Hopp til innhold

Tidehvervets tegn

14. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Mens jeg drev på med Paradigma, fikk jeg høsten 2004 en idé om å skrive en historisk roman fra boerkrigen (1898-1902). Nærmere bestemt ville jeg sende en nordmann til Syd-Afrika og la ham oppleve krigen på nært hold. Tittelen Tidehvervets tegn skulle henspille på bruddet i den europeiske selvforståelsen som inntraff tidlig i det 20. århundre.

Jeg la imidlertid ideen på is frem til Herrer i åndenes rike var skrevet og antatt, men våren 2006 kastet jeg meg ut i det. Jeg skrev en lang fortelling om hovedpersonens, Julian Dahls, oppvekst i Tromsø på 1880-tallet, kom såvidt i gang med hans studietid i Kristiania på 1890-tallet, og skrev sluttelig noen sider om oppholdet i Syd-Afrika i 1900.

S/S «Bavarian» seilte som troppeskip under boerkrigen med hovedpersonen i denne romanen ombord.

Jeg tror jeg stanset opp fordi jeg ble for opptatt med utgivelsen av Herrer i åndenes rike, som utkom høsten 2006, og jeg innså dessuten at jeg måtte gjøre enorme mengder research for å kunne gi historien den påkrevede autentisitet. Oven i kjøpet klarte jeg ikke helt å bestemme meg for hva som skulle være fokuset i Tidehvervets tegn. Jeg syntes nemlig det var mye mer interessant å skrive om oppveksten i Norge enn om oppholdet i Kappkolonien.

Her følger noen sider om Julian Dahls reise ombord på det britiske troppeskipet S/S «Bavarian», skrevet i henhold til faux-gammeldagse rettskrivningsregler for å skape en historisk atmosfære.

 


TIDEHVERVETS TEGN

Kapp

Reisen til Syd-Afrika

 

Med vinden i håret og saltduften i neseborene stod jeg på dekk på den distingverte damperen S/S Bavarian, som knapt hadde fått smaken på sivil sjøfart før den i fjor ble rekvirert for å gå i skytteltrafikk mellom England og Kappkolonien, transporterende soldater og offiserer frem og tilbake, dog aller helst frem. Efter hva man fortalte meg, var boerne nu slått og deres land okkupert, men likevel fortsatte de å kjempe som guerillas. Derfor sendte England stadig flere soldater sydover. På denne reisen var det ingen prominente figurer ombord som jeg visste om, blott en lang rekke menn spredt omkring på dekket. De var på min egen alder og yngre, kledd i khaki-uniformer og tropehjelmer, og de lo og pratet seg imellom, tok et slag poker på ankerfestet, eller satt alene med et brev, et billede eller en bibel mellom hendene. Skjebnen var uviss for dem alle; de mestret omstendighetene på ulikt vis.

Noen av Tommiene, som den britiske soldat kalles, snakket sogar til meg, siden jeg var blant de få sivilister ombord. De undret seg over hva en nordmann gjorde på vei til Syd-Afrika. Jeg sa – som sant var – at jeg tenkte å besøke min onkel, en av de mange gullgraverne i Transvaal. Da klappet de meg på skulderen og lo: ”Hvis din onkel er blitt rik, kan han takke oss for det!” Joda, Tommiene har rett. Til tross for Norges nærmest uforbeholdne støtte til boernes sak hersket der ingen tvil om at de økonomiske og politiske forhold i de to boerrepublikkene, Transvaal og Oranjefristaten, var uutholdelige for de tilflyttede ”uitlanders”, blant hvem min morbror var én.

Det britiske imperiets soldater bar ikke lenger rød uniform, hvilket ble meg en stor overraskelse da jeg kom til Southampton. I mine guttedager, da jeg leste om engelskmennenes eventyr omkring i verden, både før og nu, og især mot Napoleon, lot de seg alltid karakterisere gjennom den distinkte røde uniformen. Det var jo ikke uten grunn at de kaltes ”rødjakker”. Likeledes leste jeg om det amerikanske kavaleriet, som jo var ”blåjakker”. Men da jeg for to år siden var på Cuba, så jeg mange khaki-kledde soldater med garvede, solbrune ansikter under bredbremmede hatter og med ”U.S. Army” inngravert på beltespennen. Jeg forstod det slik at denne traurige farven egner seg bedre på slagmarken, særlig nu da armeene er utstyrt med slike treffsikre rifler – sogar fra vår egen norske produsent, Krag-Jørgensen.

En dag var det en sersjant som tok til å synge ”God save the Queen” borte ved relingen, og sannelig brøt det ut allsang blant soldatene på dekk. De sang bemerkelsesverdig rent og unisont, og samtidig fløy det noen stormfugler forbi skorstenen og formasten, som for å understreke øyeblikkets høytidelighet. Britenes rojalisme er påfallende, særlig for en nordmann, hvis fedreland ikke engang har egen konge. Jeg finner at nordmannen heller dyrker de lavere stender enn de høyere – bonden er den norske konge – hvilket må være en gjenspeiling av den kulturelle utarming som landet ble utsatt for i kraft av å være et lydrike i Danmarks besittelse.

De fleste soldatene snakket med entusiasme i stemmen om en fremtidig anledning til å se ”action”, som de sier, ”hvis det da er noen boere igjen å skyte på veldten”. Ryktene sier at Paul Kruger, Transvaals president, har flyktet fra Syd-Afrika på et hollandsk skip, og noen av Tommiene taler med store ord og fakter om muligheten for å invadere også dét landet efter at boerne har fått sitt. Jeg beundrer den britiske soldatens pågangsmot; den viser i aller høyeste grad hva en nasjon med en velutviklet kultur og en sterk vilje kan utrette.

Dog skal det sies at kjedsomhet og hete gjorde sitt til å dempe livligheten, for ombord på et skip er alt en endeløs, monoton gjentagelse. Hver dag er den annen lik, og det eneste vi ser utenom skipet, er en halvkule av blå himmel senket ned på en flate av duvende sjø. Noen begynte å frykte at krigen skulle være over før vi kom dit, mens andre kunne berolige dem med at krig aldri varer så kort tid som man først tror. Til det kom det protester fra ytterligere andre, som husket at den spansk-amerikanske krigen i forfjor blott varte en årstid og knapt nok det! Det kom til fyrige diskusjoner da den annen gruppe påpekte den usammenlignbare geografiske forskjellen på Syd-Afrika og Cuba, og så utartet det seg nærmest til håndgemeng.

Disse soldatene flyr raskt i strupen på hverandre, men det varer ikke lenge før de faller til ro og omfavner hverandre som brødre, særlig ikke hvis det dukker opp en offiser med vokset knebelsbart og granskende øyne. Disiplin og kampånd – den britiske soldat besitter dem begge i fullt monn.

En av de siste dagene i oktober fikk vi syn for en damper på vei nordover. Spenningen og iveren svingte seg til veldige høyder, for alle var vi interessert i nyheter fra krigen. Vårt skip signaliserte damperen da vi nærmet oss – det var en engelskmann – og ganske snart løftet flere menn opp en stor sort tavle som de holdt over relingen. På den stod det skrevet:

THE REPUBLICS OCCUPIED.

THE WAR PRACTICALLY OVER.

STILL SCATTERED FIGHTING.

Umiddelbart brøt mumlingen løs. Hvis republikkene var okkupert og krigen praktisk talt var over, hvorfor fortsatte da kampene? Jeg så det straks for meg: Selv om det allerede var en kvart million britiske soldater tilstede i Syd-Afrika, var dette antallet ikke på langt nær tilstrekkelig til å opprettholde et kontrollnettverk over de nyerhvervede landområdene, som i størrelse vel utgjorde en kombinasjon av Frankrike og Tyskland. Små grupper av guerillas kunne bevege seg uproblematisk over veldten til hest, angripe en kolonne her, raide et tog der. Disse boerne kjenner landet som sin egen bukselomme, og de er hardføre menn, vant til å leve i villmarken, hver dag på hesteryggen med geværet i sadelen, alltid rede til å kjempe der hvor en fare truer, det være seg ville dyr eller bantunegre. I så måte minner de om hine hårde dagers pionerer i Amerika. Et særegent folkeslag oppstår der hvor barn av den dekadente europeiske rase møter den rå og ukultiverte natur, som åpner sitt blodtørstige gap for enhver som ønsker å stige ned. De som overlever kjevenes nådeløse tak, vil være forandret for alltid, og slike som dem kan man nødig invitere til teselskap i byens finere strøk.

En britisk arméoffiser kom bort til meg, der jeg stod bøyet over rekken og stirret mot Afrikas usynlige kyst. Han kalte seg kaptein Hammock, men gjorde meg oppmerksom på at det ikke var tillatt å titulere ham ”kaptein” så lenge han var ombord på skipet. Denne regelen skulle besørge at der aldri hersket noen tvil om hvem som var kommanderende offiser ombord.

Han brukte få ord, men formidlet meningen klart og tydelig. Jeg nikket og så avventende mot ham.

Efter en kort taushet snakket han: ”Hva gjør De egentlig her, herr Dahl?”

Han så ikke på meg, men inntok isteden samme posisjon som jeg hadde hatt, med blikket festet mot et punkt i det fjerne.

”Hva mener De? Hva jeg gjør her?”

Mitt svar fortonet seg muligens som en blanding av skandinavisk godmodighet og ungdommelig frekkhet; kapteinen lot til å være noen år eldre enn meg, og han talte så velklingende engelsk som en adelsmann. Likevel ville jeg ikke avsløre for meget av mine planer for Syd-Afrika, aller minst mine årsaker for å reise dit. De ville sannsynligvis ha forekommet ham så tåpelige at han snarere hadde tatt meg for å være spion. Nordmannens almene syn på boerkrigen var jo neppe noen hemmelighet.

”Jeg mener,” sa han, litt utålmodig, ”hva De som nordmann har å gjøre i Syd-Afrika midt under en krig på denne skala.”

”Min onkel —”

Kapteinen nikket hurtig og løftet hånden i en avvergende bevegelse. ”Jeg har hørt om Deres onkel, men så langt i historien er det ingen nevøer som har reist til sine onkler på klodens mørke side blott i kraft av blodets bånd og påfallende familielikhet. Si meg, hva er den egentlige grunnen til at De reiser?”

Nu satte han sine kalde øyne i meg, og jeg forstod at jeg ikke ville slippe unna før jeg hadde gitt ham et svar han var tilfreds med. Kanskje utøvet han en viss kommando ombord, for alt jeg visste, og det var jo ikke videre fristende å bli kjølhalt, ennskjønt jeg tror den praksisen er oppgitt i den britiske marinen.

Så jeg fortalte ham i korte trekk historien: at jeg hadde reist fra Tromsø efter en tragisk kjærlighetshistorie, og at jeg håpet å finne ”noe annet” i Afrika, kanskje sogar et nytt liv. Eller i det minste en god historie. Dette siste måtte jeg også utdype, og jeg berettet om min tidlige fascinasjon med krig, om mitt korte opphold på Cuba, og om at min grandonkel nedla et forbud i min ungdom mot at jeg ble yrkesmilitær. Kanskje som en form for kompensasjon hadde jeg utviklet en interesse for spenning og eventyr, men jeg var simpelthen for ”huslig” til å reise ut i jungelen på egen hånd med machete og muskedunder – det livet som de store oppdagerne dr. Livingstone og professor Nansen førte. Om han kjente til Nansen? Han gjorde faktisk det; han hadde en gang overvært et foredrag i London hvor Nansen fortalte om skituren over Grønland og den forestående ekspedisjonen med polarskipet Fram. Jeg tilføyet at jeg hadde sett selve skipet, da det bunkret kull i Tromsø sommeren 1893.

”Samtidig var hun et seilskip,” sa jeg. ”Disse underlige hybridene av damp og seil er vel snart på vei ut av historien. Det er jo bare å se på denne skuten.” Jeg vendte meg om og gjorde en bevegelse mot den rykende skorstenen og de to seilløse mastene som primært tjente som utkikkstårn. ”Damp. Kun damp.”

Det var først nu jeg innså at kapteinen ikke hadde ytret en eneste kommentar til mine personlige viderverdigheter, men kun hadde svart på mitt spørsmål om Nansen. På tross av den ubehagelige følelsen hans ordknapphet gav meg, følte jeg meg likevel beæret over å stå her i samtale med en britisk offiser. Det var som om han ville konservere all energi frem til han stod på slagmarken, hvorfor enhver militært irrelevant foreteelse ikke kunne innrømmes mer enn et minimum av mimikk og verbalitet.

”Og hvorhen skal De når vi kommer til Cape Town?” spurte jeg.

Kapteinen snudde seg bakover og tok et hurtig overblikk over mylderet av soldater som satt, lå og stod mellom trosser, kasser og bøtter. Selv om det var trangt om plassen og private samtaler ville syntes umulige for det utenforstående øye, var vi likevel skjermet av situasjonens alvor og vinden som blåste inn over dekket.

”Nordover mot Pretoria, vil jeg anta,” svarte kapteinen efter å ha snudd seg frem. ”Der mottar vi våre ordrer, og så bryter helvete løs.”

”De virker ikke direkte glad for krigen?” prøvde jeg meg, for mens de andre ansiktene alltid hadde et smil på lur, lå der en grim mine til grunn for denne offiserens vesen, og jeg ville gjerne vite hvorfor.

Kapteinen lente seg over relingen og spyttet. ”Man fortalte oss at krigen ville være over på få uker, men neida – dette er noe annet enn indiske opprørere som ikke vet sitt eget beste. Dette er efterkommere av hollendere og preussere – dette er sønner av Europa. Slike mennesker lar seg ikke kue; det ligger ikke i deres natur.”

Mine tanker ble umiddelbart henledet mot Norge og konsulatsaken som har vært oss en kilde til ergrelse i flere år, uten at vi har våget et eneste utfall mot Sverige. Alltid diplomati, alltid forhandlinger, alltid moderasjon – av frykt for hva overmakten kan finne på. Dekadente sveklinger i Europas tryggeste hjørne kan ikke måle seg med pionerer på randen av verdens uendelige villmark.

For å unnslippe den påtrengende pinligheten jeg fornemmet ved følelsen av å være kujonlandet Norges representant på dette skip, sa jeg: ”De nevnte Indien? Hvilken avdeling tjenestegjør De ved?”

Igjen trakk han på det og mumlet omsider: ”Berties regiment.”

”Unnskyld?”

Han reiste seg og sa rett ut i luften: ”Berties regiment.” Så vendte han seg om – ”Beklager, jeg har meget å gjøre.” – og gikk.

Jeg kunne ikke skjønne hva det skulle være å gjøre, med mindre man var del av skipets besetning, for det var ennu flere dager til vi dampet inn til Kappstaden.

Den natten sov jeg urolig i lugaren sammen med fem andre sivile. Tre lå tett i tett på gulvet, to i køyer, og vi skiftet på det hver natt. Denne natten var det min tur til å ligge midterst på gulvet, og selv om vi lå motsatt hverandre, ble jeg stadig forstyrret av at en arm dunket meg i leggen eller en fot kilte meg på kinnet – fra begge sider. Luften var tung og kvelende, og jeg ønsket undertiden at jeg lå ute på dekk og frøs lungebetennelse på meg. Imidlertid var det vel intet mot de forhold under hvilke afrikanerne levet, de som ble bragt over Atlanteren for hundre år siden, stuet sammen som kveg, nakne, lenket på hender og føtter, og med et eksistensminimum av mat. De sanitære forhold var ikke av de aller beste her heller, men vi hadde i det minste leger ombord, og rett som det var, gav de passasjerene leksjoner om de tropiske sykdommer vi kunne bli utsatt for i Syd-Afrika. Vaksinasjoner ble utført stadig vekk, men det var ikke fritt for at pasienten efterhånden ble så dårlig, at han heller ville ha tatt chancen på sumpfeberen.

Dagen efter stod jeg atter og kjedet meg ved relingen ikke langt fra forstavnen. Kanskje kunne jeg ha forsøkt å gjøre meg til venns med soldatene, men de fleste av dem var enkle mennesker uten interesse for de dyptloddende diskusjoner som gefalt meg, og de betraktet meg, ”the civilian from Norway”, som en outsider. Gårsdagens besynderlige avbrudd i samtalen med kaptein Hammock hadde avfødt en nysgjerrighet i meg, som gjennom nattens langtekkelighet hadde spiret og slått ut i full blomst. Nu tenkte jeg derfor at jeg kunne forhøre meg med soldatene om hvor på skipet han befant seg. Jeg gikk straks bort til en ensom soldat som satt med ryggen mot et ventilasjonsrør og leste i en liten bok. Han var kledd i hvit skjorte med bukseseler og røkte pipe. Han ble nok umiddelbart vâr meg, men overså meg inntil jeg hadde snakket til ham:

”Unnskyld, min gode mann, kan De kanskje fortelle meg hvor jeg kan finne kapt… offiser Hammock?”

Uten å se opp mot meg tok han pipen ut av munnen og pekte mot hekken. ”Ved akterenden.”

Jeg takket vennlig og begav meg bortover dekket, antagelig i retning nord. Forbi alle disse soldatene, som aldri orket å flytte seg for en penkledd sivilist, ennskjønt jeg allerede i London hadde byttet ut skalken med en bredbremmet hatt til skygge for solen. Der forekom en og annen fnising idet jeg passerte, som naturligvis kunne ha hatt en hvilken som helst grunn, men jeg kom ikke fri fra mine bange anelser, og jeg fryktet litt at en av dem skulle spenne ben for meg, og således bare forsterke det inntrykk de allerede hadde av meg: en lapsete grønnskolling fra Skandinavien som ikke engang kunne gå stødig på et skipsdekk.

Imidlertid kom jeg meg velberget frem til akterstavnen og begynte å se meg rundt. Blant de få tilstedeværende offiserene var det ingen som lignet på kaptein Hammock. Jeg spurte en Tommy som stod tilbakelent mot en vegg, hvor hin offiser var å finne.

”Hammock? Der, vel,” sa han og pekte mot en nokså tykk kar som lå i en hengekøye festet mellom aktermasten og et ventilasjonsrør.

Det var aldeles ikke mannen jeg hadde sett i går. Jeg gikk straks bort til ham og spurte: ”Er De offiser Hammock?”

Han hadde øynene igjen, men sov ikke. En fetladen, ubarbert hake begynte å røre på seg, og han sa med tykk skotsk aksent: ”Nawamurnae! Men hvem spør?”

”Julian Dahl, sir.”

”Ingen brite, altså? De burde vite at jeg bare kalles Hammock på grunn av denne.”

Han klappet hånden mot siden av hengekøyen, og jeg innså plutselig at ”hammock” var engelsk for hengekøye.

”Den har fulgt meg på dekket på hver eneste båtreise jeg har foretatt de siste ti årene. Egentlig heter jeg Busbee. Fra Glasgow.”

Han rakte meg en stor, svett neve.

”Så De skal ut i krigen nu, herr Busbee?”

Aye, laddie, og hvem vet hvor mange ganger til? Siden 1885 har jeg sett hele verden gjennom skotske kikkerter, og hver gang har jeg sett krig og helvete. Nu er det disse stakkars boerne som skal gjennomgå …”

Pass tungen din, Hammock!” skrek en stemme med utpreget engelsk aksent.

Aye, aye,” repliserte han. ”Heteslagene tar overhånd iblant!”

Busbee fniste som en guttunge og så seg rundt.

”De stivrumpa engelskmennene tåler ikke et grann spøk og moro,” hvisket han og blunket. ”Hvem var det egentlig De så efter?”

”En Hammock, kaptein i hæren, tilknyttet … ehm, Berties regiment? Tror jeg?”

Busbee trakk megetsigende på skuldrene og så opp mot mastetoppen, hvor røken fra skorstenen drev forbi. ”Da kan han ikke være her.”

”Ikke det?”

”Berties gutter, eller – for Dem, som er utlending – the Duke of Cornwall’s Light Infantry, er ikke ombord på Bavarian, såvidt jeg vet. Den gjengen med Sassenachs er stasjonert i Calcutta eller deromkring. Jeg tror sannelig De har støtt på en ekte spøkefugl.”

Så! Hin khaki-kledde gentleman fra i går var en svindler, muligvis ute i et lyssky ærend. Kanskje var han ikke engang britisk offiser, men en spion for en fremmed makt? Irsk nasjonalist? Eller sogar anarkist? Vel, jeg hadde intet å skjule, ei heller noen affilIasjon med den britiske krigsmakt, så hva enn han ville, spilte det for mitt vedkommende ingen rolle. Men så jeg ham igjen, skulle jeg sannelig forlange en forklaring.

En onsdagskveld tidlig i november fikk vi endelig landkjenning. På sin berømte verdensomseiling noterte Francis Drake da han passerte Kapp det gode håp: Det vakreste kapp vi så på vår lange reise rundt kloden. Men så langt syd kom vi ikke. Først vokste den mørkeblå silhouetten av Robben Island frem, og det ble meg fortalt at det var en leprakoloni hvor intet anstendig menneske gikk i land. I skumringen seilte vi inn i Table Bay frem til ankerplassen. En taubåt tøffet oss i møte, og et par timer efter fikk vi gå fra borde. Tommiene fikk førsterett, og vi sivilister ble holdt tilbake av oppvakte skipsoffiserer. Det forekom meg at de alle hadde en revolver i jakkelommen, i tilfelle noen skulle bli oppsetsige. I krig kan man aldri være forsiktig nok. I mørket fikk jeg dessverre ikke øye på charlatanen Hammock, for de få elektriske lampene stod spredt og gav bare nok lys til at man ikke gikk på sjøen.

Da jeg endelig fikk stige ned landgangen og føle fast grunn under føttene efter mer enn to uker på havet, spurte jeg en havneoffiser om hvor jeg kunne finne det beste innkvarteringsstedet i byen, og han anbefalte umiddelbart det nye hotellet Mount Nelson, like ved Table Mountain. Bare følg strømmen, sa han og pekte på en gjeng passasjerer som gikk til fots. Det var også noen drosjer som tok med seg de mer prominente herremenn, men all den stund jeg hadde lett oppakning, tok jeg min ene koffert og bena fatt.

Senere på natten fikk jeg vite at det tidlig neste dag skulle gå et tog fra Kappstaden via De Aar og Naauwpoort til Johannesburg. Skulle jeg komme meg avsted hurtigst mulig, måtte jeg altså stå grytidlig opp. Men hva betyr vel søvn for en ung mann ute på eventyr?

Facebook

5 kommentarer til “Tidehvervets tegn

  1. Poe

    ``Tittelen Tidehvervets tegn skulle henspille på bruddet i den europeiske selvforståelsen som inntraff tidlig i det 20. århundre.``

    Aha!

    Var det derfor Europa mistet koloniene sine?

    Ikke pga. kolonienes økende selverkjennelse og militære styrke, men fordi europeeerne mistet troen på at de pga. sin sivilisatoriske overlegenhet hadde rett til å gjøre med og utplyndre og herske over andre folk omtrent som de ville?

    Eller var det andre faktorer som spilte inn...

  2. Poe

    Anywa, slik jeg ser det er det innlysende at europeernes kolonisering av andre deler av planeten i det store og hele har vært til menneskehetens beste...

  3. Stian M. Landgaard

    Takk for det, Poe. Du har visst fingerdiaré i dag. 🙂

    Ja, grunnen til at koloniene gikk ad undas, var i stor grad et resultat av Europas moralske selvtvil, men også en følge av nasjonalistisk fremvekst (både i Europa og resten av verden). Ideen om ett folk, ett land stod sterkt. I tillegg kom den åpenbare svekkelsen av Storbritannias status etter første og andre verdenskrig, hvor landet måtte basere mye av sin krigsinnsats på koloniene, først og fremst India.

  4. Poe

    Fingerdiare forsåvidt ikke nei, men jeg har greid å erobre meg en ny flaske Zubrowka her i Warszawa etter den flasken somm gikk fortapt i Oslo i forrige helg...og da...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *