Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel som er noen dager gammel og heter Høytflygende debutant, hvor en rekke debutanter får sitt foreløbige opplagstall påskrevet.
De fleste opplagsvinnerne hadde et navn før de debuterte. Norwegian-sjef Bjørn Kjos drar i land et opplag på 9000 bøker, mens Marit Eikemo har nådd 4000. Lars Mytting var kanskje ikke kjent før han kom ut med Hestekrefter i februar, men hans 8000-opplag skyldes nok at han fikk debutere i fred, ble samtaleobjekt og traff et nytt marked.
Hanne Ramsdal sies å ha et opplag på 3000, men jeg forstod det slik at Gyldendal uansett trykker minst 3000 eksemplarer for sine debutanter for å kompensere for den lave debutantprisen (199 kroner). Frank Lande ligger også på 3000, men der er det kanskje nytt opplag og godt salg som ligger til grunn (boken er utgitt på Tiden og koster 299 kroner). Han klarte forøvrig det kunststykke å skrive seg rett inn i høstens debatt om selvbiografisk skjønnlitteratur.
Generelt synes kritikerne at det har vært en pregløs debutanthøst, ingen nyoppdagede genier, ikke så store ambisjoner.
Pøh, sier jeg. Herrer i åndenes rike er i aller høyeste grad ambisiøs, som Jan Verner-Carlsson i Aftenposten kan attestere. Men foreløbig har den ikke klart å bli et nasjonalt snakkeobjekt, på tross av den hyperaktuelle kritikken mot Kvalitetsreformen og Akademia. Så jeg venter bare på at media skal hive seg over dette emnet. Men boken må kanskje bli anmeldt litt mer først.
Endelig ferdig! Veldig bra - men ikke så mye på grunn av kritikken av reformen synes jeg. Jeg har anbefalt den videre til en kollega som har hovedfag i filosofi og flere kjente som jeg tror vil more seg kostelig over det som har med både universitetsmiljø og filosofer å gjøre. Forøvrig den eneste norske boken jeg har tatt meg bryderiet med å kjøpe i år 🙂
Takk for det, VamPus! Jeg er beæret. 🙂
Skal jeg være ærlig (og det skal man jo når man ikke markedsfører), synes nok heller ikke jeg at bokens sterkeste side er universitetskritikken. Familiehistorien, hovedpersonens dannelse, filosofien som sådan er langt mer potente temaer. Men det var sannsynligvis universitetskritikken som kunne ha dratt boken lengst ut i offentlighetens grelle lys.