Hopp til innhold

Dionysos & Ariadne

16. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Våren 2012, mens jeg avventet tilbakemelding på et annet manuskript, fikk jeg en idé om å skrive en roman om forfatteren og antikvaren Marcus Adler, som får vite at det nettopp er blitt oppdaget et nytt og ukjent brev som Nietzsche skrev til Strindberg i 1888. Brevet antyder at det finnes et hemmelig manuskript som Nietzsche har gjemt et sted. Marcus bestemmer seg for å dra til Tyskland og etterforske saken.

Romanens tittel henspiller på Nietzsches aller siste brev til Cosima Wagner (Richard Wagners enke), skrevet under hans mentale kollaps i januar 1889:

Ariadne, jeg elsker deg! - Dionysos

Manuset mitt, som kunne minne litt om en Tom Egeland-thriller, minus amerikansk etterretning, munkeordener og forbudte religiøse tekster, gjennomløp mange transformasjoner det halvåret jeg jobbet med det. Jeg ønsket å foreta en rundreise i Tyskland for å gjøre research på de ulike stedene hvor Nietzsche eller Strindberg hadde vært, og hvor Marcus skulle oppholde seg, Naumburg, Weimar, Berlin osv., men jeg hadde hverken tid eller penger. Dette medførte at romanen etterhvert ble dreid over på Marcus' liv som forfatter i Tromsø, hans bestrebelser på å skrive sin neste roman, hans hverdag på antikvariatet, hans kjærlighetsproblemer, hans intrikate familiehistorie.

Først i oktober 2013 kom jeg meg for første gang til Naumburg, hvor Nietzsche vokste opp, og hvor huset hans delvis er bevart som museum. Men det var for sent for denne romanen.

Til slutt mistet jeg fokuset, og med tilbakemeldingen på det andre manuskriptet måtte jeg sommeren 2012 skifte beite igjen. Men når sant skal sies, har jeg ikke helt glemt denne romanen.

Under følger et kort utdrag. Det var den lille opplysningen i Nietzsches (autentiske) brev til Strindberg om et annet brev som muligens var gått tapt, som satte meg på sporet ...


DIONYSOS & ARIADNE

 

Den 7. desember 1888 skrev Nietzsche til Strindberg:

Kjære og høyst verdige herre! Er et brev fra meg gått tapt? Jeg skrev til Dem straks jeg hadde lest Faderen for annen gang, dypt grepet av dette mesterstykke av hård psykologi; jeg uttrykket samstundes min overbevisning om at Deres verk er predestinert til å bli oppført i Paris, i M. Antoines Théatre libre. – De burde ganske ganske enkelt kreve det av Zola! –

– Den hereditære forbryter er dekadent, selv idiot – ingen tvil! Men forbryterfamiliens historie, som englenderen Galton («the hereditary genius») har samlet inn mesteparten av stoffet til, går alltid tilbake til et menneske som er for mektig for et visst sosialt nivå. Det siste store forbrytertilfellet i Paris, Prado, var en klassisk typus. Prado var sine dommere og advokater overlegen i selvbeherskelse, vidd og overmot; likevel ble han fysiologisk så nedkjørt under presset fra anklagen at enkelte vitner kun kjente ham igjen fra de gamle portrettene. –

Men nå fem ord oss imellom, høyst oss imellom! Da Deres brev nådde meg i går – det første brevet i mitt liv som har nådd meg – var jeg akkurat blitt ferdig med den siste manuskriptrevisjonen av Ecce homo. Da det ikke lenger finnes tilfeldigheter i mitt liv, er følgelig heller ikke De noen tilfeldighet. Hvorfor skriver De brev som inntreffer i et slikt øyeblikk! – –

Ecce homo skal visselig utkomme samtidig på tysk, fransk og engelsk. I går sendte jeg manuskriptet til trykkeriet; så snart arkene foreligger, må de gis d’herrer oversetterne i hende. Hvem er disse oversetterne? Oppriktig talt visste jeg ikke at De selv var ansvarlig for den utmerkede fransken i Faderen; jeg syntes det var en mesterlig oversettelse. I tilfelle De selv ville gå til verks med den franske oversettelsen, ville jeg ikke vite å prise meg lykkelig nok over dette mirakelet av sinnrik tilfeldighet. For, mellom oss sagt, til å oversette min Ecce homo kreves det en dikter av første rang; den er i uttrykket, i følelsens raffinement, tusen mil hinsides alle vanlige «oversettere». Dessuten er det ingen tykk bok; jeg antar at man kan trykke 50 eksemplarer av den franske utgaven for 3 franc (kanskje hos Lemerre, Paul Bourgets forlegger!). Siden det står fullkomment uhørte ting i den, og siden den iblant, i all uskyld, taler med en verdensherskers språk, vil opplagstallene våre overgå selv Nana. –

På den annen side er den antitysk til det ytterste; gjennom hele historien er den på parti med den franske kulturen (– jeg behandler alle de tyske filosofene som «ubevisste falskmyntere» –). Boken er heller ikke kjedelig – jeg skrev den tidvis i Prado-stil. – – For å sikre meg mot tyske brutaliteter («konfiskering») skal jeg oversende de første eksemplarene, før publikasjon, til fyrst Bismarck og den unge keiseren sammen med en brevlig krigserklæring: da kan ikke militæret svare med polititiltak. – Jeg er en psykolog. – – –

– Tenk over dette, ærede herre! Det er sak av aller første rang. For jeg er mektig nok til å brekke menneskehetens historie i to deler. –

Spørsmålet om den engelske oversettelsen gjenstår. Har De noe forslag? – En antitysk bok i England …

I største hengivenhet

Deres Nietzsche

 

Brevet han spurte etter, var det eneste clouet på at noe manglet i korrespondansen. Nietzsche nevnte ingenting om innholdet, og det dukket ikke opp i noen av de øvrige brevene – heller ikke fra Strindberg. Det forekom meg at det var dette brevet denne Thomas Gerhardt i Berlin hadde fått fatt på, og at Nietzsche hadde skrevet noe der som han ikke har nevnt noen andre steder. Noe som kanskje var ment kun for Strindbergs øyne? Et manuskript, kanskje en filosofisk sammenfatning av de store planene Nietzsche unnfanget høsten 1888. Først skulle verket hete Viljen til makt, og så planla han et firebindsverk: Omvurdering av alle verdier, hvorav kun Antikrist, den første boken i serien, ble fullført. Før han kollapset og mistet forstanden i januar 1889, rakk han imidlertid å ombestemme seg. Han forkastet planene for firebindsverket, ifølge brev han skrev til Georg Brandes og Paul Deussen, og hevdet isteden at Antikrist utgjorde hele omvurderingen.

Hva om han skrev noe annet til Strindberg? Nietzsches syntes å nære en enorm beundring for den svenske dramatikeren, og det var slett ikke utenkelig at Strindberg fikk eksklusive opplysninger.

Mysteriet fascinerte meg så mye at jeg skalv mens jeg hamret ned stikkord til romanen. Imidlertid innså jeg at det var nødvendig å grave dypere. Jeg kunne ikke bare dikte i vei på så tynt grunnlag. Ikke når jeg visste at det befant seg et høyst reelt brev i Berlin, hittil ukjent, hvor Nietzsche tilkjennegir at han har fullført et manuskript som ingen vet om.

Jeg ville lese det brevet.

Normalt ville jeg i slike tilfeller ha sendt en e-post eller ringt til vedkommende og bedt ham sende meg en scannet kopi eller en transkripsjon. Mens jeg arbeidet med masteroppgaven og siden med Korsfestet under midnattsolen, ble det flere ganger nødvendig å hente inn opplysninger fra diverse eksperter rundt om i verden. Richard Schacht i New York hadde for eksempel forklart meg hvorfor de europeiske nietzscheanerne som stod bak antologien The New Nietzsche, var fullstendig på jordet:

Because their abandonment of cognitivism and their advocacy of the interpretation of Nietzsche as a strong anti-cognitivist. Also because they tend to write so obscurely, reason so poorly, and interpret so inaccurately.

Den analytiske og den kontinentale tradisjonen stod steilt mot hverandre, her som ellers.

Det som holdt meg fra å lete opp mailadressen til Thomas Gerhardt og sende ham en snirklete formulert e-post på tysk hvor jeg spurte om brevet, var at jeg med ett innså en begredelig kjensgjerning om meg selv: Jeg hadde aldri vært i Tyskland. Jeg hadde arbeidet med den tyske filosofien Friedrich Nietzsche i årevis, men jeg hadde aldri vært i Tyskland. Jeg leste tysk meget godt, jeg skrev relativt greit, jeg forstod tyske turister, men jeg hadde vanskelig for å snakke språket. Jeg kunne peke og lage korte, enkle setninger. Vanligvis snakket jeg engelsk til tyskere, selv om det irriterte meg å måtte gjøre det. Den angloamerikanske kulturimperialismen var ikke akkurat min verste fiende, men når det gjaldt tysk filosofi, syntes jeg Mikke Mus kunne holde seg unna.

Jeg hadde ansatt en person som kunne ta seg av antikvariatet, jeg hadde sommeren fri til å skrive, jeg var snart nødt til å levere forlaget et eller annet til den beryktede andreboken, og jeg måtte gjøre meg noenlunde kjent med Tyskland. Jeg skrev en historisk roman om Nietzsche, og alt jeg visste om Tyskland, hentet jeg fra Wikipedia, reisehåndbøker, historiske leksika og Internet, ikke minst Google Maps Streetview, hvor jeg kunne vandre gatelangs og studere enkelte tyske byer inngående.

Saken var derfor opplagt.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *