Hopp til innhold

4

VamPus beklaget seg nylig for å ha vært en landsbyidiot da hun publiserte et høyst privat bilde av Kåre Conradi. Jeg var sannsynligvis selv en landsbyidiot da jeg nylig publiserte en rekke (ikke fullt så avkledde) bilder av meg selv under headingen "pressebilder".

VamPus beklaget seg nylig for å ha vært en landsbyidiot da hun publiserte et høyst privat bilde av Kåre Conradi. Jeg var sannsynligvis selv en landsbyidiot da jeg nylig publiserte en rekke (ikke fullt så avkledde) bilder av meg selv under headingen "pressebilder".

Bakgrunnen for at disse bildene ble tatt av meg og min bok, Herrer i åndenes rike, var at en student ved Bibliotekhøyskolen var involvert i et prosjekt hvor han ønsket å bruke bilder av en ung debutant poserende med sin bok. For å spare tid og penger kontaktet jeg simpelthen den eminente Rolf Klaudiussen, en venn av meg, som nylig var kommet i besittelse av et digitalkamera (med speilrefleks) og hadde lyst til å prøve ut fotografrollen. Egentlig er han portrettegner og således kun en amatør på det fototekniske gebet.

Inspirert av et prøvebilde vi fikk oversendt, hvor en annen av årets debutanter (kvinne, over 30, lang boktittel, 172 sider -- gjett hvem) poserte utendørs med sin debutbok, bestemte vi oss for å gjøre noe lignende. Jeg valgte ut en av Tromsøs peneste murbygninger (det er ikke mange av dem), og så stilte jeg meg opp med min bok i ymse positurer, mens Rolf knipset som en gal. Etter en stund sa vi oss fornøyd og inntok et pizzamåltid, før vi satte kursen hjem til meg for å kopiere bildene over til datamaskinen.

I våre øyne var billedkvaliteten over all forventning. Riktignok var ikke lysforholdene de aller beste, så noen bilder ble en tanke mørke. Likevel anså vi resultatet for å være mer enn tilfredsstillende for hint bibliotekhøyskole-prosjekt, og jeg skikket over tre av bildene samt en liten tekst om boken. Litt senere kom svaret: Takk skal du ha. Det så veldig bra ut.

Før Rolf dro fra meg, nevnte han at bildene sogar kunne legges ut på bloggen min, bare for moro skyld. Denne ideen festet seg og ble liggende i bakhodet et par dager, men på grunn av en eller annen resonnementssvikt i min hjerne fikk jeg det for meg at jeg skulle publisere dem som pressebilder. Altså bilder utformet slik at media kan benytte dem i diverse trykk- og nettsaker, omtrent som bildene som ligger på Helene Uris hjemmeside.

Etter at jeg hadde lagt ut bildene, ante jeg fred og ingen fare, før jeg plutselig ble overfalt på IRC (et Internet-basert pratemedium jeg har frekventert like lenge som jeg har skrevet skjønnlitteratur) av en rekke kjenninger der inne, som hevdet at bildene var elendige, at de rett og slett sugde. At de var tilgjorte, blabla ... falske, blabla ... lyset var elendig, blabla ... Jeg skjønte ingenting. Hva var dette slags bashing?

Da jeg nevnte denne uhyrlige kritikken for Rolf, stilte han seg først uforstående til den, men så oppdaget han dagen etter at jeg hadde plassert hans amatørverk i "pressebilde"-kategorien, hvilket umiddelbart fikk ham på andre tanker. En slik kategori turde neppe omfatte denslags tentative, på-stående-fot-messige poseringsbilder, ennskjønt han fremdeles ikke helt skjønte hvorfor bildene an sich, kontekstløst, skulle være så formidabelt dårlige. Vel er de ikke profesjonelle, og vel ligner jeg på Quisling eller Hitler (ifølge mine arge kritikere), men bildene er jo -- etter vår mening -- morsomme. Jeg innser dog at jeg hadde begått en feilkobling da jeg lanserte dem som pressebilder.

Konklusjonen er: Jeg, landsbyidioten, hadde begått en billedbrøler, og dette akter jeg nå å rette opp i. Skal dere ha poseringsbilder, trykk linken her. Skal dere ha pressebilder, kontakt Aschehoug.

Facebook

1

Montasje av opprørspoliti og opprørte studenter i Mexico. (Fotos: Scanpix.)

Ifølge Dagbladet foregår det et storslagent studentopprør i Oaxaca i det sydlige Mexico.

Inne på universitetsområdet sitter studentene og lager spikerbomber. Utenfor står flere tusen maktesløse politifolk.

Maskerte menn bevæpnet med balltrær og brannbomber patruljerer universitetsinngangen.

Grøntarealene er dekket av piggtråd og feller. Studentradioen oppfordrer til kamp mot myndighetene.

I seks måneder har studentene holdt stand mot politiet. Så langt er minst ni personer drept i kampene.

For meg er dette visselig spennende tider, for i Herrer i åndenes rike foregår det også et studentopprør, ved Universitetet i Tromsø. Riktignok ikke på en så storstilt skala, og det varer i hvert fall ikke i seks måneder. Og ingen spikerbomber er involvert. Men politiet er tilstede, og det flyter sogar litt blod, svette og tårer.

Interessant nok er disse meksikanske opprørerne tilsynelatende trygge inne på campus, til tross for at gatene utenfor er fulle av politifolk i stridsutstyr, pansrede biler og helikoptre. Det er nemlig en meksikansk lov som forbyr politiet å ta seg inn på universitetsområder, en lov som skal beskytte den akademiske frihet.

Jeg er overveldet. Den akademiske frihet er åpenbart ikke noe man spøker med i Mexico. Her i Norge er den derimot en spøk i seg selv.

Facebook

Hvorfor ikke? Enhver forfatter med respekt for sitt virke må jo presse trynet sitt på pressen. Det handler ikke om forfengelighet, det handler om markedsføring. Bare innrøm det. Trykk på bildet nedenfor for en komplett oversikt over de nye bildene som fritt kan brukes, så lenge den eminente Rolf Klaudiussen er kreditert som fotograf.

Oppdatering 07.11.2006, kl. 18:18: Dette var litt overilet. Les mer om hvorfor.

Facebook

1

Hvis man har ekstremt god hukommelse, husker man at jeg publiserte et innlegg om Replikk for en god måned siden. Siste nummer (nr. 22, høst 2006) av dette tidsskriftet inneholdt nemlig blant annet et utdrag fra min oversettelse av Nietzsches Morgenröthe, som (hvis alt går etter planen) kommer ut i bokform våren 2007 på Spartacus Forlag.

Til min glede ser jeg at dette nummeret er blitt positivt anmeldt av Bjørnar Mortensen Vik under tittelen "Godt jobba, Replikk!" i Samviten nr. 04-06, som er en samfunnsvitenskapelig studentavis ved Universitetet i Bergen. Dette er hva anmelderen har å si om Nietzsche-temaet i Replikk nr. 22:

Det spørs om ikke Replikk med hell kunne valgt et annet hovedtema enn reiseskildringer for høstens utgave. I hvert fall om man skal dømme etter hvor mange, og hvor gode artiklene som omhandler tema er. I alle fall sitter jeg igjen med inntrykk av at reiseskildringsdelen i beste fall ble noe spak. Riktignok er Kjersti Rorgemoens tekst om Vinje god og leseverdig. Og kanskje var det meningen at man skulle supplere med å delta på Replikks slippfest på kvarteret 19. september? For det var jo et artig møte, der reiseskildringene absolutt stod i fokus. Men:

Jeg synes redaksjonen – på grunnlag av artiklene – absolutt burde valgt Nietzsche som hovedtema for høstens utgivelse. Artiklene i tilknytning til dette undertemaet er alle blant de bedre i bladet. Jeg vil særlig fremheve Lars Petter Torjussens ”Metafor og kroppslighet hos Nietzsche”. Torjussen skriver veldig, veldig godt og presenterer Nietzsche med god presisjon og utmerket pedagogikk. Artikkelen bør interessere både dem som har og som ikke har kjennskap til Nietzsche fra før. Stian M. Landgaards oversatte tekst gjør tilsynelatende ikke skam på Nietzsches språklige evner og er en fryd å lese. ”Overskridelsens inflasjon og utflating” er også god. Ole Jacob Madsen konsentrerer seg her mer om Nietzsche-resepsjonen i Frankrike ved tenkere som Georges Bataille, Jean Baudrillard og Paul Virilio. Dette er forståelig da utgangspunktet for artikkelen er en problematisering av begrepet «overskridelse», og «kunstens overskridende rolle». God lesning; denne temadelen er egentlig verdt prisen alene.

http://www.samviten.uib.no/Bilder/04-2006/Nr.%2004.06_nett.pdf, s. 44.

Så, hvis Spartacus' konsulenter er enige i ovennevnte vurdering av Nietzsche-oversettelsen, lover det godt for håpet om at Morgenrøde skal foreligge i norske bokhandler etter vårrengjøringen.

Facebook

2

Jeg mottok i dag en bokanmeldelse av "Herrer i åndenes rike", skrevet av en gammel venninne, egentlig ment bare for mine øyne, men jeg fikk lov til å legge den ut anonymt.

Jeg mottok i dag en bokanmeldelse av Herrer i åndenes rike, skrevet av en gammel venninne, egentlig ment bare for mine øyne, men jeg fikk lov til å legge den ut anonymt.

I første del av boka så var jeg helt sikker på at forfatter og forteller var samme person, men i andre del så viser det seg at det ikke er helt sånn. Nei, du er visst ikke Christian Winther. Christian Winther er en person fanget i din kropp og i dine hus og på ditt studium. Likheten er vel ca like store som Sponsor og Livspolis i filmen The Island, tenker jeg (har du ikke sett filmen, så se den).

I den første halvdelen av boka fant jeg en drøss å sette fingeren på, og den var også veldig morsom. I første del av boka så syntes jeg folk reagerte rart på ting. Roffes rare reaksjon på burgerking da Christian sa det om rullestolen bl.a, og folk som blir sinte og oppfarende for ting andre ville trukket på skuldrene av eller blitt småirriterte av. Folks reaksjoner virker på meg som melodramatiske fantasier, de overreagerer og oppfører seg rart. Line og Siri oppfører seg i hvert fall rart. Mennenes disputter blir for mye for dem? Hva slags kvinnfolk ER dette? Emilie, derimot, hun har du greid å forme som en troverdig, om enn underfundig, figur.

Jeg har bestemt meg for å tilgi deg den noe upassende beskrivelsen av rødvin som ”frisk og fin” som faren til Siri kom til å si, den ville passet bedre på hvitvin. Dessuten hadde det vært på sin plass å få vite HVA SLAGS rødvin dette var, i og med de mer detaljerte beskrivelsene av maten folk spiser, og for ikke å snakke om alle datoene som florerer gjennom hele boken. Jeg mener, når du først har lagt opp til detaljer … Men så leste jeg kapittelet med Gabriel Eliassen, og da var det greit, han fikset den biffen fint (selv om jeg ikke har så god greie på vin at jeg kan si om det er troverdig eller ikke, men det virker som du har gjort litt research her). Men øltypene, da? Hva slags øl får Christian av Richard?

Hva er det med Christian. ER han ikke interessert i å være en del av verden. ”Ingen kan forstå meg”, sier Christian Winther, som så mange sutregutter har sagt før ham. Christian Winther ser på seg selv som en folkefiende, men husk at folkefienden er glad i menneskene. Christian Winther står utenfor det sosiale fellesskapet og forakter det, akkurat som de misfosterne av noen kvisete goth-fjortisser. De forsøker å heve seg over andre mennesker – men hvorfor det? Fordi de ER mer dypsindige, intelligente, mer tenkende? Nei, de forakter andre mennesker og ser ned på dem fordi de da kan late som at det å stå utenfor verden er noe de har valgt selv. Mens den egentlige grunnen er at de ikke greier å tilpasse seg. DET er svakhet. Husk på the survival of the fittest ikke handler om at den STERKESTE overlever, men den mest TILPASSA overlever. Både forfatter og hovedperson undervurderer sosial intelligens i så måte.

En annen ting. Han som mangler empati (men Christian Winther har jo empati, men det er kanskje lett for Roffe og de andre å falle for fristelsen og påstå at han ikke har det), blir ikke lykkelig. Han som går inn for å være egoistisk, han som utelukkende kun tenker på seg selv, han som har Egoismen som sin ideologi, han blir ikke lykkelig. Christian Winther er ulykkelig og bitter og full av aggresjon. For et pussig sammentreff. Kanskje du vil påstå at dette handler om grunnleggende verdisyn, men jeg tror dette er en, om ikke objektiv, så i hvert fall allikevel en allmenngyldig sannhet.

Nok kritikk, her kommer det positive:

Boka er kjempespennende, original og rar. Avsnittene er vakre, ingen andre forfattere greier å få sidene sine til å se så pene ut ved første øyekast. Og jeg er mektig imponert over kapitlet hvor Christian er hjemme hos Gabriel og Lisa kommer på besøk. Det var veldig virkelig, eh, det vil si, det var lett å forestille seg.

Facebook