Samfunnsskygger

8. romanforsøk 1. novellesamlingsforsøk fra skrivebordsskuffen

På samme tid som jeg syslet med en rekke mislykkede romanforsøk, skrev jeg også korte tekster og noveller, de fleste i årene 1998 og 1999. På den tiden hadde jeg en forkjærlighet for fortellinger om sex, død, psykisk og fysisk sykdom og sosiologiske kasuser. Jeg gikk mer og mer bort fra den historiske røverromanen og orienterte meg mot det moderne samfunnets skyggesider, derav tittelen Samfunnsskygger da jeg i juni 1999 bestemte meg for å samle en del av tekstene jeg hadde skrevet de siste par årene, og sende dem til et forlag i form av en novellesamling.

Jeg samlet mine atten "beste" tekster, skrev et følgebrev, satt med fingeren på utskriftsknappen og var klar til å sende mitt første manus til et forlag, og adressaten var H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) AS. Grunnen til at jeg ville satse nettopp på Aschehoug, var at jeg hadde sans for forlagssjefen, William Nygaard, som hadde overlevd et attentat seks år tidligere, samt at jeg svermet for den fasjonable hagefesten som ble avholdt hver august.

Illustrasjonsfoto til novellen «Den blinde og Den lamme».

Men da jeg kastet et siste blikk på de rundt 160 sidene, ble jeg grepet av en innsikt: Dette er ikke bra nok. Dette er ikke litterært på høyde med det som vanligvis blir utgitt. Noen av tekstene gjorde meg regelrett flau. Og det gjør de også den i dag, enda mer. Jeg har problemer med å lese dem, jeg bare kikker over noen setninger og må snu meg vekk, rødmende i skam. Ikke nødvendigvis fordi språket er så hjelpeløst, men fordi jeg behandler tematikkene på en fantastisk umoden og tidvis vulgær måte.

Så det ble ingen innsendelse av mitt første manus den gangen i 1999. Det skulle gå noen år før jeg endelig sendte et manus til et forlag, og i ettertankens blekhet er jeg glad for at jeg ventet.

Etter skumlesning av Samfunnsskygger har jeg bestemt meg for å publisere den siste teksten i samlingen, en historisk novelle som jeg skrev i mars 1999, og som skilte seg litt ut fra de andre tekstene, "Den blinde og Den lamme", vel elleve sider lang.

 


DEN BLINDE OG DEN LAMME

Dersom en bille hadde våget seg frem i solsteken og kikket mot stedet hvor den buldrende lyden kom fra, ville den ha sett en liten, flatbunnet vogn komme rullende på fire massive trehjul over det gulgrønne gresset. Bak vognen ville billen ha sett et par traskende føtter i slitte sandaler og en beige kappe som nådde ned til midt på de bronsebrune leggene. Oppe i den kvadratiske vognen satt en mann på kne. Også han bar kappe, denne hvitere enn følgesvennens. Dersom billen hadde våget å løfte sitt blikk oppover, ville den ha stirret inn i den knesittende mannens sortsmuskede ansikt. Hans mørke skjegg dekket hake og kinn, og håret hang i tjafser nedover pannen. De dype øynene myste ut over det golde landskapet, hvor sanden føk over marken med hvert vindpust. Den knesittende mannens vogn ble trillet av den traskende mannen. Sistnevntes hode var dekket av en hette, som ikke kunne skjule hule kinn og stram ansiktshud – de tause vitner på blodslit og forarming.

De to mennene var uadskillelige. Hvor den ene var, var alltid den andre; den ene satt i den flate vognen, den andre trillet ham. Ingen visste deres navn eller hvor de kom fra, og heller ikke at de var brødre – i blodet og i ånden. Mennene ble bare kalt Den blinde og Den lamme. De hadde bodd i utkanten av den livlige handelsbyen Kfar Nahum de tre siste årene. Skrøpelige og stakkarslige kunne brødrene virke, men de maktet å livnære seg av fiske på Gennesaretsjøen, i likhet med brorparten av innbyggerne i området. Hver morgen dro de ned til vannkanten. Begge brødrene hadde opparbeidet seg styrke etter et langt arbeidsliv, og Den blinde løftet med letthet Den lamme opp i båten de hadde der. Garnet gav dem tidvis god fangst, som de selv spiste eller solgte på markedet utpå ettermiddagen. Bak huset hang filetert fisk til tørk i solen. Handelsreisende fra Damaskus kom ofte til Kfar Nahum med krydder og silke, og de betalte godt for tørrfisk.

Den blinde og Den lamme hadde ingen venner, og de brydde seg stort sett lite om hva som skjedde i byen. Det eneste brødrene ønsket, var å få drive fiske i fred. Selv ikke da en vidgjeten mann ved navn Jeshua ben Josef kom til byen for å tale til folket og undervise i synagogen, lånte de to folkesky mennene ett øre til hva han hadde å si.

«Han helbreder spedalske! Stumme kan tale! Lamme kan gå!» skrek en begeistret mann, mens han løp gatelangs for å spre sitt budskap.

Den blinde stod lent inntil adobeveggen. Han lyttet lunkent til de avsindige skrikene. Akkurat da kom Den lamme trillende ut for å betrakte opptrinnet. Ved hjelp av korte kjepper og kraftige armer kunne han stake seg hvor det skulle være. Brødrene så på hverandre, selv om den ene ikke kunne se.

«En forvirret sjel,» sa Den lamme.

«Ja.»

«Intet å bry seg med.»

«Enig.»

Brødrene var som oftest ordknappe. Det var også gjerne slik at når den ene innledet en samtale, lot den andre ham føre ordet, og nøyet seg med korte kommentarer der slikt var påkrevet – eller i det minste passende. Bare når det var dårlige tider, pleide brødrene å føre lange og vidtfavnende samtaler om problemene og om hvordan man kunne løse dem.

 

En tidlig morgen noen måneder etter kom en romersk avdeling på kanskje hundre mann til Kfar Nahum. De entret byen i sørvest, hvor de folkesky brødrene bodde. Den lamme satt tilfeldigvis ute og slappet av under takskjegget, og da den ridende befalshavende fremst i følget oppdaget ham, trodde han det var en forkrøplet tigger som freidig ønsket dem velkommen til byen. Harmen dirret i den storvokste centurionen, og han gav to av soldatene ordre om å gi betleren en lærepenge. Legionærene var raskt fremme og grep den intetanende mannen i armene, hvorpå de slengte ham bortetter marken.

«Hvordan våger du å sitte her og fordre mynt når den nye garnisonskommandanten kommer til Kapernaum, jødeslamp?» tordnet offiseren.

Kapernaum var romernes latinisering av det hebraiske navnet på byen. Ørnefolket hadde gjennomført en omfattende navneendring i området helt siden de gjorde sitt første inntog i territoriene Sebulon og Naftali.

Den lamme, som lå og gryntet mens det opphvirvlede støvet senket seg over ham, gjorde ikke mine til å ville reise seg eller svare centurionen. I det samme kom Den blinde ut av huset; han hadde overhørt og forstått situasjonen. Han innså at han hadde med en hæravdeling å gjøre, og valgte derfor å forholde seg rolig.

«Hvem er du?» bjeffet centurionen. «Har du kanskje noe med tiggervraket å gjøre?» Han pekte kjapt bort på den støvete mannen.

«Min bror,» svarte den hettekledde mannen, som passet på å skjule øynene for romerne; han ville ikke at soldatene skulle se at han var blind. «Han tigget ikke. Han satt ute og samlet krefter i morgensolen. Vi skal ut på fiske snart.»

Centurionen gryntet ettertenksomt. Han så ingen grunn til å skape for mye bråk over en filleting, men uforbeholden respekt var påkrevet. «Se til at han ikke bærer seg ad således for fremtiden. Betleri tolereres ikke,» avsluttet han.

De om lag hundre soldatene fortsatte marsjen gjennom byen. Deres mål var garnisonen like øst for Kapernaum, hvor den nåværende kommandanten, Quintus, skulle motta oppsigelsespergamentet fra Herodes Antipas.

 

«Hva er det du sier, Flavius? Tetrarken har vel ikke funnet det for godt å avsette meg?»

«Les selv.»

Den storvokste, rakryggede centurionen gav sin noe hengslete offiserskollega et pergament. Sistnevnte rullet det ut og myste på bokstavene.

«På grunn av basaltsynagogen?» spurte centurion Quintus forbauset og senket pergamentet.

«Herodes finner det prisverdig at en romersk offiser skjenker jødene et tempel til dyrking av sin religion. Men Roma ser ikke med blide øyne på saken, og en utsending har bedt vasallen av Galilea om å ‘ordne opp i uheldige omstendigheter’. Når man ser hvordan jødene stadig flokker seg omkring denne Jeshua ben Josef, aner man en spire til opprør i provinsen.»

Quintus slengte med sin røde kappe i oppgitthet. «Dette er helt latterlig.»

«Tetrarken ønsker jo ikke å ødelegge synagogen, men for å bøte på skaden og samtidig gi Roma en syndebukk, har Herodes avløst deg og centurien din. Dere har en uke på dere til å bryte leir.»

 

Da Den blinde og Den lamme kom hjem med dagens fangst samme ettermiddag, ble de møtt av en mann de kjente godt til, men som de helst unngikk, for han var toller og arbeidet i tollboden i Kfar Nahum. Levi stod utenfor døren deres og vinket til de to. Den lamme hadde nok med å holde fast på to sekker fulle av fisk, og nøyet seg med et nikk. Han nevnte for sin bror at de hadde besøk; Den blinde hevet hånden i en hilsen.

«Dere må bli med meg, begge to. Fort!»

Levis ansikt vitnet om begeistring; øynene var vidåpne, og leppene bevret. Man skulle tro han hadde sett mirakler.

«Hvorfor må vi det?» spurte Den lamme.

«Det er en mann i byen som kan helbrede syke og vekke døde til live. Tidligere i dag frelste han en kvinne som hadde blodsott, og nå nettopp gjenopplivet han synagogeforstander Jairus’ datter, som hadde dødd i løpet av natten. Han kan sikkert hjelpe dere også!»

Brødrene ble tause, inntil Den blinde ymtet noe om at de nå måtte gå til markedet og selge unna fangsten.

«Men … det ville da ikke skade å oppsøke ham. Mannen er jøde, akkurat som oss,» sa Levi.

«Skal vi heller la fisken bederve i ettermiddagssolen, mener du?»

Levi kunne ikke si noe til det, for han forstod seg ikke på fiske eller landbruk. Det var derfor han arbeidet som toller. Skuffet snudde han seg og gikk.

«En ung dåre,» fnyste Den blinde.

«Er du så sikker på det, bror?»

Et sjeldent tilfelle var oppstått: Brødrene var ikke helt enige med hverandre.

«Hva mener du? Tror du på en tollers villfarelser?»

«Det skader ikke om vi blir med ham og ser hvem denne mirakelmannen er.»

«Vi vet jo hvem han er, bror. Det er denne Jeshua ben Josef, som folk har snakket om i månedsvis nå.»

Den lamme avbrøt diskusjonen ved å rope etter Levi. Den unge tolleren var kommet et stykke bort i gaten, men snudde seg håpefullt og ble stående.

