Hopp til innhold

Urnullpunktet (Det absolutte nullpunkt)

15. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Dette er det tidligste utkastet av Det absolutte nullpunkt, det jeg skrev våren 2007. Selv om de fleste karakterene har fulgt manuset gjennom ti år, er historien og stilen blitt en del forandret. Den nyeste versjonen er for tiden "i limbo", og derfor har publiseringen av Urnullpunktet latt vente på seg.

I 2008 designet jeg dette banneret basert på «Det absolutte nullpunkt».

I denne opprinnelige versjonen ser vi alt gjennom Charlotte Marx' øyne (første kvinnelige hovedperson i mine romanforsøk), mens jeg senere skiftet til synsvinkel i tredje person. Premisset er imidlertid det samme: Romanen åpner med at Charlottes far blir myrdet på mystisk vis.

På dette tidspunktet stod det ikke helt klart for meg hvilken retning historien skulle ta, hva jeg skulle inkludere og fokusere på, men i de første kapitlene følte jeg meg frem ved å la Charlotte samtale med Albert, sjefen i bokhandelen hvor hun jobber; Helene, den hjemmeværende moren; Frøya, Alberts skjønnhetssalongdrivende kone (som ble kuttet i den nyeste versjonen); og en mystisk kunde som setter henne på sporet av farens død.

Urnullpunktet ble oppgitt i mai 2007. Under følger de fem første, relativt korte kapitlene (minus prologen, som har gått nærmest uforandret inn i den nyeste versjonen).

 


 

DET ABSOLUTTE NULLPUNKT

I dag

 

1

Jeg er Charlotte Simmons. Glossy forside med en barmfager, ansiktsløs blondine i tettsittende t-skjorte. Tittelen står skrevet midt mellom de svulmende brystene: Jeg er Charlotte Simmons. En roman av Tom Wolfe. Og prisen? Albert har skrevet den opp på listen. 229 kroner. Hver mandag sjekker vi at de nye bøkene er priset, og at prisene stemmer med databasen Mentor. Prislappen skal havne midt på den lekre navlen hennes. Sånn. Og så går boken tilbake i hylla.

Jeg er Charlotte Marx, og puppene mine er slett ikke så store. Ikke er jeg blondine heller. Eller marxist, for den saks skyld.

”Finner du noe spennende?” lyder stemmen ved disken, innsmigrende oljeglatt som vanlig.

Det er sjefen. Albert. Iblant behandler han meg som en kunde. Spør om jeg liker de nye bøkene vi har tatt inn, vil vite om jeg har lest noe i det siste. Tom Wolfe? Gunnar Staalesen? John Steinbeck? Lars Saabye Christensen? DBC Pierre? Lars Ramslie?

Han mener visst at hvis man spør etter forfatternavn istedenfor titler, betyr det at man har lest mye. Da er man en litteraturkjenner.

Jeg snur meg vekk fra bokhyllen og ofrer sjefen min et blikk. Leppene hans fortrekker seg til et håpefullt smil, men slapper straks av igjen.

”Hva nå?” spør jeg og lener meg døsig mot veggen med pristangen vippende i hånden. Det er varmt ute, og viften står bare på 1.

Albert glatter ut håret han ikke har, og ser på klokken. ”Snart kommer gutteklubben. Tar du deg av kassen, så jeg får skrevet ut noen fakturaer?”

”Ja jøss.”

Jeg slentrer bort til disken og skal til å åpne øverste skuff.

Plutselig griper han meg om håndleddet.

Nå gjør han det, den jævelen. Faen heller, Charlotte, nå gjør han det.

”Ikke i den skuffen,” sier han og stirrer morskt på meg.

Jeg oppdager at den øverste skuffen er blitt forandret over helgen. Den er nå forsynt med en lås, og det står en liten nøkkel i låsen. Jeg åpner skuffen under og legger pristangen der. Albert smiler lurt i håp om at jeg skal spørre.

”Vil du ikke vite hvorfor det er lås på den øverste skuffen?” sier han.

”Fordi det er der du gjemmer dirty-magasinene dine?” Jeg lener meg baklengs over disken og vifter med øyenvippene.

Albert vrir rundt nøkkelen, stikker den i bukselommen og beveger sitt småfete legeme humrende inn bak forhenget. Der har han kontoret sitt. Der skriver han fakturaer, purringer, nyhetsbrev, prislister og – dette er virkelig pinlig å si – romaner. Det vil si, han har ikke utgitt noen, men hvis han hadde gjort det, ville det sikkert vært noe i retning av Albert Hansen: Bokhandleren på bakrommet.

Følg med, så de ikke stjeler noe, ormeynglene,” sier han. ”Jeg kommer ut hvis det blir for røft.

Sikkert. Klokken er litt over tre, så snart fylles butikken av unger som skal kjøpe tegneserier hos A.H. Bøker & Tegneserier før de begir seg inn til Hassan’s Kebab Joint, som ligger til venstre i vestibylen like utenfor butikken.

De første ukene jeg jobbet her, kjente jeg stekefettstanken hele tiden. Det var så ille at jeg knapt klarte å spise når jeg kom hjem. Og det luktet fett av meg hele tiden, selv om jeg dusjet og skrubbet meg. Slik må det være å bli voldtatt av en kebab.

Nå merker jeg knapt noe. Enten har Hassan installert bedre ventilasjonsanlegg, som han sa han skulle, eller så er jeg blitt immun. Men fremdeles klarer jeg ikke tanken på kebab.

Albert taster vilt der inne. Jeg vet ikke om det var førtiårskrisen som fikk ham til å bli hobbyforfatter, eller om han har syslet med de tankene lenge.

Charlotte, hvis du skulle drepe noen, hva ville du ha valgt av kniv og pistol?

Akk o ve. Enda et av de idiotiske spørsmålene. Det er et halvt år siden jeg begynte her, og hver eneste dag har han gitt meg disse absurde problemstillingene.

”Jeg vet ikke, Albert. Jeg synes begge deler er like kjipt.”

Kom igjen, da. Jeg trenger å vite det. Jeg må lære kvinnen å kjenne, slik at jeg kan skrive mer realistisk om henne.

Og han skal være gift? Det må være et av de ekteskapene hvor det knapt veksles ord om annet enn det rent praktiske. Hva skal vi ha til middag. Når kommer du hjem. Ikke vent på meg. Jeg blir lenge i dag. Var det godt for deg også. Men å spørre om hun ville ha foretrukket å drepe ham med kniv eller pistol – nei, det klarer han ikke.

”Kniv, tror jeg. Det er mer romantisk,” sier jeg og klarer bare såvidt å undertrykke et knis.

Det var det jeg trodde. Pistol er altfor mandig. Altså – heltinnen velger kniven.”

”Men helst ville jeg jo ha valgt gift.”

Stillhet.

Ja … du sier noe. Gift er kanskje kvinners fremste våpen.

Han reiser seg fra stolen der inne og stikker hodet ut gjennom forhenget.

”Men … du tror ikke det blir for klisjéfylt?”

”Mhm, godt poeng,” sier jeg, rynker øyenbrynene, kniper leppene ettertenksomt sammen og nikker langsomt. ”Du bør nok ta kniven.”

”Jeg bør det, ja?” sier han ivrig. ”Du har nok rett.”

Og hodet forsvinner.

Presis ti over tre. Inn i vestibylen kommer en flom av støyende unger. De fleste sporer av til venstre og forsvinner inn i Hassans stekefett. Resten kommer hit for å kjøpe siste Donald Duck, Fantomet, Tex Willer, Sølvpilen, Edderkoppen … jeg vet ikke hva. Men hele den ene veggen er full av tegneserier som bare venter på å bli besudlet av møkkete guttefingre og kebabdressing.

”Hei, dama, har dere den siste Pondus?” spør en fregnete guttunge som presser seg frem til disken.

”Har vi den siste Pondus?” roper jeg inn til Albert.

Mener han boken eller bladet?

”Mener du boken eller bladet?”

Guttungen ser vantro på meg. ”Finnes det en bok også?”

”Han mener bladet,” roper jeg.

Skal stå nederst til venstre. Se etter store, røde bokstaver.

En annen unge klasker Fantomet demonstrativt på disken sammen med en femtilapp.

”Gidder du å hjelpe meg litt, eller?” roper jeg.

Vent litt, jeg må bare skrive ferdig dette.

Jeg rister på hodet og går bort til tegneserieveggen. En hel verden av glorete forsider som gjør det umulig å finne noe som helst. Pondus, Pondus, Pondus. Store, røde bokstaver … De andre guttene begynner å kremte ved disken. De lengter etter å stappe i seg den vemmelige kebaben og lese de verdiløse bladene med de hjelpeløse historiene om machohelter i kappe og trikot med trusa ytterst.

”Jeg finner det ikke!”

Ja, men da har vi det ikke,” sier han.

”Vi har det ikke,” sier jeg.

”Kødder du?” sier fregnetrynet. ”Det kom jo nettopp ut.”

”Herregud, det står jo der,” sier en annen guttunge og peker.

Jeg klarer selvfølgelig ikke å se hvor han peker, ikke før han kommer trampende bort og griper et blad fra bunken, som delvis hadde forvillet seg bak et nummer av Mikke Mus månedshefte.

”Få opp farta, da,” lyder en annen guttestemme.

Ja, få opp farta. Jeg slår inn noen hundrelapper og femtilapper, og til slutt er alle gutta fornøyd og har løpt inn i kebabsjappa med sine snart lurvete serieblader.

 

En time senere tar jeg oppgjøret. Avstemmer kortautomaten, teller opp kassen og taster inn dagens inntjening. Resultatet kommer snart ut på kvitteringsrull:

 

Dagens salg
Tegneserier Kr 1078,-
Bøker Kr 1738,-
Momspliktig vare Kr 225,-
Total omsetning Kr 3041,-

 

På tross av at Albert betrakter tegneseriene som geskjeftens aorta, er det altså bøker vi tjener mest på. Og det selv på en mandag – tegneseriedagen. Fagboksalget fordeler seg på privatgymnaset, høyskolen og noen universitetsstudenter som bor i nærheten. Ellers bor det nesten bare hvite kunstnertyper og mørkhudede karrieremennesker i dette strøket, og til dem selger vi litt skjønnlitteratur.

Med vår labre omsetning funderer jeg av og til over hvorfor Albert beholder meg her. Han hadde tjent langt mer på å ta hele jobben alene. Altså er det to muligheter for at jeg befinner meg i denne sjappa mellom ni og fire fra mandag til torsdag: a) Han savner kvinnelig selskap som ikke er hans kone. b) Han vil kunne sitte og skrive uforstyrret på bakrommet.

Men det tragiske er jo c) at han ikke har kjangs på meg, og d) at jeg maser på ham selv når han sitter der inne.

”Vel, vel, Charlotte. Det var den dagen. Nå kan du rusle hjem, så låser jeg butikken.”

Jeg drar på meg den grå kåpen og går ut i vestibylen, forbi glassvinduene som danner en ramme rundt inngangen. Der snur jeg meg og rekker å se at Albert roter oppi den øverste skuffen. Han oppdager meg og trekker hånden raskt ut, som om han hadde brent seg.

”Ja?” kommer det mutt.

”Hvis vi hadde flyttet butikken nærmere sentrum, kunne vi sikkert ha omsatt for langt mer.”

”Jammen, Charlotte, da …”

Albert smiler overbærende, runder disken og kommer mot meg i en vaggende bevegelse, som om han var på vei til et spørrende barn. Han legger de litt klamme hendene på kinnene mine.

”Skjønner du ikke det, vennen min, at nærmere sentrum er det tre ganger dyrere å leie lokale enn her på Erebustad, og der er også konkurransen langt hardere. Skal vi ta opp kampen mot de store kjedene, kanskje? En uavhengig bokhandel er nødt til å ha sin lokalkoloritt. Vi må være den lille manns bokhandel. Den gamle damens annet hjem. Kebabguttenes tegneserieforsørger.”

”Vel …” Jeg trekker meg litt unna, så hendene hans mister taket. ”Da foreslår jeg at vi rydder vekk tegneserieveggen og oppretter et kaffehjørne der. Et lite glassbord. Kaffemaskin. To kurvstoler. Perfekt for kunder som vil betrakte bokhandelen som sitt annet hjem.”

”Rydde vekk vår aorta? Er du på styr, jente?” Alberts øyne glir vantro fra meg over på den redselsfulle ansamlingen av skrikende forsidefarver fra gulv til tak.

Jeg sukker. ”Tenk deg nå om. Hver mandag omsetter vi for tusen kroner i tegneserier. Resten av uken – ikke mer enn to-tre hundre. Fordelt på fire dager.”

Han snøfter og legger armene i kors. ”Og hva vet du om fredagssalget, om jeg tør spørre? Hva får deg til å tro at jeg ikke selger halve veggen før lunch og har den fylt opp igjen før stengetid?”

Jeg titter skrått bort på ham. ”Ehm … vi får ikke varer på fredager?”

”Ja ja! Ikke vær så glup nå.”

Han klasker seg på lårene og går tilbake til disken. Et lite smil unnslipper de små leppene hans.

”Kom deg avsted nå. Vi snakker mer om dette i morgen.”

Jeg nikker og går derfra uten å si mer. En drosje står på holdeplassen et stykke nedi veien. Jeg skynder meg bort og kaprer den.

 

2

Et askegrått, kjederøykende, sammensunket kvinnemenneske i skjørt og tøfler. Det er hva jeg finner i lenestolen når jeg kommer inn døren. Røyken henger over henne som en doven uværssky. Fjernkontrollen aldri langt fra armlenet.

”Du kjøpte vel middag til oss?” lyder den krøkkete stemmen. Det er som om usynlige hender drar hvert eneste ord ut av det tannkjøttblødende gapet hennes.

”Jada,” svarer jeg mens jeg styrer skrittene mine rett inn på kjøkkenet og setter to store plastnett inntil veggen. Når jeg ser på mor, brenner det i eggstokkene mine.

Fiskekaker, raspede gulrøtter, kokte poteter, smeltet smør. Serveringsfatene på den grønne plastduken. Jeg roper på henne.

Akkende kommer hun inn på kjøkkenet med sigaretten mellom fingrene. Ser ikke på meg. Tar et siste drag og stumper sneipen i det halvfulle askebegeret i vinduskarmen idet hun setter seg. Utenfor tuter bilene. Rushtrafikken er fremdeles i gang.

”Fiskekaker nå igjen,” sier mor mens hun lesser noen poteter over på tallerkenen.

”Så hvordan har du hatt det i dag?” spør jeg.

”Heh! Ja, det spør du om.” Hun klør seg i de grå hårtjafsene. ”Det verker i bekkenet så man skulle tro jeg hadde født en sumobryter.”

Jeg ser ned på de tynne armene mine.

”Jaja, ikke du, da, jenta mi,” sier mor. ”Du er jo så radmager at jeg lurer på om du ikke spiser på jobb.”

Jeg nikker for meg selv og tar en ekstra potet.

”Forresten hadde jeg tenkt å komme innom på jobben din en gang, se hvordan du har det når du ikke er hjemme.”

”Det er bare å ta en drosje, vet du,” sier jeg og pirker i en fiskekake.

”Nåja, nåja. Kan ikke si jeg liker det strøket. Fullt av svartinger.”

Jeg ser brått opp på henne. ”Har du noen gang vært på Erebustad?”

Mor sender meg et grettent blikk mens hun tygger med halvåpen munn.

Knappe to fiskekaker går ned før jeg føler meg kvalm. Den siste biten dytter jeg inn i en liten haug raspede gulrøtter for å slippe å se mer av den. Mor rister på hodet og ber om å få den. Hun spiser heller ikke så mye, men avskyr å kaste mat.

Jeg lener meg tilbake og tømmer vannglasset. Betrakter henne motvillig mens hun spidder noen halvmoste potetbiter og dytter dem bak tanngarden.

Mor ser ut vinduet. ”Husker du det fine huset vårt på Liljeaker?”

”Ja.”

”Alt måtte vi forsake da faren din døde.” Hun kikker igjen på meg mens hun tenner en sigarett. ”Tror du han kommer tilbake en gang?”

”Jeg tror han er borte for alltid, mor.”

Hun lener seg tilbake og blåser en sky ut mellom de bleke leppene. ”Han er vel det.”

 

3

Den vesle bokhandelen på femti kvadratmeter har alt – skjønnlitteratur, barnebøker, hobby & have, medisin, jus, språk, naturvitenskap, samfunnsvitenskap, alternative bøker – men det er umulig å få plass til det. De sist innkomne bøkene må jeg nærmest banke inn i alfabetrekken. Hvorfor, Albert? Hvorfor må vi prøve å dekke alt?

Jeg har spurt ham før. Det nytter ikke. Han svarer alltid at ”vi må ha alt i tilfelle det nettopp er det kunden vil ha”.

Det står to esker med bøker på tralla. Den ene inneholder skjønnlitteratur. Ett eksemplar av det nyeste på markedet. Den andre inneholder faglitteratur. Jeg drar opp titler som The Biology of Cancer, Principles of Renal Physiology og Asperger’s Syndrome. Mest medisin i dag. Jeg finner tunge bøker, lette bøker, noen i hardback, andre i paperback, tykke bøker, tynne bøker, pene forsider, stygge forsider. De verste forsidene viser bilder av betent tannkjøtt eller dermatologiske lidelser. Når jeg ser hud dekket av et ubegripelig utslett, er det som om noen heller et glass isvann i nakken på meg mens hundrevis av maur kravler over meg, biter meg i armene, ansiktet, brystet, maven, føttene. Jeg får lyst til å skrike.

Når jeg endelig er ferdig med å prise de siste bøkene, går jeg bort til disken, hvor Albert står og speider etter kunder. Han flytter øynene over på meg idet jeg demonstrativt griper til den øverste skuffen, som igjen er forsynt med nøkkel. Han trekker pusten. Jeg fryser bevegelsen med hånden på håndtaket og holder blikket festet på øynene hans.

Langsomt slipper han luften ut mellom de stramme leppene og former dem til et smil. I dag klarer han ikke å dy seg.

”Vel, du er fortsatt nysgjerrig, skjønner jeg.”

”Hva får deg til å tro det … sjef? Jeg skulle bare legge vekk pristanga.”

”Er du ikke bare helt vidunderlig søt når du skal leke med meg?” sier han med sin oljeglatte stemme og ler hakkende. ”Gå rundt på den andre siden av disken.”

Jeg rynker pannen.

”Gå nå.” Han vifter med hånden, ”Jeg skal vise deg noe.”

Sukkende tripper jeg rundt skranken og stiller meg mellom ham og utgangen.

Han løfter pekefingeren og smiler lurt. Med den andre hånden trekker han ut skuffen og griper tak i noe der inne.

”Dette er hva vi kaller … the hidden gun,” sier han og drar frem en pistol.

Jeg gisper og rykker ett skritt bakover.

Albert humrer. ”Man kan ikke være forsiktig nok i dette strøket. Så jeg har ordnet meg denne … STI Guardian. Blått stål og håndtak i rosentre. Betalte syv tusen for den. Hva synes du?”

”Hva i all verden skal du med den?”

”Den inspirerer meg!” Han strekker ut armen og retter pistolen mot utgangen. ”Vet du ikke at når the hidden gun dukker opp i en tidlig scene, må den bli avfyrt i en senere scene?”

Jeg står i veien, men viker ikke.

Han smiler usikkert og senker våpenet. ”Slapp av, sikringen er på. Dessuten er det kun til selvforsvar. To butikker er blitt ranet i strøket her den siste måneden. Og begge ganger like før stengetid.”

Jeg ser uttrykksløst på ham.

”Det er derfor jeg aldri sender deg i banken med ukens inntjening.” Han smiler til meg som til et barn. ”Jeg vil jo ikke at en søt pike som deg skal ta unødige risker.”

”Men det er jo du som har bil, og det er langt til banken.”

”Selvfølgelig, selvfølgelig … Men se der, hvem som kommer for å besøke deg.”

Albert fester blikket på noe bak meg og smetter pistolen inn i skuffen. Jeg snur meg og får øye på Frøya.

Frøya kommer trippende på høye hæler som alltid. Den trange kjolen surrer inn lårene hennes, og den digre hatten svaier taktfast fra side til side.

”Lottesnuppa!” roper Frøya. Hun øker tempoet forbi Hassan’s Kebab Joint, og jeg får følelsen av bivåne Bambi på isen. ”Åååh, jeg har sååå mye å fortelle deg!”

Frøya griper meg rundt skuldrene og kysser demonstrativt i luften ved hvert av kinnene mine.

Idet hun slipper meg, skotter hun bort til disken og nikker. ”Hei, kjære.”

”Hei, skatten min,” sier Albert dovent.

Frøya løfter haken og vender seg mot meg igjen. ”Så, skal vi spise lunch sammen? Charlie’s, som vanlig?”

”Tja …”

”Fint! Kom!” Frøya snur om på den spisse hælen og marsjerer ut av butikken. ”Jeg lover å komme tilbake med henne om en halvtime, kjære.”

 

På Charlie’s er det nesten fullt. Sannsynligvis fordi det er det eneste respektable stedet på Erebustad hvor man kan få servert noe annet enn kebab, falaffel og hamburger. Alle de ansatte er hvite og brorparten av klientellet likeså. Stedet er en oase for den øvre middelklasse midt i svarteste Harlem, og det er neppe tilfeldig at vekterbilene kjører forbi her hvert femte minutt.

Vi har satt oss ved et rundt vindusbord. Jeg har tatt med lunchpakken min, men Frøya vifter den bort og kaller på kelneren.

”Jeg spanderer, kjære deg,” sier hun med et selvtilfreds smil.

Frøya bestiller cæsarsalat med kyllingstrimler, mens jeg velger en enkel baguette med skinke og ost.

”Og hva ønsker damene å drikke?” spør kelneren, bøyd lett over oss med hendene bak ryggen.

”Jeg tar en Reverdy Sancerre, takk,” svarer Frøya.

”Meget godt valg. Og De, frøken?”

”Bare vann,” sier jeg og rister avvæpnende på hodet.

”Hørt slikt! Hvem skal da dele vinen med meg? Charlotte, du tar vel også et glass?”

Jeg trekker på skuldrene og smiler forsiktig til siden.

”Til henne også,” sier Frøya og blunker til kelneren. Han setter opp et bredt smil, like hvitt som uniformen.

Frøya sier ikke meget før vi har fått vinen, men etter at hun har tatt noen slurker, begynner hun å legge ut om arbeidet på skjønnhetssalongen. Jeg lytter med et halvt øre, men lar gjerne andre snakkelystne cafégjester overdøve henne.

”I går satte jeg en briljant idé ut i livet på salongen, Charlotte. Et gratis introduksjonstilbud til nye kunder. Tyve minutter rens, peeling og massasje.”

”Ikke dårlig.”

”Du burde virkelig komme innom en dag. Vi ligger midt i Sentrum, vet du. Det er helt trygt å bevege seg der. Ikke som her. Du trenger å få gjort noe med ansiktet ditt. Det er jo nesten … grått.”

Jeg ser opp på henne.

”Nei, ikke misforstå meg, kjære vennen! Du er en nydelig jente. Da jeg var 26 år, var jeg neppe like vakker som deg. Jeg mener bare – skjønnheten din skjules så altfor mye av denne sørgmodige innesluttetheten du bærer med deg. Klærne dine er så gammeldagse, og håret ditt henger bare der. Du har så langt og fyldig hår, men det tjafser seg litt, vennen.”

”Virkelig, Frøya, jeg har det bra, og jeg vil ikke bruke penger på en skjønnhetssalong.”

”Gratis, sa jeg jo!” Hun sperrer opp øynene og gliser. ”Hvordan skal du kunne kapre en mann når du ser ut som en kirkekjerring?”

”Takk for den.”

”Åh, ikke spill fornærmet nå,” sier hun og vifter med fingeren. ”Jeg håper du stikker innom en dag. Her er mitt kort.”

FrøyaSalongs bumerke er en hodesilhuett i profil med langt, flommende hår som strekker seg helt til den andre kortkanten. Under står det Frøya Hansen, innehaver og skjønnhetspleier. Adressen: Telegaten 256, 0002 Sentrum.

Telegaten … navnet danner en kald klump i brystet mitt. Det er den samme travle forretningsgaten som Kryonor ligger i. Og hvis jeg ikke husker feil, har Kryonor numrene 258-266 og befinner seg altså like ved siden av FrøyaSalong.

”Beklager, men jeg tror ikke jeg vil komme dit,” sier jeg og rekker henne kortet tilbake. ”Takk likevel.”

 

4

Middag. Den eneste tiden hvor mor og jeg snakker sammen. Ellers sitter hun bare i stuen og stirrer på idiotboksen. Hun følger med på ti såpeserier fordelt på fire kanaler, og lyden er så høy at jeg får vondt i ørene inne på kjøkkenet.

I dag har jeg laget kjøttkaker med ertestuing og kokte poteter. Mor fordrar ikke brun saus, så det slipper jeg å tenke på.

”Har du hatt en fin dag på jobb, Charlotte?”

”Jo.”

”Tjener du mye på den jobben din?”

”Ikke voldsomt mye.”

”Hva med sjefen? Er han velstående?”

”Han er gift, mor. Og ekkel.”

”Jeg spurte om han var velstående. Er han det?”

”Jeg har ikke sjekket saldoen hans. Men han eier butikken, har visst hatt den i femten år. Og kona hans eier en skjønnhetssalong.”

”En skjønnhetssalong. Heh.” Mor strekker på seg og ser ut i luften. Røyken bukter seg langsomt oppover og svinner hen før den når taket.

”Hun ville gi meg en gratistime der.”

Mor ler. ”Ja, det kan du trenge, hvis du skal få deg en skikkelig mann.”

”Mor … det ligger like ved Kryonor.”

”Du skulle fått deg en bedre jobb, Charlotte. Eller truffet en mann. Jeg er så lei av Abyssand. Jeg vil tilbake til Liljeaker.”

”Vi har ikke råd, og det vet du. Husene på Liljeaker går for fem millioner, og selv med boliglån ville vi måtte betale femten tusen i måneden. Hvordan skal vi klare det når du sitter hjemme på trygd og jeg jobber åtti prosent til minstelønn?”

”Det er jo det jeg sier. Få deg en bedre jobb og ta bedre vare på mora di mens du ennå har henne.” Mors øyne smalner triumferende.

”Hvis du hadde gått ut i arbeidslivet igjen, kunne vi ha klart det.”

Øynene sperres opp. Mor stumper røyken. ”Du vet godt at jeg ikke kan det.”

”Du hadde tjent det dobbelte av det du får i trygd. Det dobbelte, mor.”

”Charlotte, ikke snakk om det. Jeg får angstanfall når du presser meg slik.”

Jeg rister på hodet. ”Tøv.”

”Nei, jeg mener det. Etter at faren din døde, tåler jeg ikke å se fremmede mennesker.” Hun trekker strikkejakken tettere rundt seg. ”Gud, så kaldt det er her.”

”I juni, mor?” Jeg ser vantro på henne.

”Bare tanken på din far får meg til å skjelve av kulde.” Hun flytter blikket rundt om på kjøkkenet. ”Noen ganger føles det … som om han er her, som om hans nedfryste sjel svever gjennom leiligheten og ser på oss, snakker til oss …”

”Mor?”

Hun lener seg over bordet, stirrer på meg, hvisker: ”Charlotte, du aner ikke hvordan det er å være helt alene om dagene. Jeg hører ham.”

Jeg rynker pannen. ”Hører hvem?”

”Isak.” Mors øyne flakker til sidene. ”Faren din.”

”Ikke vær dum, mor!” Jeg reiser meg og knytter nevene mot bordet. ”Du innbiller deg ting fordi du bare sitter inne og stirrer på skjermen hele tiden.”

”Du skjønner ikke, Charlotte. Det har vært slik i årevis. TV’en er det eneste som hjelper meg til å fokusere på noe annet.”

”Du er rett og slett blitt gal, mor. Jeg lurer ærlig talt på om jeg bør flytte herfra.”

Hun senker øyenlokkene og folder hendene under den veke haken.

”Charlotte … da tar du livet av meg. Det har vi snakket om før. Jeg klarer meg ikke uten deg.”

”Mor …” sukker jeg.

”Vi har bare hverandre, vennen min. Det er ingen andre.”

Jeg trosser forlegenheten og setter meg på kne foran henne. Mor legger hånden bak hodet mitt og lar meg hvile i fanget sitt.

”Jeg drømmer om at du skal finne deg en kjekk mann, slik at vi kan flytte herfra. Jeg kan ha mitt eget rom og trenger ikke å forstyrre dere i tide og utide. Kanskje jeg får barnebarn også.”

”Mor, da,” sier jeg og ser opp på henne.

”Jaja, én ting ad gangen. Men så ung som du er, tror du ikke at du hadde sett penere ut med litt sminke? Mer tiltrekkende, mener jeg. På mannfolk.”

Jeg svarer ikke.

”Kanskje du skulle si ja til tilbudet din venninne gav deg?”

”Jeg klarer ikke å se det stedet igjen, mor. Aldri i livet.”

 

5

Jeg kan ikke si jeg føler meg helt komfortabel med tanken på at det ligger en ladd pistol i skuffen like ved min høyre hånd. Nøkkelen står i, men skuffen er ulåst. Albert sitter inne på bakrommet og klaprer på tastaturet. En rekke studenter har vært innom for å kjøpe eller bestille pensumbøker de trenger til høsten.

”Det vil ta cirka to uker å få Gray’s Anatomy fra England. Vet du om andre studenter som kunne tenke seg å kjøpe boken her?”

Den unge mannen rister på hodet. ”Vet ikke helt. De fleste kjøper pensum på Studbok i Sentrum.”

”Men vi gir tross alt de beste rabattene,” sier jeg og smiler.

Han smiler tilbake. ”Det er kortere vei hit – og mindre kø.”

”Så da bestiller jeg ett eksemplar til deg. Du får en tekstmelding når boken er kommet.”

”Fint. Men hvis jeg allerede har kjøpt den …?”

”Da sier du bare ifra, så –”

Nei, bestiller du først boka, så må du kjøpe den også,” lyder Alberts iltre stemme fra bakrommet.

Studenten smiler usikkert til meg, og jeg føler at jeg rødmer.

”Det går greit,” sier jeg og nikker til ham.

”Takk skal du ha.” Han rasker med seg pensumlistene sine og går ut i all hast.

Kjekk kar, forsåvidt. Medisinstudenter går en velstående fremtid i møte.

Albert trekker forhenget til side. ”Makan. Tror de at de bare kan belaste oss med kostnadene for bøker de ikke vil ha? Hvordan skulle det ha gått? Charlotte, du må være mer bestemt. Vi selger ikke så mye her at vi kan ta inn ekstra bøker uten salgsgaranti.”

”Men vi kan uansett ikke tvinge ham til å kjøpe den, uansett hva han lover.”

”Nei, men det er jo det vi skal få ham til å tro,” sier Albert med autoritet i stemmen. ”At bestilling er lik kjøp, og at han skylder oss penger så snart vi har effektuert ordren.”

”Ja jøss.”

”Ja jøss, sier du. En bokhandel handler ikke bare om kulturvern og kundebehandling. Det handler om å selge bøker, få inn penger. Det går ikke så voldsomt bra her, og hadde det ikke vært for Frøyas aromasjappe med det tåpelige navnet, måtte jeg kanskje ha likvidert hele virksomheten.”

Alberts mismodige øyne antar en ny glans idet han får øye på noen som er på vei inn døren i enden av vestibylen utenfor butikken.

”Ahhh, endelig kommer det en god kunde,” hvisker han, bøyd mot meg, og stiller seg foran kassen. Jeg blir sittende ved datamaskinen.

En ung mann i lang frakk kaster fra seg en sigarett idet han entrer vestibylen. Han slentrer innover gangen, drar hånden gjennom det sorte håret, og skotter smilende inn til Hassan’s. Når han endelig står innenfor glassdøren til butikken, ser han seg rundt, trekker pusten inn gjennom nesen, og ser på meg med store, stålblå øyne. Bare to sekunder, så går han rett bort til Albert.

”Hallo,” sier Albert med et bredt smil. ”Boken din er kommet. Det var sannelig ikke lett å få tak i den, men jeg ringte et par forbindelser, og de visste om en bokhandel som hadde den inne, så –”

”Herr Hansen, jeg er takknemlig.” Den fremmede holder hendene foran seg og lar blikket gli mot meg. ”Så De er ikke alene i dag?”

”Hva? Nei, Charlotte er også her. Har du … har De ikke sett henne før?”

”Nei, det har jeg ikke.” Han smiler, svaier litt med den tynne kroppen så frakken blafrer.

Jeg åpner munnen for å hilse på ham idet han retter blikket mot Albert igjen.

”All right … bøkene mine?”

”De er på bakrommet. Et øyeblikk.”

En kortvarig flauhet. Jeg følger Albert med øynene inntil han forsvinner bak forhenget. Er disse bøkene så viktige at de ikke står i hentehyllen sammen med de andre? Et kort blikk under disken forteller meg at det kun står tre bøker der, to paperbacks engelsk krim og en norsk roman med tittelen Metastase.

Idet jeg ser opp på den fremmede igjen, merker jeg at han har gråblå øyne som nærmest lyser sterkere enn de fluorescerende taklampene. Blikket hans er rettet mot meg. Jeg kremter og ser på dataskjermen foran meg.

”Her har vi dem.” Albert kommer tilbake med to tykke bøker i hendene. ”Der Untergang des Abendlandes, første og andre bind.”

Albert legger verket på disken og inntar sin profesjonelle selgermodus.

”Første bind er fra 1918. Førsteutgaven,” sier han med et innforstått smil til den fremmede. ”Ikke den reviderte utgaven.”

Den fremmede løfter boken og ser fornøyd på permen. ”Perfekt.”

”Akkurat som du … De ville ha det, ikke sant?”

”Var det tusen kroner vi sa?”

”Tusen kroner?” Albert rynker pannen. ”Jeg må jo i det minste få dekket utgiftene mine. To tusen.”

Den fremmede rister lett på hodet og drar en sigarett ut av brystlommen. ”Hva betalte De for disse?”

”Ehm … det er dessverre konfidensiell informasjon,” svarer Albert med et usikkert smil. ”Det forstår du … De sikkert.”

Bokkjøperen senker øynene og tenner sigaretten, som peker skrått nedover og dirrer litt mellom leppene hans. Jeg merker meg at Albert er i ferd med å si ehm, du … De kan ikke røyke her, men han gjør det ikke.

”Tusen, herr Hansen,” sier mannen idet han fjerner sigaretten og plystrer en lungefull røyk i retning sjefen min.

I ren nysgjerrighet, eller kanskje iblandet litt redsel, taster jeg DER UNTERGANG inn i databasen vår og ser at Albert ikke har satt noen utpris, men innprisen er 650 kroner. Han prøver altså å loppe kunden for 200 prosent fortjeneste. Jeg kikker opp på dem, begge er tause. Albert har iført seg sitt halsstarrighetssmil, og den fremmede kikker uinteressert på ham mens han tar noen sporadiske drag av sigaretten. Det er som om kruttrøyk driver rundt dem.

”Sekshundreogfemti betalte vi,” sier jeg fort.

Begge mennene dreier langsomt hodet i min retning. Den fremmede hever høyre øyenbryn. Albert blir stram i kinnmusklene. Jeg senker blikket og holder pusten. Røyklukten har nådd neseborene mine, men den kjennes ikke så ille. Det dufter peppermynte.

Den fremmede smiler triumferende mot Albert. ”Vel, i det minste er det én ærlig person blant oss. Skal vi si ett tusen to, for gammelt vennskaps skyld?”

Albert tygger på underleppen sin og nikker. ”Ett tusen to.”

Mannen drar frem lommeboken fra frakken og napper ut en tusenlapp og en tohundrelapp. Han folder dem sammen mellom tommel og pekefinger og holder dem frem til Albert, som griper dem klossete med hele hånden og slår inn beløpet.

”Kvittering?” spør han.

”Hvorfor ikke?”

Den hvite lappen kommer ut i små rykk. Albert langer den over. Den fremmede stapper den i lommen og løfter begge bøkene mellom hendene.

”Vil du ha en pose?”

Han rister på hodet. ”Ingen pose, ingen veske, ingen koffert. I dette strøket er det langt bedre å bære sine eiendeler åpenlyst. Ha en god dag, herr Hansen. De også … frøken …?”

”Char… Marx. Charlotte Marx.”

Han smiler av mitt klossete svar, vender seg og går.

Den slanke skikkelsen forsvinner ut av vestibylen med bøkene under armen. Frakken blafrer lett idet han åpner døren. Ute på fortauet tar han straks til venstre og forsvinner ut av syne.

”Du er så fucked-up, Charlotte!” sier Albert plutselig. ”Hva faen er det du tenker på? Fortelle ham innprisen vår? Jeg sa jo at den var konfidensiell. Konfidensiell. Må jeg stave det for deg? K-O-N-F … faen, forstår du ikke hva ordet betyr?”

”Du prøvde å snyte ham,” sier jeg rolig, uten å møte blikket hans.

”Snyte ham? Det var da for faen ikke Kjærstads siste roman han ville ha. Det var et antikvariatskjøp. Prisen er hva kjøper og selger blir enige om. Det er jeg som må sørge for at hjulene går rundt her, det er jeg som må betale deg lønn, det er jeg som blir ruinert hvis butikken går på dunken.”

”Han hadde ikke kjøpt dem for to tusen, Albert. Nå fikk du i det minste et par hundre mer.”

”Du er håpløs. Helt håpløs.”

”Jeg syntes du sa han var en god kunde. Bør du ikke behandle ham deretter, da?”

”Hva vet vel du om slikt? Nå går jeg inn og skriver. Du får ta deg av forretningene her ute resten av dagen.”

”Hva heter han, egentlig?”

Albert snur seg mot meg med en grimase som spør hva i all verden dét har med saken å gjøre. Så går det opp for ham; ansiktets aggressive folder glatter seg ut i forbauselse, og fortrekker seg så i sjalusi.

”Mikael Hall.”

Stemmen er livløs, og sjefen min forsvinner bak forhenget før jeg får spurt mer.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *