Hopp til innhold

Forfatterspiren

11. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Etter det første fallerte romanforsøket om en forfatterspire tok jeg en lang pause fra romanskrivningen, i alle fall et knapt år. Da jeg i november 2001 skulle skrive hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag, leste jeg Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere og ble ekstremt inspirert til atter å ta fatt på skjønnlitteraturen. Slik måtte man jo skrive en semiselvbiografisk roman, tenkte jeg.

Så jeg gjorde unna hjemmeeksamen på et par dager og brukte resten av tiden på min neste spireroman, som jeg gav arbeidstittelen Forfatterspiren. Mens den forrige romanen puttet noen faktiske hendelser inn i en fiktiv person, tenkte jeg denne gang å putte noen fiktive hendelser inn i en faktisk person, nemlig meg selv. Jeg tok utgangspunkt i mitt livsløp og vevde en fiksjonalisert historie rundt mitt daværende opphold i Bergen anno 2001.

Fantoft Studentby utenfor Bergen. Jeg bodde i den lave blokken til høyre da jeg skrev «Forfatterspiren».

Mens jeg arbeidet med mitt nye prosjekt, leste jeg tilfeldigvis Jan Kjærstads Homo falsus. Det førte til at jeg ble overmåte fascinert av metalitteratur og inkorporerte stadig flere metalitterære elementer i romanen utover året 2002. Til slutt hadde jeg et passe langt manuskript som strengt tatt bare var rot. Men første kapittel på ni sider kan vi vel alltids unne oss. Velbekomme.


FORFATTERSPIREN

Kapittel 1

Vi ser ham tydelig nå. Han skynder seg bortover veien. Ikke så rart, med tanke på at Bergen har kuldegrader i natt. Men det enser oss ikke. Vi kan betrakte ham så lenge det passer oss.

Hei? Stian?

Han hører ingenting. Legger ikke merke til oss. Hva er det han skal? Det vet vi jo utmerket godt. Men la oss følge med ...

Det var forbannet kaldt ute. Jeg gikk tynnkledd på den orangefarvede glattisen, gned meg stadig på armene gjennom sommerjakken (hva hadde jeg tenkt da jeg tok den på?), kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien. Fantoft Studentby, hvor jeg hadde bodd inntil sist sommer. Jeg hadde gitt opp tanken om å begi meg tilbake til Sandviken, hvor jeg nå bodde på et kott. I denne kulden hadde jeg stivnet før jeg kom til Danmarksplass. Penger til taxi hadde jeg ikke, og det var tydeligvis ingen biler å få haik med denne frosne vinternatten. Mobiltelefonen min hadde dessuten gått i dvale på grunn av mangel på strøm. I kalde omgivelser skal det ingenting til før den kobler ut. Jeg hadde nemlig tenkt å ringe ham, men det fikk bare være. Var han ikke hjemme, fikk jeg legge meg til å sove i korridoren. Skulle jeg bli vekket av en ublid rengjøringsdame eller vaktmester, fikk jeg late som om jeg hadde mistet nøklene, for så å gjøre en ubemerket sorti.

Jeg prøvde å tenke på romanen min for å holde tankene vekk fra iskatedralen jeg befant meg i. Ja, det minnet om en katedral. En sort hvelving spekket med lys over meg, to mektige åser på hver side (veggene), Bergen by med sine blinkende lamper langt der fremme (alteret med skjelvende stearinlys), og jeg løpende med klossete bevegelser langs kirkegulvet som en forsentkommen brud. Der stoppet sammenligningen. Ingen brudgom ventet meg.

Mens jeg tok av fra Storetveitveien og gikk oppover Fantoftveien, gamle Safari i sikte, forsøkte jeg igjen å tenke på romanen min. Det er så altfor lett å henge seg opp i digresjoner når man lar hjernemaskineriet romstere på egen hånd. Jeg hadde skrevet mange romaner, men ingen av dem var blitt utgitt – faktisk var ingen av dem ferdigskrevne. Sist sommer, da jeg flyttet fra Fantoft for å bli bohem, begynte jeg på den romanen som skulle bli min debut. Nå reiste den uregelmessig belyste høyblokken seg foran meg. Mange studenter var våkne – lys fra vinduene. Men de fleste sov i mørket. En mandagsnatt (det var riktignok blitt tirsdag for noen timer siden) er ikke rette tiden å feste. Med mindre man er så dum som jeg var. Det var selvsagt en grunn til at jeg befant meg her i frosten midt på natten uten fornuftig bekledning.

Tore og Jonas Lie. Tvillingbrødre. Ja, han som er ti minutter yngre enn den andre, er oppkalt etter en av våre Fire Store. Faktisk er familien fjerne slektninger av dikteren. Jeg spurte ham imidlertid om han visste hvem barnebarnet til Jonas Lie var. Det visste han ikke, og jeg kunne da fortelle at Jonas Lie den yngre var politiminister i Vidkun Quislings regjering, og begikk selvmord da alt håp var ute. Han ble blek om nebbet, men da jeg spurte om han trodde epler faller langt fra stammen, ble han illsint og ville ha flydd i strupen på meg, hadde det ikke vært for at hans sindige og en tanke klokere bror roet ham ned. Det var dette radarparet jeg hadde vært sammen med inntil jeg befant meg alene i bergenskulden (og sannelig om jeg hadde trodd den kunne være så hard som i mitt gamle Tromsø, hvorfra jeg emigrerte for et par år siden). Brødrene Lie hadde invitert meg med i bilen deres; de skulle til Nesttun på nachspiel for å finne et par jenter de kunne feie over. (Ja, det er noen som fester mandagskvelder også.) Tore og Jonas var generelt for dårlig utstyrt (og da mener jeg ikke nedentil) til å gjøre inntrykk på edru jenter. De hadde visst ikke gjort inntrykk på noe som helst ennå. Men de gav aldri opp. De cruiset rundt i en gammel Mazda 929 hver natt, i håp om å finne noe de kunne dra nytte av. En temmelig skitten affære, men jeg hadde ikke tro på at deres intensjoner ville la seg realisere. Så jeg hang rundt med disse gutta iblant. Satt i baksetet mens de kjørte rundt og skrøt av sine fremtidige bedrifter. Flere ganger hadde jeg gjort narr av dem, og de hadde blitt forbannet og truet med å sette meg av, men det hadde aldri skjedd. De var hissige, men lot seg lett blidgjøre. Selv om Jonas Lie den yngste hadde lyst til å fly i strupen på meg, var alt glemt en halvtime etter. Veldig greit, for jeg hadde ikke innlagt varme på kottet i Sandviken, og i disse novembernettene frøs jeg voldsomt mens jeg satt der inne og forsøkte å skrive. Man kunne si mye om det vraket brødrene Lie kjørte, men et behagelig varmeapparat skortet det ikke på. Jeg trivdes som en konge i baksetet. Jeg måtte sitte i varme klær hjemme, men i bilen deres var det ikke nødvendig, så jeg hadde like godt tatt med meg en sommerjakke denne kvelden. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Vi hadde tatt en lang kjøretur i sentrum, før Tore og Jonas plutselig hadde funnet ut via mobiltelefon at det var nachspiel på Nesttun. Kjøreturen i sentrum var standard prosedyre; de gjorde det hver natt, og de syntes det var hyggelig med selskap (ingen andre enn jeg ville være med dem), slik at de hadde noen å skryte til. Da vi var kommet til Paradis, ikke så langt fra Nesttun, sa Tore, som alltid kjørte, at han skulle regne ut hva bensinen kom til å koste, slik at vi kunne betale en tredjedel hver.

”En tredjedel?” sa jeg, som vanlig alene i baksetet. ”Jeg har ikke penger å kaste bort på råneturer i byen.”

Jonas, alltid raskest til å yppe hvis anledningen bød seg, spant rundt i setet. ”Har du sittet på eller har du ikke?”

”Visst faen har jeg det, men sånt må du jo opplyse om på forhånd,” sa jeg, henvendt til sjåføren. Jeg kunne ikke dy meg for å overse Jonas, og isteden snakke til Tore. Jeg gjorde det ofte. Jonas hatet det, og Tore fant det ganske morsomt. Det var lett å sette de to opp mot hverandre på den måten.

”Forbannede gjerrige svinepels!” Tore bråbremset og bad meg om å hute meg til helvete ut av bilen hans.

Tydeligvis ikke så lett denne gangen. Jeg gjorde som han sa, uten et ord. Det siste jeg skulle gjøre, var å forhandle med dem. En ikke særlig vellykket rivstart med spinnende hjul på glattisen var ment å understreke Tores sinne. Snart fant bilen veigrepet og suste av sted. Det var en lettelse å bli kvitt dem. Egentlig foraktet jeg dem, og de hadde ikke fått en rød femtiøring av meg. Jeg visste jo at det var sosialkontoret som i siste instans betalte bensinen.

Mer om brødrene Lie senere. Nå var jeg ved F-blokken, rykket i døren, fant den låst, og husket at man måtte gå inn i E-blokken om natten. Av en eller annen uforklarlig grunn hadde det alltid vært slik. Vi arme F-blokkbeboere var henvist omveien gjennom E-inngangen. Da jeg var innenfor, stilte jeg med ryggen inntil oppslagstavlen tvers overfor postkassestativet. Jeg måtte bare ha en liten pause og nyte varmen. Stiftene stakk i ryggen. Jeg lirket meg forsiktig vekk i håp om å spare jakken for rifter. Ingen spjærelyder. Jeg så fornøyd rundt på den imaginære mengden som ventet på å få klappe eller bue meg ut. Deretter tok jeg heisen opp og gikk bort til leilighet F–439. Hjemme eller ikke hjemme, det var spørsmålet.

Jeg banket fire ganger på den massive tredøren. Hadde den vært av metall med en luke i, ville jeg ha sagt Fantoft Fengselsby. Her hadde jeg bodd, men i en annen del av blokken. Det var som å komme hjem til et sted man helst ikke ville se igjen ... Vel, jeg kom ikke på noen eksempler fra mitt eget liv, men det er jo nettopp det som skaper forfatteren. Han som kan trekke tilsynelatende genuin erfaring ut fra intet. Jeg hørte bevegelse der inne, lyden av en dør (soveromsdør) som ble åpnet og lukket. Tassing langs gulvet (tøflene hans).

Hvem er det?

Ikke til å ta feil av. Kristians stemme – for ikke å snakke om tromsødialekt. Litt bred type, tykke l-er. (Men det kunne jeg jo ikke transkribere her.)

”Det er meg.”

Hvem?

”Jammen, så få nå opp døren, Kristian! Jeg gidder ikke å utbasunere navnet mitt for hele studentbyen. Den fordømte reverben her ute får meg til å høres ut som et symfoniorkester.”

Hoho.

Og der åpnedes døren, og Kristian kom til syne. Tøfler og boxershorts. En kort og kraftig treogtyveåring med markerte muskler. Han så ut til å ha trent mye og levd en del. En person som du vet ikke var den skarpeste kniven på skoleslakteriet, men like fullt den som heller ikke rustet eller knakk.

”Søvndrukken og jævlig?” spurte jeg.

”Jeg har ikke sett deg siden sommeren, og så dukker du opp på det mest utrolige tidspunkt.”

”Ja, beklager, kjære. Mye å gjøre. Hvordan har barnet vårt det?”

”Åh, idiot. Kom deg nå inn!” Han hamret en neve full av årer i ryggen min. Slagkraftig dobbeltbetydning.

”Takker. En stund siden jeg har sett Fantoft Studentby.”

Jeg satte meg på sofabrisken, og Kristian fant skrivebordsstolen og ballet seg en pris. De tredve år gamle leilighetene på Fantoft Studentby hadde ikke forandret seg siden jeg bodde her. De samme hvite veggene med avskallet murpuss, mikrokjøkkenet, antiselvmordsvinduet, kort sagt: alt var som før. Men Kristian hadde også satt sitt eget preg på leiligheten. En rekke ølflasker stod stablet på gulvet, og stuebordet var fullt av askebegre, papir og skitne glass. Det luktet surt her, av gamle matrester og røyk.

”Svært som du mønstrer leiligheten min,” sa Kristian. ”Savner du Fantoft, eller føler du deg utilpass i mitt ringe palass?”

”Hm? Nei, slett ikke. Har du hatt fest her?”

”For noen dager siden.”

”Fortsatt sammen med Siri?”

”Nei, d            et gikk til helvete.” Kristian plasserte prisen under leppen og smilte et deformert smil. ”Men det tar jeg ikke så tungt.”

Jeg smilte tilbake. ”Ah, kjenner jeg deg rett, har du noe nytt på gang.” Dette var som i gamle dager, som å være tilbake på gutterommet i Tromsø, eller nede i Telegrafbukten om natten. Vi konverserte som om ingenting hadde hendt de fire siste årene. Det var godt å nyte illusjonen en kort stund.

”Jeg har noe nytt på gang i senga mi.”

”Akkurat nå?”

Han nikket. ”Vi har vært sammen noen uker. Hun heter Lise. Flott jente. Snerten og blond.”

Det minnet meg om våre endeløse filosofiske samtaler om jenter vi forgudet, om jenter vi aldri fikk. Ingen av oss hadde kjæreste i løpet av de årene vi gikk på ungdomsskolen og videregående. En tragisk tid for to unge menn som var fylt til randen av lidenskap. Vi spilte Lionel Richie natten igjennom og drømte om den store kjærligheten.

”Men tilbake til deg. Du fortalte ikke hvorfor du dukket opp her. Ikke at jeg har noe imot det ... men det er litt uvanlig. Jeg var usikker på om jeg skulle åpne.”

”Jeg vet jo at du sover lett.”

”Vel, fortell nå. Sliter du?”

”Sliter jeg? Et ganske godt spørsmål. Rent bortsatt fra at jeg nesten aldri er varm, sliter jeg neppe mer enn gjennomsnittelig for min aldersgruppe.”

”Morsomt. Du bor fortsatt på det kottet i Sandviken, ja? Skjønner ikke hvordan du fikser det.”

”Kott rimer på slott, vet du. Det gjelder å tenke positivt.”

 

 

Vi kan nok tenke oss til at leilighet F–439 ikke eksisterer. Det vil si, leiligheten hvor Kristian Mikkelsen og Stian M. Landgaard nå sitter og prater sammen, eksisterer – med litterær visshet. Men er det virkelig F–439? Det ville bety at man kan oppspore dem, hva man enn måtte ha i sinne. Tror vi at Stian ville ta en slik sjanse? Foreløbig har vi ingen anelse. Vi skal berette litt om fortiden hans og derfra trekke våre konklusjoner.

Han ble født i Tromsø 23. oktober 1978, noen måneder etter at loven om fri abort ble vedtatt, men samtidig unnfanget for tidlig til å bli ofret på dens alter. Det var voldsom nedbør i de dagene, og sneen lå meterhøyt over hele byen. Stian kom til verden på den tiden man ennå opplevde hvit oktober i Tromsø. For ettertiden kom han til å mislike sommer og sol og elske høst og vinter, i hvert fall til han kom i puberteten. Det var også dette året med hvit oktober i Tromsø, at fredsavtalen mellom Israel og Egypt ble undertegnet ved Camp David, og det var dette året verdens første prøverørsbarn ble født. Intet kan vel være mer planlagt enn et prøverørsbarn, og Stian var nok den diametrale motsetning til Louise Brown. Han var absolutt ikke planlagt, og som for å demonstrere at han ikke ville trenge seg på, nektet han plent å snu seg i livmoren, men lå standhaftig med hodet vendt oppover. Dette førte til at han ble født som en keiser, skrikende i protest da han ble dratt ut av sin mors opprevne buk.

Så hva kan vi lære av dette? Det synes klart at Stian ikke var ønsket til verden, til tross for at han ble godt mottatt da han først var kommet. Det er også de som blir spyttet på fra de kravler ut, til de kan klare seg selv. I så måte var Stian blant de mer heldigstilte.

Men noe var galt. Det var alltid noe som stakk seg ut ved ham, slik at han ikke lot seg blande ut i en konform barneskolegjeng av gutter og jenter. Først var det genansen. Han turde ikke skifte mellom undertøy og badebukse i svømmetimene. Isteden hadde han badebukse på seg da han dro til skolen, slik at han bare trengte å kaste av seg resten av klærne, for så å beholde den våte badebuksen på da han kledde seg etter timens slutt. Det fungerte greiest de skoleårene da svømming var i de to siste timer; verre var det da svømming var på begynnelsen av dagen. På grunn av misnøyen med dette valgte Stian å ”glemme” badebuksen en rekke ganger. Dette fikk lærerinnen til å rive seg i håret. Han ble til og med truet med å måtte svømme naken, noe som fikk jentene som stod i nærheten, til å fnise av (skade)fryd. Men han slapp riktignok dét.

Til sist kom det til en ordning mellom skolen og hjemmet, da Stian på veslevoksent vis hadde forklart familien at han hadde en slags ”psykisk angst” for å vise seg naken, og humret seg endatil over at han stilte sin egen diagnose; han var ikke mer enn ni år. Ordningen gikk ut på at Stian fikk benytte den ene av to lærergarderober. Han forsvant fra guttegarderoben, dusjet av seg klorvannet, tørket seg, og kom så tilbake ikledd truse. Ingen av elevene la merke til det; de var ennå for umodne til å bli oppmerksom på slikt.

Den samme ordningen ble innført da elevene ble såpass gamle at det ikke lenger var forsvarlig å la dem ha gymnastikk uten å dusje seg etterpå. Og da begynte elevene å murre over at en av dem forsvant etter timen. Fra lærergarderoben kunne Stian høre dem spørre hverandre hvor i all verden han var blitt av. Guttungers nysgjerrighet! brummet Stian til seg selv; han var ti år.

tok det slutt. En ny lærer, denne mannlig, overtok gymtimene det siste året på barneskolen. Stian forsøkte å snakke med ham, forklare på diplomatisk, ymtende vis om den ordningen han hadde hatt i en årrekke, og ... Hva!? Her skal det ikke være noe særbehandling! Du dusjer der de andre gutta dusjer, og det er mitt siste ord!

Den unge elleveåringen aksepterte uten å blunke. Han begynte ikke å gråte, han prøvde å snakke med moren sin, han gav blaffen i å ta saken videre. Autoriteten til denne læreren, som var utskrevet fenrik i hæren (fikk Stian vite senere), var urokkelig. Allerede her kan vi spore Stians ambivalente respekt for autoriteter. Samtidig som han kan avsky dem, kan han også anerkjenne dem til fulle.

Det var intet problem å kle seg naken i garderoben etter den første gymtimen en augustdag i 1990. Ingen så rart på ham, ingen lurte på hvorfor dette var første gang siden 1985 de hadde sett ham naken. Han var akseptert. Han var mann. Og faktisk var han mer mann enn de fleste av dem. For han hadde fått hårvekst nedentil. Ikke så mye som Mats Storetveit, den tidligst utviklede av dem alle, en kjempe på ... ja, for Stian virket det som om han var minst 1,90 høy. Han hadde gått rundt med buldrende stemme og kjønnshår helt siden forrige høst. Stian kom som nummer to i høyde (langt under Store-Mats, som kjempen ble kalt) og nummer to i pubertal utvikling. Store-Mats ble av og til mobbet for sin størrelse, og han tok aldri igjen. Selv om han kunne meiet ned minst tre–fire av de andre guttene, gjorde han det aldri. Han gikk snufsende vekk og satte seg i en stenrøys like ved skolen. Dette var Bjerkaker skole, en barneskole på Sør-Tromsøya, et pent forstadsmiljø som ble utbygget på femti- og sekstitallet. Før krigen var det bare noen få bondegårder og langstrakte beitemarker her.

Stian kom i krangel med Store-Mats én gang i løpet av de seks årene de gikk på Bjerkaker. Vi antar det hele startet med at Stian lånte et viskelær av Store-Mats. Det var midt i en time med prosjektarbeid i grupper, så det var mye prating, og læreren, en av disse unge universitetskjekkasene med flust av pedagogikk i bagasjen, gikk rundt med overvåkende blikk for å hjelpe til der hans ekspertise var påkrevet. Men viskelæret til Store-Mats var velbrukt og hadde en nesten usynlig sprekk som kløvet det i to på midten. Så da Stian tok til med å fjerne sine blyantstreker, slet han viskelæret i to små biter, som det var straks verre å viske med. Dette gjorde Store-Mats forbannet. Han var veldig vâr overfor angrep på sin person og sine ting, og selv om han normalt ikke gjorde noe nummer av det, men isteden tuslet bort, ble situasjonen en annen denne dagen. Han grep Stians blyant, holdt den mellom tre fingre, langfingeren oppå, ringfingeren og pekefingeren under, og slo hånden i pulten til Stian så blyanten knakk i to. Stian så seg tvilrådig omkring, og Kristian, som satt på en annen gruppe like bortenfor, lente seg bort til Stian og egget ham til å ta et oppgjør med den feite hormonbøtta.

Vi er ikke helt på det rene med hva Stian tenkte i de minuttene som passerte til det ringte ut. Men vi ser ham komme trampende mot Store-Mats, som har vært utenfor en tur og nettopp er kommet tilbake til klasserommet. Stian tar tak i armen hans og vil slenge ham mot tavlen, men forgjeves. Kjempen frigjør seg og griper isteden Stians arm, hvorpå han kaster gutten rett i klasseromsdøren, og dørkarmen knekker. Døren slår opp, Stian går på rygg i korridorgulvet, og en jente får et flyvende trestykke fra dørkarmen rett i ansiktet. Hun begynner nesten å gråte, og venninnene hennes stimler seg rundt den falne helten og anklager ham for å være en uforsiktig bajas som alltid klarer å skade andre. (Det hører med til historien at Stian var kjent for å være noe uvøren med armer og ben og fotballer, og hadde dermed klart å pådra seg et rykte.) Et par av jentene sparker ham i siden, og en annen spytter ham på genseren. Det var ingen nåde for den som hadde angrepet en hellig jentekropp på slikt et bestialsk vis. Det hele endte med at Stian ble innkalt til rektor da læreren kom og fant døren ødelagt. Han sa at han hadde tøyset litt med Store-Mats, hvorpå han hadde ”latt seg” slenge i døren, og at det derfor ikke var Store-Mats’ feil. Rektor trodde ham ikke, men satte ingen anmerkning på grunn av hans prisverdige selvoppofring. Stian ble tidlig smidd i altruismens lenker.

Tolvårige Stian var dermed en gutt som hadde lært at man ikke skulle sladre på andre, man skulle ikke fortelle sannheten dersom det kunne bringe andre enn en selv i trøbbel, og man skulle ikke stille spørsmål ved autoriteter. Ikke ved sanne autoriteter, det vil si lærere med høy stemme og truende gemytt.

Det var i løpet av disse årene han ble godvenner med Kristian Mikkelsen. En knøttliten guttunge som ofte ble kalt Mini-Stian (det rimer jo nesten på Kristian) da de to, den høye og lille, stod og gikk sammen. Hvordan vever vi så Kristian inn i dette mangefarvede lappeteppet som hittil bare såvidt har begynt å ta form?

Kristian begynte i Stians klasse i tredje, det året de fylte ni. Stian litt senere på året enn Kristian, som kom ut en het sommerdag, da Tromsø viste seg fra sin beste side. ”Jomfruen”, som Stian av og til kalte ham for spøk, det var på den tiden at det å være jomfru var noe alltid gutter og jenter kniste av, og Stian innså raskt dobbeltbetydningen etter at han hadde lært seg stjernetegnene utenat, inkludert overgangsdatoene. Men dette er å avsløre en egenskap ved Stian som vi hittil ikke har nevnt: hans formidable hukommelse, spesielt med hensyn til tall, antall, årstall, datoer, kronologi som helhet. Han elsket å sette sammen begivenheter til en historisk kjede, dato på dato, år på år. Kristian hadde intet godt hode for denslags; han var friluftsmenneske. Elsket jakt og fiske, teltturer, skog og elver, mygg og faenskap. Da var han i sitt ess. Stian trivdes best med et leksikon eller en fremmedordbok mellom hendene.

Allerede fra han leste om Ferdinand, Langbeins professorspire av en nevø, visste Stian at han skulle gjøre det samme. Han skulle absorbere viten, han skulle lære all eksisterende faktakunnskap, han skulle bli et vandrende referanseverk. Dette var til stor fornøyelse i besteforeldrenes selskap, da eldre ektepar på besøk lot seg fascinere av ”alt det guttungen visste”. Han kunne ramse opp planetene i solsystemet, fra Merkur til Pluto, samt avstander, densitet, temperatur og eventuelle måner. Han kunne legge ut om forskjellige dyrearters latinske navn. ”Gadus morhua og Pollachius virens, begge viktige navn innen ichtyologien.” Gamle, smilende menn som rister på hodet i ærefrykt og ser på Stians morfar. Det var han som hadde skrytt guttungen opp i skyene. Dette var belønningen han høstet. Men nå avviker vi fra vårt opprinnelige prosjekt, som var å fortelle om Kristian, en ganske annerledes guttunge. Han visste ikke hva torsk og sei var på latin, og han visste ikke at iktyologi var læren om fiskene, men han kunne binde fluer, han kunne kaste, han kunne hale inn, og han kunne tilberede fisken. På skoleturene pleide Stian og Kristian å stikke seg bort for å undersøke omgivelsene på egen hånd. Stian var fascinert av det pittoreske ved naturen, og Kristian ble fylt av en livgivende kraft idet han trakk inn den norske fjelluften, skogluften, eller hva det måtte være. Dette var spirene som gjorde Kristian til naturmennesket, den naive, den impulsive, den som tar utfordringen, den som satser alt, den vaskeekte, eplekjekke, rødkinnete nordmannen. Og Stian ble det siviliserte mennesket, den sentimentale, den grublende, den som vurderer nøye, den som er tilbakeholden, den moderne, kontinentale nordmannen, i kjølvannet av Det Norske Selskab, Kristiania-bohemen og Bjørneboe.

Vi kan si mye om deg, Stian. Du er unik – akkurat som alle andre. Du kunne lese før du begynte på skolen. Husker du da du sa ”Musikkrom” høyt under den første omvisningen, for du leste det over en dør? Lærerinnen din ble så forbauset. Foreldrene til de andre barna også. Moren din var der, og gamle fru Henningsen går bort til henne og sier at hun ikke hadde vært borti ett eneste barn som kunne lese før det begynte på skolen, ikke i løpet av sine tyve år som lærer. Vi tror hun tok litt hardt i. Det er ikke unikt å kunne lese før man begynner på skolen. I løpet av et par år kunne du skrive feilfritt, til tross for din grufulle håndskrift. Du hadde alt rett på grammatikkprøver, gang etter gang. Og fru Henningsen var av den gammeldagse typen; hun leste gjerne opp resultatene til hele klassen, og især dersom noen hadde alt rett. Du ble kjent som en skolelys, en pugghest, en som ikke gjorde annet enn lekser på fritiden. Dette var ikke sant, for du gjorde sjelden lekser. Hvis det var skrivelekser, gjorde du dem, men hvis det var leselekser, droppet du det. Du kunne se over slikt i løpet av et friminutt eller i løpet av timen, og være fullstendig innforstått med det som stod der. Du surfet på denne bølgen gjennom alle de tolv årene du gikk på skole, og det fikk ikke alltid like heldig utfall.

 

 

Så du går langs Storetveitveien denne vinterdagen i 2001, elleve år etter at du ble slengt gjennom klasseromsdøren av Mats Storetveit, men du tenker ikke på ham nå. Du tenker på Kristian, som er ditt eneste håp om en varm seng for natten, eller i det minste en sofabrisk. Så du ender oppe på Fantoft Studentby, hvor han har sitt møkkarede, og du vet ikke helt om han vil slippe deg inn, for mye har skjedd siden 1990. Men han slipper deg inn, og han forteller om Lise, som ligger og sover ved siden av. Og plutselig går døren opp, og der står hun med en morgenkåpe viklet rundt seg og lurer på hvem Kristian prater med.

”Neimen, er det deg?” utbrøt jeg, og innså straks at Kristians kjæreste var en gammel bekjent fra Universitetet i Bergen.

”Stian ...? Heh, litt av et sammentreff.”

”Jeg visste ikke at det var den Lise, henne jeg tok litteraturvitenskap sammen med i fjor.”

”I fjor? Føles mer som to år siden,” sa hun.

”Dere vil kanskje ha sofaen?” sa jeg og reiste meg.

”Takker,” sa Kristian og dro Lise med seg.

Jeg satte meg på stolen hans.

”Vel, Kristian har jo fortalt om deg,” sa Lise, ”og jeg skjønte jo at det måtte være den samme som jeg kjente på grunnfaget. Men oi, så artig at du endelig kom på besøk, bare ... hvorfor midt på natten?”

”Det har jeg også prøvd å få ut av ham, men han har klart å vri seg unna hver gang.”

”For all del, la meg ikke holde dere åndeløse mer. Jeg satt på med brødrene Lie, og da de fant ut at jeg skulle være med på å betale bensinen for flere timers bykjøring, betakket jeg meg.”

”Herregud, de to idiotene?”

Kristian hadde møtt Tore og Jonas Lie ved én anledning tidligere det året, uten å la seg imponere av deres infantile fremferd. Selv Kristian hadde en viss standard for hvilke folk han omgikkes med, som han pleide å si.

”Så hva skjedde?”

”Jeg ble kastet ut på Paradis.”

”I Paradis?”

”Nei, Paradis. Rett borti hugget, bak Fantoftåsen.”

Lise, den vaskeekte bergenser, kunne bekrefte at min trykklegging av ordet var korrekt.

”Jaja. Er jo ikke så kjent i denne byen, jeg,” sa Kristian, nesten fornærmet over å bli påminnet om sin kunnskapsmangel. ”Men jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatt henger rundt de to bunnfalne taperne. Du er jo en magnet for slike folk.”

”Bilen deres er varmere enn kottet mitt.”

”Hvorfor flytter du ikke til et sted med innlagt varme?” spurte Lise.

”Har ikke råd. Betaler bare seks hundre kroner måneden for kottet. Det er til å leve med. Dessuten har jeg ikke noe å gjøre på landet. Jeg hører til i byen.”

Kristian nikket. ”Det fant jeg fort ut om meg selv.”

”Hvor lenge eksisterte Kristian Bonde? To uker?”

”Tre uker. Så bar det inn til byen igjen.”

”Bare for å følge i mine fotspor sørover.”

”Har klart meg bra her nede. Mistet et par–tre jobber og en dame, droppet ut av et studium, lever på studielån og sløver til den store gullmedaljen her på Fantoft. Mange kjekke utlendinger.”

”Så hva du bedrevet etter litt.vit.?” spurte Lise. ”Kristian har ikke nevnt deg så ofte.”

”Ikke mye å nevne,” sa han.

Hun dultet ham i siden. ”Ikke vær så tøff, du.”

Jeg smilte. ”Studert litt mer ... jobbet ... skrevet.”

”Ja, du snakket om skrivning på grunnfaget. Hva skriver du?”

”Ingenting av interesse, egentlig. Har syslet med en roman siden sommeren, men ...”

Noe har du da skrevet om?”

”Han skrev en roman han kalte To øyer. Ikke sant?” sa Kristian.

”Det medfører uheldigvis riktighet.”

”Jeg leste litt av den. Syntes den dugde bra. Hvor mange år siden er det? Fem? Seks?”

”Fire.”

”Fire? Hm, det var den sommeren vi var på Molnes-hytta, ikke sant?”

”Jo,” sa jeg.

Lise så på Kristian. ”Hvilken tur var det??”

”Bare en helgetur. Vi og et par andre.”

”Hvem andre?”

”Husker ikke helt,” sa Kristian.

”Trond og Ellen,” sa jeg. ”Det husker du vel?”

Lise så fortsatt på Kristian. ”Hvem er Ellen?”

”Åh ... de er bare gamle venner, de to.” Han så på meg. ”Tiden går visst ikke så fort som jeg trodde. Er vi fortsatt bare treogtyve?”

”Jeg havnet i tyveårsalderen i 1998 og har ikke forlatt den siden.”

Samtidig husket jeg at jeg ikke burde ha nevnt det årstallet. Det var å be om bråk. Kristian rynket litt på pannen og lot blikket finne seg et annet holdepunkt. Lise visste tydeligvis lite om fortiden, hun men flyttet rastløst på seg, som om det var et element av ubehagelighet i luften.

”Vel, du kan få sove her. Vi går til sengs nå,” sa Kristian endelig.

Jeg var lettet, men skjønte at jeg hadde vært uforsiktig. Lise virket overrasket over den brå overgangen fra en humørfylt samtale til et mutt oppbrudd.

”Snakkes i morgen,” sa han og skjøv henne varsomt foran seg inn på soverommet.

Hun så seg bakover, som om hun forsøkte å protestere, eller kanskje bare unnskylde at de gikk til sengs så kjapt.

Jeg strekket meg utover den såkalte sofaen og ønsket at jeg hadde vært litt mer forsiktig. Nittennittiåtte var ikke et begrep man kastet om seg med i Kristian Mikkelsens nærvær, spesielt ikke hvis man var meg. Jeg visste at han kunne ha drept meg for det som skjedde det året.

 

 

Ja, du er ikke høy i hatten der du ligger på en skumgummimadrass på en sofabenk i leilighet F–439 og stirrer i taket. Du tenker på da du bodde på Fantoft selv, da datamaskinen stod på et skrivebord ved vinduet, TV-en og videoen stod i stereobenken i hjørnet, da skriveren og scanneren stod på et annet skrivebord, det som var skrudd fast i veggen fra før, og du ser at  Kristian bare har dét skrivebordet her, og at han neppe trenger mer. Såvidt du husker, studerer han engelsk dette semesteret, historie i fjor, og han har ikke lest en eneste side eller avlagt en eneste eksamen. Studielånet og foreldres og families almisser dekker alle hans ekstravagante eskapader.

Kristian Mikkelsen, en gammel barndomskamerat som har fulgt i ditt fotefar fra Tromsø til Bergen. I gymnastiden ble han populært kalt ”Statsministeren” på grunn av sitt spesielle navn, som ved å bytte ut noen k-er med c-er og h-er ble identisk med en god, gammel skipsreder fra Bergen som hadde en gate oppkalt etter seg like ved Fantoft og et minislott ved Fanafjorden. Nå var det bare en avstøpning igjen av ham, og den raget høyt over Festplassen i Bergen sentrum. Der oppe stod han rolig og pleide samværet med de visiterende måkene. Du mistenker at det var ironiske grunner til at Kristian ble kalt Statsministeren, for han var ikke akkurat en embedslig type, langt ifra skoleflink, og har aldri satset høyt på den sosiale rangstigen. Du finner det mildest talt besynderlig at han er blitt sammen med Lise, som du tok litteraturvitenskap sammen med et par år tidligere.

Lise er feminist av den moderate typen. Hun er normalt kledd, normalt pen og kommer fra et normalt hjem. Bare diskusjonsmeningene er venstrevridde. Du skiler alltid mellom diskusjonsmeninger og realmeninger. De første bruker man når man har noe å forsvare, noe å bevise, et standpunkt å flagge for. De siste bruker man i godt og intimt selskap, i fortrolige samtaler, i miljøer hvor man helst ikke vil provosere. Dette forutsetter riktignok at diskusjonsmeningene er mer ekstreme enn realmeninger, hvilket de ofte er. Og det er de også hos Lise. Hun passer godt inn på HF-fakultetet.

Kristian, derimot, passer ikke inn i de akademiske sirkler. Han er simpelthen for bred om bringen. Ikke at han er en spesielt svær kar, men han er kraftig og brautende. Et ekte friluftsmenneske med liten sans for teori. At faren hadde overtalt ham til å bli agronom (bonde), var og ble et mysterium for deg. Kristian hadde fysikken og friluftsgleden til å bli bonde, men han manglet den teoretiske interessen nødvendig for å bli utdannet agronom. Til sist fant han ut at han heller ville jakte og fiske fremfor å dyrke jorden. Med andre ord hadde han tatt ett skritt bakover i evolusjonen. En eiendommelig ung mann.

 

 

Jeg våknet opp på sofaen og husket at jeg hadde drømt. Jeg klarte bare ikke å huske hva det var, men jeg følte meg fremmedgjort. Som om jeg egentlig ikke var her, eller ikke burde være her, i denne leiligheten hos Kristian, som lå og sov på naborommet sammen med sin Lise. Ryggen var ikke like fornøyd med oppholdet som jeg var, men det var godt å slippe den blåfrosne versjonen av en rinnende morgen for en gangs skyld. At novemberen kan være tøff – også i Bergen –, hadde jeg for lengst funnet ut. Jeg gadd ikke å vente til klokken ble tolv eller to for at Kristian og Lise skulle dra seg ut av sengen. Dessuten ville jeg unngå å komme for tett innpå ham. Så jeg kom meg opp, og innså at jeg hadde sovet med skoene og jakken på. Jeg var klam over hele kroppen og fryktet at jeg kom til å fryse på meg koldbrann dersom jeg tok sjansen på å entre kuldehelvetet. Likevel tok jeg sjansen; dette var ikke noe blivende sted. Først utenfor kjente jeg at klærne mine stinket røyk. Kristian røkte ikke, men Lise gjorde åpenbart det.

Jeg stod nede ved Storetveitveien og ventet hutrende på bussen. Et tynt islag lå på asfalten og gjorde enhver uforsiktig fremferd helsefarlig. Jeg hadde gått fra studentbyen som et batteridrevet leketøy – langsomt, mekanisk og dirrende. En koreansk jente hadde klasket baken i asfalten ti meter foran meg, og ble liggende og ynke seg. Jeg hadde hinket bort til henne og hjulpet henne opp. Hun var så liten og lett at jeg kunne løfte henne fra bakken som man løfter et barn.

”Takk!” hadde hun sagt på gebrokkent norsk og smilt et ekte tannglis. Hun var kanskje ikke koreansk likevel, så mer ut som en thailender. Jeg hadde nikket høflig og fortsatt forbi henne mot bussen. Moralen i historien er at utlendinger ikke er kjent med norsk vinterføre og derfor trenger en hjelpende hånd i kjølige tider.

Da rute 21 omsider svingte inn på bussholdeplassen, kunne jeg gladelig slenge meg ned i et sete og nyte varmen på vei mot byen. Endelig kunne jeg ta meg tid til å forbanne de tullingene Tore og Jonas, som kun var på vei til nachspiel for å plukke opp fulle jenter de kunne dra nytte av. Det var derfor Kristian mislikte dem.

 

Facebook

115 kommentarer til “Forfatterspiren

  1. Poe

    Det var forbannet kaldt ute. Jeg gikk tynnkledd på den orangefarvede glattisen, gned meg stadig på armene gjennom sommerjakken (hva hadde jeg tenkt da jeg tok den på?), kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien. Fantoft Studentby, hvor jeg hadde bodd inntil sist sommer. Jeg hadde gitt opp tanken om å begi meg tilbake til Sandviken, hvor jeg nå bodde på et kott. I denne kulden hadde jeg stivnet før jeg kom til Danmarksplass. Penger til taxi hadde jeg ikke, og det var tydeligvis ingen biler å få haik med denne frosne vinternatten. Mobiltelefonen min hadde dessuten gått i dvale på grunn av mangel på strøm. I kalde omgivelser skal det ingenting til før den kobler ut. Jeg hadde nemlig tenkt å ringe ham, men det fikk bare være. Var han ikke hjemme, fikk jeg legge meg til å sove i korridoren. Skulle jeg bli vekket av en ublid rengjøringsdame eller vaktmester, fikk jeg late som om jeg hadde mistet nøklene, for så å gjøre en ubemerket sorti.

    Grusomt!

    Minner om en oppdatering på Facebook

  2. Poe

    ``kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien``

    Men dette er jo gull ... her er man med og føler det samme...

  3. Roar Åsmund Sørensen

    Altså, langsomt går det opp for meg hvorfor ingen redaktører er interessert i det du skriver, Stian.

    Bortsett fra det stive, døde språket som jeg har omtalt før, så er kanskje hovedgrunnen denne: Ingenting står på spill. Nada. Det er bare masse beskrivelser, noen smålekre her og der, men absolutt ingenting som gjør leseren interessert, ingenting som gir ham lyst til å lese mer enn de første avsnittene.

    Nerven er fullstendig fraværende.

    Hovedpersonen er ikke dødssyk, han har ikke myrdet noen for et par minutter siden, han flykter ikke fra en narkolanger han har snytt for 50 laken tidligere på kvelden, han er ikke så sulten at han raner en taxisjåfør, han kaller seg ikke Poetrix og er ikke på vei til moren for å drepe henne, han blør ikke fra et skuddsår i skulderen, han har ikke nettopp voldtatt en kvinne, han hater ingen, han følger ikke et blodspor gjennom natten, osv.

    Skal du gjøre leseren interessert, må du enten skrive så overveldende godt og nytt at leseren sperrer opp øynene, eller så må noe veldig dramatisk skje, helst så tidlig som mulig.

    Dette har jo ingenting i en roman å gjøre:

    "Lise er feminist av den moderate typen. Hun er normalt kledd, normalt pen og kommer fra et normalt hjem. Bare diskusjonsmeningene er venstrevridde. Du skiller alltid mellom diskusjonsmeninger og realmeninger. De første bruker man når man har noe å forsvare, noe å bevise, et standpunkt å flagge for. De siste bruker man i godt og intimt selskap, i fortrolige samtaler, i miljøer hvor man helst ikke vil provosere. Dette forutsetter riktignok at diskusjonsmeningene er mer ekstreme enn realmeninger, hvilket de ofte er. Og det er de også hos Lise. Hun passer godt inn på HF-fakultetet."

    I stedet bør alt dette komme fram i en diskusjon der Lise prøver å drepe Stian med en kjøttøks. Helst bør hun være naken og voldtatt.

    Som Ken har skrevet: Vreng av deg kyskhetsbeltet og gi deg litteraturen i vold!

  4. Ken Jensen

    Her er du inne på noe vesentlig, Roar. Det må stå noe på spill. I den romanen Stian har inne til forlagsvurdering nå, "Det absolutte nullpunkt" (eller, som jeg kaller den, "Det absolutte tullpunkt"), står absolutt ingenting på spill. Faren til den kvinnelige hovedpersonen ble myrdet da hun var liten jente, og nå, i voksen alder, kommer hun over opplysninger som tyder på at drapet ikke var resultat av en tilfeldig voldshandling, men derimot planlagt. Hun begynner langsomt å nøste opp i dette. Svært langsomt. Og det skjer egentlig ingenting underveis, og alt er pakket inn i en tvangstrøye av et språk.

    Stians roman kan til tider minne litt om Dan Browns spenningsromaner, bare med den forskjell at der Brown jager leseren videre i et heseblesende tempo, alltid i et scenario der hovedpersonen må flykte for livet fra en gal morder, og der det står langt mer på spill enn hovedpersonens eget liv, daffer Stian av sted på lavgir. Det er filosofiske innvendinger. Det er lange diskusjoner. Det er dvelende betraktninger. Det er dørgende kjedelig språk. Det er en handling som går i sirup.

    Jeg meldte meg tidligere i år frivillig til å lese gjennom manus og komme med innspill. Jeg strandet litt over halvveis. Jeg er ikke i stand til å lese videre, og det tjener heller ingen hensikt. Jeg har meddelt Stian det som er galt med manuset. Jeg så det tydelig allerede etter noen få sider, et inntrykk som var sementert lenge før jeg nådde side femti. De øvrige sidene jeg leste, var bare en ytterligere bekreftelse på det jeg for lengst hadde konkludert med.

    Stian, les nøye gjennom det Roar skrev over her. Fordøy det. Les igjen. Ta det til deg. I dagens marked kan du ikke skrive kunstromaner. Det er ingen som bryr seg. Kunstromanen er død. Folk er opptatt av sine egne Facebook-oppdateringer. Du må skrive underholdende skal du få de brede massene til å løfte blikket fra sin egen navle. Der har du lista.

  5. Roar Åsmund Sørensen

    I "Mørkets blod" kommer ingen diskusjoner eller samtaler før i andre del, og de er viet noen kapitler, før det er full fart videre inn i slummen igjen, med politiet og gangstere hakk i hæl på protagonisten.

    Og selv under disse samtalene, ja under alle samtaler i boken, skjer det ting i bakgrunnen som holder leseren "i ånde". Rop, gråt, trusler, noen prøver å bryte opp en dør, hovedpersonen må svare foran en revolver mens en gutt med rabies ligger bundet til gulvet og en kvinne ligger lenket til en vegg, osv.

    Hovedpersonen svever i stor fare hele tiden.

    Leseren får aldri ro. Leseren skal aldri ha ro.

    I første kapittel følger Stingo et blodspor opp en branntrapp til taket på et hotell. Leseren får vite at han er dødssyk, at han skal møte noen, og at dette møtet er livsviktig for ham.

    I andre kapittel prøver Stingo å begå selvmord. I tredje kapittel dør mannen han skal møte, rett etter at han har gitt Stingo viktig informasjon om hvor sønnen er.

    I fjerde kapittel er Stingo på flukt gjennom hotellet. På et lagerrom støter han på direktøren som har gjemt unna en gammel kvinne, og direktøren har opplagt noe hun prøver å skjule. Den gamle kvinnen sier noe gåtefullt om "Mørkets blod", som "snart skal renne".

    Leseren stusser og undrer på hva alt dette betyr.

    Så er det ut av hotellet og videre inn i byen. Politiet tror Stingo har drept mannen på taket. Gangsterne tar også opp jakten på ham. De vil ikke at han skal finne sønnen. Hvorfor?

    Osv., osv. Handlingen drives fram, med innlagt humor og selvironi, og flere og flere mystiske ting skjer. Stingo støter bl.a. på et blind mann og en gutt uten armer.

    Ting står hele tiden på spill, og handlingen spinnes rundt to elementer: Jakten på sønnen Joshua, og politiets og gangsternes jakt på Stingo.

    Så tror noen kanskje at boken er ren, vill underholdning, men det er det ikke. Det er nettopp handlingen og spenningen som gjør det mulig for meg som forfatter å stoppe, reflektere og reise "store spørsmål" underveis, spesielt på slutten.

    Jo, det er hundrevis av oppskrifter på en god bok, og det er ikke engang sikkert at "Mørkets blod" er en god bok, men enhver forfatter skylder leseren å skrive ting som får ham til å bla om til neste side.

    Hvis ikke, forbryter man seg nærmest mot litteraturens idé, samtidig som man sviker og skuffer leseren.

  6. Poe

    Men Landgaard er jo de facto den eneste av oss som skriver her i denne bloggen som har fått utgitt en skjønnlitterær roman på et stort og anerkjent norsk forlag, alle vi andre har jo blitt tvert avvist...da så da forekommer det jo muligens en smule aparte at vi skal belære ham i kunsten å skrive en roman?

  7. Roar Åsmund Sørensen

    Det er selvsagt veldig fint å få utgitt en bok på Aschehoug, selv om mange bøker fra dette forlaget også blir slaktet og nullet. Det er aldeles ikke noe kvalitetsstempel per se. De store forlagene utgir forferdelig mange dårlige bøker.

    Kvalitetsstempel får man først når bøkene får gode anmeldelser i de store avisene eller blir nominert til anerkjente priser.

    Ingen kan leve på gamle bragder. Og når Stian legger ut ting her, så regner jeg med at han gjør det for å få tips og tilbakemeldinger.

    Når man blir avvist gang på gang av dette "store og anerkjente" forlaget, så er det kanskje på tide med en liten kursendring?

    Synes spesielt Ken har mange gode tilbakemeldinger å gi. Det er ikke dermed sagt at Stian føler grunn til å følge en eneste en av dem.

  8. Stian M. Landgaard

    Helan Sørensen og Halvan Jensen prøver å overgå hverandre i hamring på eget bryst, ser jeg. Det er sikkert ment som gode råd, bortsett fra at det ikke egentlig er det. Helan er først og fremst ute etter å promotere sin egen bok - som tydeligvis ingen redaktører var interessert i, ifølge Helan selv - og prøver å vinkle det som tips til min skrivning. "Skriv som meg, Stian, så blir det bra, skal du se."

    Men saken er den, Roar, at jeg har intet annet enn forakt til overs for dette fjaset du lirer av deg om nakne, voldtatte og morderiske kvinner med kjøttøks. Dette er lavpannet pulp og kan knapt kalles litteratur. At det finnes mange lesere som sluker dette rått, er like lite sensasjonelt som at junkfood er populært blant folk på farten.

    Både du og Ken påstår at kunstromanen er død, og at man ikke kan skrive slik, for det er ikke det folk vil ha. Og dermed later dere som om pulp er litterært bedre. Der har vi en kognitiv svikt. Junkfood blir ikke bedre mat fordi mange spiser den.

    Skriv gjerne pulp, Roar. Du har knapt en eneste intellektuell nerve i kroppen, og forstår bare sanseligheter. Avansert teori er for deg jevngodt med sprøyt. Ken er naturligvis ikke noe bedre. Han trodde han kunne skrive filosofiske romaner, men måtte etterhvert erkjenne sin begrensede åndsnatur. Han er også en mann som kun forstår sanseligheter. All teori må være enkel, rettlinjet og direkte knyttet til sanselig erfaring, ellers er det pølsevev for ham. Og det er helt greit, man trenger slike som dere også. Faktisk er dere i flertall.

    Men å komme med "råd" om at min litteratur blir bedre dersom jeg slenger inn noen drapstrusler og voldtatte kvinner, er latterlig. Det var satt på spissen, sier Roar sikkert nå. Tendensen er uansett tydelig, og den tar jeg avstand fra.

    Utdraget her er fra 2001. I dag er denne teksten fremmed for meg og et forlengst tilbakelagt stadium. Det er selvsagt greit at man kommenterer den, men det er bare tull å behandle den som om dette var mitt nåværende prosjekt og min nåværende stil.

    Etter at Poetrix var så elskverdig å påpeke et faktum som visse her ser ut til å glemme, spesielt Ken, som later som om han er ekspert på forlagspolitikk, men aldri noensinne har fått antatt en roman på et forlag (og det mangler ikke på forsøk heller), gikk Roar i pleasermodus og modererte seg til at "når man blir avvist gang på gang av dette 'store og anerkjente' forlaget, så er det kanskje på tide med en liten kursendring?"

    Ja, Roar, det er det. Men man trenger ikke å skrive overspent søppel av den grunn.

    Og deg, Ken, vil jeg anmode om å unnlate å trashtalke Nullpunktet så lenge manus er ute på høring. Siden du har lest litt av det (men var for lat og åndssløv til å lese hele), besitter du en viss innsidekunnskap som helst ikke bør influere intetanende redaksjonsmedlemmer. Når romanen en gang utkommer, eventuelt blir lagt død for alltid, må du gjerne ralle høyt og lavt om den, men jeg forstår den implisitte avtale slik at når man får et manus i hende, holder man kjeft om det i offentligheten inntil forfatteren har gitt grønt lys. Åpenbart har ikke du forstått det slik, og det har jeg nå merket meg for fremtiden.

    Jeg er alltid interessert i å forbedre min egen skrivestil, men ikke etter disse hottentottoppskriftene dere kommer rekende med. Men takk for interessen skal dere uansett ha. Det er hyggelig at dere er innom her for å lese og kommentere.

  9. Roar Åsmund Sørensen

    Dette er bra. Her var det mer lidenskap, sinne og nerve enn i noen andre tekster jeg har lest av deg, Stian. 🙂

    Prøve å "promotere" en roman i en blogg som leses av 3 personer. Bra du fremdeles har litt sans for humor. 🙂

    Nei, jeg mener ikke at du skal skrive pulp og lavpannet underholdning. Jeg mente heller ikke at du skulle bruke noen av mine eksempler bokstavelig. Jeg forsøkte bare å forklare at noe må stå på spill i enhver roman. Ellers blir den fort likegyldig.

    Dette har du tydeligvis ennå ikke forstått, og det er synd.

    Inntil jeg ser beviser på det motsatte, virker det faktisk som om Ken har forstått mer av hva litteratur er enn det du noensinne har gjort, og det vil ikke dermed si at jeg har vært spesielt imponert av det jeg har sett av Kens tekster.

    Heldigvis later det til at han forstår sin egen begrensning, og hvor skoen for hans del trykker.

    Det gjør dessverre ikke du.

    Til det andre: Legger du ut tekster i en åpen blogg, er det klart at du vil ha tilbakemeldinger ellers ville du ikke ha gjort det. Da burde du ikke bli så sur når du får det.

    Det blir litt som lofferen som tar med seg munnspillet på en fest og prøver å få noen til å tro at han ikke har lyst til å spille på det slik at alle skal høre hvor flink han er.

    For øvrig er jeg ganske sikker på at den siste romanen min er mer "intellektuell" og favner videre og dypere enn det du noensinne vil være i stand til å prestere mellom to permer.

    Men bevis gjerne at jeg tar feil. Ingenting hadde gledet meg mer. Jeg vil bare at du skal lykkes. Som sagt: Du trenger jo ikke å følge et eneste råd. Jeg har i hvert fall ingen av de onde, simple og selviske hensiktene du tydeligvis tillegger meg. Synd at du oppfatter det slik. 🙂

    For øvrig visste jeg at du ville reagere omtrent på denne måten. Uansett veldig fint at du ble sint. Sinne og lidenskap er ikke det verste.

  10. Ken Jensen

    Din reaksjon på våre velmente råd, Stian, avslører at du tok deg svært nær av kritikken. Man kan kanskje endog konkludere med at du rett og slett ble amper? Ja, jeg tror nok det, og det er helt greit. Du må gjerne få lov til å rase fra deg litt; det er ikke bra å holde frustrasjon og sinne innestengt, så jeg applauderer utbruddet. Dog, jeg har aldri noensinne gitt uttrykk for at pulp er bedre litterært enn kunstromaner, og det tviler jeg på at Roar har heller. Det vi sier, er at folk ikke lenger leser bøker i samme grad som før, og at kunstromanen er død fordi den ikke selger. Ta giganter som Dag Solstad og Ingvar Ambjørnsen. De kan ikke lenger leve av boksalget alene. De selger rett og slett ikke nok eksemplarer av bøkene sine til at det går rundt. Ambjørnsen har tatt konsekvensen av det og turnerer nå med nytt Elling-materiale. Det er snakk om inngangspenger og høytlesning. Senere, når han har reist land og strand rundt med stoffet, selger han det kanskje til forlaget.

    Jeg beklager at jeg var frekk nok til å kommentere Nullpunktet, som du fremdeles har ute til høring. Jeg gjør vanligvis aldri noe sånt, men til mitt forsvar må det skytes inn at du selv postet utdrag fra romanen her på bloggen din, og da trodde jeg, dessverre feilaktig, at det var greit å diskutere prosjektet. Nok en gang, jeg beklager det. Jeg skal ikke si noe mer om det manuset før du har fått det siste avslaget i hende.

    Jeg vil dog ha meg frabedt påstander om at jeg var for lat og åndssløv til å lese ferdig manuset ditt. Siden jeg har lovet at jeg ikke skal diskutere prosjektet nærmere på nåværende tidspunkt, kan vi heller komme tilbake til saken når du har bestemt deg for å skrinlegge prosjektet.

  11. Roar Åsmund Sørensen

    Søppel, ja... 🙂

    Jeg har levd å skrive og oversette bøker i 35 år, ca. 140 utgivelser, og på bakgrunn av det jeg har lest av "Herrer i åndenes hus", og det jeg har lest av deg her på bloggen og på andre blogger, tror jeg nok at at jeg kan si med rimelig grad av sikkerhet at både MK og SA rager høyt over noe av det du hittil har prestert – språklig, litterært og underholdningsmessig. Hvis ikke, hadde neppe begge bøkene fått terningkast 5 i VG.

    MB er forhåpentligvis enda bedre. Det ville jo vært synd om jeg etter fire års arbeid med denne romanen skulle ta et steg tilbake, selv om det godt kan ha skjedd. Litteratur er en flyktig affære. Det man tror er veldig bra, viser seg iblant å være det motsatte, og omvendt. Man skal aldri føle seg for trygg.

    Men kom gjerne og bevis at jeg tar feil. Du tror meg kanskje ikke, men ingenting hadde gledet meg mer. Det er slett ikke bare tull når jeg sier at jeg ønsker du skal lykkes. Du har jobbet knallhardt i mange år med Nullpunktet og opplevd mange skuffelser.

    Hvis noen fortjener å lykkes, så er det deg.

    Men å avvise kritikerroste og prisnominerte bøker som søppel, burde du kanskje holde deg for god til. 🙂

  12. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg kunne selvsagt ha valgt andre eksempler som på en bedre måte ville ha sammenfalt med dine intellektuelle ambisjoner, Stian:

    Selv Sandemose starter "En flyktning krysser sitt spor" på denne måten:

    "Jeg slo en gang et menneske i hjel."

    Albert Camus begynner på samme dramatiske måten i Den fremmede:

    "I dag døde mamma. Eller kanskje i går, jeg vet ikke. Jeg har fått et telegram fra aldershjemmet: ‘Mor avgått ved døden.'" Og så vidt jeg husker, går det ikke mange sidene før protagonisten dreper en araber på en strand. Så kretser boka om dette drapet.

    Kafkas Prosessen begynner slik:

    "En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt."

    Gang på gang starter mange av verdenslitteraturens største bøker med en dramatisk begivenhet, noe som holder leseren i ånde fra første setning. Ofte et drap.

    Mange krimforfattere følger samme oppskrift. Hvorfor? Fordi det fungerer.

    Mitt poeng er: Jeg har aldri sett noe slikt hos deg, Stian. Og det er ikke noe hottentott-råd å påpeke dette.

    Det er bare velment.

    MB starter med ett ord: Blod.

    Fordi det er "blod" (i overført betydning) boken handler om. Hva "mørkets blod" er, får ikke leseren svar på før langt ute i boken. Men det har ikke bare med det fysiske blodet å gjøre.

  13. Ken Jensen

    Roar og Stian, har dere lest Inferno av Dan Brown? Det er mye mer enn en spenningsroman. Dan Brown tar oss med på en reise gjennom Firenze (jeg har aldri vært der, men etter å ha lest boken følte jeg at jeg kunne tatt meg jobb som turistguide der), og han turnerer en del tungt tankemateriale, og han gjør det på en sånn måte at leseren er med hele veien. Ikke bare det, men Brown retter fokus på og diskuterer det mange mener er menneskehetens tørste problem, nemlig den stadig voksende overbefolkningen, som snart når et nivå som ikke er bærekraftig for den planeten vi bor på. Slutten på romanen er meget overraskende, og jeg gleder meg til å lese den neste boken i serien.

    Fra et teknisk ståsted skriver ikke Brown spesielt godt. Han benytter seg av billige litterære triks. Jeg ser veldig godt hva han driver med, men det fungerer aldeles utmerket. Han engasjerer leseren, han skaper spenning. Bøkene hans er nærmest umulige å legge fra seg.

    Jeg tror nok at du, Roar, retter søkelyset mot samfunnsaktuelle problemstillinger i bøkene dine, noe som gjør dem til mer enn bare underholdning. Er Stian i nærheten av det samme i sine høyt skattede luftslott? Mon det.

  14. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg har ikke lest boken, men jeg har sett filmen. Syntes det ble vel mye jakt og flukt, men den var likevel engasjerende og spennende.

    Ja, selvsagt retter jeg søkelyset mot aktuelle samfunnsproblemer. Litteratur skal bety noe.

    Den siste boken min henter handlingen fra klodens verste slumstrøk, Tondo i Manila.

    Og, nei, det er ikke noe luftslott. Det er så konkret og jævlig som det kan få blitt, og vi skal helt ned til bunnen, ned til den svarteste fysiske virkeligheten og den mørkeste sansemessige og følelsesmessige erfaringen.

    Først da mener jeg man kan begynne å diskutere filosofi og de store spørsmål, og det blir gjort i MB. Ja, det er dette boken egentlig handler om: Vår trang til og vårt behov for tilgivelse før vi dør. Dette er bokens tema.

  15. Roar Åsmund Sørensen

    Så når Stian skriver dette om meg:

    "Skriv gjerne pulp, Roar. Du har knapt en eneste intellektuell nerve i kroppen, og forstår bare sanseligheter. Avansert teori er for deg jevngodt med sprøyt."

    Så tillater jeg meg å svare med denne karakteristikken av vår kjære bloggeier:

    Du er en intellektuell bløffmaker, Stian. En litterær tomtønne av de sjeldne. En innbilsk, høyttravende narr. En keiser uten klær. Språklig er du som et barn; tekstene dine er fullstendig blottet for ethvert tilløp til lidenskap og originalitet.

    God natt. 🙂

  16. Ken Jensen

    Alle forfattere utvikler før eller siden en følelse av hva som fungerer og ei når det gjelder egen produksjon. I april 2016 begynte jeg på et krimmanus som het "Døden går kledd i høye hæler", hvor morderen viste seg å være en mektig mann i lokalsamfunnet, som likte å myrde iført kvinneklær. Eller kanskje morderen var lensmannens forurettede kone. Jeg husker ikke lenger hva jeg tenke. Uansett, her er det jeg skrev på prosjektet, før jeg forkastet det av åpenbare årsaker:

    Kapittel 1
    Manda morra blues

    Kjerringa er dau.
    Jeg står over henne med en kniv i handa.
    Hva i helvete?
    Det er min første tanke.
    Har jeg drept henne?
    Det er min andre tanke.
    Jeg betrakter liket. Jeg ser på den blodige kniven. Jeg stirrer på den døde igjen. Jo da, det er ingen tvil, hun har tatt reper'n etter gjentatte knivstikk. Og jeg står med drapsvåpenet i labben.
    Jeg har ikke noe minne av å ha gått inn i leiligheten hennes. Jeg drar heller ikke kjensel på kniven. Har jeg fått blackout og benyttet kjøkkenredskapet på en aldeles uopprettelig måte på det skrevet som inntil nylig var min elskerinne? Eller har jeg vandret inn på åstedet, dratt ned rullegardinen og plukket opp mordvåpenet?
    Og hvordan i helvete skal jeg gå frem for å etterforske det som ser ut til å være min egen ugjerning?
    Man skal ikke la seg lure av navnet. Storfjord er et lite sted. Alle kjenner alle. Jeg er den lokale lensmannen. Jeg er nok ikke den første mistanken vil falle på, men heller ikke den siste.
    Bør jeg melde meg omgående, eller skal jeg forsøke å dekke over min tilstedeværelse i leiligheten?
    Dette spørsmålet sliter jeg med mens jeg tviholder på den blodige kniven. Når dette blir oppdaget, vil jeg bli tilkalt til åstedet (og senere sannsynligvis tiltalt, men det er en annen sak, eller egentlig en annen side av denne), deretter blir jeg nødt til å rapportere saken videre til politikammeret i Tromsø, som vil sende et team av åstedsgranskere hit. Jeg vil trolig få en fremtredende rolle i etterforskningen i kraft av å være stedets politimyndighet, iallfall inntil det kommer for en dag at jeg har hatt for vane å filtre mitt kjønnshår sammen med offerets, noe min kone neppe vil sette pris på å få høre.
    Faen, for en suppe!
    Til tross for min nordnorske ballast pleier jeg ikke å banne så mye, men noen situasjoner krever et friskt språk. Dette er en slik situasjon.

    ---

    Som sagt, det er åpenbart hvorfor jeg forkastet dette prosjektet, selv om konseptet for så vidt er interessant nok. Jeg var ikke tilstrekkelig engasjert i historien, jeg identifiserte meg ikke med karakteren, og jeg følte at dette ville bli skutt ned av forlagene. Det var rett og slett ikke godt nok. Det ser man på språket. Jeg tror at Stian mangler denne selvinnsikten.

  17. Roar Åsmund Sørensen

    Ja, men Stian skriver faktisk dårligere enn dette. Han tror bare det er bedre fordi tekstene hans ikke handler om kniver, drap og filtrering av kjønnshår.

    Men talentløshet lar seg dessverre ikke skjule av snobbete ideer eller "intellektuelle" ambisjoner. Sånt slår leseren i øynene nesten med en gang.

    Hilsen Helan

  18. Ken Jensen

    Jeg er enig i at Stian skriver vesentlig dårligere enn dette, noe som slo meg da jeg leste gjennom dette før jeg postet det. Det gjør meg trist mer enn noe annet, for det levner lite håp om at Stian skal sikre seg ny forlagskontrakt med det første.

    Hilsen Halvan

  19. Roar Åsmund Sørensen

    Ingen var vel mer intellektuell enn gode, gamle Slankeknut på Forfatterbloggen. Ingen var mer belest og ingen kunne svinge seg med flere fremmedord. Stian lå som en puddel ved føttene hans og lyttet henført i flere år.

    Men straks Slanke la ut noen forsøk på litterære tekster, så ramlet korthuset sammen med en gang. Det ble bare blodfattig og dumt. Han eide ikke talent, noe alle var enige om.

    Heldigvis for ham hadde han selvinnsikt nok til å innse og akseptere dette og oppga raskt alle litterære ambisjoner.

    Dessverre har ikke alle den samme selvinnsikten.

    Det hjelper ikke med et tonn av musikalske kunnskaper heller hvis man ikke kan traktere et instrument. Da bør man snarest oppgi enhver ambisjon om å bli musiker.

    Det å være en intellektuell snobb er dessverre ingen garanti for at man kan bli en betydningsfull kunstner.

    Hilsen Helan

  20. Poe

    ``Ja, det er dette boken egentlig handler om: Vår trang til og vårt behov for tilgivelse før vi dør. Dette er bokens tema.``

    Snakk for deg selv Roar!

    Jeg har ingen slik trang...intet behov for noe så åndsvakt og patetisk latterlig...jeg har nemlig forlengst gjennomskuet og befridd meg fra arven fra min mor...og andre forkvaklede autoriteter...

  21. Poe

    Det du skisserer er jo kristendommens essens i et nøtteskall...der gud selv kler seg i menneskeskikkelse og dør på korset for å befri menneskene fra sine synder, deriblant arvesynden...synder de ikke selv har sjanse til å befri seg fra.

    DETTE er den virkelige substansen i denne religionen ... et fullstendig sinnssykt behov for å laste av seg byrden av disse såkalte syndene, ved å overgi sitt liv til denne imaginære guden, og tilegne sin fortsatte eksistens på jorden som slave for denne onde guden og hans tjenere på jorden.

    Og denne tankegangen har ennvidere spredt seg fra religionen og ikledt seg et utall ulike masker og forkledninger i form av forskjellige ideologier med det til felles at mennesket er sykt og dårlig og må forbedres, med tvang om nødvendig...hele samfunnet er fullstendig gjennomvevet av denne vanvittige livsoppfatningen...i Vesten og andre land som har antatt den kristne tenkningen...som Filippinene

  22. Poe

    ``Man skal ikke la seg lure av navnet. Storfjord er et lite sted. Alle kjenner alle. Jeg er den lokale lensmannen. Jeg er nok ikke den første mistanken vil falle på, men heller ikke den siste.``

    Hmmmm... Storfjord?

    Min tidligere samboer var derfra...hun var hore i Oslo da jeg traff henne.

    Nærmere bestemt fra et lite tettsted som har samme navn som et nickname jeg hadde som gutt...Oteren.

  23. Ken Jensen

    Jeg har ikke vanskelig for å forestille meg at du gikk under navnet oteren, Poe. Denne dama, hun het ikke tilfeldigvis Helle, vel? I så fall har vi plantet flagget i samme hull.

  24. Poe

    Jeg forlot henne sommeren 2000 for å dra til Berlin og finne et sted å bo der.

    Men det ble ikke noe av, og etter mange viderverdigheter kom jeg tilbake sommeren etter sammen med en hore fra Thailand. Planen var å spore opp min samboer, som jeg ikke hadde hatt noen kontakt med i de 11 månedene jeg hadde vært borte ... og invitere henne med til Thailand og dermed redde henne bort fra det destruktive livet hun levde i Oslo.

    Men jeg kom akkurat EN dag for sent. Den siste natten før vi kom til Norge etter å ha haiket gjennom Sverige lå thaihora og jeg og sov på kirkegården utenfor Strømstad.

    Samme natt døde min samboer av en overdose heroin...

  25. Poe

    Faen heller, jeg burde kanskje skrive en selvbiografi...mitt liv har jo i hvert fall til tider vært langt mer spennende og underlig enn det meste man finner i romaner.

    Selv nå på mine gamle dager skjer jo de mest fantastiske og usannsynlige ting...som f.eks. at jeg i 2014 via Facebook greide lokke til meg en atten år gammel jomfru fra Polen da jeg bodde i en liten varebil på Tenerife... og nå har vi to unger sammen hahahahaha!

    I morgen drar hun forresten på en ukes ferie til Mallorca sammen med vår ni måneder gamle sønn Roman.

    Vi kalte ham ved dette navnet siden jeg aldri greide somle meg til å få utgitt en roman på andre måter...

  26. Poe

    ``Kafkas Prosessen begynner slik:

    "En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt."

    Jeg skjønner ikke helt hvorfor denne romanen oppfattes som en kritikk av offentlige myndigheters overgrep mot den lille mann... åpenbart handler den om noe helt annet.

    Husker da jeg leste den at jeg syntes det som skjedde var helt til pass for Josef K ...han fortjente denne behandlingen fordi han basically kastet bort livet sitt...kastet det bort på å være en feig liten nobody uten ambisjoner, drømmer, lyster og begjær etc...en liten ubetydelig kontorrotte hvis meningsløse liv ble innhentet av og rettferdig ``straffet`` av skjebnen...

  27. Roar Åsmund Sørensen

    "DETTE er den virkelige substansen i denne religionen ... et fullstendig sinnssykt behov for å laste av seg byrden av disse såkalte syndene, ved å overgi sitt liv til denne imaginære guden, og tilegne sin fortsatte eksistens på jorden som slave for denne onde guden og hans tjenere på jorden."

    Helt korrekt. Jeg burde kanskje ha lagt til "Vårt sykelige behov for å..." Dette er romanens kjerne.

    For øvrig fortjener Stian all den kritikken han får, også på det menneskelige planet. Makan til lat, utakknemlig, selvopphøyd åndssnobb skal man lete lenge etter. Personlig trodde jeg slike bare befant seg blant de geistlige i middelalderen, men jammen har ikke noen av disse gufne genene levd videre og spredd seg nordover i Norge også.

    Han forakter alt som smaker av en vanlig historie, av solid litteratur forankret i virkeligheten, alt skal liksom være esoterisk, åndelig og intellektuelt, først da kan det kalles litteratur, og alle som driver med noe annet, er aper, lavpannede hottentotter eller Helan og Halvan.

    Jeg har nettopp kommet med en ny roman, men gidder han i det hele tatt å lese og kommentere de første kapitlene, slik Ken har gjort? Nei, selvfølgelig ikke. Den har han bare forakt overfor. Boken handler jo ikke om katolske messer og annet, religiøst eller åndelig dilldall som han kan spinne noe boklig lærdom rundt slik at han sprade rundt og kalle seg "intellektuell", som en annen Erasmus Montanus.

    Ken har til og med lest det siste manuset hans, eller i hvert fall prøvd, og jeg undrer på hvor mye Stian betalte ham for det. 10 000 kroner? Eller høyst sannsynlig ingenting. Og siden Ken ikke orket å pløye seg gjennom alt, er han selvfølgelig åndssløv, osv.

    For en utsøkt takknemlighet.

    Jeg husker jeg spurte Stian om han kunne lese et av utkastene til Smertens aveny for fem år siden, men det hadde han selvfølgelig ikke tid til. Antakeligvis har han ikke engang giddet å lese boka. Men å kalle det lavpannet pulpunderholdning, det er han ikke sen om å gjøre.

    Og når noen gidder å lese hans egne tekster her på bloggen, så blir han rasende og slenger ut invektiver, som Slanke ville ha sagt, når noen prøver å gi ham råd og grundige tilbakemeldinger.

    Alle andre er idioter, bare ikke meg, synes tanken å være.

    Men egentlig bekrefter alt dette bare mitt inntrykk av at 9 av 10 norske forfattere er selvopptatte, psykopatiske, innbilske og korrupte narrer som er mer opptatt av seg selv enn noen andre på denne jord.

    For øvrig kreves det større mot å påkoste en romanutgivelse selv, bruke de siste sparepengene på det og utsette seg for all verdens forakt, enn å sikle for et "stort og anerkjent" forlag i 10 år, bare for å kunne skryte av at man har "kvalitetsstempelet" deres på coveret.

    Herregud, for et kvalmende narrespill.

  28. Stian M. Landgaard

    En rasende psykopat viser sin sanne natur. Det er bare å pirke litt bort i Roars fasade av "hyggelighet" og "hjelpsomhet", så sprekker den lik en demning, og ut kommer først en liten stråle av falske smil og liksom-forståelsesfullhet, men etter hvert kommer de brølende vannmasser som truer med å drukne enhver stakkar som står i veien. Åpenbart nødvendig for å massere det sårede egoet.

  29. Roar Åsmund Sørensen

    Nei, Stian, der tar du feil. Jeg er en rolig og balansert person. Jeg er hyggelig og hjelpsom, inntil folk begynner å kalle bøkene mine for lavpannet pulpunderholdning og meg for Helan, osv.

    Da får du motstand og en retur, og det fortjener du.

    Du er amatøren her, ikke jeg. Hvorfor ikke lytte i stedet?

    Jeg leste og ga tilbakemelding på tusenvis av tekster, helt gratis, på FB og LB, og jeg var bare hyggelig mot alle, og jeg gjør det fremdeles for dem som spør. Kanskje jeg ikke er flink nok, og kanskje jeg ikke vet nok, men jeg gjorde mitt aller beste for alle, uten å kreve noe tilbake.

    Den eneste falske her er du.

  30. Poe

    Hmmmm nå begynner denne bloggen virkelig å ta seg opp ... den er jo snart nesten like underholdende som salige Litteraturbloggen på sitt beste!

    Hold frem som dere stevner gutter...:)

  31. Poe

    Når det gjelder deg Roar, så er du jo generelt en hyggelig person overfor de fleste, i hvert fall når man møter deg IRL...men mot Stian har du jo aldri annet enn kritisert nord og ned i bøtter og spann omtrent alt han har bidratt med på det litterære området, inkludert hans oversettelser ... så jeg synes sannelig ikke det er rart at han har begynt å ta litt til motmæle...

  32. Poe

    Og når det gjelder oversettelser...du har altså mest bare oversatt krimromaner, kokebøker og bruksanvisninger for kirurgiske instrumenter etc fra engelsk ... mens Stian faktisk har oversatt ett av de viktigste bidragene til den menneskelige erkjennelse i verden fra en gigant innen filosofien, Friedrich Nietzsche, til norsk ... på den bakgrunn synes jeg kanskje det er litt frimodig av deg å angripe Stian og kalle ham amatør og betrakte ham som nærmest udugelig som oversetter, en som ikke rekker deg til kneskålene engang...

  33. Poe

    ``Jeg er enig i at Stian skriver vesentlig dårligere enn dette, noe som slo meg da jeg leste gjennom dette før jeg postet det. Det gjør meg trist mer enn noe annet, for det levner lite håp om at Stian skal sikre seg ny forlagskontrakt med det først

    Wtf ... du mener ikke seriøst at Stian skriver dårligere enn dette pubertale sprøytet fra Storfjord Ken hahaha?!

    Jeg har en viss sans for andre tekster fra din side...men dette her var virkelig lavmål ... på absolutt alle områder.

  34. Poe

    ``spesielt Ken, som later som om han er ekspert på forlagspolitikk, men aldri noensinne har fått antatt en roman på et forlag (og det mangler ikke på forsøk heller),``

    Hmmmmm...Ken har på eget forlag gitt ut en instruksjonsbok om kunsten å skrive bøker, men har selv aldri opplevd annet enn avslag på sine egne bokprosjekter når han har sendt dem til forlagene???

    Dette er da i så fall helt fantastisk Ken!

    Hva koster det å bli medlem i fanklubben din???

  35. Roar Åsmund Sørensen

    For øvrig latterlig av bloggeier å klage på at Ken skriver noe om manuset som er inne til vurdering.

    Det er jo bare å slette kommentaren eller hele tråden.

  36. Poe

    ``Det er jo bare å slette kommentaren eller hele tråden.``

    Og der har vi nok forklaringen på at Litteraturbloggen gikk ad undas...

  37. Roar Åsmund Sørensen

    Langt ifra. Den ble offer for uoverstigelige, tekniske hindringer og manglende interesse for videre drift.

    Men dette med å legge ut litterære tekster på nettet har alltid vært et problem. Derfor har jeg ikke gjort det de siste fem årene.

    Det fører bare til krangel, sårede følelser, misforståelser, skuffelser og vonde ord.

    Noen tåler kritikk, andre oppfatter det som angrep. Hvilket denne tråden er et eklatant eksempel på. Det er vanskelig å vite hvor grensene går. Ærlige forsøk på å gi råd, blir fort tatt for å være ondskapsfulle, infame ballespark. Osv.

    Derfor vil jeg anbefale Stian og alle andre til å slutte med å legge ut litterære tekster, gamle som nye. Gjør det privat i stedet.

    Men de som legger ut slike tekster, har jammen ingen grunn til å klage, nesten uansett hva slags tilbakemeldinger de får. Det er bare barnslig og butthurt. Slett nå bare for faen disse kommentarene, da, eller steng kommentarfeltet. Vanskeligere er det ikke.

    Stian klager over at Ken røper hva han mener om det siste romanprosjektet hans, men selv har han ingen skrupler mot å kalle bøkene mine de verste ting, for ikke å snakke om hva slags tanketom, intellektløs tulling jeg er.

    Det blir for dumt.

  38. Ken Jensen

    Poe, "Ekte skriveglede" ble gitt ut av Forlagshuset Vest (ikke eget forlag). Jeg fikk forresten tilbud om å gi ut en roman på et lite forlag, men takket nei. Ingen innkjøpsordning og maks fem hundre solgte eksemplarer fristet meg ikke i det hele tatt. Det ville ha kommet til noe sånt som femten tusen norske kroner etter skatt.

    For øvrig må jeg si meg enig med Roar i mye av det han skriver over her.

  39. Poe

    Apropos utlegging av tekster...finnes det noen slike steder ennå i den norske delen av nettet?

    Jeg har masse stoff som jeg ønsker litt kvalifisert synsing om.

    Driver du med slik service ennå Roar?

  40. Ken Jensen

    "Wtf ... du mener ikke seriøst at Stian skriver dårligere enn dette pubertale sprøytet fra Storfjord Ken hahaha?!

    Jeg har en viss sans for andre tekster fra din side...men dette her var virkelig lavmål ... på absolutt alle områder."

    Det er ikke uten grunn at jeg forlot prosjektet etter litt over en bokside. Det største problemet er at fortellerstemmen er helt feil. Historien oser av falskhet. Som leser må man tro på forfatteren. Det gjør man ikke her.

    Det er et kvalitetstegn at man gjenkjenner en skivebom på et tidlig tidspunkt. For mitt vedkommende er det veldig enkelt; dersom skriveprosessen stopper opp og jeg ikke er i stand til å fortsette, skyldes det at jeg innser, bevisst eller ubevisst, at det er noe vesentlig galt med teksten. Det er dessverre ikke alle som er i besittelse av den samme indre sensuren.

    Noen ganger forteller man en person hva som er galt og hva som må endres på for at prosjektet skal ha en sjanse, men når vedkommende nekter å lytte og istedenfor skriver et andreutkast som kun er en minimal forbedring av førsteutkastet, og der de essensielle problemstillingen forblir de samme, er det ikke så mye annet å si enn at vedkommende fortjener at den litterære farkosten blir skutt ned som det fremmedobjektet det er.

  41. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg fornemmer dessverre en patologisk arroganse bak de fleste av Stians kommentarer: "Bare det jeg driver med, er verdt noe. Alt annet er bare lavpannet søppel."

    En ekkel, litterær versjon av white supremacy.

    Hadde Stian publisert en bok, og brukt 50 000 kroner av de siste sparepengene sine på prosjektet, så hadde jeg med en gang i hvert fall lest de første kapitlene på ISSUU og gitt en tilbakemelding, enten jeg hadde likt det eller ei.

    Men ikke engang dette gidder han. Selvfølgelig ikke. For han liker ikke at denne lutfattige forfatteren prøver å "promotere" boken sin i en blogg med tre lesere.

    Jeg blir bare kvalm.

    Men prøvelesere på sin egen roman vil han selvsagt ha. Og er de ikke fornøyd, rases det og fordømmes det. Orker ikke leseren å pløye seg gjennom alt, så er han åndssløv.

    Hvem i alle dager gidder å ha en sånn "venn", verken i virkeligheten eller på nettet?

    Jo, jeg vet godt at det er lett å bli bitter når man jobber ensom med en roman i mange år, og denne romanen blir refusert gang på gang. Jeg vet det antakeligvis bedre enn de aller fleste. Du kan gange dine egne frustrasjoner med 200, Stian, så er du kanskje der jeg er etter 40 år med hundrevis av refusjoner.

    Men det går en grense for alt. Blir man bare et elendig menneske i denne prosessen, bør man legge det vekk en gang for alle.

    Det går faen ikke an.

    Jeg har vært arbeidsløs i tre måneder nå, i et u-land, uten NAV eller noe som helst i ryggen. Jeg har ingen oppdragsgaranti eller noe oppsigelsesvern.

    Snart havner jeg antakeligvis på gata. MB er mitt siste forsøk på å lykkes. Da går det an, i hvert fall sånn for syns skyld, å vise litt interesse og menneskelighet, selv om det sitter langt inne.

  42. Poe

    Du kunne jo alltids dra til Norge og selge gatemagasiner og tigge, som jeg gjør?

    Den 17 november drar jeg til Oslo igjen og blir der til julaften...regner med å tjene mellom 90 000 og 120 000 kroner...skattefritt!

    Jeg er en sinnssykt talented tigger...u better believe me!

    De spenna planlegger vi å investere i en 1-2 måneder lang tur til Las Vegas for hele familien i februar, med turer innom Los Angeles, Mexico city og Acapulco også.

    Vi vurderer å bosette oss i Acapulco etterhvert...men først drar vi altså dit på ferie for å se om vi liker oss der...:)

  43. Poe

    Hvis du drar inn 50000 kr netto pr måned trenger du jo ikke være i Norge i mer enn tre måneder hvert år...resten av året kan du fortsette å bo i Filippinene ... for du får vel noen oversetteroppdrag nå og da fremdeles?

  44. Poe

    Hele denne litterære underholdningsbransjen i Norge og andre lignende land er tydeligvis underkastet enorme innstramninger for tiden...jeg ble intervjuet av en journalist som jobbet freelance for Norsk Ukeblad i forrige uke, som lagde en reportasje fra gatemiljøet i Oslo...og hun fortalte at for et sånt oppdrag fikk hun som standard 15000 kr tidligere...og bare 5000 nå.

    Jeg ble for øvrig belønnet med ti gratis middager på et slags utested for gatas løse fugler og andre forhutlede eksistenser og tapere for dette intervjuet...

  45. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting. Jeg har levd med denne oppdragsusikkerheten i 35 år. Men mange oversettere snakker om oppdragstørke. Da blir det selvsagt ingen inntekter. Alt man kan gjøre, er å håpe at det skjer noe før kontoen er tom. Garantier har ingen.

    Jeg håper selvfølgelig at MB skal bli et gjennombrudd på salgssiden. Men jeg har alt og alle imot meg.

    Aldri fått invitasjon til en eneste krimfestival, litteraturfestival, messe, lansering eller noe annet så lenge jeg har levd.

  46. Poe

    Du håper på at en krimroman med handling og problemstillinger fra Filippinene skal bli ditt store gjennombrudd i Norge ... og verden forøvrig... og det er dette gjennombruddet du håper på skal redde deg økonomisk???

  47. Poe

    Dette er jo bare fantasier, det forstår du vel...du må jo legge handlingen til et miljø ditt fremtidige litterære publikum kjenner og har et forhold til.

    Hva med at en morder henger liket av Erna Solberg i flaggstanga i Slottsparken natt til 17 mai...og at Stingo ufrivillig blir dratt inn i et verdensomspennede komplott der hensikten er å erobre og ødelegge Vesten?

    Noe sånt...

  48. Ken Jensen

    "Hva med at en morder henger liket av Erna Solberg i flaggstanga i Slottsparken natt til 17 mai...og at Stingo ufrivillig blir dratt inn i et verdensomspennede komplott der hensikten er å erobre og ødelegge Vesten?"

    Gud, som jeg ler. Dette er helt konge, Poe.

    Så var det oss, Roar. Jeg har endelig funnet et ledig øyeblikk til å lese gjennom de tre første kapitlene. Må si jeg koste meg. Det eneste negative jeg har å utsette på utdraget, er dette med den imaginære kjempesandalen. Akkurat den passasjen har en falsk klang. Resten er storartet.

    Du skriver: "Hvor helvetes høflig trengte man å være?" Og dermed tar du teksten fra meget god til superb. Det er slike gullkorn som er med på å heve en tekst flere hakk.

    De to første Stingo-bøkene likte jeg ikke i det hele tatt, men denne her har sting. Som sagt, jeg er storveies imponert. Du skriver bedre enn Stian på alle måter, det er helt sikkert, også rent litterært. Og dette her var norske forlag ikke interessert i? Det sier sitt om ståa. Bare så det er sagt, slutten på kapittel 3 er indrefilet. Jeg håper virkelig at folk får øynene opp for boken. Det fortjener du.

  49. Roar Åsmund Sørensen

    Poetrix: Ja, jeg håper det. Selvsagt ville det ha vært mer opportunistisk og horete å logre for "hjemmepublikum", slik som fleste andre norske krimforfattere gjør, men er boka bra nok, så burde det ikke ha noe å si hvilket land eller miljø man legger den til. Man bør uansett skrive om ting man vet noe om.

    Ken: Takk! Det var hyggelig å høre. En prøveleser reagerte veldig negativt på at Stingo først koste seg over den sprø og knasende lyden av kakerlakken som ble skviset under sandalen hans, men jeg gikk kanskje for langt den andre veien da jeg skulle forbedre inntrykket. 🙂

    Men Stingo er en snill og samvittighetsfull mann, og han liker egentlig ikke å drepe uskyldige kryp. Og det er nettopp slike "kjempesandaler i mørket" som prøver å knuse de fattige gjennom boken. Jeg har brukt mange symboler denne gangen, de flygende termittene som mister vingene når de lander, er heller ikke tilfeldige.

    Alle karakterene som Stingo ser fra taket, vil ha viktige roller utover i boken. Hestedrosjen og det røde lyset i horisonten også.

    Det er ikke lett å skrive en god roman uten eksperthjelp (redaktører, konsulenter og språkvaskere) fra et tungt forlag i ryggen, men jeg har gjort mitt aller beste.

    Jeg skal ikke si så mye om sammenlikningene med Stian, men ingenting hadde gledet meg mer enn om han også i det minste kunne ha hevet seg til et moderat, norsk krimnivå rent språklig.

  50. Roar Åsmund Sørensen

    Når det gjelder norske forlag, så vet jeg ikke om de ville ha vært interessert, men jeg hadde lovet mange av vennene mine på de filippinsk-norske gruppene å komme med boka før jul. De har mast i flere år.

    Jeg sendte manuset til sju forlag i september og ga dem tre uker på å vurdere det. Fikk ikke svar fra noen av dem (et par stykker sendte dog en kvittering på manusmottak), og jeg har ennå ikke fått svar.

    For å holde løftet mitt, valgte jeg å utgi den selv. Det var dog ingen enkel avgjørelse. Men å utgi på et småforlag, er under alle omstendigheter rent selvmord, både økonomisk og på de fleste andre måter. Det har jeg prøvd fire ganger, med samme resultat hver gang. Det ville bare ha vært idiotisk å gjøre det samme enda en gang, om noen av dem ville vært interessert.

    Og når visse redaktører i de store forlagene ikke liker meg, antakeligvis fordi Mobben har hvisket dem noe i øret på fester og festivaler, så gidder de ikke engang å svare.

  51. Poe

    ``men er boka bra nok, så burde det ikke ha noe å si hvilket land eller miljø man legger den til``

    Nei det ``burde `` kanskje ikke det, men er selvfølgelig en faktor som er umulig å overse.

    ``Man bør uansett skrive om ting man vet noe om.``

    Right!

    Og jeg antar dette er ditt problem, du har levd så lenge utenfor Norge at du har mistet det meste av din tilknytning til landet og aner basically ikke hva som foregår der... hva folk er opptatt av, tankegangen, mentaliteten, den nye kulturen som har oppstått siden du bodde der.

    Jeg ble meget positivt overrasket over landet etter at jeg vendte tilbake etter 12-13 år i utlandet...alt var forandret...til det bedre...

  52. Poe

    Så hvem er det som kommer til å lese boka di?

    Som du selv antyder, en meget begrenset crowd av norske expats i Sørøst-Asia...som du kan forvente å selge noen hundre eksemplarer til...hvis du er heldig og hvis boka er god. Og venner og familie.

    Ingen andre...

  53. Roar Åsmund Sørensen

    Tror du ikke jeg også har tenkt disse tankene? Jeg vet selvfølgelig at jeg har alle odds imot meg. Jeg vet alt det du skriver. Alle vet det, spesielt forlagene som ikke vil ta i bøkene mine engang.

    Men dette er kanskje forskjellen på meg og mange andre: Jeg prøver bare å skrive en så god bok som mulig, så får the chips fall where they may.

    At mange andre er mer opptatt av å "skrive for markedet", sier jo bare mye om hvilket syn de har på litteratur.

    Vi er ikke dumme, vi som ønsker at selve boka og kvaliteten på den bør stå i forgrunnen. Kanskje bare litt ærligere og modigere.

  54. Poe

    Jaja fair enough....men å sette din lit til at den neste boka, som altså også handler om Filippinene, skal redde deg fra økonomisk undergang fortoner seg da en smule...optimistisk...:)

  55. Poe

    ``Den 17 november drar jeg til Oslo igjen og blir der til julaften...regner med å tjene mellom 90 000 og 120 000 kroner...skattefritt!

    Jeg er en sinnssykt talented tigger...u better believe me!``

    Jeg planlegger å kjøpe meg en Rolls Royce, de koster jo bare noen titusener på Finn.no...da blir jeg formodentlig verdens eneste tigger med egen R.R. .. og kommer til å legge ut videoer av meg selv på Youtube i Rollsen min ... og bli world famous og dra inn ytterligere millioner av spenn...:)

    https://www.finn.no/car/used/ad.html?finnkode=63317797

    ``DRØMMEN OM EN ROLLS ROYCE? Ingen andre bilmerker har samme status som Rolls Royce, bilmerket er over 100 år gammelt og 75% av alle Rolls Royce` er som har er bygget er fremdeles på veien. Dette sier noe om kvaliteten, disse myteomspunnede bilene ble håndbygd i Crewe i England. Dette eksemplaret er i greit bruksskikk, det absolutt ingen utstillingsbil men trivelig å kjøre med. Den er EU-godkjent tidligere i år og har nye sommerdekk. Har også fotstøtter i baksetet, disse er sjeldne! V8 motoren på nesten 7 liter brummer fornøyd og tretrinns automaten girer mykt. Den har vært brukt endel til bryllupskjøring og det røde skinninteriøret gir flott kontrast til en hvit brudekjole. Blankskjermluen følger med. Her er det gode penger å tjene! Kjørelengden er oppgitt i miles, omregnet til kilometer skulle det bli ca. 175.000. Veteranbil med lav årsavgift og billig forsikring. Ta kontakt for nærmere informasjon!``

  56. Poe

    Hvis du kommer til Norge kan du få låne Rollsen når jeg ikke bruker den og kjøre folk i forbindelse med brylluper etc og tjene deg filthy rich Roar!

    Tror du kler lua og uniformen...:)

  57. Roar Åsmund Sørensen

    Hvorfor så negativ? Kan du ikke heller laste ned boken, lese den og forhåpentligvis glede deg over den?

    65 personer har forhåndsbestilt boken. Det synes jeg er veldig fint.

    Det eneste håpet boken har, er jo jungeltelegrafen.

    Det sies at en god bok fint kan stå på egne bein.

    Rik blir jeg selvsagt ikke, men kommer jeg over 200 solgte, så er alle utgiftene mine dekket.

    Det er det første målet. 🙂

  58. Poe

    Hahahahahahaa...men OK sett meg på den jævla lista di da!

    Kan gi den til min trolovede, hun driver og skal lære seg norsk.

    Jeg regner med at det er et enkelt og lettfattelig språk i den ... i tråd med plot og innhold forøvrig?

    Når kommer herligheten?

  59. Poe

    Ok ... da kjøper jeg den i julegave til henne...er nesten blakk nå.

    Regner med å tjene meg rik i desember, men akkurat nå balanserer jeg på avgrunnens rand økonomisk, med hundretusener i gjeld og svære avdrag hver måned som blir trukket av trygda.

    Jeg hadde såvidt råd å sende min trolovede og vår sønn på ferie til Mallorca her om dagen...og forrige gang jeg var i Oslo for å tigge hadde jeg ikke råd til hospits, så jeg sov ute to netter på rad i svinekulda med nesten null grader...

  60. Poe

    Nettbokhandel???

    Jamen tar ikke de størstedelen av kjøpesummen da?

    Kan man ikke laste den fra deg privat?

    Jeg kommer garantert til å kjøpe den boka, men forventer da til gjengjeld info fra deg om hvordan jeg selv går frem for å selge min kommende vampyr-roman fra et nonnekloster i Kyrksæterøra på lignende måte..:)

  61. Poe

    Utdrag fra et hemmelig kapittel:

    Jeg begynner å sleike henne sakte nedetter halsen. En dråpe renner nedover skulderen. Det funkler av den, og lyset som reflekteres fra overflaten får meg til å tenke på noe. Rotimea mumler ett eller annet i søvne og vender ansiktet til siden mens hun smiler. Jeg lytter nysgjerrig mens hun mumler noe igjen.

    – … sokka Bamsemums i Sandefjord ...

    -Sokka Bamsemums i Sandefjord? hvisker jeg opphisset. -Hvem da?

    -Erna...

    -Hvem Erna da?

    -Erna Solberg.

    -Statsministeren sokka Bamsemums i Sandefjord?

    -Ja.

    -Hvorfor det?

    -For det var der hun drepte solinnen.

  62. Poe

    I vampyruniverset opererer de med ulike typer stjerner, eller soler ... med forskjellige kjønn.

    Og siden de liksom Stian er litt gammelmodige og nostalgisk anlagt, fordi de egentlig tilhører en annen tid, refererer de til soler og solinner ...for henholdsvis mannlige og kvinnelige stjerner...

  63. Roar Åsmund Sørensen

    Det er en ting jeg lurer på, Stian: Hvorfor rydder du ikke opp i denne bloggen din iblant? Hvorfor sletter du ikke gamle innlegg eller setter dem på privat?

    Hvorfor har du ti år gamle kommentarer liggende åpent på nettet?

    Mitt råd er at du sletter eller gjemmer alt som er mer enn tre år gammelt i det minste. Både av hensyn til deg selv og av hensyn til folk som har vært innom og kommentert.

    Selv følger jeg denne praksisen. Fordi det er høflig og respektfullt.

    Jeg vil nesten si at det er barnslig og fjortisaktig å beholde alt. Hvis noen spør om gamle ting, kan du selvsagt hoste det fram fra arkivet.

    Folk forandrer seg. De endrer mening om dette og hint. Kanskje du ikke gjør det, men de fleste andre gjør det.

    Det hender også at folk iblant skriver ting som de angrer på. Alle gjør det. For de feige og anonyme er dette selvsagt likegyldig. Ikke i samme grad for de ærlige og anstendige som alltid skriver under eget navn.

    Tenk litt over det.

  64. Roar Åsmund Sørensen

    Herregud, så forutsigbare og barnslige disse reaksjonene dine er.

    For øvrig mange år siden jeg har brølt til noen. Jeg har bodd alene i snart ti år. Jeg går bortimot aldri ut. I denne leiligheten er det tomt og stille døgnet rundt.

    Kan du ikke kommunisere med folk uten å gi dem et kallenavn, får du heller legge ned bloggen og slutte å kommentere.

    Den eneste som brøler her, er du.

  65. Roar Åsmund Sørensen

    Ja, dette er dessverre en historisk kjensgjerning: De fattige og fortapte krangler seg i mellom i stedet for å stå samlet mot den utbyttende adelen, som dermed kan velte seg ustraffet og uanfektet i rikdom og privilegier.

    Enda verre er det når elementer i underklassen bare higer etter å sitte ved adelens bord.

    Vis litt større respekt og entusiasme for det andre driver med, så vil du antakeligvis få litt mer respekt og entusiasme tilbake, Stian.

    Ken overrasket meg veldig positivt denne gangen. Han tok seg faktisk tid til å lese de første kapitlene av MB. Han viste genuin interesse. Slikt inngir respekt.

    Du, derimot, hadde som vanlig bare hån og forakt å bidra med. Ikke gadd du å avse fem minutter til å lese heller. Selvsagt ikke.

    Da burde du ikke bli veldig forbauset over at det er vanskelig å oppby noen særlig grad av entusiasme for dine egne prosjekter.

    Men du får ha lykke til. Jeg skulle virkelig ønske at du fikk boken din antatt av et "anerkjent" forlag, spesielt siden du tydeligvis oppfatter dette som den eneste veien til frelse – og en plass ved adelens bord.

  66. Poe

    Fjerne gamle kommentarer ... neimen hvorfor det da???

    Jeg leser ennå de gamle kommentarene i Anarkisirkuset med den største glede...:)

  67. Poe

    Noe av det som gjør denne bloggen lesverdig og interessant er jo nettopp gamle innlegg og kommentarer ... fra en fordoms storhetstid...dengang da...:

    ``
    Prosadikt

    "du sa ... først!"
    "jeg sa bare ... fordi du sa"
    "Det at du sa ... er mye verre enn at jeg sa ...!"
    "Jeg er flink, du er dum!"
    "Det er dumt at du sier jeg er dum, selv om du er flink!"

    " ... Det er godt skrevet!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
    "Du er ikke flink, det er bare noe du tror, du er dum!"
    "Alle andre krangler, men ikke jeg, fordi jeg MÅ krangle, siden jeg er den eneste som er opptatt av litteratur!"
    "Hadde vi vært i samme rom, skulle du fått bank!"
    " ... Det er godt skrevet!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker"

    "Og jeg ble fryst ut som barn"

    "Jeg da! Jeg hadde lammende panikkangst!"
    "Jeg er gal, men det er bare jeg som har lov til å si!"
    "Vet du hvor mye proteiner jeg har spist, og hvor mye jern jeg har løftet i dag? Ikke kom til meg å snakk om litteratur!"
    "Anakronistisk tulling? Jeg? Overhodet ikke!"
    "Har skjønnlitteraturen verdi?"
    " ... Det er godt skrevet!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
    "Er alle tanker tenkt?"
    "Er gode forfattere egentlig ravende idioter?"
    "Har jeg hiv?"
    "Kan jeg rømme fra angst gjennom fortrengning og evig kjekkaseri?"
    "Burde akademikerne egentlig ha vært frikere for å få lov til å snakke om verden?"
    "Jeg er vill og gæern, for jeg har rømt til Syden. Alle andre nordmenn er teite og konvensjonelle, for de bor i Norge!"
    "Vi puler horer, dere er trangsynte!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
    "Vi er genier, for vi leser ingen nye bøker, leser ikke tidsskrifter eller essaysamlinger, følger ikke med. Dere er idioter, fordi det er godt skrevet!"

    "Jeg er gal!"

    "Jeg er også gal!"

    "Og jeg!"

    "Det er genialt!"

    "Og godt skrevet."

    (Opprinnelig publisert på bloggen Grøftetildragelsesmytteriet på Forfatterbloggen 13. november 2008, hvor det ikke lenger befinner seg, men heldigvis tok jeg vare på det og dets 102 kommentarer før det forsvant. Ho ho ho!)``

    Gjorde du det?!

    Hadde vært artig å se de kommentarene igjen...:)

  68. Poe

    Synes for øvrig Slankeknut kunne vært atskillig mer nedrig, rammende og giftig enn han viste gjennom dette slappe prosadiktet ... synes vi fortjente bedre enn dette!

  69. Roar Åsmund Sørensen

    Jo da, men de færreste på disse bloggene i gamle dager opererte med fullt navn og bilde. Det var Poetrix, MetterBergSomMann, Filelil, Artemesia, Snyhetta, osv., slik det er i de fleste kommentarfelt i avisene også.

    Mange av forfatterne som blogget under fullt navn den gangen, var veldig ukritiske mht. det de skrev. Det var til og med oppslag om det i Dagbladet. Anne Holt var vel en av dem som gikk bananas i kommentarfeltet iblant.

    Jeg synes bare det er uhøflig og lite respektfullt å ha sånt gammelt vås liggende åpent på nettet. Litt som å vise fram venner og bekjentes gamle dagbøker til hele verden og synes det er gildt og flott. Jeg er ikke enig med Anne Holt i mye, men jeg synes likevel hun fortjener litt beskyttelse (mot seg selv).

    Å, se hva du skrev for ti år siden! Så dum du var!

    LB er gjemt og begravd, og det synes jeg er bra, selv om alt fremdeles kan hostes fram, både gull og gråstein.

    Dette var en annen tid, en annen æra.

    I dag vet vi bedre hvordan nettet fanger, så vi er ikke fullt så ivrige etter å delta i forskrudde diskusjoner og debatter og skrive ting vi antakeligvis angrer på i ettertid.

    Men jeg aksepterer at noen er enige i dette og at noen ikke er det. Det er spesielt de som aldri engasjerte seg noe særlig, men blogget stille og forsiktig, gjerne under et nick, som er mest ivrige etter å oute mer engasjerte debattanters dumheter.

    Sånn er jo livet, og det er greit.

  70. Roar Åsmund Sørensen

    I bunn og grunn er dette litt som drittsekken som tviholder på dristige bilder av ekskjæresten og nekter å slette dem "fordi det er min telefon". Ja, han nøler ikke med å la dem ligge ute på nettet også.

    Det er sikkert lovlig, men utrolig lite sympatisk.

  71. Poe

    Ja du var jo i sin tid selv uovertruffen mester i kunsten å blamere deg med ubetenksomme og overdrevne karakteristikker og reaksjoner på dette og hint...så jeg synes jeg fortjener en stor takk for å ha tatt Anarkisirkuset av nettet, for der ligger det jammen mye sprengstoff med potensielt karriereruinerende virkninger dersom de rette menneskene skulle finne på å google visse personers navn.

    Husker jeg bevisst pleide å lage overskrifter på artikler i den bloggen med navnet ditt i særdeles lite flatterende vendinger og sammenhenger, i håp om at noen skulle google deg, og lese angrepene på deg, og svarene dine i kommentarfeltet når jag hadde greid å få deg forbannet hahahahaha!

    Ja det var tider....:)

  72. Roar Åsmund Sørensen

    Nei, jeg har ikke funnet noen kommentarer hos Stian eller andre steder som jeg har sterk lyst til å fjerne, men jeg må si jeg ble sjokkert da jeg googlet og fant 10 år gamle kommentarer i denne bloggen.

    Man endrer oppfatninger om mangt og meget i løpet av ti år, og det er lett for andre å ta ting ut av sin sammenheng.

    Jeg synes det er fint at du har tatt ned bloggen eller ryddet opp i den. Jeg gjør også det i min egen blogg med jevne mellomrom fordi jeg vet at folk generelt ikke liker at gamle kommentarer ligger åpent på nettet.

    Akkurat som bilder som virket friske og fine da man la dem ut på nettet for ti år siden i en annen fase av livet, for eksempel da man var singel, er det ikke alltid at man synes det er så fint at ti år gamle kommentarer er så friske og fine lenger heller.

    Alle bør ha eiendomsrett til slike bilder og kommentarer, spesielt hvis de er postet under fullt navn.

    Pussig at dette er så vanskelig for noen å forstå og respektere, men det gir kanskje en følelse av makt å sitte på slikt. Hva vet jeg. Jeg er ikke psykolog.

  73. Poe

    ``Alle bør ha eiendomsrett til slike bilder og kommentarer, spesielt hvis de er postet under fullt navn.``

    Hmmm dette kan diskuteres...og jeg husker at du i sin tid sterkt understreket at alle innlegg og kommentarer etc som ble postet på Litteraturbloggen tilhørte bloggen...

  74. Roar Åsmund Sørensen

    Jo, et par år er greit, men når noen ønsker å fjerne fem eller ti år gamle kommentarer eller bilder, så gjør man det.

    Men igjen er vi tilbake til dette: Vi så ting annerledes før. I dag vet vi bedre hvordan nettet fanger.

    Det er blant annet derfor jeg ikke legger ut noe fra manusene mine lenger.

  75. Poe

    Vel, jeg anser det som en del av et slags historisk prosjekt, unikt og nytt i sin tilblivelse...og således ville det være helligbrøde å slette en eneste bokstav av disse bidragene.

    Eneste grunnen til at jeg har unndratt Anarki-sirkuset fra fortsatt offentlig eksponering er at jeg ikke tror det har noen interesse for noen å lese den bloggen lenger...og det er ting der som jeg muligens kan bruke ved senere litterære anledninger.

    Men ingenting er slettet...zero!

  76. Poe

    Kan jo ikke slette slike gullkorn som dette vel???

    poetrixx 12. mars 2011, kl. 11:03
    Her er noe greier hentet fra en annen side som er nedlagt:

    poetrixx 26. desember 2010 klokken 13:45
    Hehehehehe se sørensen stønner og akker seg i LB da:

    ”Imens har jeg greid å skvise ut 270 sider i Kirot Avenue, men det holder nok ikke til våren, kanskje ikke engang til høsten.

    Vet ærlig talt ikke om jeg noensinne vil greie å hente meg inn igjen. Etter 117 svære bøker og 28 tunge, mørke og elendig betalte år i den litterære gruva er jeg knapt et menneske mer.”

    Siden det er jul og gode greier skal jeg være helt ærlig og si noe som jeg aldri har giddet meddele før … av lett forståelige årsaker; jeg avskyr krim men har til min store forbauselse og overraskelse sett partier i Kirot avenue som overgår alt av norsk litteratur som jeg har lest de siste tjue åra…setninger og avsnitt som har sluttet å være bare ord og har gått over i ren kunst … men spørsmålet er jo bare hvilke lesere som vil ha dette?

    JEG MENER…hvem er det som leser krim da … er det ikke bare folk som ikke har peiling på litteratur og ikke interesserer seg for det heller … folk som vil ha Big mac og bare fnyser rått når du kommer med filet mignon?

    poetrixx 1. januar 2011 klokken 06:00
    ”Jeg er ferdig med Poetrixx, en gang for alle. Det er siste gang jeg orker å ofre så mye som en liten tanke på den fyren med den respektløsheten han utviste ovenfor.”

    What the fuck…hva er dette for uforskammetheter Arthur?? Du burde betalt meg for overhode t å gidde å kommentere i den loslitte avfallsbloggen LB..og ikke sutre for at jeg beærer dere med kommentarer…men du er akkurat som din navnebror Sørensen, blir sur og fornærmet fordi dere bet på da jeg lurte dere hahahaha!

    poetrixx 1. januar 2011 klokken 11:47
    Sørensen i LB:
    ”Poetrixx har iblant bra saker å komme med, og blogger han som “seg selv”, er det nok mange som vil ønske ham velkommen i kommentarfeltene – jeg også, selvsagt.

    Men dette fjortis-opplegget med å late som om han er kvinner og kjente forfattere – jeg orker bare ikke mer av sånt.”

    hei Sørensen, hvem vet om jeg ikke er både er kvinne og kjent forfatter…vet DU hvem jeg er? Vet NOEN, inkludert meg selv, hvem Poetrixx er?

    NEI!

    INGEN vet hvem poetrixx er, heller ikke mine fremste allierte på nettet hohohohoo!

    ”Folk får stå fram som den de er, på godt og vondt – eller finne seg et maskeradeball.”

    jamen det er jo det jag har funnet…life is a masquerade…

    poetrixx 1. januar 2011 klokken 17:43
    Arthur M Sørensen, du er herved oppnevnt til bloggenes mest filthy og lortbekladdede spyflueherre og alle stjernefitturs fjertbetrengte nullrunker i bjelleland … en sørpebanal kronsmørjenarr, cocksugerhungry cunteprinsesse, seigsleiket pissmikkeline og sweetsugd sissy galore hinsides alle jordiske, underjordiske og overjordiske dimensions over alle høydedrag og heivoller! Du ville passe utmerket som over-bollekokk på et konditori ved Hallingskarvet og som kongelig utnevnt latrinekommandant og seterbajas på en utedass i Ryfylkeheiane!

    Hank Grytelapp 1. januar 2011 klokken 20:08
    Det er med beklagelse og dyp sorg vi må meddele at både “Heidi” og “Knerten-gaaard” inne på LB, ble henrettet og slettet uten nåde, uten rett til å forsvare seg selv og sin sak. Vi tenner et evig fyrlys, og planter en evig brennende lys søyle til deres minne, i vent på deres oppstandelse i hellig dronedrakt, i full utfoldelse i det nye året ,som har blitt tildelt menneskeheten i vanærens gave. La oss reise oss, folde våre hender, og legge legge våre holder i oppfinsom brainstorming.
    På vegne av familie og venner.
    Peder enda mer enn utspekulert

    Hank Grytelapp 1. januar 2011 klokken 20:11
    det holder det sa hoder, det greier seg med kam og hårbørste

    poetrixx 14. mars 2011, kl. 10:54 Rediger
    Replikk fra LB, som jeg poster her … i tilfelle Sløensen pga sin nedarvede feighet og redsel for autoriteter ikke tør la stå av frykt for Eggens vrede:

    Det slår meg også hvor inderlig pillråtten og urettferdig verden er!

    Her ligger JEG, verdens uten sammenligning mest kreative og talentfulle forfatter og kunstner, blakk og jævlig på et usselt lite rom i utkanten av Pattaya og bælmer i meg den tarveligste og verst stinkende spriten som er å få kjøpt i Thailand, mens du din skjendige laban, på det mest ublu og uforskammede vis og uten den minste dårlige samvittighet tyller i deg den fineste franske vin og sjampis og mesker i deg den deiligste føde imaginable av sølvtallerkener på hvite duker i de flotteste og mest fancy restauranter i verdens litterære hovedsteder…bare fordi du din talentløse noksagt og loslitte garbage-skribler av det mest øde og tomme åndelige ingentingeri som noensinne har sett dagens lys har solgt sjela di og egnet hele ditt liv til produksjonen av de simpleste makkverk den norske litteratur noengang har opplevd … og det sier ikke lite(!) … mens jeg naturligvis alltid har holdt meg for god til å synke ned i denslags råttenskap og sørget for å vedlikeholde og verne min edle og rene sjel fra slik styggedom, og nå betaler prisen for det … for at jeg har nektet å underordne meg idiotiet i Norge og bli tjener for det åndelige fjottmikkeleriet som herjer den stakkars nasjonen for tiden! Heller ville jeg daua sakte av senilitet og syfilis enn å skrive en bok som Hermanas, som du har presset ut av rasshølet på deg selv i et anfall av storhetsvanvidd og vulgærlitterær tappsjetta!!!

    poetrixx 23. mars 2011, kl. 11:47
    Ken Jensen i LB:

    »Jeg er i det siste kommet frem til at jeg er en stymper og en taper, en litterær noksagt og en døgenikt. Har jeg evnene, mangler jeg den nødvendige resolusjon til å sette meg igjennom. Har jeg resolusjonen, mangler jeg evnene. Ja, jeg bruker ordet resolusjon med vitende og vilje, det er en refleksjon av mitt uhorvelige ego, min narsissistiske selvforherligelse og enorme megalomani.

    Men jeg er altså en taper, en ekspert på å ødelegge for meg selv. »

    Jeg har også i det siste kommet til samme erkjennelse, og jeg er meget fornøyd med å ha oppnådd såpass i livet, for sammenlignetmed den personen jeg var tidligere og det jeg gjorde da, har livet mitt forandret seg ENORMT til det bedre!

    U better believe me…

  77. Ken Jensen

    "Heller ville jeg daua sakte av senilitet og syfilis enn å skrive en bok som Hermanas, som du har presset ut av rasshølet på deg selv i et anfall av storhetsvanvidd og vulgærlitterær tappsjetta!!!"

    Jeg ler meg i hjel. Dette er aldeles genialt. Absolutt innertier av et gullkorn.

  78. Roar Åsmund Sørensen

    Poetrix, foreslår at du legger den der kommentaren inn på FB-tidslinja til Eggen i nattens mulm og mørke. 🙂

    Han er jo så i vinden for tiden. Kanskje han trenger å røskes ned på jorden. Selv er han jo ikke fremmed for å true anmeldere på livet, så dette bør han tåle.

  79. Fitledude

    Hahahaha...wtf???

    Sindre Hovdequack blir truet med å kaldkveles langsomt i ei bøtte...mens Eggen ville sponse egen leiemorder på meg i Thailand?!

    Vel det er en interessant sammenligning synes jeg, og talende for hvilken betydning han tillegger oss respektive herrer, i åndenes rike..:-)

  80. Fitledude

    Og dessforuten må jeg si at jeg med sterk beundring har fått åpnet opp øynene mine for Torgrims kreative og høyst spesielle initiativer for å skaffe seg utkomme ved siden av hans beskjedne inntekter som forfatter...foreløpig toppet ved hans restaurantanmeldelse fra et spisested på Svalbard...en øy han seff aldri har anmasset seg til å besøke...:-)

    SÅNN skal det gjøres gutter!

  81. Fitledude

    I dag tjente jeg forøvrig 3000 kr på tre timer som selger av = Oslo..og håper å gjøre minst det dobbelte i natt, når jeg penetreter storbyens skygger bevæpnet med mine julebøker.

    Jeg er den eneste selgeren av dette magasinet på denne tiden av døgnet, og har derfor hele byen for meg selv.

  82. Fitledude

    Ja dere tror vel at det er umulig å selge disse banale tullemagasinene på en sen lørdagskveld, når folk er ute for å more seg og har alt annet å tenke på enn å kjøpe dette sludderet?

    Wrong baby!

    Da har dere IKKE sett Poetrixx suverene salgstalenter i real time action i natt akter heg å bli filthy rich...for denne duden kan selge flatlus til nonner, Camel sigs med filter til dromedarer, syltelabber til muslimske pilgrimer i Mekka og tons av bokstavkjeks til analfabeter i Sierra Leone...og de vil alle prise meg opp til himmelen for alle mine dyder og velgjerninger...:-)

  83. Roar Åsmund Sørensen

    Det er bra.

    Jeg har også litt grunn til å glede meg for tiden. Cappelen Damm har plukket opp alle de tre Stingo-bøkene, MK, SA og MB, og skal utgi dem som lydbøker i mars.

    Profesjonell skuespiller skal lese dem inn. Underskrev kontraktene i går. 🙂

  84. Poetrixx

    Dæven...gratulerer!

    Profesjonelle skuespillere...det er vel ikke Gjermund Cappelen og Eirik Jensen håper jeg?!

    Trenger de en barsk og mandig nordlandsrøst til å fremføre de mest interessante og spennende monologene så vet du herved hvor de bør henvende seg!

    Hvor mye håver du inn på dette da?

  85. Ken Jensen

    Gratulerer, Roar!

    Dette er en historie til inspirasjon. Kommer bøkene i annet format også? Og hva skjer nå med egenutgivelsen av den siste boken?

    Poe, du mener vel finnmarksrøst? Du er ikke fra Nordland, vet du.

  86. Roar Åsmund Sørensen

    Takker for gratulasjoner. Merker meg hvem som kommer med dem, og ikke kommer med dem. 🙂

    Lydbokavtalen er standard. Jeg får 30 % av forlagets inntekter. Altså, hvis en nedlastbar lydbok koster 300 kroner og forhandleren skal ha 40 % av inntektene, sitter Cappelen Damm igjen med 180 kroner, og jeg vil da motta 30 %, altså kr 54 av dette i royalty per salg.

    Neppe noe jeg blir rik på, men man vet jo aldri.

    Ifølge avtalen skal bøkene også innlemmes i CDs Storytel.

    Klart jeg blir glad for dette, spesielt siden det var de som kontaktet meg.

    Så da er vel jeg også "utgitt på et stort og etablert forlag", som visstnok for noen, skal ikke her nevne navn, er selve porten til himmelen... 🙂

  87. Roar Åsmund Sørensen

    Vel, jeg ser ikke på dette som en mulighet til å tjene penger, bare som en liten anerkjennelse av bøkene.

    Dessuten er det visst mer penger i Storytel, men der kommer de ikke før i 2019. Det går som regel ett år fra lydbok til Storytel.

  88. Ken Jensen

    Ingen tvil om at du har fått en fot innenfor nå, Roar. Hva er Storytel? Har aldri hørt om det før.

    Forresten, hvor mye solgte de to første bøkene i e-formatet?

  89. Roar Åsmund Sørensen

    Jeg har bare sikre tall på Dvergen og isfuglen, Magellans kors og Mørkets blod, siden det er jeg som er utgiver av disse e-bøkene og kan følge med på salget hos eBokNorden.

    Magellans kors 1508 + ca. 50 (første utgave) = 1558 totalt.

    Side 1 av 1, items 1 til 3av3.
    Magellans kors Roar Sørensen 1508 9788299892308
    Mørkets blod Roar Sørensen 18 9788299892322
    Dvergen og isfuglen Roar Sørensen 2 9788283280371

    Storytel er en abonnementstjeneste for lydbøker som fungerer omtrent som andre strømmetjenester. Lytting til lydbøker og lesing av e-bøker gjøres direkte fra mobilen eller nettbrettet ditt.

    https://support.storytel.no/hc/no/articles/115000450270-Hva-er-Storytel-

    Vel, jeg har utgitt ca. 120 bøker på Cappelen Damm, så jeg har jo hatt "en fot innenfor" der noen år, da. 🙂

  90. Ken Jensen

    Takk for svar, Roar.

    Jeg spør, fordi jeg vurderer å utgi et par e-bøker, bare for å se hvordan det går. Spørsmålet er bare hva jeg gjør med skatten, siden jeg ikke lenger bor i Norge og ikke har tilgang på norske skattesider og alt det der.

  91. Roar Åsmund Sørensen

    Skatt slipper du nok ikke unna. Men det er bare å prøve. Koster bare rundt en tusing å publisere en e-bok i dag. Og noen særlig inntekter på salg av e-bøker, er det svært få som har.

    Kunne vært morsomt om du lastet ned MB. Selvsagt spent på hva en kritisk leser som deg synes om den.

    Utfordringen går til Stian også.

    Det er en nokså uvanlig krimbok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *