Hopp til innhold

Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste

Dagen i dag kalles Helligtrekongersdag, eller også Epifania, som betyr "Åpenbaring". Det var på denne dagen, for godt og vel to tusen år siden, de tre vise menn fant Jesusbarnet. Det var også på denne dagen for ti år siden, lørdag 6. januar 2007, jeg unnfanget ideen til Det absolutte nullpunkt.

Her har vi funnet noe vi kan bygge på, karer ...

I ettertankens blekhet er det fornøyelig å kontemplere at jeg trodde boken skulle utkomme i 2008, senest i 2009. Men jeg var høy på meg selv etter utgivelsen av Herrer i åndenes rike i august 2006 og tenkte at jeg heretter kom til å lire av meg bøker annethvert år.

Så hva er status i dag, ti år etter at romanen ble påbegynt? Og hvorfor er det ikke blitt utgivelse ennå? De spørsmålene skal herved besvares for nest siste gang. Neste gang jeg besvarer dem, er det slutt, på den ene eller den andre måten. Med rene ord: Hvis romanen ikke antas i år, blir den en del av mitt Nachlass. Men la meg nå ikke foregripe historiens gang.

For å begynne med spørsmål nummer to:

Det er tre hovedgrunner til at det ikke er blitt utgivelse ennå: 1) Romanstoffet er komplisert og omfattende. 2) Det har vært lange opphold i skrivningen. 3) Mitt forlag, som utgav debutboken, har etter to konsulentuttalelser ikke vært tilstrekkelig fornøyd med manus til å ville innlede et forpliktende samarbeid med utgivelse i enden av tunnelen.

For å elaborere litt rundt disse tre hovedgrunnene:

1) Siden romanen omhandler en ung kvinne som fanges i skjæringspunktet mellom katolisisme og kryonikk (engelsk wikipediaartikkel), måtte jeg researche begge deler grundig. Så måtte jeg sy en historie rundt dette hvor mange ulike personer er involvert. Så skulle det i tillegg være et krim- eller thrillerelement i historien for å holde spenningen oppe. Dette krim-/thrillerelementet har endret seg i løpet av årene, er kommet mer i forgrunnen, noe som også har krevd lange perioder med grubling og omskrivning.

2) Uheldigvis har ikke alle ti årene gått utelukkende til skrivning. Jeg minnes å ha lest at Lars Saabye Christensen brukte tyve år på Halvbroren. (Men så utgav han riktignok andre bøker i skriveperioden.) Etter en kraftig burst våren 2007 dabbet det av utpå sommeren og tok seg bare så smått opp til høsten og neste vår. Jeg gikk ofte til katolsk messe våren 2008 for å observere ritualet, og mye av skrivearbeidet gikk fremdeles til å etablere romanuniverset. I tillegg arbeidet jeg et par-tre dager i uken i bokhandel. Høsten 2010 trodde jeg at romanen snart var ferdig, og bad min redaktør om å rydde skrivebordet før året var omme. Uheldigvis tok det meg et helt år til å skrive den ferdig, og da var den blitt temmelig lang, mer enn seks hundre sider.

3) Forlaget mottok manus mot slutten av 2011, og jeg trodde at det kunne tegne til en 2012-utgivelse. Dessverre hadde min redaktør det altfor travelt med andre ting til å få lest manus med det første, så selv om jeg fikk en lunken konsulentuttalelse (med både positiv og negativ kritikk) etter et par måneder, tok det mer enn et halvt år før min redaktør hadde tråklet seg gjennom mursteinen. Han var forsåvidt enig med konsulenten, så jeg gikk i gang med omarbeidelse høsten 2012. Romanen måtte slankes, og genrefokuset måtte være sterkere. Arbeidet varte til påsken 2013, så sendte jeg inn ny versjon. Et par måneder senere kom det en ny uttalelse, trolig fra en annen konsulent. Den var på sett og vis enda mer negativ, og min redaktør lot til å ha mistet brorparten av håpet.

Den sommeren skrev jeg en annen roman (på seks uker istedenfor seks år), som endte opp med tittelen La alt håp fare, og denne forsøkte jeg å få inn hos forlaget høsten 2013, men også denne gang var responsen lunken. Så fra 2014 av bestemte jeg meg for å skrive min masteroppgave i filosofi isteden. Den hadde ligget på is siden jeg debuterte som forfatter i 2006, men etter knapt to års arbeid ble den ferdig i slutten av 2015, og jeg var klar for å vende tilbake til skjønnlitteraturen. Først skrev jeg om La alt håp fare, og mens jeg ventet på svar fra forlaget, begynte jeg i mars 2016 med omarbeidelsen av Det absolutte nullpunkt, tre år etter at jeg sist hadde jobbet med den.

Uheldigvis var hverken mitt forlag eller andre forlag interessert i La alt håp fare, så jeg fortsatte å skrive på Det absolutte nullpunkt frem til sommeren, da jeg innså at jeg måtte ha et strammere plott og mer spenning inn i historien. Så jeg brukte hele høsten på å skrive en lang og omfattende plottstruktur som deretter skulle kles i romantekst. Og der befinner jeg meg nå ...

... ved besvarelsen av første spørsmål: Hva er status i dag, ti år etter at romanen ble unnfanget? Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt at romanen var klar til innsending. Enda bedre, antatt. Men jeg holder nå på med kledningen av rammeverket, for å bruke et arkitektonisk bilde. Tekst fra plottstrukturen som kun er oppsummerende, "så gikk hun til kirken, deltok i messen, snakket med presten om hans studietid", må bli til levende skildringer og dialog. Dette arbeidet hadde jeg håpet å bli ferdig med til 1. februar, men det er bare å glemme. Jeg er per i dag gjennom tretten (!) prosent av plottstrukturen. Så kanskje 1. mars. Jeg har tenkt å spørre to-tre vennlige sjeler om de kan lese romanen og gi knusende tilbakemelding. Hvis ting går som smurt, noe det riktignok sjelden gjør, skal manus sendes til forlagene (i flertall, ja) rundt påske. Det er med andre ord ingen tid å miste.

Fortsatt god Helligtrekongersdag!

Facebook