Hopp til innhold

Den vanskelige andreboken

Jeg har debutert, blitt en del av den litterære offentligheten. Jeg har kontakter i forlaget, jeg har til og med en håndfull lesere. Hvorfor skulle jeg ikke skrive min neste bok nå? "Den vanskelige andreboken", som man sier.

I forgårs holdt Aschehoug høstmøte med bokhandlerne i Tromsø. Jorun Thørring, Endre Lund Eriksen og jeg var tilstede som forfattere. Jorun fortalte om sin andre bok, Glassdukkene, Endre leste fra sin kommende utgivelse, Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet, og jeg leste fra Herrer i åndenes rike.

Etterpå spiste vi en bedre middag på hotellet, før vi brøt opp rundt midnatt. Endre hadde bil, så jeg satt på til Breivika. Men før jeg tok farvel, sa han noe som festet seg: "Det er lurt å komme i gang med skrivningen så snart som mulig."

Selvfølgelig. Jeg har jo nådd dette stadiet nå. Jeg har debutert, blitt en del (en ganske liten del, riktignok) av den litterære offentligheten. Jeg har kontakter i forlaget, jeg har til og med en håndfull lesere. Hvorfor skulle jeg ikke skrive min neste bok nå? "Den vanskelige andreboken", som man sier.

Når man er predebutant, er virkeligheten langt enklere. Man kan skrive hva som helst, bruke flere år, forkaste, omskrive, leke seg som man vil. For det er ingen som forventer noe som helst, ingen går rundt og tripper, det er ingen fallhøyde. Det er heller ingen prestasjonsangst -- kanskje med unntak av det øyeblikket man faktisk sender inn sitt første manus.

Men når man allerede har en bok ute, da fortoner det hele seg litt annerledes. Man har et rykte å ta vare på, man skal helst både fornye seg og forbedre seg, samtidig som det skal sitte igjen et visst preg fra den første boken. Man skal jo helst være "den samme forfatteren", på godt og vondt.

Nå er jeg imidlertid litt heldigere stilt enn en rekke andre på akkurat dette punktet. I hvert fall foreløbig. Jeg har nemlig ikke debutert med et brak. Jeg har ikke blitt slått stort opp i mediene. Jeg har bare såvidt blitt anmeldt. I Tromsø har det riktignok blitt litt oppstuss siden jeg skildrer en helt spesiell arbeidsplass her oppe. Men stort sett er det lite oppmerksomhet rundt boken. Det lille som er, handler om universitetskritikken. Og det er jo hyggelig, selv om jeg gjerne vil at boken skal bli sett som noe mer enn et debattinnlegg i form av en studentroman. Derfor snakket jeg om noe helt annet enn Kvalitetsreform, Nietzsche og Universitetet i Tromsø da jeg presenterte min bok for rundt seksti av Tromsøs bokhandlere i forgårs.

Siden jeg altså ikke har utmerket meg som noen litterær wonderboy, innbiller jeg meg at jeg står ganske fritt til å pusle med min neste roman i fred og ro. Det er neppe altfor mange som går rundt og venter i åndeløs spenning på neste verk fra Landgaards hånd. (Trond Haugen venter riktignok, og jeg håper jeg slipper å skuffe ham.)

Men hva vil det si å pusle med sin neste roman? At man skriver jevnt og trutt, eller at man hviler på sin sparsomme omtale og sine uteblivende royalties mens man fortsetter å jobbe i bokhandel for å overleve, samtidig som man grubler en halvtime daglig på sitt neste prosjekt? Jeg gjør forsåvidt det siste, men jeg håper at jeg etterhvert skal kunne pense inn på det første sporet.

Faktum er at jeg har en idé til en ny roman. Jeg unnfanget den 14. september 2004, mens jeg satt og brøt i meg en meget velsmakende tacomiddag i min tidligere leilighet. For et hint om hva jeg har tenkt å skrive om i romanen, se bildet under.

1899-1902

Dette var altså et halvt år før jeg begynte på Herrer i åndenes rike. Ideen lå på is i over et år. Jeg tok den tilfeldigvis frem igjen like før Aschehoug meldte sin interesse for Herrer, og våren 2006 måtte andreboken pent vike for førsteboken.

Når jeg sier "vike", mener jeg imidlertid ikke at andreboken døde. Jeg skrev faktisk 23 sider med notater og 36 sider på romanen, samtidig som jeg prøvde å skrive en masteroppgave, bearbeide Herrer i åndenes rike og ferdigstille oversettelsen av Morgenrøde. Men til slutt måtte jeg dypfryse minst to av disse prosjektene: masteroppgaven og andreboken.

Nå er det september. Herrer er ute, oversettelsen er snart ferdig (etter planen kommer den ut i april 2007), og spørsmålet jeg uunngåelig må stille meg er: masteroppgave eller andrebok?

Det er utvilsomt fordeler forbundet med begge prosjektene. Masteroppgaven vil ikke føre til noen akademisk karriere (i Herrer i åndenes rike har jeg redegjort for dét problemet), men jeg vil i det minste ha en mastergrad i filosofi, og den kan komme godt med når jeg innser at jeg ikke kan leve av å være forfatter.

På den annen side har jeg allerede gjort meg til forfatter, og det er jo dette som har vært målet mitt i ti år. Begynner jeg på andreboken nå, blir den kanskje ferdig til neste år. Og hadde ikke dét vært noe å tilstrebe?

Samtidig som jeg trekker opp disse polariseringene, er jeg jo en diplomatiets mann, og jeg innbiller meg tidvis at jeg kan gjøre begge deler: skrive masteroppgaven og andreboken i løpet av den kommende høsten og våren. Når sant skal sies, ville jeg være ekstremt fornøyd med meg selv dersom jeg skulle levere inn masteroppgaven våren 2007. Det hadde faktisk vært helt genialt.

Men enda mer genialt dersom jeg på samme tid var midt i et lovende romanmanus som bare ventet på å bli fullført.

Hm. Det er verdt å prøve.

Facebook