Hopp til innhold

Forfatterspiren

11. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Etter det første fallerte romanforsøket om en forfatterspire tok jeg en lang pause fra romanskrivningen, i alle fall et knapt år. Da jeg i november 2001 skulle skrive hjemmeeksamen i litteraturvitenskap mellomfag, leste jeg Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere og ble ekstremt inspirert til atter å ta fatt på skjønnlitteraturen. Slik måtte man jo skrive en semiselvbiografisk roman, tenkte jeg.

Så jeg gjorde unna hjemmeeksamen på et par dager og brukte resten av tiden på min neste spireroman, som jeg gav arbeidstittelen Forfatterspiren. Mens den forrige romanen puttet noen faktiske hendelser inn i en fiktiv person, tenkte jeg denne gang å putte noen fiktive hendelser inn i en faktisk person, nemlig meg selv. Jeg tok utgangspunkt i mitt livsløp og vevde en fiksjonalisert historie rundt mitt daværende opphold i Bergen anno 2001.

Fantoft Studentby utenfor Bergen. Jeg bodde i den lave blokken til høyre da jeg skrev «Forfatterspiren».

Mens jeg arbeidet med mitt nye prosjekt, leste jeg tilfeldigvis Jan Kjærstads Homo falsus. Det førte til at jeg ble overmåte fascinert av metalitteratur og inkorporerte stadig flere metalitterære elementer i romanen utover året 2002. Til slutt hadde jeg et passe langt manuskript som strengt tatt bare var rot. Men første kapittel på ni sider kan vi vel alltids unne oss. Velbekomme.


FORFATTERSPIREN

Kapittel 1

Vi ser ham tydelig nå. Han skynder seg bortover veien. Ikke så rart, med tanke på at Bergen har kuldegrader i natt. Men det enser oss ikke. Vi kan betrakte ham så lenge det passer oss.

Hei? Stian?

Han hører ingenting. Legger ikke merke til oss. Hva er det han skal? Det vet vi jo utmerket godt. Men la oss følge med ...

Det var forbannet kaldt ute. Jeg gikk tynnkledd på den orangefarvede glattisen, gned meg stadig på armene gjennom sommerjakken (hva hadde jeg tenkt da jeg tok den på?), kjempet mot ishånden på brystet mitt, fokuserte på lysene fra høyblokken som dukket frem et stykke fra veien. Fantoft Studentby, hvor jeg hadde bodd inntil sist sommer. Jeg hadde gitt opp tanken om å begi meg tilbake til Sandviken, hvor jeg nå bodde på et kott. I denne kulden hadde jeg stivnet før jeg kom til Danmarksplass. Penger til taxi hadde jeg ikke, og det var tydeligvis ingen biler å få haik med denne frosne vinternatten. Mobiltelefonen min hadde dessuten gått i dvale på grunn av mangel på strøm. I kalde omgivelser skal det ingenting til før den kobler ut. Jeg hadde nemlig tenkt å ringe ham, men det fikk bare være. Var han ikke hjemme, fikk jeg legge meg til å sove i korridoren. Skulle jeg bli vekket av en ublid rengjøringsdame eller vaktmester, fikk jeg late som om jeg hadde mistet nøklene, for så å gjøre en ubemerket sorti.

Jeg prøvde å tenke på romanen min for å holde tankene vekk fra iskatedralen jeg befant meg i. Ja, det minnet om en katedral. En sort hvelving spekket med lys over meg, to mektige åser på hver side (veggene), Bergen by med sine blinkende lamper langt der fremme (alteret med skjelvende stearinlys), og jeg løpende med klossete bevegelser langs kirkegulvet som en forsentkommen brud. Der stoppet sammenligningen. Ingen brudgom ventet meg.

Mens jeg tok av fra Storetveitveien og gikk oppover Fantoftveien, gamle Safari i sikte, forsøkte jeg igjen å tenke på romanen min. Det er så altfor lett å henge seg opp i digresjoner når man lar hjernemaskineriet romstere på egen hånd. Jeg hadde skrevet mange romaner, men ingen av dem var blitt utgitt – faktisk var ingen av dem ferdigskrevne. Sist sommer, da jeg flyttet fra Fantoft for å bli bohem, begynte jeg på den romanen som skulle bli min debut. Nå reiste den uregelmessig belyste høyblokken seg foran meg. Mange studenter var våkne – lys fra vinduene. Men de fleste sov i mørket. En mandagsnatt (det var riktignok blitt tirsdag for noen timer siden) er ikke rette tiden å feste. Med mindre man er så dum som jeg var. Det var selvsagt en grunn til at jeg befant meg her i frosten midt på natten uten fornuftig bekledning.

Tore og Jonas Lie. Tvillingbrødre. Ja, han som er ti minutter yngre enn den andre, er oppkalt etter en av våre Fire Store. Faktisk er familien fjerne slektninger av dikteren. Jeg spurte ham imidlertid om han visste hvem barnebarnet til Jonas Lie var. Det visste han ikke, og jeg kunne da fortelle at Jonas Lie den yngre var politiminister i Vidkun Quislings regjering, og begikk selvmord da alt håp var ute. Han ble blek om nebbet, men da jeg spurte om han trodde epler faller langt fra stammen, ble han illsint og ville ha flydd i strupen på meg, hadde det ikke vært for at hans sindige og en tanke klokere bror roet ham ned. Det var dette radarparet jeg hadde vært sammen med inntil jeg befant meg alene i bergenskulden (og sannelig om jeg hadde trodd den kunne være så hard som i mitt gamle Tromsø, hvorfra jeg emigrerte for et par år siden). Brødrene Lie hadde invitert meg med i bilen deres; de skulle til Nesttun på nachspiel for å finne et par jenter de kunne feie over. (Ja, det er noen som fester mandagskvelder også.) Tore og Jonas var generelt for dårlig utstyrt (og da mener jeg ikke nedentil) til å gjøre inntrykk på edru jenter. De hadde visst ikke gjort inntrykk på noe som helst ennå. Men de gav aldri opp. De cruiset rundt i en gammel Mazda 929 hver natt, i håp om å finne noe de kunne dra nytte av. En temmelig skitten affære, men jeg hadde ikke tro på at deres intensjoner ville la seg realisere. Så jeg hang rundt med disse gutta iblant. Satt i baksetet mens de kjørte rundt og skrøt av sine fremtidige bedrifter. Flere ganger hadde jeg gjort narr av dem, og de hadde blitt forbannet og truet med å sette meg av, men det hadde aldri skjedd. De var hissige, men lot seg lett blidgjøre. Selv om Jonas Lie den yngste hadde lyst til å fly i strupen på meg, var alt glemt en halvtime etter. Veldig greit, for jeg hadde ikke innlagt varme på kottet i Sandviken, og i disse novembernettene frøs jeg voldsomt mens jeg satt der inne og forsøkte å skrive. Man kunne si mye om det vraket brødrene Lie kjørte, men et behagelig varmeapparat skortet det ikke på. Jeg trivdes som en konge i baksetet. Jeg måtte sitte i varme klær hjemme, men i bilen deres var det ikke nødvendig, så jeg hadde like godt tatt med meg en sommerjakke denne kvelden. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Vi hadde tatt en lang kjøretur i sentrum, før Tore og Jonas plutselig hadde funnet ut via mobiltelefon at det var nachspiel på Nesttun. Kjøreturen i sentrum var standard prosedyre; de gjorde det hver natt, og de syntes det var hyggelig med selskap (ingen andre enn jeg ville være med dem), slik at de hadde noen å skryte til. Da vi var kommet til Paradis, ikke så langt fra Nesttun, sa Tore, som alltid kjørte, at han skulle regne ut hva bensinen kom til å koste, slik at vi kunne betale en tredjedel hver.

”En tredjedel?” sa jeg, som vanlig alene i baksetet. ”Jeg har ikke penger å kaste bort på råneturer i byen.”

Jonas, alltid raskest til å yppe hvis anledningen bød seg, spant rundt i setet. ”Har du sittet på eller har du ikke?”

”Visst faen har jeg det, men sånt må du jo opplyse om på forhånd,” sa jeg, henvendt til sjåføren. Jeg kunne ikke dy meg for å overse Jonas, og isteden snakke til Tore. Jeg gjorde det ofte. Jonas hatet det, og Tore fant det ganske morsomt. Det var lett å sette de to opp mot hverandre på den måten.

”Forbannede gjerrige svinepels!” Tore bråbremset og bad meg om å hute meg til helvete ut av bilen hans.

Tydeligvis ikke så lett denne gangen. Jeg gjorde som han sa, uten et ord. Det siste jeg skulle gjøre, var å forhandle med dem. En ikke særlig vellykket rivstart med spinnende hjul på glattisen var ment å understreke Tores sinne. Snart fant bilen veigrepet og suste av sted. Det var en lettelse å bli kvitt dem. Egentlig foraktet jeg dem, og de hadde ikke fått en rød femtiøring av meg. Jeg visste jo at det var sosialkontoret som i siste instans betalte bensinen.

Mer om brødrene Lie senere. Nå var jeg ved F-blokken, rykket i døren, fant den låst, og husket at man måtte gå inn i E-blokken om natten. Av en eller annen uforklarlig grunn hadde det alltid vært slik. Vi arme F-blokkbeboere var henvist omveien gjennom E-inngangen. Da jeg var innenfor, stilte jeg med ryggen inntil oppslagstavlen tvers overfor postkassestativet. Jeg måtte bare ha en liten pause og nyte varmen. Stiftene stakk i ryggen. Jeg lirket meg forsiktig vekk i håp om å spare jakken for rifter. Ingen spjærelyder. Jeg så fornøyd rundt på den imaginære mengden som ventet på å få klappe eller bue meg ut. Deretter tok jeg heisen opp og gikk bort til leilighet F–439. Hjemme eller ikke hjemme, det var spørsmålet.

Jeg banket fire ganger på den massive tredøren. Hadde den vært av metall med en luke i, ville jeg ha sagt Fantoft Fengselsby. Her hadde jeg bodd, men i en annen del av blokken. Det var som å komme hjem til et sted man helst ikke ville se igjen ... Vel, jeg kom ikke på noen eksempler fra mitt eget liv, men det er jo nettopp det som skaper forfatteren. Han som kan trekke tilsynelatende genuin erfaring ut fra intet. Jeg hørte bevegelse der inne, lyden av en dør (soveromsdør) som ble åpnet og lukket. Tassing langs gulvet (tøflene hans).

Hvem er det?

Ikke til å ta feil av. Kristians stemme – for ikke å snakke om tromsødialekt. Litt bred type, tykke l-er. (Men det kunne jeg jo ikke transkribere her.)

”Det er meg.”

Hvem?

”Jammen, så få nå opp døren, Kristian! Jeg gidder ikke å utbasunere navnet mitt for hele studentbyen. Den fordømte reverben her ute får meg til å høres ut som et symfoniorkester.”

Hoho.

Og der åpnedes døren, og Kristian kom til syne. Tøfler og boxershorts. En kort og kraftig treogtyveåring med markerte muskler. Han så ut til å ha trent mye og levd en del. En person som du vet ikke var den skarpeste kniven på skoleslakteriet, men like fullt den som heller ikke rustet eller knakk.

”Søvndrukken og jævlig?” spurte jeg.

”Jeg har ikke sett deg siden sommeren, og så dukker du opp på det mest utrolige tidspunkt.”

”Ja, beklager, kjære. Mye å gjøre. Hvordan har barnet vårt det?”

”Åh, idiot. Kom deg nå inn!” Han hamret en neve full av årer i ryggen min. Slagkraftig dobbeltbetydning.

”Takker. En stund siden jeg har sett Fantoft Studentby.”

Jeg satte meg på sofabrisken, og Kristian fant skrivebordsstolen og ballet seg en pris. De tredve år gamle leilighetene på Fantoft Studentby hadde ikke forandret seg siden jeg bodde her. De samme hvite veggene med avskallet murpuss, mikrokjøkkenet, antiselvmordsvinduet, kort sagt: alt var som før. Men Kristian hadde også satt sitt eget preg på leiligheten. En rekke ølflasker stod stablet på gulvet, og stuebordet var fullt av askebegre, papir og skitne glass. Det luktet surt her, av gamle matrester og røyk.

”Svært som du mønstrer leiligheten min,” sa Kristian. ”Savner du Fantoft, eller føler du deg utilpass i mitt ringe palass?”

”Hm? Nei, slett ikke. Har du hatt fest her?”

”For noen dager siden.”

”Fortsatt sammen med Siri?”

”Nei, d            et gikk til helvete.” Kristian plasserte prisen under leppen og smilte et deformert smil. ”Men det tar jeg ikke så tungt.”

Jeg smilte tilbake. ”Ah, kjenner jeg deg rett, har du noe nytt på gang.” Dette var som i gamle dager, som å være tilbake på gutterommet i Tromsø, eller nede i Telegrafbukten om natten. Vi konverserte som om ingenting hadde hendt de fire siste årene. Det var godt å nyte illusjonen en kort stund.

”Jeg har noe nytt på gang i senga mi.”

”Akkurat nå?”

Han nikket. ”Vi har vært sammen noen uker. Hun heter Lise. Flott jente. Snerten og blond.”

Det minnet meg om våre endeløse filosofiske samtaler om jenter vi forgudet, om jenter vi aldri fikk. Ingen av oss hadde kjæreste i løpet av de årene vi gikk på ungdomsskolen og videregående. En tragisk tid for to unge menn som var fylt til randen av lidenskap. Vi spilte Lionel Richie natten igjennom og drømte om den store kjærligheten.

”Men tilbake til deg. Du fortalte ikke hvorfor du dukket opp her. Ikke at jeg har noe imot det ... men det er litt uvanlig. Jeg var usikker på om jeg skulle åpne.”

”Jeg vet jo at du sover lett.”

”Vel, fortell nå. Sliter du?”

”Sliter jeg? Et ganske godt spørsmål. Rent bortsatt fra at jeg nesten aldri er varm, sliter jeg neppe mer enn gjennomsnittelig for min aldersgruppe.”

”Morsomt. Du bor fortsatt på det kottet i Sandviken, ja? Skjønner ikke hvordan du fikser det.”

”Kott rimer på slott, vet du. Det gjelder å tenke positivt.”

 

 

Vi kan nok tenke oss til at leilighet F–439 ikke eksisterer. Det vil si, leiligheten hvor Kristian Mikkelsen og Stian M. Landgaard nå sitter og prater sammen, eksisterer – med litterær visshet. Men er det virkelig F–439? Det ville bety at man kan oppspore dem, hva man enn måtte ha i sinne. Tror vi at Stian ville ta en slik sjanse? Foreløbig har vi ingen anelse. Vi skal berette litt om fortiden hans og derfra trekke våre konklusjoner.

