Over det kalde land

7. romanforsøk fra skrivebordsskuffen

Denne romanen er sannsynligvis den eneste jeg har begynt på fordi jeg var inspirert av en sang. Om sangen har noe med selve historien å gjøre, er en annen sak, men på denne tiden, april 1999, hørte jeg mye på Nick Cave and the Bad Seeds. Sangen som inspirerte meg, het «The Loom of the Land», fra albumet Henry's Dream (1992).

Her er en link til YouTube for dem som føler seg kallet.

Caspar David Friedrich: "Auf dem Segler", 1818.

Hva handlet det egentlig om? Tja. Jeg var tilbake i røverromanens fantasiverden på 1700-1800-tallet med en kjærlighetshistorie verdig Norske Serier. Datteren til den rike kjøpmannen og sønnen til den fattige smeden har funnet hverandre, men den religiøse sekten som styrer landsbyen, vil aldri godta en slik forening, så de bestemmer seg for å flykte. Lenger enn til den tanken kom jeg dog ikke.

Her blir det unge paret presentert på fire sider i høyet:


OVER DET KALDE LAND

BOK 1: Towerfield

Forsiktig …» sa hun, og så opp på ham med store, brune øyne.

Mary lå naken i høyet, og mellom hennes sprikende ben knelte Alexander langsomt. Han lot solbrune hender kjærtegne hennes melkehvite bryster og mave.

«Er du redd?» spurte han.

«Hvis noen finner ut om oss …»

«Ingen skal finne ut om oss, Mary.»

Stemmen hans beroliget henne. Den var myndig, og endatil så myk og behagelig.

Mens hun lå der og tittet opp på hans muskuløse overkropp, som var vakker, om enn arrete og skitten, tenkte hun på sin far. Han trodde hun hadde lagt seg for kvelden. Hva om han gikk inn på hennes rom for å forsikre seg om at så var tilfelle? Alexanders lepper strøk over halsen, og den fuktige tungen hans laget en stripe av kjølig væske opp til øreflippen hennes. Hva om faren hennes hadde fattet mistanke og stod utenfor stallen i dette ganske øyeblikk?

Et knirk lød fra veggen. Hun vred raskt på hodet mot den lukkede vinduslemmen. Over henne blafret parafinlampen.

«Hva er det?» hvisket han.

Hun svelget; «Ingenting.»

Hele hans vekt presset henne ned i høystakken. Da hun kjente det harde mot underlivet, følte hun både vellyst og smerte – slik en underlig allianse mellom motsetninger.

Med ett hørtes skriking utenfra. Høye mannsstemmer runget i natten.

Alexander stanset inntrengningen for å lytte. De tunge pustelydene klarte han ikke å holde tilbake. Mary var lydløs.

En kirkeklokke klang dystert i det fjerne, så ble det stille.

«Det er bare Angelusia som holder konsistorium på torvet,» beroliget Alexander, og prøvde å komme inn i henne.

Den sytten år gamle piken satte hendene mot brystkassen hans og så ham strengt inn i øynene. «Vent! Vær så snill …»

Han grep de små hendene hennes og kysset dem. De var fulle av blå og lilla årer, og kjentes kalde mot leppene hans. Hun skalv lett.

«Hvis de finner oss, er vi døde, Alexander.»

Han smilte. «Din far, ville han tillate det?»

«Far kan ikke gjøre noe med det. Han er ikke engang medlem av Angelusia!»

«Men han støtter dem økonomisk?»

Mary ble fornærmet. «Hva så!?»

«Jeg tviler på at han ville fortsette å gi dem penger hvis de dreper datteren hans.»

Hun dyttet ham vekk og la seg over på siden. Han tumlet ned fra høystakken og havnet på det hardtrampede jordgulvet.

«Hva er det, Mary?»

«Du er så ufølsom.»

Alexander betraktet rygghvirvlene og ribbena som bulet under Marys bleke hud. Gjennom sitt tyveårige liv hadde han aldri sett en så vakker pike som henne. Hun var så tynn, men så fager. Han visste at det var fåfengt å håpe på farens tillatelse til å gifte seg med henne. Han var sønn av en fattig smed, hun var datter av byens rikeste kjøpmann. Alt han kunne gjøre, var å stjele henne. Han ville ta henne med, gjennom skogen og over åsene i nord. Han ville vekk fra denne moralistiske landsbyen, hvor tro og underkastelse betydde alt – hvor mennesket betydde intet.

***

Lyset fra blafrende gatefakler falt ned på gamle Pete Parker, en arbeidsløs dranker som vandret ustødig gjennom Towerfields gater denne måneløse natten. Han drakk av en flaske whisky han hadde i hånden, og nynnet lystig på en folketone.

Da han kom utenfor en tom stall, klarte han ikke å gå mer. Han måtte sette seg og hvile. Dessuten tenkte han at det kanskje var mulig å sove i den gamle stallen. Da han skulle til å åpne døren, hørte han mumling innefra. Besynderlig, tenkte han, og vagget til den lukkede vinduslemmen, som han skjøv litt inn, så han kunne se gjennom sprekken. Et knirk lød, og han fikk bare et glimt før han storøyet rykket vekk fra vinduet. Hadde den nakne piken der inne sett ham? Dette måtte Kardinalen få vite, ellers ville byen kanskje bli rammet av pest som følge av den ugudelige adferd som ble utvist i stallen. Han hastet på ustødige ben til torvet, hvor det ble holdt konsistorium denne natten.

I det samme kom hvitkledde menn med fakler og kors travende langs gaten. Gamle Pete visste hvorhen de var på vei, og sliten som han var, fant han det klokest å informere disse menn først.

Forrest i rekken av angelusiere gikk førsteklerken, Kardinalens høyre hånd. Pete Parker kom mot ham med vidåpne øyne.

«Hva vil du, fyllesvin!?» skrek førsteklerkens diakon, og rettet en fakkel mot gamlingen.

«Få ham vekk! Fjern det kreket!» brølte de hvitkledde.

«Vent! Jeg … jeg har noe viktig å berette! I stallen der borte … ugudelige synder!»

Angelusierne stanset opp og så rart på hverandre.

«Hvilke synder?» spurte førsteklerken.

Den myndige, høyreiste mannen bar sort kappe over den hvite kutten. Han var fryktet og aktet i Towerfield. Pete krympet seg i hans nærvær.

«Det … det … var en mann der. Og en kvinne. Og de … de …»

Gamlingen gestikulerte ivrig og flakket med blikket, og førsteklerkens oppmerksomhet ble rettet mot stallen et stykke ned i gaten.

Men i det samme lød kirkeklokken som kalte til møte. Det var presis midnatt.

«Vi har ingen tid å miste, herre,» sa diakonen. «Konsistoriumet begynner.»

Han var småvokst og rødmusset, og virket vel ufarlig på de fleste, men han gjorde tjeneste som førsteklerkens personlige livvakt og lakei, og kunne drepe en mann med bare hendene.

«Du har rett, sønn. Få vekk byttingen.»

To menn grep den gamle i armene og dro ham med seg til en husvegg. Da han forsøkte å forklare seg, ble han slått til stillhet.

«Det kan være noe i det han sier, selv om hans skrøpelige hjerne er beruset,» sa diakonen.

«Ja, men vi har ikke tid til å undersøke det nå. Jeg skal straks tale med Hans Eksellense.»

Det hvitkledde følget fortsatte mot torvet.

***

Mary snudde seg mot Alexander, som lå naken på jordgulvet.

«Du blir kald og skitten når du ligger der,» sa hun.

Han svarte ikke.

«Unnskyld.»

Nå snudde han seg mot henne. Et forsiktig smil vokste i munnvikene. «Kanskje det er best du drar hjem nå?»

«Kanskje,» sa hun.

«Vi kan møtes igjen en annen kveld.»

Hun reiste seg og fant frem korsettet og kjolen.

«Du elsker meg vel fortsatt, Mary?»

«Ja,» svarte hun, uten å se på ham.

Frykten for å bli oppdaget i stallen sammen med kjøpmannsdatteren ble plutselig sterkere, nå som han ikke lenger følte lyst. Han kledde seg hurtig.

«La oss gå nå, men det er best at vi går hver for oss,» sa Alexander. «Gå først, du.»

«Slukker du lampen?»

Han nikket, løftet på glasset og blåste ut flammen.

Mary skjøv vekk slåen og åpnet døren.

«Jeg elsker deg,» sa hun, og gikk hurtig derfra.

Alexander ventet litt. I det svake lyset fra en gatefakkel bedrev han tiden med å telle plankebord i veggen. Så gikk han rolig ut og trasket hjemover.

Bak smedverkstedet lå et lite hus med mørkeloft. Torven på taket var brun og vissen; ennå hadde ikke våren gitt liv til gress og røtter. Alexander gikk stille frem til døren. Han holdt pusten mens han skjøv ned dørhåndtaket. Et svakt knirk hørtes da døren gled opp. Han ville helst ikke avsløre for faren at han hadde vært ute. Riktignok var han en voksen mann nå, men han bodde hos faren og arbeidet for faren, så derfor måtte han rette seg etter farens påbud.

På tå hev gikk Alexander over gulvet. Han kom til stigen som førte til loftet. Snart var han oppe, og kunne legge seg til å sove. Ingen hadde merket noe.