Den blinde akket seg. «Hva skal nå dette bety? Vi har to sekker fisk å selge, bror.»

Den lamme svarte ikke, men dro seg frem til huset ved å bruke sekkene som staker, hvoretter han plasserte fangsten innenfor døren. Broren hørte hva som foregikk, og trakk på skuldrene.

«Så får vi dra og se hva som foregår, da,» sa han.

Levi fortalte ivrig om miraklene som den gåtefulle mannen hadde utført, og sa at han hadde tenkt å bo i Kfar Nahum fremover. Den blinde lyttet ikke særlig til historien, men hans bror var derimot mer interessert, og stilte spørsmål om Jeshua ben Josef.

«Han kaller seg Menneskesønnen. Hva det betyr, vet jeg ikke. Noen av tilhengerne hans kaller ham til og med ‘Herre’ og ‘Guds sønn’.»

«‘Guds sønn’!? Her må det være snakk om en skrønemaker av verste slag,» mente Den blinde.

«Jeg tror på ham,» sa Levi. «Profetene har spådd en frelser, den salvede, Meshicha

Mer ble ikke sagt. Brødrene kjente selvsagt profetiene, men Den blinde hadde vanskelig for å tro at den såkalte Frelseren nå var kommet, spesielt siden Jeshua ben Josef gikk for å være en from mann. Var ikke Frelseren ment å komme som konge med en uovervinnelig hær for å drive Ørnen ut av deres forjettede land? Hvem som helst kunne jo hevde å være sønn av Jahve. Den blinde så frem til endelig å kunne møte denne Jeshua ben Josef. En staselig og rik mann, tenkte han, og håpet at broren kunne gi ham en beskrivelse når de kom frem.

Litt etter hvisket Levi til dem: «Der borte er han, mannen i hvit kledebon.»

De var nå kommet til torvplassen i sentrum av byen. Den lamme betraktet den høye, langhårede mannen komme ut av en smal gate mellom små teglstenshus. Bak og ved siden av den hvitkledde skikkelsen befant det seg flere menn og kvinner, som stadig kikket underdanig opp og snakket til ham. Han talte mens han gikk, men uten å lee på blikket. Den lamme informerte broren om hva han så.

«Underlig til konge å være. Utgjør byens fattigfolk hæren hans, Levi?» spurte Den blinde.

«Han har ingen hær, selv om mange følger ham. Heller ikke er han konge i vanlig forstand. Han er noe mye, mye mer.»

Den blinde gryntet misfornøyd og mumlet noe til sin bror om å dra hjem og hente fisken. Den lamme overhørte ham.

Da de tre nærmet seg den hvitkleddes følge, kom to menn løpende fra siden. Åpenbart var de begge frarøvet synsevnen, for de holdt hverandre i hendene og snublet stadig over et eller annet i gaten. Man gjorde klokt i å ikke stå i veien for de fremadstormende mennene.

«Er han her? Er Frelseren her?» ropte de ut i luften.

«Om dere snakker om Menneskesønnen, er det jeg,» svarte den hvitkledde myndig.

De to blinde tok noen steg nærmere mannen som hadde snakket, og falt på kne foran ham.

«Miskunn deg over oss, du Davids sønn!»

«Tror dere at jeg kan gjøre dette?» spurte den hvitkledde.

«Ja, Herre!» ropte de unisont.

Ham de kalte Herre, bøyet seg ned og rørte ved deres øyne. «Det skje dere etter deres tro!»

De to mennene blunket og tok seg til øynene. Så snudde de seg overveldet mot hverandre.

«Jeg kan se, min venn! Jeg kan se!»

«Jeg også! Det er et mirakel!»

I latter omfavnet de hverandre og tumlet gråtende på den støvete marken. Hele tiden fortalte Den lamme sin bror hva som foregikk.

«Nok en gang har han gjort underverk,» sa Levi til de to brødrene.

Jeshua ben Josef bad de to helbredede om ikke å spre ord om dette, og de lovet ham det, men visste med seg selv at de aldri kunne holde hemmelig et slikt jærtegn.

Levi vinket til den hvitkledde mirakelmannen, men før han rakk å få ham i tale, kom en gryntende mann bort og pekte på strupen sin.

«Han er besatt av en ond ånd!» skrek en som stod lenger bak.

Den blinde trodde det var den hvitkledde de snakket om, men broren hans forklarte at det var en stum mann som hadde gått frem til Jeshua, og gjort mine til at han ønsket å bli leget.

Den hvitkledde mumlet noen ord og la hånden på mannens strupe. Like etter talte den stumme, og alle i nærheten gispet.

«Den onde ånden er drevet ut av ham! Aldri har slikt vært sett i Israel!» utbrøt de, og gav seg til å diskutere med hverandre.

Basert på sin brors observasjoner syntes Den blinde at mengden oppførte seg som en tankeløs saueflokk. Hvordan kunne de være så sikre på at mannen ikke var en svindler som hadde bestukket friske mennesker til å agere lidende?

«Herre, jeg bringer deg én mann med vantrevne ben og én som ble født uten evnen til å se,» sa Levi, og nikket mot brødrene.

Den blinde følte seg beglodd av brennende øyne. Han grep hardt i tverrkjeppen over brorens vogn og bøyet hodet. Han angret på at han hadde kommet.

Den lamme stirret opp på den hvitkledde mannen med det brune skjegget og det lange håret. Mannens øyne fortonet seg som kloke og vennlige, men han følte seg likevel ikke trygg på ham, for brorens skepsis veiet tungt i hans hjerte.

Jeshua vendte seg mot Levi: «Sannelig, Matteus, disse menn har lenge visst om min tilstedeværelse i Kfar Nahum, men de har ikke kommet til meg av egen vilje. Ikke før i dag kommer de, dog med din hjelp.»

«Jeg kom heller ikke til deg, Herre. Du kom til meg mens jeg satt utenfor tollboden, og bad meg følge deg.»

«Det er sant, Matteus, men for deg hadde jeg egne planer. Disse to menn, søker de meg?»

Selv uten evnen til å se sin brors avventende blikk, forstod Den blinde at han ble nødt til å føre ordet; «Er det deg de kaller Frelseren?»

«Mitt navn betyr frelse. Jeg er Menneskesønnen, Guds enbårne.»

«Du kan tale for deg. Er det så at du er i vår by for å helbrede syke?»

«De som tror på meg, skal ikke lide sykdom og nød.»

«Bevis det,» sa Den blinde arrogant. «Gi meg evnen til å se soloppgangen, det blå havet, sølvet i garnet. Gi meg å kunne se frukten fra Gennesarets sletter, skyene på himmelen, støvet på marken; gi meg å kunne se min vanføre brors ansikt.»

Den lamme gapte; han syntes aldri broren hadde vært så veltalende før. Nå måtte vel den hvitkledde, dersom han var den han hevdet å være, helbrede dem begge.

«Visselig er du av Israels folk og Abrahams ætt, men du tror ikke på Herren og søker å gjendrive Hans makt. Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene,» sa Jeshua ben Josef og snudde om.

Den blinde ble stående rolig, for han visste ikke at den hvitkledde mannen var i ferd med å gå. Hans bror og Levi, som Jeshua hadde kalt Matteus, ble begge forlegne over det inntrufne og sa intet. Mengden begynte å knurre mot Den blinde og gjorde mine til å ville kaste seg over ham. Men da løftet hyrden en hånd; fårene roet seg umiddelbart og gikk hver til sitt. Bare noen få utvalgte menn fulgte bak ham de kalte Herre. Brødrene og tolleren Levi stod alene igjen ved torvplassens nordlige ende.

Da det led mot kveld, var gresshoppene begynt å spille, og lyset fra den nedgåtte solen farvet vesthimmelen blå. Hvelvingen forøvrig var tilnærmet sort, og en lyssterk stjerne i nord skilte seg ut fra de andre. Klakkende hjul hørtes mot den hardtrampede bakken; brødrene var på vei hjem fra marked. De hadde fremdeles én sekk full av fisk.

«Bare halvparten fikk vi solgt,» klaget Den blinde.

«I det minste har vi mat for en stund. Og vi kan tørke fisken.»

«Hjellen er full allerede. Det er for mye tørrfisk i byen og for få kjøpere. Aldri skulle jeg ha oppsøkt hykleren til Levi. Men hva annet kan man vente når man akter på en tollers tunge?»

Den lamme svarte ikke. Han var overbevist om at broren hadde handlet overilet, men fant det best å tie. Den blinde lot ikke til å kunne ta en videre diskusjon med fatning.

 

Beredelsesdagen, dagen før sabbat, ledet centurion Quintus sine menn ut av garnisonen Kapernaum. Jairus, synagogeforstanderen, falt på kne og bad for byfolkets velgjører, den hedenske offiseren som hadde bygget deres bedehus av basalt. Fra i dag var det nye og ukjente soldaters fjes som var synlige i vakttårnene over palisaden. Deres truende blikk hvilte tungt over de små teglstenshusene som flokket seg omkring den vidstrakte torvplassen. Det var ikke få av byens menn som mente at det kom til å bli hardere tider under den nye centurionens kommando, for det ble sagt at han var en av Herodes Antipas’ nådeløse leiesoldater.

På selveste sabbatsdagen banket det på hos Den blinde og Den lamme. Det forundret dem meget, for de var ikke vant til besøk. Den lamme staket seg frem for å ta imot den besøkende, mens Den blinde åpnet døren og stilte seg bak den uten å gi seg til kjenne.

«Fred i dette hus og fred være med dere,» sa mannen som stod i døråpningen.

Den lamme, alltid forpliktet til å informere broren om det som bare kunne sees, ikke høres, luktes eller røres ved, hvisket at den hvitkledde var her.

Den blinde kom umiddelbart til syne. «Du her? Ham de kaller Herre?»

«Ja, for jeg er av Davids ætt og Guds enbårne sønn.»

«Men meg kunne du ikke helbrede med dine gudegitte evner, og heller ikke min slektning,» sa Den blinde forstemt.

«Det var fordi du fornektet meg og Herrens makt. Bare den som tror, kan bli frelst.»

«Så hvorfor er du her, Jeshua ben Josef? Hva søker du hos en blind mann og hans lamme bror?»

«Bitterheten i din stemme vitner om at livet ikke har fart så godt med deg, Koram, du som kalles Den blinde.»

En fornemmelse av stikkende kulde vokste i Den blindes ryggrad. Ikke på mange, mange år hadde han hørt sitt navn uttalt. Der brødrene kom fra, het det at man ikke skulle si forkrøplede menneskers navn høyt, for det betydde ulykke; man risikerte å bli rammet av den selvsamme skavank. Således brukte de to brødrene aldri navn seg imellom, og nå hadde en fremmed, en som utgav seg for å være Israels frelser, tiltalt Koram med hans navn.

Jeshua henvendte seg nå til Den lamme: «Frykt ikke, Azibar. For jeg er her for å be om deres hjelp.»

«Vår hjelp?» spurte han usikkert.

«Ørnen vil stupe ned på sauene, og uten en hyrde til å lede flokken vil sauene forgå. Men ørnen er sterk, den kjenner hyrden og er var overfor ham. Så hyrden vil bruke slangen og blindrotten, dem som ørnen ikke venter motstand fra.»

«Slangen? Blindrotten? Er det oss du snakker om?» innskjøt Den blinde.

«Dere vil høre fra meg, Koram og Azibar. Velsignet være dere.»

Den lamme så Jeshua trekke seg vekk fra døråpningen og nevnte for sin bror at den hvitkledde var gått. Med et fnys smelte Den blinde igjen døren og gikk og satte seg.

«Dette liker jeg ikke, bror. Tar jeg ikke feil, planlegger denne mannen å involvere oss i oppstand mot romerne.»

«Mener du det? Vi, Koram, to krøplinger?»

«Vi er da ikke seloter! Hvorfor …? » Stemmen stilnet av i ettertenksomhet. «Du har ikke kalt meg Koram siden vi var unge.»

«Jeg vet, bror. Men hvis ikke Jeshua ben Josef frykter våre navn, synes jeg ikke vi skal gjøre det heller.»

 

I tiden etter Jeshuas besøk hos brødrene var det urolige tilstander i Kfar Nahum. Det ble sagt at Meshicha og hans disipler vandret i traktene omkring Gennesaretsjøen for å forkynne Herrens ord. En av dem som var misfornøyd med dette, var centurion Flavius. Han fryktet selotene, fanatiske jøder som gladelig gikk i døden for å beskytte Israel mot romersk innflytelse. For å bøte på sin frykt sendte han ut små patruljer for å spre menneskemengder som hadde klumpet seg sammen for lenge, og for å jage vekk alle som forsøkte å tale offentlig. Synagogen beordret han også overvåket, til Jairus’ iherdige, men fåfengte, protester.

Jeshua og disiplene, inkludert tolleren Levi, som nå kalte seg Matteus, kom tilbake til Kfar Nahum etter noen uker. Azibar så dem mens han og broren trakk garn. En av disiplene, Simon, forlot følget og gikk ned til vannkanten. Brødrene kjente til ham, for en gang hadde han også trukket garn på Gennesaretsjøen.

Simon ropte til fiskerne som lå ute: «En gang var også jeg og min bror Andreas fiskere, men nå vandrer jeg med Menneskesønnen, som kaller meg Kefas, klippen!»

En av mennene i en båt som lå nær land, svarte ham hånlig: «Han kan kalle deg fikenkaken for min del! Tror du vi bryr oss om hyklere som bare er ute etter å skape bråk med Ørnefolket?»

Dette fikk åpenbart Simon til å bli rasende, for han gikk rett bort til en mann som nettopp var kommet på land med fangsten sin. Det var tydelig at han ville bruke båten hans. Imidlertid kalte Jeshua Simon til seg, hvilket forhindret konfrontasjon. Fiskerne lo av dette og skrek skjellsord mot disiplene.

 

Jeshua ben Josef og hans følge gikk inn i byen. Der hvor mange før hadde flokket seg om ham og tilbedt ham, var det nå frykt å lese i byfolkets ansikt. De unngikk hans blikk og krysset nødig hans vei. Jeshua så at folket ikke hadde omvendt seg, så han gikk ut på torvplassen og refset dem i harde ordelag:

«Du, Kfar Nahum, som er blitt opphøyet like til himmelen, like til dødsriket skal du bli nedstøtt; for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var det blitt stående til denne dag.

Dog, jeg sier dere: Det skal gå Sodomas land tåleligere på dommens dag enn dere.»

Oppmerksomheten ble med ett ledet hen fra tordentalen mot en nærværende romerpatrulje. Soldatenes anfører dro kortsverdet og rettet det mot forsamlingen. Med unntak av disiplene spredte mengden seg umiddelbart.

Åtte uniformerte menn kom med raske skritt mot Jeshua. Simon stilte seg inntil ham og tviholdt på en dolk under kappen. De andre disiplene holdt seg litt på avstand. Anføreren anbragte sverdet i sliren og la armene over kors. Under hjelmen med det karakteristiske ørnesymbolet stirret smale øyne på den uanfektede Jeshua. Resten av romerne stod i en halvsirkel bak anføreren.

«Centurion Flavius har inntil videre forbudt jøder å tale offentlig i Kapernaum.»

«Har han det?» spurte Jeshua.

«Forlat torvplassen øyeblikkelig.»

Simon ble arg og lot til å ville angripe romerne, men et blikk fra Jeshua roet ham.

«Vi går herfra i fred, Kefas,» sa ham disiplene kalte Herre, og de fulgte ham.

 

Samme natt banket det på hos brødrene Koram og Azibar. Koram hadde sovet lett, så han reiste seg og gikk til døren.

«Hvem der?» spurte han.

«Jeshua ben Josef.»

Koram, kalt Den blinde, åpnet døren. «Hva gjelder det så sent?»

«Blindrotten kan narre ørnen, for ørnen ville undervurdere den. Og i mørket er det ingen forskjell på deres synsevne, men blindrotten har andre sanser som hjelper den å finne vei.»

Koram forstod ikke, men Jeshua la en hånd på pannen hans og bad ham følge ham.

 

I grålysningen ble centurion Flavius vekket av en opprørt tjener, som kunne fortelle at garnisonens kornlager var blitt satt fyr på. En mann hadde blitt sett utenfor palisaden på samme tid som brannen startet, og jøder som var blitt forhørt på gaten, mente de hadde sett luskende omkring en blind fisker som bodde i utkanten av Kapernaum. Videre sa flere av dem at de mistenkte blindheten for å være falsk, og at de også hadde observert fiskeren sammen med tyve bevæpnede menn på vei mot åsryggene vest for byen.

For å vise hebreerne at den slags oppstand kom til å bli hardt slått ned på, bestemte centurionen at en ekspedisjonsstyrke skulle sendes etter uslingene. Option Petronius, garnisonens nestkommanderende, dro omgående av sted med tredve mann.

Bring meg gjerningsmennenes hode, Petronius, og jeg skal anbefale deg for Herodes Antipas. Men skulle du mislykkes …

Centurionen var perfeksjonist. Han tålte ikke feil, men belønnet dyktige menn godt. Dette visste Petronius, og han visste også at dette oppdraget ikke måtte slå feil.

Optionen red foran soldatene over de fruktbare slettene vest for Kapernaum. Den grønngule åsryggen lå foran dem. Kanskje gjemte gjerningsmennene seg der? Og hvis de hadde dratt lenger, ville avdelingen få øye på dem fra åstoppen.

Etter en kortvarig marsj med solsteken i ryggen sperret en legionær opp øynene.

«Det er noen der oppe! Ser dere det?»

Optionen myste mot de nærliggende åsene, og fikk øye på en mann i beige kappe. Han forsvant bak noen kampestener oppe i høyden. Offiseren smilte fornøyd og trakk sverdet.

«Fremad, for Tiberius Caesar!»

Marsjen gikk over til springmarsj.

Litt etter var soldatene på vei oppover åsene. Bare noen få trær, små og krokete, vokste i det svidde gresset, så sikten var god. Igjen fikk de syn for mannen i beige kappe. Han forsvant inn i en hule et stykke oppe i åsen, og trodde visst at han ikke var blitt sett.

«Nå har vi dem snart,» mumlet optionen.

Da troppen var oppe ved huleinngangen, fikk offiseren hesten tjoret og beordret ti soldater til å stå ute og holde vakt, i tilfelle gjerningsmennene lå i bakhold. Resten skulle gå inn for å gjøre det av med dem som måtte befinne seg i hulen. Men først ble fire raske soldater sendt til toppen av åsen for å observere, og da de kom ned kort etter, kunne de fortelle at det var dødt og øde vest for åsryggen.

Option Petronius ledet an, og tyve soldater marsjerte inn i hulen i dobbelt rekke. Det var imidlertid svært mørkt, og ingen av legionærene hadde fyrtøy med.

«Bør vi ikke snu?» spurte en.

«Tør du gå tilbake og møte Flavius’ vrede?» kjeftet en annen.

«Vi fortsetter!» kommanderte optionen. «Hvis de ikke gjemmer seg i hulen, må det være en utgang på den andre siden.»

«Kan det ikke være en felle?»

«Hvis krapylene venter på oss her inne et sted, ser de i hvert fall ikke mer enn vi gjør.»

Det beroliget soldatene. De fortsatte videre innover i det kaldfuktige mørket uten å mukke. To legionærer gikk forrest i rekkene og følte seg frem med spydene. Optionen fulgte like bak.

    Jeg hører dem. De tramper seg frem. Glatt under meg. En fallgrube like ved. Må passere ved siden av, inntil veggen.

To langtrukne skrik gjallet i hulen. Ekkoet rammet soldatene som torden. Alle slo kryl på ryggen.

«Hva var det!?» skrek optionen. «Claudius, er du der? Marius?»

Intet svar. De to fremste soldatene var forsvunnet.

Ved hjelp av spydene fant troppen fallgrubens utstrekning. De fryktet for å gli og falle ned, men begynte likevel å balansere på de smale utspringene innved huleveggene. De visste hvilken skjebne som ventet dem dersom de nektet å adlyde ordre.

Soldatene står rundt gropen … nære nok … nå!

«Aaaaaangriiiiip!!»

Romerne reagerte uten å tenke seg om. De hoppet foroverlutet inn i kampstilling, bare for å styrte like ned i fallgruben.

«Idioter! Det er en felle!» skrek optionen, da han hørte hylende soldater forsvinne i avgrunnen bak seg. Han rygget mot veggen og smakte på mørket med sverdet. Det føltes som om bare døden ventet der inne. Svettende snudde han seg bakover. «Hvor mange er det igjen av dere?»

Svak mumling.

«Vi skal ta dere, jødesvin! – Så svar, menn! Ved Jupiter!»

«O-option, det er meg og Archus her.»

Fra en annen kant: «Bestolus og Brutus. Men vi er litt usikker på hvem som er rundt oss.»

Petronius fortsatte å bjeffe bak seg, mens han holdt sverdet rettet ut i mørket foran seg. «Vi var tyve. Hvor mange falt i avgrunnen? Fem? Ti?»

«Det er flere her bak. Nomulus og Carmanus og —»

«Kom dere forbi avgrunnen! Vi fortsetter! De er her inne!»

Til tross for skjelvende knær klarte de resterende soldatene å passere gropen. Uten å tenke på hvem som var i live, og hvem som var døde, beordret optionen dem til å fortsette.

Stille nå. Her kommer de …

I mellomtiden trasket de ti soldatene utenfor hulegangen utålmodig omkring.

«Hva om de fleste dro en annen vei, og kun en av dem ofret seg ved å gå inn i hulen?»

«Det har ikke optionen tenkt på, nei.»

«Syntes jeg hørte kamprop og dødsskrik der innefra i sted. Hørte dere noe?»

«Får håpe de kommer ut snart. Kjedelig å ikke kunne være med på moroa.»

«Dere der ute! Kom dere inn! Fortere enn svint! Jødene er her, men de overrumplet oss! Vi trenger all den hjelp vi kan få!» gjenlød en myndig stemme fra hulen.

«Er det optionen? Så underlig han snakker.»

«Kom igjen, imbeciler! Jeg hørte ikke feil i sted, nei!»

De ti stilte raskt opp på to rekker og marsjerte inn i hulen.

Ikke en lyd … de passerer meg nå …

Litt etter kom Koram ut av hulen. Straks lyset falt på ham, lignet han en famlende, desorientert stakkar uten øyne. Han kunne ikke se den hvitkledde mannen som stod ved et krokete tre og strøk en brun hingst over mulen.

«Er du her, Jeshua?» hvisket Den blinde.

«Ja, det er jeg. Du har vært dyktig, Koram. Usedvanlig dyktig.»

«Hva med latinen min? Var den troverdig?»

«Den narret soldatene, og det var hensikten. Nå skal vi straks dra hjem, men først skal Herrens sverd vingestekke Ørnen.»

Den blinde skjønte ikke hva Jeshua mente, men da bakken skalv under braket fra ramlende kampestener, forstod han at hulen var blitt evig forseglet.

 

Fortvilet over brorens forsvinning hadde Den lamme grytidlig staket seg ut og trillet byen rundt på jakt etter ham. En liten gruppe romerske soldater hadde hørt skrikene og gitt ham en omgang for å forstyrre alminnelig ro og orden.

Mens han lå forslått på bakken med veltet vogn, kom Jeshua bort til ham, la en hånd på pannen hans og sa:

«Visselig har du ingen kraft i dine ben, Azibar, du som kalles Den lamme, men dine armer er sterke som slangens hvirvelkropp. Og med dem skal du kryste livet ut av Ørnen.»

 

Tjeneren som var kommet opp stigen, nærmet seg forsiktig offiseren som stod bredbent i nordvestlige vakttårn og stirret ut over landskapet som endte i gulgrønne åser i horisonten.

«Litt vin, Deres Eksellense?»

«Nei! Dette går ikke mer. Petronius er ikke kommet tilbake, og nå er det blitt sent. Jeg skal selv dra ut og finne de skyldige. Ved Jupiter, de skal tuktes med skorpioner!»

 

Var man en bille på Via Principalis utenfor palisaden den selvsamme ettermiddag, gjorde man klokt i å strekke vingene og fly, for snart ville fire hover og femti par sandalkledde føtter tordne over bakken.

«Centurion, er det trygt å overlate garnisonen til bare ti mann?» ville en soldat vite.

«Trekker du min dømmekraft i tvil?» snerret offiseren og steilet hesten.

Soldaten ristet på hodet og skyndte seg tilbake i rekkene.

Da solen var blitt rød, entret legionærene åsene på skyggesiden. Håpet tentes da de fant avtrykk etter sandaler i gresset, men etter hvert som de kom lenger opp, ble bakken for hard til at spor kunne settes i tørketid.

«Det er ingenting her. De må ha dratt lenger vest,» mente en soldat.

I raseri rev centurionen av seg hjelmen med den røde hodepryden og slengte den i et tre.

«Vi drar tilbake,» sa han mismodig.

Skumringen var ikke langt unna, for solen var snart nede bak horisonten. Det var på den tiden soldatene kom tilbake til fortet. Porten ble åpnet, men før centurionen rakk å ri inn, kom en mann løpende mot ham, forlegningens kvartermester.

«Centurion! Vi så Petronius’ hest! To menn red på den like forbi her. De var på vei sørover! Vi kunne ikke forfølge dem og forlate garnisonen ubevoktet.»

«Klokt gjort! Menn, vi snur!»

Flavius regnet med at optionens menn hadde blitt lokket inn i et bakhold og gjort ende på av en overlegen jødisk styrke. Han bestemte seg derfor for å sette kursen sørover med alle femti soldatene. Senere ville han sende en anmodning til Herodes Antipas om å bli forsterket, men æren bød ham å ordne opp med opprørerne først.

Da månelyset lå over Gennesaretsjøen, kom centurionen og hans menn frem til noen steile klipper ved vannet. De hadde ikke vært her før, og kjente ikke området.

«Ser ut som et ypperlig sted for overraskelsesangrep,» sa en soldat.

Det vokste gress oppå det mørke klippetaket, men selve klippeveggen ble forsølvet av månen, og var godt synlig. Det så ut til at en enormt tykk skikkelse hang innved veggen.

«Hvem er det der?»

«Kanskje en felle. De tyve første følger meg til klippen langs vannkanten. De resterende tredve går rundt opp til toppen.»

Soldatene adlød, og straks løp brorparten av dem mot klippetoppen. De ville komme dit opp samtidig som centurionens følge var fremme på nedsiden. Med spydene fremover og ut til siden beveget sistnevnte soldater seg varsomt så nær klippeveggen som mulig. Den fete mannen, som befant seg omtrent halvveis oppe på veggen, hang over skarpe stener som stakk opp fra det slapt bølgende vannet. Et fall ville trolig bety døden.

«Hvor høyt kan det være?»

«Ti–femten mannshøyder, skulle jeg tro.Hvor»

«Hvordan får vi tak i ham?»

«Han må da henge i noe, et tau eller lignende, ikke sant?» bjeffet centurionen.

Faktisk var det to tau langs klippeveggen til toppen. Ett tau sørget for å holde den underlige mannen på plass; han var ved nærmere undersøkelser slett ikke tykk. Illusjonen ble skapt av en gedigen kampesten, som var anbragt på et utspring like ved hvor mannen var, og som også hadde et tau festet rundt seg. Begge tauene fortsatte opp til toppen, hvor det ene var festet i en solid buske ved klippekanten og det andre i et vidstrakt garn som dekket mesteparten av klippetaket og lå skjult i det mørke gresset.

Samtidig kom de tredve soldatene frem til klippekanten.

«Det er ingen her oppe!» ropte den fremste ned til centurionen.

Flavius ble irritert. «Du! Du som henger der! Hva skal dette bety?»

Mannen svarte ikke. Men som antatt, gikk alle soldatene på klippens topp frem for å ta ham i øyesyn, og det var da mannen måtte handle. Han var riktignok lam i bena, men armene var av jern etter et langt liv som de eneste fungerende lemmer. Ikke visste han hvordan Jeshua hadde fått en så diger kampesten plassert på dette utspringet, men han ålte seg inn bak den og skjøv stenen av all kraft, slik at den gled utfor det på forhånd oljete utspringet og styrtet nedover mot havet. Tauet strammet seg, og garnet på toppen rykket med seg alle tredve soldatene og sendte dem til sin død.

Centurionen og de tyve andre bivånet i sjokk og vantro soldatene som ble slått ihjel mot runde stener og spiddet på de spisse. Det hele var over på et øyeblikk. Ingen av de tredve mennene rørte seg. Stenene glimtet rødt, og det mørke vannet endret farvenyanse.

«Drep hunden!» brølte Flavius.

Soldatene tok til å kaste sine spyd mot mannen i tauet, men ved hjelp av sterke hender klatret han til klippetoppen. Da han var oppe, pustet han lettet ut. Det var nære på da de tredve mennene falt; garnet passerte Den lamme med en hårsbredd.

«Dyktig gjort, Azibar,» lød en stemme. Jeshua stod foran ham. «Vognen din er her nede. Bare kom med meg.»

Selv om han var sliten, snodde Azibar seg hurtig som en slange gjennom gresset. Jeshua ledet ham ned til et lite hi på sørsiden av klippen, og dekket åpningen med avhuggede busker.

Soldatene lette i området en stund, men gav opp på grunn av mørket. Centurionen fant det best å ikke presse dem ytterligere. Trette og mismodige var de, og langt fra i kamphumør. Det var denne utmattelsen som skulle bli deres bane.

Etter en udisiplinert vandring langs Via Maris kom avdelingen til Kapernaum. Noen soldater gikk i par, andre tre eller fire sammen, og alle marsjerte med ureglementert avstand. Det var det bakerste soldatparet som først ble rammet. To piler fløy ut av en mørk bakgate.

«Hva i …?» utbrøt centurionen, som gikk fremst sammen med de to mest oppvakte legionærene, da han hørte dødsrallingen. «Dere fire bakerst, finn uslingene! Dere andre, ryggen mot veggene!»

De fire løp inn i sidegaten de antok pilene kom fra. Åtte soldater, samt centurion Flavius, presset seg mot en husvegg på høyre side av hovedgaten. De resterende seks la seg til venstre. Alle speidet nervøst over området, mens de holdt skjoldet foran seg. Centurionen hadde neppe før ønsket så sterkt at også han hadde skjold. De som stod nærmest sidegatene, rettet skjelvende spydet i den retningen, i tilfelle overfallsmenn skulle dukke opp fra skyggene.

«Marcus! Løp umiddelbart til fortet, gi beskjed om at noen må ri til Betsaida og be om forsterkninger!» skrek centurionen.

Men den unge og fryktsomme soldaten nølte. «Hva med … hv-hva om …?»

«Gjør det nå!!»

Legionæren la på sprang, men kom ikke langt. Han beveget seg for nær husveggene og de mørke sidegatene, i håp om å bli skjult for månelyset, og før han nådde Via Principalis, hovedveien inn til fortet, spente en mann ben for ham. Marcus gikk rett i bakken, men kunne ikke rope om hjelp; strupehodet var gjennomboret av en dolk.

Simon, kalt Kefas, og i ettertid kjent som Peter, tørket av dolken på den falne romers tunika, tok sverd, spyd og skjold, og lot kadaveret ligge.

Slik fortsatte det. Fromme disipler ble den natten forvandlet til listige snikmordere. De kjempet med seloters kampvilje for sin religions overlevelse og utbredelse.

 

Dagen etter kom ham disiplene kalte Herre, til Kfar Nahum. Nå så han at en stor folkemengde hadde samlet seg utenfor romernes palisade. De hadde plassert et avhugget hode med hjelm på en stake. Stod man nært, så man tydelig ørnesymbolet og den røde fjærpryden. Ikke lenge etter ble porten åpnet. De gjenværende romerne, omtrent et dusin soldater, overgav seg uten kamp.

Således gikk det til at Kfar Nahum, som romerne kalte Kapernaum, ble uten romersk styre ett år fremover. Takket være dette kunne Jeshua ben Josef fritt forkynne Herrens ord blant Israels fortapte får. Nå kunne han også uhindret sende sine disipler over de vidstrakte land for å misjonere og frelse menneskene.

Da romerne kom mannsterke til byen året etter, tok de hevn for opprøret. De straffet jødene med forfølgelser og forbud, og herjet også basaltsynagogen. Det tok imidlertid ytterligere førti år før romerne bestemte seg for å tilintetgjøre synagogen for godt, da også på grunn av et opprør fra de gjenstridige innbyggerne. Romerne kunne imidlertid ikke stoppe utbredelsen av den religionen som selv den romerske keiser lot innføre to hundre år senere.

 

Noen dager etter frigjøringen vandret Jeshua ben Josef alene ned til Gennesaretsjøen. Det var tidlig på morgenen, og han hadde nettopp besøkt huset til brødrene Koram og Azibar, men der var ingen hjemme. Da Jeshua myste ut over sjøen, så han silhuettene av to menn i en båt mot den røde soloppgangen. Den blinde og Den lamme var ute for trekke garn, som alltid før.

 

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *