Monsteret var der hele tiden

Min gode venn Rolf Klaudiussen gjorde meg nettopp oppmerksom på en side med korte skrekkhistorier på bare to setninger. Jeg leste den første og måtte stanse der. I alle fall for en liten stund. Den var trolig den mest skremmende korthistorien jeg noensinne har lest, og gåsehuden som fortsatt omgav meg en viss tid etter lesningen, satte meg i tanker om hvorfor denne historien, eller snarere denne typen historie, kunne ha en så sterk virkning på meg og presumptivt også på andre.

Historien er muligens opprinnelig postet på Reddit av nicket justAnotherMuffledVo og lyder:

I begin tucking him into bed and he tells me, “Daddy, check for monsters under my bed.” I look underneath for his amusement and see him, another him, under the bed, staring back at me, quivering and whispering, “Daddy, there’s somebody on my bed.”

Hva er det som gjør denne historien så skummel? (Hvis noen lesere skulle synes at den ikke er skummel, er jeg lutter kommentarfeltøre.) Slik jeg ser det, skyldes skummelheten først og fremst den narrative strukturen som biter seg selv i halen. Historien starter med en helt ordinær hverdagssituasjon hvor både guttens far og vi, leserne, føler oss trygge, og ender med en sjokkerende avsløring som ikke bare river oss ut av tryggheten der og da, men retroaktivt ødelegger den tryggheten vi følte til å begynne med: Vi var nemlig aldri trygge. For monsteret braste ikke plutselig inn døren på et senere tidspunkt. Monsteret var der hele tiden.

Vårt synspunkt ligger hos jeg-fortelleren, som er faren. Vi vet bare det han vet. Og hans opplevelse er av en vanlig kveld hvor han brer dynen over sin sønn, og gutten ber ham sjekke om det er monstre under sengen, noe han trolig har gjort mange ganger før. Alt dette minner om en trygg og normal familiesituasjon som vi, de voksne leserne, og faren er godt kjent med. Det er kun sønnen som er utrygg, men hans redsel er barnets irrasjonelle frykt for mørket, som vi ikke deler, men vi bærer over med den for barnets skyld, og derfor titter faren ned under sengen for å gjøre sønnen trygg og fornøyd.

Men så ser han sønnen sin, en annen sønn, under sengen. Og i det øyeblikket rives faren og vi, leserne, ut av normaliteten. Hvordan kan det være to av dem? Og den umiddelbare tanken er kanskje at denne sønnen under sengen er en falsk sønn, altså et monster. Det i seg selv er skummelt nok, men så ser vi at denne sønnen under sengen ikke ter seg monsteraktig. Han ter seg nøyaktig som man skulle forvente av en liten gutt. Han stirrer på faren, han skjelver, og han hvisker noe. Alle disse tre beskrivelsene er i seg selv typiske tegn på et barns normale engstelse, og vi kan bare forestille oss hva faren nå tenker eller føler. Han gjenkjenner sin egen sønn under sengen, enda sønnen ligger i sengen, tenker kanskje stadig at dette må være noen som utgir seg for å være hans sønn, men frykten som har rammet gutten under sengen, er nok til at han selv føler en gryende redsel. Og så kommer selve punchlinen:

«Pappa, det er noen oppi sengen min.» Og da slår alt om, for nå tenker vi at dette må være den ekte sønnen. Men hvem er det da som befinner seg der oppe, like over sengekanten, mens faren og vi er her nede på gulvet og stirrer den antatt ekte sønnen inn i øynene?

Historien er usedvanlig effektiv i å inspirere angst og beven hos leseren. Det skumleste monsteret er ikke en stor, hårete skikkelse med skarpe tenner og klør som kommer brølende ut av garderobeskapet. En person som vi har nær oss og er glad i, derimot ... I det øyeblikk vi innser at han ikke er hva vi trodde han var, blir han det skumleste monsteret.

Filmen The Sixth Sense (1999, Bruce Willis) gjør utmerket bruk av et lignende motiv, ved å la en liten gutt (overbevisende spilt av Haley Joel Osment) se døde mennesker rundt seg. For gutten og for oss, seerne, virker disse menneskene noenlunde normale ved første øyekast, men plutselig snur de seg og avdekker en eller annen dødelig skade, for eksempel et gapende hull i bakhodet, og vi innser skrekkslagne at de ikke var normale mennesker likevel. Den kanskje skumleste scenen i filmen er den hvor gutten er på do om natten, merker at noen går forbi i gangen, og følger etter vedkommende inn på kjøkkenet. Det er en kvinne, og han tror det er hans mor. Men så snur kvinnen seg, en helt ukjent person. Hun er rasende, opptrer som om gutten er hennes voldelige ektemann, og viser ham sine selvpåførte dødskutt i underarmene.

Det som gjør denne scenen særskilt uhyggelig, er guttens antagelse om at det er hans mor som går der, selv om han (og vi, seerne) er usikker hele veien mens han følger etter henne inn på kjøkkenet.

Men filmen som helhet redder seg inn fra å bli den totale grøsser ved at guttens faktiske mor forblir intakt fra begynnelse til slutt. Hun spiller hele tiden rollen som en trygg støttespiller for sin sønn, men vet ikke om hans sjette sans før på slutten. Langt mer skrekkinngytende hadde det vært dersom gutten ved filmens slutt hadde oppdaget at selv ikke moren var hans mor, men «noe annet».

For den aller verste uhyggen opptrer når reelt nære mennesker viser tegn til ikke å være den vi trodde de var. Spørsmålet som da kan reise seg, er om det er dem eller oss det er noe galt med. Vi går vanligvis ut ifra at det er dem, men når det objektivt sett er oss selv det feiler noe, har vi et psykologisk tilfelle. Den ekstreme versjonen av dette er Capgras syndrom, som er en psykisk forstyrrelse hvor person A blir overbevist om at person B, vanligvis et familiemedlem eller en venn, har blitt skiftet ut med en identisk bedrager.

I et lengre narrativ kunne man ha fremstilt en slik sykdom i detalj og latt skrekkpotensialet bero på en stadig voksende usikkerhet om hvorvidt person A virkelig er syk, eller om det faktisk stemmer at person B er en bedrager.

I eldre tider var slike forestillinger ofte en følge av uvitenhet og overtro. Mest vanlig var foreldres frykt for at underjordiske vesener skulle bytte ut deres spedbarn med et underjordisk barn, en såkalt bytting. For hvis barnet som lå i vuggen, etterhvert viste seg å være deformert, stygg eller på annet vis avvek fra den forventede utviklingen, var det en nærliggende tanke at det ekte barnet hadde blitt erstattet av en bytting. Foreldrenes reaksjon kunne da være å be en bønn om at det ekte barnet skulle komme tilbake, mishandle byttingen for å få de underjordiske til å hente den igjen, eller sogar drepe den.

Særlig i det før-industrielle samfunnet hadde den folkelige forestillingen om byttinger en viktig funksjon, siden den gav vanskeligstilte foreldre en unnskyldning for å kvitte seg med sitt "falske" barn, slik at de slapp å forsørge et sykelig, tilbakestående og i fremtiden uproduktivt familiemedlem, som ellers kunne ha utgjort en tung belastning på familiens sparsomme ressurser. Det handlet om å overleve.

Når det gjaldt byttinger, så man naturligvis aldri begge barna samtidig, kun det ene. I historien om faren og sønnen(e) brukes isteden dobbeltgjengermotivet, hvor to identiske personer opptrer samtidig. I litteraturen er dette et kjent og kjært motiv, blant annet i Dostojevskijs roman Dobbeltgjengeren (1846), Som oftest er det hovedpersonen selv som oppdager at han har en dobbeltgjenger, og denne er gjerne identisk av utseende, men oppfører seg annerledes. Dobbeltgjengeren hos Dostojevskij er en mer sjarmerende og sosialt vellykket versjon enn originalen, mens i den gotiske skrekkhistorien er onde og djevelske dobbeltgjengere en sentral ingrediens.

I vår historie appliseres dobbeltgjengermotivet på en annen person, altså sønnen. Og fordelen er at vi (og faren) umiddelbart vet at noe er galt, selv innenfor rammen av et så kort narrativ. Det er ikke et psykologisk tilfelle, men et konkret fenomen, kanskje paranormalt og overnaturlig, men like fullt en empirisk kjensgjerning. Her er det virkelig en bedrager, for faren vet jo at han ikke har tvillinger. Men vi kan ikke være sikre på om bedrageren befinner seg i eller under sengen, og det forsterker uhyggen samt redselen for å begå en skjebnesvanger feil, akkurat slik det må ha vært for fortvilte foreldre som ikke visste om det var en bytting eller deres ektefødte barn som lå i vuggen.

Hvem er monsteret? Hva skjer når faren kikker opp i sengen og ser gutten som ligger der? Ser han da bare sønnen sin, som titter på ham med troskyldige øyne og spør om det var et monster under sengen, eller innser han plutselig at det vesenet han nettopp har bredt dynen over, likevel ikke er hans sønn? Intet av dette får vi vite, og vi må simpelthen overlate resten til vår egen uhyggelige fantasi. Det er nettopp denne ansatsen historien har skapt, som gjør den så briljant.