Han ble født i Tromsø 23. oktober 1978, noen måneder etter at loven om fri abort ble vedtatt, men samtidig unnfanget for tidlig til å bli ofret på dens alter. Det var voldsom nedbør i de dagene, og sneen lå meterhøyt over hele byen. Stian kom til verden på den tiden man ennå opplevde hvit oktober i Tromsø. For ettertiden kom han til å mislike sommer og sol og elske høst og vinter, i hvert fall til han kom i puberteten. Det var også dette året med hvit oktober i Tromsø, at fredsavtalen mellom Israel og Egypt ble undertegnet ved Camp David, og det var dette året verdens første prøverørsbarn ble født. Intet kan vel være mer planlagt enn et prøverørsbarn, og Stian var nok den diametrale motsetning til Louise Brown. Han var absolutt ikke planlagt, og som for å demonstrere at han ikke ville trenge seg på, nektet han plent å snu seg i livmoren, men lå standhaftig med hodet vendt oppover. Dette førte til at han ble født som en keiser, skrikende i protest da han ble dratt ut av sin mors opprevne buk.

Så hva kan vi lære av dette? Det synes klart at Stian ikke var ønsket til verden, til tross for at han ble godt mottatt da han først var kommet. Det er også de som blir spyttet på fra de kravler ut, til de kan klare seg selv. I så måte var Stian blant de mer heldigstilte.

Men noe var galt. Det var alltid noe som stakk seg ut ved ham, slik at han ikke lot seg blande ut i en konform barneskolegjeng av gutter og jenter. Først var det genansen. Han turde ikke skifte mellom undertøy og badebukse i svømmetimene. Isteden hadde han badebukse på seg da han dro til skolen, slik at han bare trengte å kaste av seg resten av klærne, for så å beholde den våte badebuksen på da han kledde seg etter timens slutt. Det fungerte greiest de skoleårene da svømming var i de to siste timer; verre var det da svømming var på begynnelsen av dagen. På grunn av misnøyen med dette valgte Stian å ”glemme” badebuksen en rekke ganger. Dette fikk lærerinnen til å rive seg i håret. Han ble til og med truet med å måtte svømme naken, noe som fikk jentene som stod i nærheten, til å fnise av (skade)fryd. Men han slapp riktignok dét.

Til sist kom det til en ordning mellom skolen og hjemmet, da Stian på veslevoksent vis hadde forklart familien at han hadde en slags ”psykisk angst” for å vise seg naken, og humret seg endatil over at han stilte sin egen diagnose; han var ikke mer enn ni år. Ordningen gikk ut på at Stian fikk benytte den ene av to lærergarderober. Han forsvant fra guttegarderoben, dusjet av seg klorvannet, tørket seg, og kom så tilbake ikledd truse. Ingen av elevene la merke til det; de var ennå for umodne til å bli oppmerksom på slikt.

Den samme ordningen ble innført da elevene ble såpass gamle at det ikke lenger var forsvarlig å la dem ha gymnastikk uten å dusje seg etterpå. Og da begynte elevene å murre over at en av dem forsvant etter timen. Fra lærergarderoben kunne Stian høre dem spørre hverandre hvor i all verden han var blitt av. Guttungers nysgjerrighet! brummet Stian til seg selv; han var ti år.

tok det slutt. En ny lærer, denne mannlig, overtok gymtimene det siste året på barneskolen. Stian forsøkte å snakke med ham, forklare på diplomatisk, ymtende vis om den ordningen han hadde hatt i en årrekke, og ... Hva!? Her skal det ikke være noe særbehandling! Du dusjer der de andre gutta dusjer, og det er mitt siste ord!

Den unge elleveåringen aksepterte uten å blunke. Han begynte ikke å gråte, han prøvde å snakke med moren sin, han gav blaffen i å ta saken videre. Autoriteten til denne læreren, som var utskrevet fenrik i hæren (fikk Stian vite senere), var urokkelig. Allerede her kan vi spore Stians ambivalente respekt for autoriteter. Samtidig som han kan avsky dem, kan han også anerkjenne dem til fulle.

Det var intet problem å kle seg naken i garderoben etter den første gymtimen en augustdag i 1990. Ingen så rart på ham, ingen lurte på hvorfor dette var første gang siden 1985 de hadde sett ham naken. Han var akseptert. Han var mann. Og faktisk var han mer mann enn de fleste av dem. For han hadde fått hårvekst nedentil. Ikke så mye som Mats Storetveit, den tidligst utviklede av dem alle, en kjempe på ... ja, for Stian virket det som om han var minst 1,90 høy. Han hadde gått rundt med buldrende stemme og kjønnshår helt siden forrige høst. Stian kom som nummer to i høyde (langt under Store-Mats, som kjempen ble kalt) og nummer to i pubertal utvikling. Store-Mats ble av og til mobbet for sin størrelse, og han tok aldri igjen. Selv om han kunne meiet ned minst tre–fire av de andre guttene, gjorde han det aldri. Han gikk snufsende vekk og satte seg i en stenrøys like ved skolen. Dette var Bjerkaker skole, en barneskole på Sør-Tromsøya, et pent forstadsmiljø som ble utbygget på femti- og sekstitallet. Før krigen var det bare noen få bondegårder og langstrakte beitemarker her.

Stian kom i krangel med Store-Mats én gang i løpet av de seks årene de gikk på Bjerkaker. Vi antar det hele startet med at Stian lånte et viskelær av Store-Mats. Det var midt i en time med prosjektarbeid i grupper, så det var mye prating, og læreren, en av disse unge universitetskjekkasene med flust av pedagogikk i bagasjen, gikk rundt med overvåkende blikk for å hjelpe til der hans ekspertise var påkrevet. Men viskelæret til Store-Mats var velbrukt og hadde en nesten usynlig sprekk som kløvet det i to på midten. Så da Stian tok til med å fjerne sine blyantstreker, slet han viskelæret i to små biter, som det var straks verre å viske med. Dette gjorde Store-Mats forbannet. Han var veldig vâr overfor angrep på sin person og sine ting, og selv om han normalt ikke gjorde noe nummer av det, men isteden tuslet bort, ble situasjonen en annen denne dagen. Han grep Stians blyant, holdt den mellom tre fingre, langfingeren oppå, ringfingeren og pekefingeren under, og slo hånden i pulten til Stian så blyanten knakk i to. Stian så seg tvilrådig omkring, og Kristian, som satt på en annen gruppe like bortenfor, lente seg bort til Stian og egget ham til å ta et oppgjør med den feite hormonbøtta.

Vi er ikke helt på det rene med hva Stian tenkte i de minuttene som passerte til det ringte ut. Men vi ser ham komme trampende mot Store-Mats, som har vært utenfor en tur og nettopp er kommet tilbake til klasserommet. Stian tar tak i armen hans og vil slenge ham mot tavlen, men forgjeves. Kjempen frigjør seg og griper isteden Stians arm, hvorpå han kaster gutten rett i klasseromsdøren, og dørkarmen knekker. Døren slår opp, Stian går på rygg i korridorgulvet, og en jente får et flyvende trestykke fra dørkarmen rett i ansiktet. Hun begynner nesten å gråte, og venninnene hennes stimler seg rundt den falne helten og anklager ham for å være en uforsiktig bajas som alltid klarer å skade andre. (Det hører med til historien at Stian var kjent for å være noe uvøren med armer og ben og fotballer, og hadde dermed klart å pådra seg et rykte.) Et par av jentene sparker ham i siden, og en annen spytter ham på genseren. Det var ingen nåde for den som hadde angrepet en hellig jentekropp på slikt et bestialsk vis. Det hele endte med at Stian ble innkalt til rektor da læreren kom og fant døren ødelagt. Han sa at han hadde tøyset litt med Store-Mats, hvorpå han hadde ”latt seg” slenge i døren, og at det derfor ikke var Store-Mats’ feil. Rektor trodde ham ikke, men satte ingen anmerkning på grunn av hans prisverdige selvoppofring. Stian ble tidlig smidd i altruismens lenker.

Tolvårige Stian var dermed en gutt som hadde lært at man ikke skulle sladre på andre, man skulle ikke fortelle sannheten dersom det kunne bringe andre enn en selv i trøbbel, og man skulle ikke stille spørsmål ved autoriteter. Ikke ved sanne autoriteter, det vil si lærere med høy stemme og truende gemytt.

Det var i løpet av disse årene han ble godvenner med Kristian Mikkelsen. En knøttliten guttunge som ofte ble kalt Mini-Stian (det rimer jo nesten på Kristian) da de to, den høye og lille, stod og gikk sammen. Hvordan vever vi så Kristian inn i dette mangefarvede lappeteppet som hittil bare såvidt har begynt å ta form?

Kristian begynte i Stians klasse i tredje, det året de fylte ni. Stian litt senere på året enn Kristian, som kom ut en het sommerdag, da Tromsø viste seg fra sin beste side. ”Jomfruen”, som Stian av og til kalte ham for spøk, det var på den tiden at det å være jomfru var noe alltid gutter og jenter kniste av, og Stian innså raskt dobbeltbetydningen etter at han hadde lært seg stjernetegnene utenat, inkludert overgangsdatoene. Men dette er å avsløre en egenskap ved Stian som vi hittil ikke har nevnt: hans formidable hukommelse, spesielt med hensyn til tall, antall, årstall, datoer, kronologi som helhet. Han elsket å sette sammen begivenheter til en historisk kjede, dato på dato, år på år. Kristian hadde intet godt hode for denslags; han var friluftsmenneske. Elsket jakt og fiske, teltturer, skog og elver, mygg og faenskap. Da var han i sitt ess. Stian trivdes best med et leksikon eller en fremmedordbok mellom hendene.

Allerede fra han leste om Ferdinand, Langbeins professorspire av en nevø, visste Stian at han skulle gjøre det samme. Han skulle absorbere viten, han skulle lære all eksisterende faktakunnskap, han skulle bli et vandrende referanseverk. Dette var til stor fornøyelse i besteforeldrenes selskap, da eldre ektepar på besøk lot seg fascinere av ”alt det guttungen visste”. Han kunne ramse opp planetene i solsystemet, fra Merkur til Pluto, samt avstander, densitet, temperatur og eventuelle måner. Han kunne legge ut om forskjellige dyrearters latinske navn. ”Gadus morhua og Pollachius virens, begge viktige navn innen ichtyologien.” Gamle, smilende menn som rister på hodet i ærefrykt og ser på Stians morfar. Det var han som hadde skrytt guttungen opp i skyene. Dette var belønningen han høstet. Men nå avviker vi fra vårt opprinnelige prosjekt, som var å fortelle om Kristian, en ganske annerledes guttunge. Han visste ikke hva torsk og sei var på latin, og han visste ikke at iktyologi var læren om fiskene, men han kunne binde fluer, han kunne kaste, han kunne hale inn, og han kunne tilberede fisken. På skoleturene pleide Stian og Kristian å stikke seg bort for å undersøke omgivelsene på egen hånd. Stian var fascinert av det pittoreske ved naturen, og Kristian ble fylt av en livgivende kraft idet han trakk inn den norske fjelluften, skogluften, eller hva det måtte være. Dette var spirene som gjorde Kristian til naturmennesket, den naive, den impulsive, den som tar utfordringen, den som satser alt, den vaskeekte, eplekjekke, rødkinnete nordmannen. Og Stian ble det siviliserte mennesket, den sentimentale, den grublende, den som vurderer nøye, den som er tilbakeholden, den moderne, kontinentale nordmannen, i kjølvannet av Det Norske Selskab, Kristiania-bohemen og Bjørneboe.

Vi kan si mye om deg, Stian. Du er unik – akkurat som alle andre. Du kunne lese før du begynte på skolen. Husker du da du sa ”Musikkrom” høyt under den første omvisningen, for du leste det over en dør? Lærerinnen din ble så forbauset. Foreldrene til de andre barna også. Moren din var der, og gamle fru Henningsen går bort til henne og sier at hun ikke hadde vært borti ett eneste barn som kunne lese før det begynte på skolen, ikke i løpet av sine tyve år som lærer. Vi tror hun tok litt hardt i. Det er ikke unikt å kunne lese før man begynner på skolen. I løpet av et par år kunne du skrive feilfritt, til tross for din grufulle håndskrift. Du hadde alt rett på grammatikkprøver, gang etter gang. Og fru Henningsen var av den gammeldagse typen; hun leste gjerne opp resultatene til hele klassen, og især dersom noen hadde alt rett. Du ble kjent som en skolelys, en pugghest, en som ikke gjorde annet enn lekser på fritiden. Dette var ikke sant, for du gjorde sjelden lekser. Hvis det var skrivelekser, gjorde du dem, men hvis det var leselekser, droppet du det. Du kunne se over slikt i løpet av et friminutt eller i løpet av timen, og være fullstendig innforstått med det som stod der. Du surfet på denne bølgen gjennom alle de tolv årene du gikk på skole, og det fikk ikke alltid like heldig utfall.

 

 

Så du går langs Storetveitveien denne vinterdagen i 2001, elleve år etter at du ble slengt gjennom klasseromsdøren av Mats Storetveit, men du tenker ikke på ham nå. Du tenker på Kristian, som er ditt eneste håp om en varm seng for natten, eller i det minste en sofabrisk. Så du ender oppe på Fantoft Studentby, hvor han har sitt møkkarede, og du vet ikke helt om han vil slippe deg inn, for mye har skjedd siden 1990. Men han slipper deg inn, og han forteller om Lise, som ligger og sover ved siden av. Og plutselig går døren opp, og der står hun med en morgenkåpe viklet rundt seg og lurer på hvem Kristian prater med.

”Neimen, er det deg?” utbrøt jeg, og innså straks at Kristians kjæreste var en gammel bekjent fra Universitetet i Bergen.

”Stian ...? Heh, litt av et sammentreff.”

”Jeg visste ikke at det var den Lise, henne jeg tok litteraturvitenskap sammen med i fjor.”

”I fjor? Føles mer som to år siden,” sa hun.

”Dere vil kanskje ha sofaen?” sa jeg og reiste meg.

”Takker,” sa Kristian og dro Lise med seg.

Jeg satte meg på stolen hans.

”Vel, Kristian har jo fortalt om deg,” sa Lise, ”og jeg skjønte jo at det måtte være den samme som jeg kjente på grunnfaget. Men oi, så artig at du endelig kom på besøk, bare ... hvorfor midt på natten?”

”Det har jeg også prøvd å få ut av ham, men han har klart å vri seg unna hver gang.”

”For all del, la meg ikke holde dere åndeløse mer. Jeg satt på med brødrene Lie, og da de fant ut at jeg skulle være med på å betale bensinen for flere timers bykjøring, betakket jeg meg.”

”Herregud, de to idiotene?”

Kristian hadde møtt Tore og Jonas Lie ved én anledning tidligere det året, uten å la seg imponere av deres infantile fremferd. Selv Kristian hadde en viss standard for hvilke folk han omgikkes med, som han pleide å si.

”Så hva skjedde?”

”Jeg ble kastet ut på Paradis.”

”I Paradis?”

”Nei, Paradis. Rett borti hugget, bak Fantoftåsen.”

Lise, den vaskeekte bergenser, kunne bekrefte at min trykklegging av ordet var korrekt.

”Jaja. Er jo ikke så kjent i denne byen, jeg,” sa Kristian, nesten fornærmet over å bli påminnet om sin kunnskapsmangel. ”Men jeg skjønner ikke hvorfor du fortsatt henger rundt de to bunnfalne taperne. Du er jo en magnet for slike folk.”

”Bilen deres er varmere enn kottet mitt.”

”Hvorfor flytter du ikke til et sted med innlagt varme?” spurte Lise.

”Har ikke råd. Betaler bare seks hundre kroner måneden for kottet. Det er til å leve med. Dessuten har jeg ikke noe å gjøre på landet. Jeg hører til i byen.”

Kristian nikket. ”Det fant jeg fort ut om meg selv.”

”Hvor lenge eksisterte Kristian Bonde? To uker?”

”Tre uker. Så bar det inn til byen igjen.”

”Bare for å følge i mine fotspor sørover.”

”Har klart meg bra her nede. Mistet et par–tre jobber og en dame, droppet ut av et studium, lever på studielån og sløver til den store gullmedaljen her på Fantoft. Mange kjekke utlendinger.”

”Så hva du bedrevet etter litt.vit.?” spurte Lise. ”Kristian har ikke nevnt deg så ofte.”

”Ikke mye å nevne,” sa han.

Hun dultet ham i siden. ”Ikke vær så tøff, du.”

Jeg smilte. ”Studert litt mer ... jobbet ... skrevet.”

”Ja, du snakket om skrivning på grunnfaget. Hva skriver du?”

”Ingenting av interesse, egentlig. Har syslet med en roman siden sommeren, men ...”

Noe har du da skrevet om?”

”Han skrev en roman han kalte To øyer. Ikke sant?” sa Kristian.

”Det medfører uheldigvis riktighet.”

”Jeg leste litt av den. Syntes den dugde bra. Hvor mange år siden er det? Fem? Seks?”

”Fire.”

”Fire? Hm, det var den sommeren vi var på Molnes-hytta, ikke sant?”

”Jo,” sa jeg.

Lise så på Kristian. ”Hvilken tur var det??”

”Bare en helgetur. Vi og et par andre.”

”Hvem andre?”

”Husker ikke helt,” sa Kristian.

”Trond og Ellen,” sa jeg. ”Det husker du vel?”

Lise så fortsatt på Kristian. ”Hvem er Ellen?”

”Åh ... de er bare gamle venner, de to.” Han så på meg. ”Tiden går visst ikke så fort som jeg trodde. Er vi fortsatt bare treogtyve?”

”Jeg havnet i tyveårsalderen i 1998 og har ikke forlatt den siden.”

Samtidig husket jeg at jeg ikke burde ha nevnt det årstallet. Det var å be om bråk. Kristian rynket litt på pannen og lot blikket finne seg et annet holdepunkt. Lise visste tydeligvis lite om fortiden, hun men flyttet rastløst på seg, som om det var et element av ubehagelighet i luften.

”Vel, du kan få sove her. Vi går til sengs nå,” sa Kristian endelig.

Jeg var lettet, men skjønte at jeg hadde vært uforsiktig. Lise virket overrasket over den brå overgangen fra en humørfylt samtale til et mutt oppbrudd.

”Snakkes i morgen,” sa han og skjøv henne varsomt foran seg inn på soverommet.

Hun så seg bakover, som om hun forsøkte å protestere, eller kanskje bare unnskylde at de gikk til sengs så kjapt.

Jeg strekket meg utover den såkalte sofaen og ønsket at jeg hadde vært litt mer forsiktig. Nittennittiåtte var ikke et begrep man kastet om seg med i Kristian Mikkelsens nærvær, spesielt ikke hvis man var meg. Jeg visste at han kunne ha drept meg for det som skjedde det året.

 

 

Ja, du er ikke høy i hatten der du ligger på en skumgummimadrass på en sofabenk i leilighet F–439 og stirrer i taket. Du tenker på da du bodde på Fantoft selv, da datamaskinen stod på et skrivebord ved vinduet, TV-en og videoen stod i stereobenken i hjørnet, da skriveren og scanneren stod på et annet skrivebord, det som var skrudd fast i veggen fra før, og du ser at  Kristian bare har dét skrivebordet her, og at han neppe trenger mer. Såvidt du husker, studerer han engelsk dette semesteret, historie i fjor, og han har ikke lest en eneste side eller avlagt en eneste eksamen. Studielånet og foreldres og families almisser dekker alle hans ekstravagante eskapader.

Kristian Mikkelsen, en gammel barndomskamerat som har fulgt i ditt fotefar fra Tromsø til Bergen. I gymnastiden ble han populært kalt ”Statsministeren” på grunn av sitt spesielle navn, som ved å bytte ut noen k-er med c-er og h-er ble identisk med en god, gammel skipsreder fra Bergen som hadde en gate oppkalt etter seg like ved Fantoft og et minislott ved Fanafjorden. Nå var det bare en avstøpning igjen av ham, og den raget høyt over Festplassen i Bergen sentrum. Der oppe stod han rolig og pleide samværet med de visiterende måkene. Du mistenker at det var ironiske grunner til at Kristian ble kalt Statsministeren, for han var ikke akkurat en embedslig type, langt ifra skoleflink, og har aldri satset høyt på den sosiale rangstigen. Du finner det mildest talt besynderlig at han er blitt sammen med Lise, som du tok litteraturvitenskap sammen med et par år tidligere.

Lise er feminist av den moderate typen. Hun er normalt kledd, normalt pen og kommer fra et normalt hjem. Bare diskusjonsmeningene er venstrevridde. Du skiler alltid mellom diskusjonsmeninger og realmeninger. De første bruker man når man har noe å forsvare, noe å bevise, et standpunkt å flagge for. De siste bruker man i godt og intimt selskap, i fortrolige samtaler, i miljøer hvor man helst ikke vil provosere. Dette forutsetter riktignok at diskusjonsmeningene er mer ekstreme enn realmeninger, hvilket de ofte er. Og det er de også hos Lise. Hun passer godt inn på HF-fakultetet.

Kristian, derimot, passer ikke inn i de akademiske sirkler. Han er simpelthen for bred om bringen. Ikke at han er en spesielt svær kar, men han er kraftig og brautende. Et ekte friluftsmenneske med liten sans for teori. At faren hadde overtalt ham til å bli agronom (bonde), var og ble et mysterium for deg. Kristian hadde fysikken og friluftsgleden til å bli bonde, men han manglet den teoretiske interessen nødvendig for å bli utdannet agronom. Til sist fant han ut at han heller ville jakte og fiske fremfor å dyrke jorden. Med andre ord hadde han tatt ett skritt bakover i evolusjonen. En eiendommelig ung mann.

 

 

Jeg våknet opp på sofaen og husket at jeg hadde drømt. Jeg klarte bare ikke å huske hva det var, men jeg følte meg fremmedgjort. Som om jeg egentlig ikke var her, eller ikke burde være her, i denne leiligheten hos Kristian, som lå og sov på naborommet sammen med sin Lise. Ryggen var ikke like fornøyd med oppholdet som jeg var, men det var godt å slippe den blåfrosne versjonen av en rinnende morgen for en gangs skyld. At novemberen kan være tøff – også i Bergen –, hadde jeg for lengst funnet ut. Jeg gadd ikke å vente til klokken ble tolv eller to for at Kristian og Lise skulle dra seg ut av sengen. Dessuten ville jeg unngå å komme for tett innpå ham. Så jeg kom meg opp, og innså at jeg hadde sovet med skoene og jakken på. Jeg var klam over hele kroppen og fryktet at jeg kom til å fryse på meg koldbrann dersom jeg tok sjansen på å entre kuldehelvetet. Likevel tok jeg sjansen; dette var ikke noe blivende sted. Først utenfor kjente jeg at klærne mine stinket røyk. Kristian røkte ikke, men Lise gjorde åpenbart det.

Jeg stod nede ved Storetveitveien og ventet hutrende på bussen. Et tynt islag lå på asfalten og gjorde enhver uforsiktig fremferd helsefarlig. Jeg hadde gått fra studentbyen som et batteridrevet leketøy – langsomt, mekanisk og dirrende. En koreansk jente hadde klasket baken i asfalten ti meter foran meg, og ble liggende og ynke seg. Jeg hadde hinket bort til henne og hjulpet henne opp. Hun var så liten og lett at jeg kunne løfte henne fra bakken som man løfter et barn.

”Takk!” hadde hun sagt på gebrokkent norsk og smilt et ekte tannglis. Hun var kanskje ikke koreansk likevel, så mer ut som en thailender. Jeg hadde nikket høflig og fortsatt forbi henne mot bussen. Moralen i historien er at utlendinger ikke er kjent med norsk vinterføre og derfor trenger en hjelpende hånd i kjølige tider.

Da rute 21 omsider svingte inn på bussholdeplassen, kunne jeg gladelig slenge meg ned i et sete og nyte varmen på vei mot byen. Endelig kunne jeg ta meg tid til å forbanne de tullingene Tore og Jonas, som kun var på vei til nachspiel for å plukke opp fulle jenter de kunne dra nytte av. Det var derfor Kristian mislikte dem.

 

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *