Kategori: Nachlaß

12. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Etter at jeg "gjenoppdaget" (se 2. romanforsøk: Det overnaturlige i dalen) filosofen Friedrich Nietzsche høsten 2002, fikk jeg en idé om å skrive en nietzscheansk roman. Hva det måtte innebære, stod ikke helt klart for meg. Skulle det være en roman hvor Nietzsches filosofi kom til uttrykk, eller en roman hvor Nietzsche personlig opptrådte? Jeg var ikke sikker, så jeg prøvde meg på begge deler.

Når det gjaldt den filosofiske romanen, skrev jeg både på en selvbiografisk versjon og en fullstendig oppdiktet historie om et flystyrt i Sør-Tyskland. Alt dette styrte jeg med frem til november 2003, da jeg endelig forkastet hele greia og tenkte at jeg heller skulle skrive en universitetsroman om en student som var svært interessert i Nietzsches filosofi.

Her skal jeg vedlegge det første jeg skrev under tittelen Vilje til makt, i november 2002. Det ble totalt fire sider hvor jeg prøvde meg på en historisk roman med forbindelseslinjer til nåtiden. Jeg syntes ikke jeg klarte å etablere en god stemme eller interessant historie, så jeg gav fort opp forsøket og orienterte meg mer i retning av den filosofiske romanen. … fortsett å lese «Vilje til makt»

11. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Etter det første fallerte romanforsøket om en forfatterspire tok jeg en lang pause fra romanskrivningen, i alle fall et knapt år. Da jeg i november 2001 skulle skrive hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag, leste jeg Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere og ble ekstremt inspirert til atter å ta fatt på skjønnlitteraturen. Slik måtte man jo skrive en semiselvbiografisk roman, tenkte jeg.

Så jeg gjorde unna hjemmeeksamen på et par dager og brukte resten av tiden på min neste spireroman, som jeg gav arbeidstittelen Forfatterspiren. Mens den forrige romanen puttet noen faktiske hendelser inn i en fiktiv person, tenkte jeg denne gang å putte noen fiktive hendelser inn i en faktisk person, nemlig meg selv. Jeg tok utgangspunkt i mitt livsløp og vevde en fiksjonalisert historie rundt mitt daværende opphold i Bergen anno 2001.

Mens jeg arbeidet med mitt nye prosjekt, leste jeg tilfeldigvis Jan Kjærstads Homo falsus. Det førte til at jeg ble overmåte fascinert av metalitteratur og inkorporerte stadig flere metalitterære elementer i romanen utover året 2002. Til slutt hadde jeg et passe langt manuskript som strengt tatt bare var rot. Men første kapittel på ni sider kan vi vel alltids unne oss. Velbekomme. … fortsett å lese «Forfatterspiren»

10. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Gjennom mesteparten av året 2000 led jeg av skrivesperre. Etter at Evig krig hadde gått i hundene høsten 1999, skrev jeg et par småtekster på vårparten, men ellers kom jeg ingen vei med mine røverromaner. På høsten besøkte jeg Ken Jensen, som på den tiden også bodde i bergensområdet. Fire år tidligere i Tromsø hadde han inspirert meg til å prøve meg som forfatter. Jeg fortalte ham om min elendighet, og han foreslo at jeg skrev en roman om mine egne opplevelser, i mer eller mindre fiksjonalisert form.

Se der, det hadde jeg aldri tenkt seriøst på før. Jeg bestemte meg for å følge rådet, og da jeg var på julebesøk hos familien i Tromsø, begynte jeg å skrive. Det skulle bli en slags roman om mitt liv som forfatterspire, derav arbeidstittelen «Spireroman». Jeg skrev imidlertid ikke så selvbiografisk som Knausgård skulle komme til å gjøre et knapt tiår senere, men implementerte en del faktiske hendelser fra mitt 22-årige liv i en ellers fiktiv hovedperson. Han bodde riktignok i Tromsø og var på min alder, men het Øystein Edvardsen og hadde helt andre familieforhold enn meg. Jeg lot romanen begynne i 1997, det året han (og jeg) avsluttet videregående.

Men som så mange ganger før, stanset det opp. Tidlig på våren 2001 forekom det meg at jeg ikke hadde noen plan med denne romanen. Selv om det var gøy og lettvint å skrive den, ante jeg ikke hvor jeg ville hen. Ennå hadde jeg ikke skjønt at jeg ikke kan skrive en hel roman uten en slags synopsis som antyder hvor veien skal gå. Ergo, «Spireroman» fislet ut etter seksti sider.

Under er første kapittel på fire sider. Karakterklageberetningen er forøvrig basert på en sann historie - min egen historie. … fortsett å lese «Spireroman»

9. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

I september 1999 begynte jeg å fundere på en ny roman. I mange år hadde den amerikanske borgerkrigen interessert meg, men jeg syntes ikke man kunne skrive en norsk roman om dette. Hva skulle det interessere et norsk forlag, enn si et norsk publikum, å lese om amerikanske generaler, amerikanske soldater, i en krig som bare affiserte enkelte emigrerte nordmenn, men ikke har noen plass i Norges kollektive hukommelse? På samme vis fryktet jeg at en historisk roman var jevngod med underholdningslitteratur. Og jeg ville jo skrive seriøs litteratur.

Løsningen ble da å sende sivile nordmenn til det krigsherjede landet, samt trekke paralleller fra historien til hendelser i nåtiden, slik den danske TV-serien 1864 skulle gjøre femten år senere. Riktignok rakk jeg bare å gjøre det første - jeg gjorde research på Charleston, en viktig sørstatsby som ble bombardert fra havet og siden invadert av nordstatsstyrkene - men jeg hadde planlagt at menneskene i året 1864 skulle få etterkommere som dukket opp i et senere segment, rundt 1925, og disse skulle igjen få etterkommere som vi ville møte i 1999. Tanken var å illustrere krig på flere nivåer, mellom stater, mellom personer, mellom to sjeler i ett bryst, osv.

Men som så ofte, visjonene var mektigere enn pennen, og jeg gav meg etter ett kapittel på rundt elleve sider, som jeg i all freidighet inkluderer under. … fortsett å lese «Evig krig»

8. romanforsøk 1. novellesamlingsforsøk fra skrivebordsskuffen

På samme tid som jeg syslet med en rekke mislykkede romanforsøk, skrev jeg også korte tekster og noveller, de fleste i årene 1998 og 1999. På den tiden hadde jeg en forkjærlighet for fortellinger om sex, død, psykisk og fysisk sykdom og sosiologiske kasuser. Jeg gikk mer og mer bort fra den historiske røverromanen og orienterte meg mot det moderne samfunnets skyggesider, derav tittelen Samfunnsskygger da jeg i juni 1999 bestemte meg for å samle en del av tekstene jeg hadde skrevet de siste par årene, og sende dem til et forlag i form av en novellesamling.

Jeg samlet mine atten "beste" tekster, skrev et følgebrev, satt med fingeren på utskriftsknappen og var klar til å sende mitt første manus til et forlag, og adressaten var H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) AS. Grunnen til at jeg ville satse nettopp på Aschehoug, var at jeg hadde sans for forlagssjefen, William Nygaard, som hadde overlevd et attentat seks år tidligere, samt at jeg svermet for den fasjonable hagefesten som ble avholdt hver august.

Men da jeg kastet et siste blikk på de rundt 160 sidene, ble jeg grepet av en innsikt: Dette er ikke bra nok. Dette er ikke litterært på høyde med det som vanligvis blir utgitt. Noen av tekstene gjorde meg regelrett flau. Og det gjør de også den i dag, enda mer. Jeg har problemer med å lese dem, jeg bare kikker over noen setninger og må snu meg vekk, rødmende i skam. Ikke nødvendigvis fordi språket er så hjelpeløst, men fordi jeg behandler tematikkene på en fantastisk umoden og tidvis vulgær måte.

Så det ble ingen innsendelse av mitt første manus den gangen i 1999. Det skulle gå noen år før jeg endelig sendte et manus til et forlag, og i ettertankens blekhet er jeg glad for at jeg ventet.

Etter skumlesning av Samfunnsskygger har jeg bestemt meg for å publisere den siste teksten i samlingen, en historisk novelle som jeg skrev i mars 1999, og som skilte seg litt ut fra de andre tekstene, "Den blinde og Den lamme", vel elleve sider lang. … fortsett å lese «Samfunnsskygger»