det ofte er minst ti forskjellige forfattere innom manus for å skrive og fikse og flikke. Tanken bak er at de alle har sine styrker og svakheter, og når alle legger sitt spesielle talent i potten, må jo summen bli et vellykket produkt. Hadde det så ikke vært en god idé å gjøre det samme med bøker?

Der smeller Kjærstad til med kontrapunkt: En bok skal ha svakheter. Den skal være et produkt av den individuelle forfatterens unike stemme, med alle de lyter, tilkortkommenheter og dumheter som hører til. For deri ligger også farvene, nyansene, originaliteten, det som gjør en bok særegen og verdt å lese.

Kanskje er det derfor Kjærstad fortsetter å være en så populær og beundret forfatter, selv om hans bøker stadig kritiseres for det samme: unødvendig mye gnål om erotikk og erobring; enkle, instrumentelle setninger uten undertekst; gjentagelse på gjentagelse av de samme forslitte temaene og metaforene. Dette er Kjærstad, på godt og vondt.

Jeg forlot salen i går med et smil om munnen. Kjærstad leverte varene. Og hvis jeg ikke tar helt feil av årstallene, kommer Kjærstad ut med en ny roman hvert tredje år. Bokhøsten 2008 kan virkelig bli noe å glede seg til.