Hopp til innhold

La negeren leve!

Vi lever i en trist tid. En tid hvor vi føler at vi må be om unnskyld for absolutt alt. Nå er det "negeren" vi stikker som en voodoo-nål inn i vårt hvite, blekfete legeme. Tenk at Astrid Lindgren og Thorbjørn Egner skrev om "negre"! Tenk at mennesker med en annen hudfarve ble fremstilt som usiviliserte kannibaler på en sydhavsøy! Hvordan i huleste skal vi kunne forklare vår oppvoksende generasjon denne pinlige fornærmelsen mot dagens rasesensitive kulturklima?

Negerdebatten går høyt og lavt i Dagbladet for tiden, og den minnet meg om en eldre artikkel på Barnebokkritikk som omhandler en lignende problematikk, nemlig det imperialistiske verdenssynet som presenteres i de "gode", gamle guttebøkene. Forfatteren Morten Haugen skriver:

Kan det kanskje i 1870- og 1880-årene ligge noen tanker og verdensbilder som kan hjelpe oss til å forstå hva som oppfattes som en klassiker? La oss se på bøkene i lys av perioden som "imperietiden". (...) Det er en eventyrverden, hvor hovedpersonene behersker sine omgivelser, og rår over –- eller skaffer seg -– tilstrekkelige ressurser. En verden hvor sosiale roller er definert, og hvor identifikasjonen ligger hos overklassen. Minst like viktig er det at bøkenes verdensbilde er en førfreudiansk verden uten kjønnsdrift, misunnelse og andre drifter som vi i dag regner som innlysende naturlige.

Fra vårt perspektiv er det tydelig at tidene har endret seg. Mens man på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ikke så noen betenkeligheter med å la en hvit mann reise til det dypeste Afrika, slåss mot sorte villmenn ("negre") og triumfere som en ekte Indiana Jones, gir det oss plutselig dårlig smak i munnen når vi kommer over slike historier i dag. Hva er skjedd?

For det første er imperialismen gått av moten. Vi fant det en gang helt naturlig at den hvite mann skulle styre verden. For å sitere Haugen: 

Forfatterne, hovedpersonene og de opprinnelige leserne tilhørte en erobrergenerasjon, som utforsket jordens innhold og dens grenser, koloniserte fremmede land og tillot seg å eie det hele med en autoritet som de trodde var gitt dem av naturen, og som det ennå ikke var stilt spørsmål ved.

Etter at Titanic sank, begynte vi å stille spørsmål ved Vestens overlegenhet over naturen. Etter første verdenskrig begynte vi å stille spørsmål ved Vestens kulturelle overlegenhet. Etter annen verdenskrig begynte vi å stille spørsmål ved Vestens overherredømme overhodet. Dette har nok gitt oss mange innsikter, men det er ikke bare sunt. Det er grenser for hvor mange nåler man tåler. Vi har nemlig mer eller mindre trukket oss inn i vårt eget skall. Før søkte vi ut. Nå søker vi inn. Vi lever godt på vår teknologi og velstand, og vi mener det er vår moralske plikt å dele dette med dem vi tidligere koloniserte og "utnyttet". Til tross for alle stengte grenser og all fremmedfrykt: Broderskapet på tvers av alle kulturer og raser er et imperativ som imperialismen ikke kan håpe å matche.

For det annet innser vi at "negeren" også kan kle seg opp i dress, bosette seg i vårt land, ta universitetsutdannelse og omgås oss på sivilisert vis. Ingen mistenker en slik "neger" for å være kannibal, i hvert fall ikke i bokstavelig forstand.

Men dette poenget går dypere. "Negeren" er nemlig eller skal være eller vil være en ikke-neger, nemlig en vellykket hvit mann av vestlig kaliber. I ytterste forstand har vi opparbeidet oss en kronisk allergi mot forskjeller. Dette er riktignok et intrikat poeng, for vi fremdyrker toleranse for forskjeller, men kun fordi vår metafysikk tilsier at alle må, skal eller vil -- på sikt -- omfavne våre humanistiske (kristne) verdier og menneskerettigheter. De som ikke gjør det, er selvfølgelig å oppfatte som demoner. Men vi vil egentlig ikke innse at det er noen virkelige demoner der ute. For hvis de ikke faller på kne for Vestens største gave til verden, er det fordi disse stakkars fårene er lutfattige og undertrykt av vår grusomme fortid som kolonister og slavehandlere.

Med andre ord: Hvis det er noen som hårdnakket prøver å unnslippe våre almengyldige verdier, er det dypest sett vår egen feil. ("Vi skapte Osama!") Enda en nål å stikke i buken.

Den mest graverende feiltagelsen vi gjør i vår tid, henger sammen med denne universaliseringen av Vesten. (Misforstå dog ikke. Jeg liker Vesten, men jeg kan godt skjønne at det finnes dem som vil være annerledes. Jeg har ikke noe imot at det bor primitive "negre" på sydhavsøyer hist og pist. Hvorfor må de alle ende opp i Armani-dress med et borgerbrev i klypa?) Feiltagelsen består i dette: Vi tror vi står ved historiens slutt. Vi tror at vår tid, det tidlige 21. århundre, har innsett absolutt alt som er verdt å innse om kulturer, om raser, om verdier. Vi har en slags dogmatisk oppfatning av at det kun er naturvitenskapene som kan gi oss ny grunnkunnskap om verden, mens humanvitenskapene bare kan bekrefte statistiske hypoteser basert på en gitt verdensanskuelse. Fagfilosofien, for eksempel, er i ferd med å grave sin egen grav over dette. Alt blir bare skinnuenigheter og variasjoner over midler til det samme, ubestridelige målet. Hvorfor er politisk filosofi interessant hvis den evige endestasjon alltid er det liberale demokratiet? Hvorfor er kjønnsteori interessant hvis det ufravikelige premisset er at kvinnen er undertrykt og må settes inn i diverse styrer og verv for å ta tilbake makten fra mannen?

Og i forlengelsen av dette: Hvorfor er vårt syn på "neger" nødvendigvis bedre enn det synet Astrid Lindgren hadde? For meg virker hele "neger"-debatten som en sedvanlig grille i tiden, og dermed skal vi plutselig omskrive halve litteraturhistorien bare for å tilfredsstille en gjeng hypersensitive kultursynsere som tilfeldigvis sitter på makten og spalteplassen akkurat nå?

Det er dette som gjør at jeg skremmes ved tanken på at det skal lages ny grunnlov i landet. For da er det tidens griller som vil dominere: Det vil kanskje sogar komme en egen paragraf om at "neger" er forbudt å ytre i offentlige fora. Ja, selvsagt var det enkelte tidsmessige griller som slapp igjennom da den forrige grunnloven ble skrevet ("Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."), men evnen til å se det store bildet og de lange linjene er bemerkelsesverdig fraværende i våre dager. Vår ekstreme nærsynthet gjør oss i stand til å felle bramfrie dommer over en flere tusen år gammel historie, og dermed begår vi gjerne maoistiske kulturrevolusjoner i kullsviertro på vår egen ufeilbarlighet.

Så la "negeren" leve. Forhåpentligvis vil vi en gang innse at det kan ha vært forhastet å omskrive litteraturhistorien som følge av vår tids rasemessige hypersensitivitet og -- om jeg tør si det -- politiske korrekthet.

Facebook