Jeg mottok en hyggelig beskjed fra min redaktør i går: Vi er nesten tom på lager, så vi trykker nytt opplag av Herrer i åndenes rike.
Les mer på: Hvert ord er en fordom.
Måned: oktober 2006
Nord-Korea prøvesprenger atombomber
Og alle roper på at FNs sikkerhetsråd må ta affære. Men hva kan FN gjøre? Intet annet enn å prate, prate, prate. Jeg minnes den godeste Mussolini og hans ekstremt lave respekt for Folkeforbundet, den internasjonale syklubben. Uheldigvis er heller ikke FN noe særlig bedre når bandittstatene begynner å skyte vilt.
Problemet er ikke at man prater, eller at man diskuterer for å finne en løsning. Problemet er at man er dum nok til å forsøke å finne en løsning for enhver pris. Før eller siden må et rasjonelt menneske begripe at opponenten ikke kan diskuteres med. Man kan ikke stagge en aggressor ved å gi ham det han vil ha, for han vil alltid ha mer. Særlig når han ser hvor lett det er å ta det fra mennesker med svak vilje, som vil unngå krig for enhver pris. Og slike mennesker finnes i overflod i Europa.
Forsoningspolitikk, appeasement, har vært prøvd før. Det mest kjente og katastrofale eksempelet er den britiske statsminister Neville Chamberlains forsøk på å gjøre Hitler tilfreds ved å la ham ta tsjekkisk-kontrollert Sudetenland i 1938. Hvis Hitler fikk dette, ville han være fornøyd, og krig ville unngås. Som vi vet, begynte annen verdenskrig året etter.
Og helt siden nettopp denne krigen, da store deler av det siviliserte, høykulturelle Europa lå i ruiner, har Vesten ikke gjort annet enn å beklage sin eksistens overfor resten av verden. Ukritisk multikulturalisme og relativistiske moraloppfatninger har dominert Europa de siste femti årene, og vi har knapt gjort annet enn å piske oss selv på ryggen. Det nye er at visse andre faksjoner rundt om i verden, inkludert fundamentalistisk islam, også er begynt å piske oss på ryggen. Denne utviklingen kommer til å bli vår undergang med mindre vi er beredt til å bruke alle midler, inkludert krig, for å sette en stopper for våre fienders ønskemål -- som er å drepe oss og gjøre oss til slaver.
USA er nå den eneste staten i verden som er sterk nok til å gjøre en slutt på disse truslene mot sivilisasjonen som blant andre Nord-Korea representerer, men da er det på tide at vi europeere slutter med våre tåpelige anti-amerikanske griller og innser at det går en grense for hvor lenge man kan forhandle med gale diktatorer. Tatt i betraktning at Kim Jong-Il nå sitter og leker seg med kjernefysiske kinaputter, bør ikke engang den mest hardbarkede sosialist ha noen problemer med å velge side.
Ordkalotten 2006: Makt og moral i litteraturen
Forfatteren Frank A. Jenssen og forfatterdebutanten Stian M. Landgaard settes under lupen av moderator Sylvi Inez Liljegren.
 |
 |
| Forfatteren Frank A. Jenssen og forfatterdebutanten Stian M. Landgaard settes under lupen av moderator Sylvi Inez Liljegren.
Frank A. Jenssen gav i 1981 ut romanen Saltbingen, og i 2004 kom Lengselens år. I tillegg til sitt virke som forfatter er Jenssen bl.a. journalist, dokufilmprodusent, fotograf og musiker. Stian M. Landgaard debuterte i år med romanen Herrer i åndenes rike. Boken har skapt debatt i media fra første stund, og har særlig skapt bølger ved Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø, hvor deler av boken utspiller seg. Kveldens programleder er Sylvi Inez Liljegren. Hun er en dreven bokbademester og har intervjuet både Doris Lessing og Hanne Ørstavik. Ettermiddagens seanse vil bli en interessant debatt hvor både forfattere og moderator bidrar med innspill i aktuelle problemstillinger. Sted: Lørdag 7. oktober, klokken 17:30 på cafeen Sånn i Kulturhuset i Tromsø.
|
|
Er min litteratur skjult?
Andreas Wiese hadde i går en interessant kommentar i Dagbladet: Den skjulte litteratur. Han skriver blant annet følgende:
Uten å ha en definitiv statistikk, er tendensen at skjønnlitteraturen i stadig mindre grad siteres i aviser eller tidsskrifter. Tidligere var litterære tekster på en annen måte til sted[e], våre diktere var en felles referanse. I dag kommer sitatene langt oftere fra vår sakprosa, oftest fra annen journalistikk. Årsaken er like enkel som den er banal: Vårt viktigste arkiv, søke[-] eller referansegrunnlag i dag er Internett. Og på nettet finner journalister faktatekster. Fiksjonen er knapt tilgjengelig. Vi tar oss ikke lengre tid til å bla i bøker fra bokhylla.
Det er sant. Hvem er det vel som vandrer rundt i dag og siterer fra bøker? I gamle romaner kan man derimot ofte se personer som brisker seg med et sitat fra en bok de har lest. Jeg skulle forsåvidt ønske jeg kom på konkrete eksempler akkurat nå, men Internet-ressursene har besudlet også meg. Dessverre må jeg nøye meg med å hevde at jeg mener å ha sett i mange bøker skrevet for 100 år siden at Shakespeare (eller Milton eller Ibsen eller Racine eller Austen) blir sitert.
La oss si at hovedpersonen i en så gammel bok har vært bortreist i flere måneder og kommer tilbake til sin hjemstavn, bare for å oppdage at hans kvinne har forlatt ham for en annen. Ville det ikke da være naturlig at han skriker ut: "Frailty, thy name is woman!" Nettopp fordi han har lest Hamlet. I en bok fra det sene 20. århundre ville han derimot ha ropt: "That fucking bitch walked out on me!"
Mer trøkk i våre tider, kanskje. Men mindre poesi og mindre refleksjon og ettertanke. Hvis han derimot tenkte på Hamlet, ville han kanskje ha fundert over prins Hamlets tanker og handlinger omkring problemet. "Ja, Hamlets mor giftet seg med hans onkel før hennes avdøde ektemann var blitt kold i sin grav. Og min kvinne forlot meg for en annen, enda hun visste jeg ville være tilbake fra Afrika før året var omme. Åh, selv et vettløst dyr ville ha ventet lenger! Hun giftet seg en måned efter -- alt før salt av falske tårer var forsvunnet fra hennes svulne øyne."
Min oppgave som forfatter i begynnelsen av det 21. århundre blir følgelig å sørge for at mine fremtidige lesere vil sitere fra mine bøker ved passende anledninger i det 22. og 23. århundre. Men da må tydeligvis sitatene ut på nett. Jeg kan like gjerne begynne allerede nå:
|
Sitater fra Herrer i åndenes rike av Stian M. Landgaard © 2006 Var det ikke nettopp denne innbilningen, denne fordommen at kristendommen er ubetydelig, at den er blitt erstattet av humanismens sekulære idealer, som er kilden til all dekadanse og nihilisme i Vesten? (s. 133) Men egentlig vet jeg ikke hva som venter menneskeheten på den andre siden av floden hvis vi krysser broen vekk fra kristendommens bredd. Kanskje er kristendommen det eneste som holder massene i sjakk og forhindrer det ultimate kaos? Her i det dekadente Vesten er det muligens bare illusjonen om en almengyldig moral og transcendent verden som utgjør bøygen foran avgrunnen? (s. 231) Men hvis filosofien kan sies å være terapi for Wittgenstein, er den som adrenalin for Nietzsche. Wittgenstein vil bruke filosofien til å kurere oss for de intellektuelle sykdommene vi belaster oss selv med, nemlig de filosofiske grunnlagsproblemer. Nietzsche vil bruke filosofien til å gjøre oss sterke nok til å akseptere virkeligheten uten «den metafysiske trøst» som ligger i Gud, i sannheten, i moralen. (s. 152) Hva er å elske? Forutsetter det ikke at man har en sjel som finner en annen sjel, at man forenes på et overjordisk plan? Hvis man -- som jeg -- ser menneskene som fragmentariske uttrykk for et uregjerlig sammensurium av viljer, hvordan kan man tro på evigvarende kjærlighet? (s. 428) Og jeg tenker, mens jeg står her, at alle fagre ord om en kvinnes personlighet, hennes karakterdybde, hennes integritet -- de når ikke opp mot kroppen. Det er bare kroppen jeg husker, det er bare kroppen jeg savner, det var de ytre trekkene som sjarmerte meg. Når hennes stemme, hennes latter, hennes klokhet og dumhet forlengst er ute av mitt sinn, vil fremdeles bildet av hennes kropp henge ved. Jeg vil aldri glemme kurvene fra det mørke kjønnet hennes, hoftebena, den vesle navlen, søkket under ribbena, de små ungpikebrystene med de markerte brystvortene. Dette hadde jeg, dette har jeg mistet. (s. 111) |
Utdrag fra <em>Morgenrøde</em> publisert i «Replikk»
I Replikk nr. 22, som utkom for et par uker siden, var det publisert et utdrag fra den norske oversettelsen av Nietzsches "Morgenrøde", som etter planen utkommer i sin helhet på Spartacus Forlag ultimo april 2007.
I Replikk nr. 22, som utkom for et par uker siden, var det publisert et utdrag fra den norske oversettelsen av Nietzsches Morgenrøde, som etter planen utkommer i sin helhet på Spartacus Forlag ultimo april 2007.
Replikk er et tidsskrift for human- og samfunnsvitenskap, og utgis av høyeregradsstudenter ved Universitetet i Bergen (min gamle alma mater). Tidsskriftet koster kr 35, og kan kjøpes ved diverse utsalgssteder i Oslo og Bergen, eller man kan abonnere på bladet ved å sende en e-post til replikk@uib.no.
For øyeblikket er ikke Replikks hjemmesider oppdatert i forhold til det siste nummeret, men det er lagt ut en interessant artikkel knyttet til Nietzsches perspektivisme. Jeg vet ikke hvor mye som blir lagt ut på nett av Morgenrøde (kanskje ingenting).
Mandag 18. september leverte jeg forøvrig inn den helhetlige oversettelsen av Morgenrøde for annen gang, så konsulenten er vel i gang med sitt sisyfosarbeid nå.