***

«O Gud, hvor høyt vi lovpriser Ditt hellige Navn!» messet Kardinalen fra sin opphøyde posisjon på torvet. Den imponerende mannens enorme buk kunne knapt dekkes av det sorte og lilla ornatet han bar. En halvsirkel av hvitkledde menn med kors og brennende fakler hadde trengt seg sammen foran ham. Resten av byen var tilnærmet mørklagt; det eneste iøynefallende lys i Towerfield strålte ut fra torvet denne kalde vårnatten. Årets tredje konsistorium var åpnet.

Førsteklerken kom til stedet sammen med sitt følge. De stilte seg forrest i rekkene. Kardinalen skulte kort på dem, før han fortsatte:

«Mine brødre! Det er med mismodig hjerte jeg nå forkynner for dere at vi har en rebell blant oss. Et sort får vandrer omkring blant Towerfields hvite lam. Som Guds utvalgte hyrder er det vår plikt å luke ut det sorte får, før uvesenet får mulighet til å besmitte de uskyldige barn med gudløse – ja, endog gudsfiendtlige – tanker!»

Han var en aldrende mann, Kardinalen, og hadde vært Angelusias øverste myndighet i sytten år. Den forrige sektlederen ble avsatt av en rasende menighet, som mente at hans mangel på åndelig kontakt med Gud hadde ført til negerslavenes frigivelse. Kardinal Henry Porter, som etter vigslingen hadde tatt navnet Portus Dei, lovet at han skulle snu om på verdensordenen i løpet av sin tid som leder for Angelusia. Ennå var ikke noe nevneverdig hendt. Man var begynt å tvile på Portus Deis evner.

Kardinalen visste imidlertid å utnytte situasjoner som kunne øke hans oppslutning i menigheten. Angelusias eldste menn innså at religionen hadde mistet grepet på de nye generasjoner, og stadig flere innbyggere valgte å stå utenfor sekten. En opprører som våget å stille spørsmål ved Angelusias autoritet, var imidlertid en kjærkommen syndebukk.

«Så hvem er dette sorte fåret!?» ville en av de hvitkledde vite.

«Stille, barn!» Kardinalen løftet hendene mot himmelen og stirret på de blinkende stjernene på det sorte firmamentet. «O Gud, hvor disse mennesker er ynkelige i Ditt nærvær, i Din allmektige favn! Frykt ei, det sorte får skal avsløres! Med ild skal hans urene sjel renses, og med livet skal han bøte! ÅH, GUD! DU ALLMEKTIGE SKAPER!»

Kardinalen så først ut til å miste kontrollen over seg selv, der han tordnet over menigheten med Guds vrede som en gigantisk skygge bak seg. Faklenes flammer innhyllet ham i orange lys som vekslet i styrke og beveget seg over ornaten hans. Så falt Kardinalen brått på kne foran det provisoriske alteret og messet knapt hørbare latinske vers. Menigheten lyttet avventende.

***

Mary kunne med redsel i hjertet konstatere at døren var boltet fra innsiden. Selv om hun hadde nøkkel, kunne hun ikke åpne døren. Hennes første tanke var å gå tilbake til naustet og sove der, men det ville føre til at hennes fravær ble oppdaget neste morgen. Hun måtte inn .

Familiens hus, som også tjente som landsbyens matvarehandel, stod på en høyde øst i byen, så man fikk god utsikt over Towerfield. Et flammende lysskinn bredte seg over torvplassen i det fjerne. Av og til ble nattestillheten brutt av unisone rop fra dype mannsstemmer. Kirkeuret i sentrum av landsbyen viste at klokken var halv ett. Aldri før hadde Mary vært ute så sent.

Hun tok mot til seg og banket hardt på.

Litt etter lød en stemme innenfra: «Hvem der?»

«Det er meg, Mary! Vær så snill å lukke opp!»

Hun hadde gjenkjent Bills stemme. Familiens ærbødige tjener åpnet opp og viste henne inn.

«Miss Mary, du skulle ikke være ute nå, og uten ytterklær!»

Bill var en storvokst, sort mann fra koloniene. Han hadde vært i huset i mange år, først som slave og deretter som en fri og lønnet mann. Forhindret fra å dra til sitt hjemland og ute av stand til å bevege seg trygt omkring i Towerfield, bestemte han seg for å bli hos kjøpmann John Stewart og hans familie.

«Jeg går og legger meg. Du sier vel ikke noe til pappa om dette?»

Bill så strengt på henne. Man skulle tro at han var rede til å nådeløst fortelle sin arbeidsgiver om hennes nattlige vandretur, så den obsternasige datter kunne bli tuktet og han selv kunne nyte herr Stewarts vedvarende godvilje.

Men Bill og Mary hadde vært gode venner helt siden hun som treåring helte sirup i støvlene hans. De smilte til hverandre, og den enorme negeren blunket underfundig, mens han klødde seg i det grålige skjegget. Hun småløp opp trappen, i forvissning om at hemmeligheten var bevart. Men den dypeste hemmeligheten hun bar på, våget hun ikke å avsløre – ikke engang for Bill.

Facebook

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *