Hopp til innhold

Ayn Rand, arketypene og idealismen

For få dager siden ble jeg ferdig med Ayn Rands Atlas Shrugged. Det vil komme et innlegg om denne boken etterhvert. Den er jo, på tross av flere beundringsverdige kvaliteter, full av karakterer som ikke bare er typer, men polariserte arketyper: enten helter (eller i det minste mennesker i besittelse av korrekte filosofiske premisser) som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker (eller i det minste mennesker i besittelse av perverse filosofiske premisser) som utelukkende fremstilles usympatisk. Spectatia og jeg har i fellesskap gitt uttrykk for vår frustrasjon over denne bokens klisjépregede persongalleri, noe som fikk henne til å kaste boken i søpla og meg til å gi den en fem år lang pause.

Jeg husker nemlig en høstdag i 2004. En lørdag. Jeg fikk plutselig denne innskytelsen. Jeg ville lese Ayn Rands bøker, The Fountainhead (heretter TF) og Atlas Shrugged (heretter AS). Nå. Jeg måtte ha dem samme dag. Jeg dro derfor til biblioteket og lånte med meg de norske oversettelsene, hhv. Kildens utspring og De som beveger verden. Jeg leste førstnevnte, som hun publiserte i 1943, og som handler om den individualistiske arkitekten Howard Roark, i løpet av et par uker. Men da jeg skulle gå i gang med sistnevnte, som handler om den individualistiske jernbaneoverkikadoren Dagny Taggart, fikk jeg nok etter hundre sider. Jeg hadde allerede blitt mettet av arketypografien i den første murstenen og klarte ikke mer av dette. Interessant nok er det mange lesere, skal man dømme etter anmeldelser på Amazon og slikt, som liker TF, men ikke AS. På den annen side er det nok like mange eller flere som regner TF (600 sider) som et fint preludium til det uovertrufne hovedstykket AS (1100 sider).

Jeg har i ettertid innsett at jeg var sterkt påvirket av TF da jeg skrev Herrer i åndenes rike. Det var faktisk TF som gav meg ideen til et filosofisk trekantdrama, tre filosofier representert ved tre forskjellige personer, representert ved Nikolai Andersen, Richard Celius og Christian Winther.

The Fountainhead består av fire deler. Hver av delene er betitlet med en av fire viktige personer i boken, Peter Keating, Ellsworth Toohey, Gail Wynand og Howard Roark, og de personene representerer fire forskjellige "typer". Jeg vet ikke om det er Rand selv som har sagt det, men typene er "the man who couldn't be, and doesn't know it", "the man who couldn't be, and knows it", "the man who could have been" og "the man as he should be". Peter Keating er en ung arkitekt som prøver å oppnå suksess, men som mangler talent og selvtillit, og som lever på andres tjenester. Ellsworth Toohey er en spaltist som ikke besitter andre talenter enn evnen til å influere svakere mennesker, og han oppnår sin maktfølelse ved å indusere altruisme og skyldfølelse i dem, helt til deres ego og selvfølelse er brutt ned. Gail Wynand er en rik forretningsmann som besitter talent. Dette talentet bruker han dog ikke til å skape noe eget, men til å kontrollere massene ved hjelp av sin populistiske avis, ennskjønt han i sitt privatliv etterlever de "riktige" verdiene. Sluttelig er det hovedpersonen, Howard Roark, arkitekten som kun lever for seg selv og det han skaper, og som er likegyldig til hva andre mener.

Opprinnelig hadde jeg selv tenkt å ha en firedeling på samme måte, med fire deler og fire "typer". De fire personene, hvorav tre skulle være filosofistudenter, var ment å representere tre sentrale filosofer, tilfeldigvis de samme filosofene som de skrev sine master- og hovedfagsoppgaver om. Nikolai Andersen skulle da representere og skrive om Peter Wessel Zapffe. Etterhvert fant jeg ut at Zapffe ikke hadde noen helhetlig, original filosofi. Han var inspirert av Schopenhauer og en særdeles dyktig skribent, men ut over det kunne han ikke måle seg med de øvrige filosofene jeg skulle bruke: Immanuel Kant, Ayn Rand og Friedrich Nietzsche.

Dermed ble det filosofiske trekantdramaets roller besatt av Nikolai Andersen som kantianer, Richard Celius som randianer og Christian Winther som nietzscheaner. Boken ble ikke delt i tre konkrete deler etter mønster fra The Fountainhead, men selve grunntanken lignet. Boken skulle på idéplanet gjennomløpe en slags dialektisk prosess fra Kants altruisme via Rands "rasjonelle" egoisme og sluttelig ende opp i Nietzsches "sanne" "egoisme" (anførselstegnene antyder at disse begrepene ikke kan tas for gitt uten en lengre redegjørelse). På samme vis kan The Fountainhead sies å begynne med den talentløse altruisten (som innerst inne er egoist uten å vite det), fortsette til den kyniske altruisten (som innerst inne er egoist og vet det), gå gjennom den selvmotsigende egoisten og ende opp i den fullkomne egoisten.

Det er ingen filosofiske overraskelser i Rands litteratur. Det er ingen tvil om hvor sympatien hennes ligger, og hvor den kommer til å ligge fra begynnelse til slutt. Den randianske filosofien – objektivismen – presenteres hele tiden som ufeilbarlig, og som følge av det presenteres motparten alltid i et mildt sagt dårlig lys. De som forfekter sosialisme og altruisme, er skurker. De er krypende, smigrende, ondsinnede, depraverte, selvmotsigende, inkompetente tullinger. Det eneste de er i stand til, er å ødelegge for heltene, som alltid er høyreiste, slanke, elokvente, moralske og talentfulle arbeidsnarkomaner.

Hvis dette ligner på en tegneserie, er det ikke langt fra sannheten. Men Rand har et klart premiss for å skrive som hun gjør: Litteraturen skal anskueliggjøre virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er. At virkeligheten derfor er langt mer kompleks, kan ikke kunsten ta hensyn til. Rands formål med litteraturen er å portrettere den ideelle mannen (det er alltid en mann), og hennes univers må derfor organiseres på en slik måte at den ideelle mannen står i klart relieff. Verden består stort sett av snyltere, sosialister og irrasjonelle følelsesmennesker. De få selvbærende, rasjonelle egoistene som utgjør hennes heltegalleri, er underdogs, for det er skurkene som sitter i maktposisjon. Men heltene vil seire til slutt.

Friedrich Nietzsche
Friedrich Nietzsche

Rands styrke ligger ikke i å problematisere ulike filosofiske standpunkter, men i hennes evne til å skape litterære situasjoner hvor hennes filosofi får komme til uttrykk på forskjellige måter. Men det er klart, Rand er ikke interessert i å problematisere ulike filosofiske standpunkter, men i å demonstrere hvorfor hennes objektivisme er best. Opprinnelig tenkte jeg å gå en lignende vei med Nietzsche. Og der Rands ideal er den komplett rasjonelle mannen, er Nietzsches ideal overmennesket. Den kanskje klareste forskjellen på de randianske og nietzscheanske idealene er at Rands helt har samlet alle sine drifter under rasjonalitetens banner, mens Nietzsches overmenneske anerkjenner irrasjonalle viljer som en viktig drivkraft for å utrette noe. Der Rands helt er en typisk representant for handelsstanden, hvor prinsippet er: la oss være i fred, så skal vi la dere være i fred, er Nietzsches overmenneske mer av en aristokrat med makt til å sette seg igjennom, kanskje på bekostning av andre, men ikke nødvendigvis. Det de har tilfelles, er generøsitet mot det de setter høyt, og en mangel på skyldfølelse og selvofring over det de setter lavt.

Det sentrale spørsmålet som stilles i Herrer i åndenes rike, er: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet? Menneskelighet defineres ikke tydelig. De fleste vil tenke på det som medlidenhet og empati, og det er nok riktig i en viss forstand. Menneskelighet handler ikke om å ofre seg for andre, men om å forstå dem, se ting fra deres perspektiv. Når overmenneskespiren kaster vrak på de ordinære menneskene i sitt forsøk på å transcendere, og de ordinære menneskene kaster vrak på ham tilbake, blir han ensom. Og selv om ensomheten er attråverdig og nødvendig for alle store mennesker, har den sine grenser. Et overmenneske som blir overlatt fullstendig til seg selv, som står helt alene uten relasjoner overhodet, vil det virkelig kunne bli fornøyd? Eller vil det foretrekke å finne tilbake til de ordinære, stakkarslige, svake menneskene og leve blant dem isteden?

Ayn Rand

Ayn Rand i lykkelige tider

Ayn Rand løser denne problematikken gjennom å utstyre sine individualistiske helter med beundrere og meningsfeller som alltid dukker opp og redder heltene fra ensomheten. I Atlas Shrugged har heltene funnet seg en bortgjemt dal hvor de lever rasjonelt i perfekt harmoni med hverandre. I Herrer i åndenes rike prøver også jeg å forsyne overmenneskespiren Christian Winther med likesinnede, nemlig den tidligere nietzschestudenten Gabriel Eliassen og hans veileder, professor Eivind Falck, men ingen av disse er i stand til å yte Christian Winther det selskapet han savner.  Når han til slutt ender opp sammen med Siri Jacobsen, er det ikke hun som stiger opp i hans vidløftige overmenneskesfære, det er han som stiger ned i hennes opplyste folkelighet. Han godtar på et plan at den totale overmennesketilværelsen er for avsondret, og gir etter for sine menneskelige drifter. Det ville aldri en av Ayn Rands helter gjort, i hvert fall ikke John Galt fra Atlas Shrugged, det mest perfekte menneske på jord, mannen uten skyldfølelse og irrasjonalitet. Han ventet selvfølgelig hele livet på den perfekte kvinnen, som var like rasjonell som ham selv. Ayn Rand ville heller ikke kompromisse, men hun slet med bitterheten de siste par tiårene av sitt liv, og sa (ifølge Barbara Branden) flere ganger ting som: "John Galt wouldn't feel this. He would know how to handle it. I don't know."

Det er ikke rart at de fleste av oss velger å følge strømmen, ta én dag ad gangen, nøye oss med det lille vi får, og bite i det sure eplet fra tid til annen. Idealister lever de tyngste liv man kan tenke seg.

Facebook