Hopp til innhold

Ayn Rand, arketypene og idealismen

For få dager siden ble jeg ferdig med Ayn Rands Atlas Shrugged. Det vil komme et innlegg om denne boken etterhvert. Den er jo, på tross av flere beundringsverdige kvaliteter, full av karakterer som ikke bare er typer, men polariserte arketyper: enten helter (eller i det minste mennesker i besittelse av korrekte filosofiske premisser) som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker (eller i det minste mennesker i besittelse av perverse filosofiske premisser) som utelukkende fremstilles usympatisk. Spectatia og jeg har i fellesskap gitt uttrykk for vår frustrasjon over denne bokens klisjépregede persongalleri, noe som fikk henne til å kaste boken i søpla og meg til å gi den en fem år lang pause.

Jeg husker nemlig en høstdag i 2004. En lørdag. Jeg fikk plutselig denne innskytelsen. Jeg ville lese Ayn Rands bøker, The Fountainhead (heretter TF) og Atlas Shrugged (heretter AS). Nå. Jeg måtte ha dem samme dag. Jeg dro derfor til biblioteket og lånte med meg de norske oversettelsene, hhv. Kildens utspring og De som beveger verden. Jeg leste førstnevnte, som hun publiserte i 1943, og som handler om den individualistiske arkitekten Howard Roark, i løpet av et par uker. Men da jeg skulle gå i gang med sistnevnte, som handler om den individualistiske jernbaneoverkikadoren Dagny Taggart, fikk jeg nok etter hundre sider. Jeg hadde allerede blitt mettet av arketypografien i den første murstenen og klarte ikke mer av dette. Interessant nok er det mange lesere, skal man dømme etter anmeldelser på Amazon og slikt, som liker TF, men ikke AS. På den annen side er det nok like mange eller flere som regner TF (600 sider) som et fint preludium til det uovertrufne hovedstykket AS (1100 sider).

Jeg har i ettertid innsett at jeg var sterkt påvirket av TF da jeg skrev Herrer i åndenes rike. Det var faktisk TF som gav meg ideen til et filosofisk trekantdrama, tre filosofier representert ved tre forskjellige personer, representert ved Nikolai Andersen, Richard Celius og Christian Winther.

The Fountainhead består av fire deler. Hver av delene er betitlet med en av fire viktige personer i boken, Peter Keating, Ellsworth Toohey, Gail Wynand og Howard Roark, og de personene representerer fire forskjellige "typer". Jeg vet ikke om det er Rand selv som har sagt det, men typene er "the man who couldn't be, and doesn't know it", "the man who couldn't be, and knows it", "the man who could have been" og "the man as he should be". Peter Keating er en ung arkitekt som prøver å oppnå suksess, men som mangler talent og selvtillit, og som lever på andres tjenester. Ellsworth Toohey er en spaltist som ikke besitter andre talenter enn evnen til å influere svakere mennesker, og han oppnår sin maktfølelse ved å indusere altruisme og skyldfølelse i dem, helt til deres ego og selvfølelse er brutt ned. Gail Wynand er en rik forretningsmann som besitter talent. Dette talentet bruker han dog ikke til å skape noe eget, men til å kontrollere massene ved hjelp av sin populistiske avis, ennskjønt han i sitt privatliv etterlever de "riktige" verdiene. Sluttelig er det hovedpersonen, Howard Roark, arkitekten som kun lever for seg selv og det han skaper, og som er likegyldig til hva andre mener.

Opprinnelig hadde jeg selv tenkt å ha en firedeling på samme måte, med fire deler og fire "typer". De fire personene, hvorav tre skulle være filosofistudenter, var ment å representere tre sentrale filosofer, tilfeldigvis de samme filosofene som de skrev sine master- og hovedfagsoppgaver om. Nikolai Andersen skulle da representere og skrive om Peter Wessel Zapffe. Etterhvert fant jeg ut at Zapffe ikke hadde noen helhetlig, original filosofi. Han var inspirert av Schopenhauer og en særdeles dyktig skribent, men ut over det kunne han ikke måle seg med de øvrige filosofene jeg skulle bruke: Immanuel Kant, Ayn Rand og Friedrich Nietzsche.

Dermed ble det filosofiske trekantdramaets roller besatt av Nikolai Andersen som kantianer, Richard Celius som randianer og Christian Winther som nietzscheaner. Boken ble ikke delt i tre konkrete deler etter mønster fra The Fountainhead, men selve grunntanken lignet. Boken skulle på idéplanet gjennomløpe en slags dialektisk prosess fra Kants altruisme via Rands "rasjonelle" egoisme og sluttelig ende opp i Nietzsches "sanne" "egoisme" (anførselstegnene antyder at disse begrepene ikke kan tas for gitt uten en lengre redegjørelse). På samme vis kan The Fountainhead sies å begynne med den talentløse altruisten (som innerst inne er egoist uten å vite det), fortsette til den kyniske altruisten (som innerst inne er egoist og vet det), gå gjennom den selvmotsigende egoisten og ende opp i den fullkomne egoisten.

Det er ingen filosofiske overraskelser i Rands litteratur. Det er ingen tvil om hvor sympatien hennes ligger, og hvor den kommer til å ligge fra begynnelse til slutt. Den randianske filosofien – objektivismen – presenteres hele tiden som ufeilbarlig, og som følge av det presenteres motparten alltid i et mildt sagt dårlig lys. De som forfekter sosialisme og altruisme, er skurker. De er krypende, smigrende, ondsinnede, depraverte, selvmotsigende, inkompetente tullinger. Det eneste de er i stand til, er å ødelegge for heltene, som alltid er høyreiste, slanke, elokvente, moralske og talentfulle arbeidsnarkomaner.

Hvis dette ligner på en tegneserie, er det ikke langt fra sannheten. Men Rand har et klart premiss for å skrive som hun gjør: Litteraturen skal anskueliggjøre virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er. At virkeligheten derfor er langt mer kompleks, kan ikke kunsten ta hensyn til. Rands formål med litteraturen er å portrettere den ideelle mannen (det er alltid en mann), og hennes univers må derfor organiseres på en slik måte at den ideelle mannen står i klart relieff. Verden består stort sett av snyltere, sosialister og irrasjonelle følelsesmennesker. De få selvbærende, rasjonelle egoistene som utgjør hennes heltegalleri, er underdogs, for det er skurkene som sitter i maktposisjon. Men heltene vil seire til slutt.

Friedrich Nietzsche
Friedrich Nietzsche

Rands styrke ligger ikke i å problematisere ulike filosofiske standpunkter, men i hennes evne til å skape litterære situasjoner hvor hennes filosofi får komme til uttrykk på forskjellige måter. Men det er klart, Rand er ikke interessert i å problematisere ulike filosofiske standpunkter, men i å demonstrere hvorfor hennes objektivisme er best. Opprinnelig tenkte jeg å gå en lignende vei med Nietzsche. Og der Rands ideal er den komplett rasjonelle mannen, er Nietzsches ideal overmennesket. Den kanskje klareste forskjellen på de randianske og nietzscheanske idealene er at Rands helt har samlet alle sine drifter under rasjonalitetens banner, mens Nietzsches overmenneske anerkjenner irrasjonalle viljer som en viktig drivkraft for å utrette noe. Der Rands helt er en typisk representant for handelsstanden, hvor prinsippet er: la oss være i fred, så skal vi la dere være i fred, er Nietzsches overmenneske mer av en aristokrat med makt til å sette seg igjennom, kanskje på bekostning av andre, men ikke nødvendigvis. Det de har tilfelles, er generøsitet mot det de setter høyt, og en mangel på skyldfølelse og selvofring over det de setter lavt.

Det sentrale spørsmålet som stilles i Herrer i åndenes rike, er: Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet? Menneskelighet defineres ikke tydelig. De fleste vil tenke på det som medlidenhet og empati, og det er nok riktig i en viss forstand. Menneskelighet handler ikke om å ofre seg for andre, men om å forstå dem, se ting fra deres perspektiv. Når overmenneskespiren kaster vrak på de ordinære menneskene i sitt forsøk på å transcendere, og de ordinære menneskene kaster vrak på ham tilbake, blir han ensom. Og selv om ensomheten er attråverdig og nødvendig for alle store mennesker, har den sine grenser. Et overmenneske som blir overlatt fullstendig til seg selv, som står helt alene uten relasjoner overhodet, vil det virkelig kunne bli fornøyd? Eller vil det foretrekke å finne tilbake til de ordinære, stakkarslige, svake menneskene og leve blant dem isteden?

Ayn Rand

Ayn Rand i lykkelige tider

Ayn Rand løser denne problematikken gjennom å utstyre sine individualistiske helter med beundrere og meningsfeller som alltid dukker opp og redder heltene fra ensomheten. I Atlas Shrugged har heltene funnet seg en bortgjemt dal hvor de lever rasjonelt i perfekt harmoni med hverandre. I Herrer i åndenes rike prøver også jeg å forsyne overmenneskespiren Christian Winther med likesinnede, nemlig den tidligere nietzschestudenten Gabriel Eliassen og hans veileder, professor Eivind Falck, men ingen av disse er i stand til å yte Christian Winther det selskapet han savner.  Når han til slutt ender opp sammen med Siri Jacobsen, er det ikke hun som stiger opp i hans vidløftige overmenneskesfære, det er han som stiger ned i hennes opplyste folkelighet. Han godtar på et plan at den totale overmennesketilværelsen er for avsondret, og gir etter for sine menneskelige drifter. Det ville aldri en av Ayn Rands helter gjort, i hvert fall ikke John Galt fra Atlas Shrugged, det mest perfekte menneske på jord, mannen uten skyldfølelse og irrasjonalitet. Han ventet selvfølgelig hele livet på den perfekte kvinnen, som var like rasjonell som ham selv. Ayn Rand ville heller ikke kompromisse, men hun slet med bitterheten de siste par tiårene av sitt liv, og sa (ifølge Barbara Branden) flere ganger ting som: "John Galt wouldn't feel this. He would know how to handle it. I don't know."

Det er ikke rart at de fleste av oss velger å følge strømmen, ta én dag ad gangen, nøye oss med det lille vi får, og bite i det sure eplet fra tid til annen. Idealister lever de tyngste liv man kan tenke seg.

Facebook

40 kommentarer til “Ayn Rand, arketypene og idealismen

  1. Lasse K. Lien

    Ayn rands estetikk beskriver ikke bare hvordan virkeligheten bør være, men hvordan den bør og KAN være.

    Det er essensielt å få med seg, ellers kunne hun jo like greit skrevet en roman om tidsreiser og evig liv..

  2. Landgaard

    Hvordan virkeligheten KAN være, er selvfølgelig et spørsmål for debatt. Noen vil kanskje synes det er mer sannsynlig at vi får i stand evig liv, enn at mennesker blir fullkomment rasjonelle.

  3. Linda

    "Noen vil kanskje synes det er mer sannsynlig at vi får i stand evig liv, enn at mennesker blir fullkomment rasjonelle."

    Absolutt. Mennesker blir aldri rasjonelle. Men evig liv er en mulighet.

  4. Ken Jensen

    Dette innlegget gir meg både lyst og ulyst til å lese Ayn Rand. Dog, det er mulig at jeg gir meg i kast med The Fountainhead, siden denne bok er den direkte inspirasjonskilde til Herrer i åndenes rike.

  5. Roar Sørensen

    Interessant skriftstykke, Stian. Men her kaster du selvsagt bare perler for svin.

    Hvorfor fyller du ikke heller denne bloggen med noveller, romanutdrag, ekte, levende litteratur? Hvorfor er du så begeistret for å skrive om andres ideer, tanker, filosofier, liv og bøker hele tiden?

    Drev med det en gang, jeg også. Men nå skriver og oversetter jeg bøker i stedet. Jo visst kan mange av disse ideene, dette filosofiske tankegodset, fremdeles ha en viss gyldighet, men du må rive deg løs fra disse lenkene. Du må skrive, skrive, skrive, skape din egen litteratur, din egen stemme, din egen plattform, skape ditt eget litterære liv, bli din roman.

    Som sagt før: Du skal være busken. Ikke beskrive den. Det siste kan du trygt overlate til folk som Slankeknut.

  6. Landgaard

    Når du sier at jeg kaster perler for svin, må jo det bety at skriftstykket er en perle, mens den som leser det, f.eks. du, er et svin.

    Det du egentlig vil frem til, er vel at teksten er en glassperle, umiddelbart vakker å se på, men helt verdiløs når det kommer til stykket?

    Din forakt for det intellektuelle liv er etterhvert blitt velkjent, Roar. Det betyr ikke at jeg synes den er blitt mer gyldig enn før. Du kan jo rette samme kritikk mot Jan Kjærstad, som er en habil litteraturviter, samtidig som han skriver bøker som både er nyskapende (i hvert fall pleide de å være det) og titt og ofte dukker opp som hovedbøker i bokklubben. Poenget er at jeg ikke tror disse to tingene, Literaturwisserei og egen skrivning av skjønnlitteratur, utelukker hverandre. Snarere tror jeg de inngår i en gunstig symbiose. Å studere og analysere de store mestere er etter min mening et verdifullt tillegg til egen skrivning. Vebjørn Sand og Odd Nerdrum dro visstnok hele Europa rundt, studerte og kopierte kanoniserte malerier bare for å lære seg kunsten. Etter det utviklet de sin egen stil. At du stadig prøver å kjøre Slankeknut ned i sørpa med at "han kan alt om litteratur og ingenting om å skrive", synes jeg også er blitt en klisjé. Denne din insistering på at man kun kan skrive godt dersom man har levd i slummen og tatt narko, får meg til å tenke på Slankeknuts prosadikt fra 2008. Jeg ser det er borte fra bloggen hans nå, men han har sikkert ikke noe imot at jeg publiserer hans åndsverk her:

    Prosadikt

    "du sa ... først!"
    "jeg sa bare ... fordi du sa"
    "Det at du sa ... er mye verre enn at jeg sa ...!"
    "Jeg er flink, du er dum!"
    "Det er dumt at du sier jeg er dum, selv om du er flink!"
    " ... Det er godt skrevet!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
    "Du er ikke flink, det er bare noe du tror, du er dum!"
    "Alle andre krangler, men ikke jeg, fordi jeg MÅ krangle, siden jeg er den eneste som er opptatt av litteratur!"
    "Hadde vi vært i samme rom, skulle du fått bank!"
    " ... Det er godt skrevet!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker"

    "Og jeg ble fryst ut som barn"

    "Jeg da! Jeg hadde lammende panikkangst!"
    "Jeg er gal, men det er bare jeg som har lov til å si!"
    "Vet du hvor mye proteiner jeg har spist, og hvor mye jern jeg har løftet i dag? Ikke kom til meg å snakk om litteratur!"
    "Anakronistisk tulling? Jeg? Overhodet ikke!"
    "Har skjønnlitteraturen verdi?"
    " ... Det er godt skrevet!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
    "Er alle tanker tenkt?"
    "Er gode forfattere egentlig ravende idioter?"
    "Har jeg hiv?"
    "Kan jeg rømme fra angst gjennom fortrengning og evig kjekkaseri?"
    "Burde akademikerne egentlig ha vært frikere for å få lov til å snakke om verden?"
    "Jeg er vill og gæern, for jeg har rømt til Syden. Alle andre nordmenn er teite og konvensjonelle, for de bor i Norge!"
    "Vi puler horer, dere er trangsynte!"
    "Jeg har skrevet tre skjønnlitterære bøker!"
    "Vi er genier, for vi leser ingen nye bøker, leser ikke tidsskrifter eller essaysamlinger, følger ikke med. Dere er idioter, fordi det er godt skrevet!"

    "Jeg er gal!"

    "Jeg er også gal!"

    "Og jeg!"

    "Det er genialt!"

    "Og godt skrevet."

    (Opprinnelig publisert på bloggen Grøftetildragelsesmytteriet på Forfatterbloggen 13. november 2008, hvor det ikke lenger befinner seg, men heldigvis tok jeg vare på det og dets 102 kommentarer før det forsvant. Ho ho ho!)

  7. Roar Sørensen

    Men dette er jo bare vrøvl, oppkok fra Slanke da han ga seg ut for å være kvinne, Metteberg, og på den måten lurte oss alle. Og dette er jo ikke ting jeg har skrevet, ment eller sagt, men ting som han i sin syke hjerne har projisert over på meg.

    Ang. Kjærstad: Det er jo nettopp dette jeg prøver å fortelle deg. Finn en sunn kombinasjon! Slik han har gjort. Slik Nerdrum har gjort. Du er jo snart en middelaldrende mann, og du har bare en roman og en oversettelse bak deg. Kanskje nettopp fordi du slumser bort tiden på alle disse intellektuelle greiene vi andre for lengst har vokst fra.

    Jeg prøver bare å redde deg, føre deg inn på den rette sti, for jeg har jo et visst inntrykk av at du ønsker å bli forfatter en dag. Da kan du ikke holde på sånn som du gjør. Jeg hadde allerede skrevet og utgitt to romaner før jeg var 28. Den første romanen skrev jeg før jeg var 19. (Og nå kommer vel dette i et "dikt" senere...)

    Forakt for det intellektuelle liv? Ha-ha! Jeg ER det intellektuelle liv, Stian. Jeg er hva du skriver om. Jeg skriver 16 timer i døgnet, sju dager i uken, året rundt, bok etter bok (mange, mange som ikke er utgitt), novelle etter novelle, oversettelse etter oversettelse, det ene intellektuelle blogginnlegget etter det andre, og før skrev jeg den ene aviskronikken etter den andre. Men jeg har allerede lest tusenvis av bøker, alt som er av klassikere og et hundretalls til. Helt meningsløst å kaste bort halve livet på slikt. Nerdrum og Kjærstad kan gjerne gjøre det. De har jo henholdsvis tusenvis av bilder og et tjuetalls bøker bak seg.

    Men, ok, du får bare forsette å røre sammen med intellektuelle tungvektere som Ken og Linda. Jeg skal holde kjeft. Jeg ønsker jo ikke å ta livsløgnen fra folk heller. Men den dagen du ønsker å lære å skrive, vil min dør likevel være åpen. Min raushet kjenner ingen grenser.

  8. Landgaard

    Det er nettopp det du prøver å fortelle meg? Finn en sunn kombinasjon? Nei, det er det du ikke prøver å fortelle meg. Du prøver å fortelle meg at jeg skal drite i å lese, analysere og diskutere, og heller bare skrive, skrive, skrive.

    Det er riktig at jeg er 31 år og bare har utgitt én roman og én oversettelse. Dette regner jeg ikke som noen karakterbrist. Ting tar ulik mengde tid for ulike mennesker. Å slå seg på brystet med at du hadde utgitt to romaner før du var 28, er jo komplett latterlig, all den stund du kom med den tredje romanen da du var 48.

    Hvordan kan du eller "vi andre" forlengst ha blitt ferdig med disse intellektuelle greiene jeg bruker tid på, når du aldri noensinne har satt deg inn i dem? Beviset ligger jo klart i dagen på de fleste blogger. Du blir utålmodig så snart det kommer opp noe som minner om intellektualitet, ikke fordi du har gjennomløpt de titusener av tankerekker som ligger bak, men fordi du på et eller annet tidspunkt innså at dette ikke lå for deg, at du ikke hadde din styrke i dialektikk og saklig debatt, men at du elsket litteratur og språk. Slankemette oppsummerte det fint i denne kommentaren til Prosadikt-innlegget:


    Landgaard: Intellektuell dybde, hvordan skulle det gå til? Se det for deg -

    Poetrix: Sjå faen i feskarspængtemåserævholfettskita å klapp igjeæn det førbainna oldingutflodaktige onelineran dine, Flauske.

    knuthjeltnessomslank: Er det egentlig mulig å ha en forteller som kan kombinere fornemmelser med tenkning i en ekstrem grad, hvis man fremdeles skal påberope seg realisme?

    Poetrix: Du har vist dæ som den falske tvetunga hailltrusa du e, Jan Otto, du kan berre ta å innhalere kymusen te oldemora di rætt ned i lungan, din jesusførpultepleievrængpikk!

    Azimut: Har det noen gang vært skrevet bedre på FB noen gang enn Poetrix to kommentarer over her? LOL!

    Nei, Stian, jeg tror det blir vanskelig med det intellektuelle.

    Skrevet av mettebergsommann, 16:35, torsdag 13. november 2008

    Kanskje jeg må etterkomme Kens og Lindas ønske og legge hele molevitten ut på Litteraturbloggen? Hva synes du, Roar? Hvordan er det med selvironien i dag?

  9. Roar Sørensen

    "Din forakt for det intellektuelle liv er etterhvert blitt velkjent, Roar. Det betyr ikke at jeg synes den er blitt mer gyldig enn før."

    Jeg nærer overhodet ingen forakt for "det intellektuelle liv", Stian. Det ville i så fall ha betydd at jeg foraktet meg selv, hvilket jeg ikke gjør. Akkurat som jeg overhodet ikke er krimforfatter. Dette er bare en lusen hersketeknikk du, Slanke og visse andre bruker for å sette meg i bås og kategorisere meg (mennesker elsker å gjøre slikt). Ser du meg skrive om krimsjangerens herligheter, slik Johnsen skriver om underholdningslitteraturens fortreffelighet? Jeg har skrevet minst 3000 a4-sider i form av innlegg og kommentarer de siste to årene i FB og LB. Jeg vil tippe at under fem prosent har vært til "forsvar" for krim.

    Jeg har slaktet krim og jeg har forsvart underholdningslitteratur, og jeg har kritisert underholdningslitteratur og jeg har skrevet hvor glad jeg er i skjønnlitteratur.

    Jeg har lagt ut dusinvis på dusinvis av litterære innlegg, ingen av dem har hatt noe med krim å gjøre.

    Dette med "krim" er bare noe folk (spesielt mine misunnelige motstandere) bruker for å ufarliggjøre meg. Derfor reagerer jeg litt oppgitt og sleivete på sånt vås iblant. Og du kommer med sånt vås stort sett hele tiden. Jeg er forfatter og oversetter, eller bedre: Skribent. Og jeg skriver i nesten alle sjangrer. Og jeg oversetter i alle sjangrer. Og jeg skriver om alt mellom himmel og jord. Dette tror jeg du vet innerst inne.

    Jeg tviler dessuten på at det er så mange forfattere som skriver flere intellektuelle innlegg enn meg i året. Du gjør i hvert fall ikke det.

    La meg her bare kort linke deg til fire-fem slike innlegg. Hvor er du når jeg legger ut slikt? Hvor er du når jeg legger ut litterære tekster? Du er helt borte... samme er for så vidt Ken også.

    Jo, jeg kan godt skrive slike innlegg i Slanke- og Pelle-stil, med 20-30 passende fremmedord, men det gidder jeg ikke. Jeg får fram det jeg har på hjertet like godt ved å skrive et underholdende, morsomt og funksjonelt norsk.

    Legg også merke til hvordan jeg i minst et av disse innleggene hudfletter og latterliggjør krim og norske krimforfattere. (Og kommer med eksempler, noe svært få andre gjør.)

    Sannheten er at jeg skriver om alt mulig. Derfor vil du aldri greie å få meg inn i noen bås, uansett hvor mye du bestreber deg på det. Problemet mitt, og grunnen til at jeg har sluttet å skrive såkalt intellektuelle innlegg i LB, er at sånt stoff genererer svært liten interesse (bortsett fra at jeg har merket meg at Lerum har begynt å bruke noen av ideene mine når hun anmelder i VG).

    Krimkrise

    Har skjønnlitteratur…

    Troverdighet

    Fengefaktoren

  10. Roar Sørensen

    Umulig å søke og rette opp ting i kommentarfeltet her. Når du bruker søkefunksjonen, mister du redigeringsfunksjonen. Den sjalter ut. Tull og vas.

    Derfor ble det dobbeltposting. Det siste innlegget er det med færrest skrivefeil.

    Ja, du må poste hva faen du vil her for min skyld. Har du moro av å legge ut løgner og sludder for å teste humøret mitt, så må du da gjerne gjøre det.

  11. Roar Sørensen

    Å, ja, la meg, mens jeg har deg på tråden, fortelle deg hvorfor jeg mener Slanke og Pelle stort sett er litterære klovner (og hvorfor jeg er redd for at du, som jeg tross alt anser for å være en skikkeligere fyr med visse forberingsmuligheter) skal havne i den samme myra der de sitter fast:

    De kommer aldri med noe nytt! De kommer aldri med originale ideer og tanker! Derfor blir nesten alt de skriver, fort veldig kjedelig. De våger ikke å mene ting selv. De gulper bare opp gamle filosofier, andres tenkemåter, andres teorier. De sammenlikner stil. De henviser til bøker de har lest, bruker ord og uttrykk de har lest og lært på universitetet og ramser opp navn på obskure forfattere knapt noen har hørt om.

    Og det samme gjør i grunnen du. Du har til og med brukt utgammelt tankegods i disse tre romanskikkelsene dine.

    Hvorfor?

    Hvorfor ikke stake ut din egen filosofi? Hvorfor ikke våge å mene noe nytt? Hvorfor ikke begynne å formulere deg bedre, skape et språk, din egen stil? Hvorfor denne grenseløse kjærligheten til og beundringen for hva folk sa og skrev for femti eller hundre år siden? Er det bare for å vise hvor flink du er, for å vise at du har lest og forstått alt dette?

    Derfor blir nesten alt det Slanke skriver, et eneste stort gjesp for meg. Når jeg da også har sett hva han prestert litterært, blir gjespet så høyt at jeg nesten får kjeven ut av ledd.

    Mao: Totalt uinteressant.

  12. Linda

    Blablabla, Azimut.
    Hvis du er så smart og så god til å skrive, hvorfor drev du og la ut utdrag fra en kommende roman på LB? Gjorde du det ikke for å få innspill fra folk? Hvorfor tar du imot råd fra anonyme dilettanter, og endrer tekstene dine etter rådene deres? Du som er slik et intellektuelt og skriveteknisk powerhouse trenger vel ikke tips og råd fra LBs glade amatører?

    Du virker veldig umoden og usikker på deg selv, noe du kompenserer for ved å late som om du har peiling på skjønnlitteratur. Og måten du sabler ned Johnsen, Horst og alle andre du av en eller annen syk grunn har bestemt deg for å mislike, er bare patetisk. Likeledes måten du omfavner noen skarve godord fra Egeland når han hyller boka di.

    Men du er nå tross alt en godgutt da. Innerst inne.

  13. Landgaard

    Roar, jeg fjernet det første av innleggene dine, siden det var en dobbeltposting. Kanskje det ikke bare er kvinnfolk, men også eksilnordmenn, som sliter med teknikken. Høhø.

    Jeg har forøvrig ikke gnålt om at du er krimforfatter, selv om det er det du er. Du skriver krim fordi du tror du skal tjene mer penger da. Men du har heldigvis vett til å si at seriøs litteratur er noe helt annet enn underholdning. Johnsen, på sin side, synes seriøs litteratur er kjedelig, mens jeg synes underholdningslitteratur er kjedelig.

    Du slakter krim som er skrevet av diverse norske krimforfattere, fordi du mener at de skriver dårlig. Greit nok. Jeg er ikke uenig. Men ifølge Ken Jensen var ikke Magellans kors heller mye å skryte av. Personlig har jeg ikke lest den ennå, all den stund krim ... vel, jeg driter i det.

    «Problemet mitt, og grunnen til at jeg har sluttet å skrive såkalt intellektuelle innlegg i LB, er at sånt stoff genererer svært liten interesse»

    Og så? Skal du slutte å skrive om ting som interesserer deg, bare fordi du er omgitt av åndsstympere som ikke bryr seg filla om litteratur som er litt dypere enn deres egen handleliste?

    Det er forøvrig bare pølsevev at dype tenkere ikke kommer med nye tanker. Forskjellen er bare at overfladiske kloninger skriker høyt og rungende hver gang de finner opp hjulet på nytt, mens dype tenkere vet at vi står på kjempers skuldre og gjør best i å forstå litt av det som har gått foran oss, før vi prøver å legge en alen til menneskehetens vekst.

    Jeg mener hele tiden noe nytt, jeg er fullstendig på kant med det politisk korrekte paradigmet som hersker i Norge, og jeg beundrer mange tidligere tenkere hvis innsikter har gått i glemmeboken i dag. Det handler ikke om å fremvise flinkhet, men om å kjenne og bygge videre på en tradisjon. Oppkomlinger uten intellektuell ballast blir fort avslørt og avkledd.

    Kom ikke her og snakk om løgner, gutt. Det var du som begynte å yppe til strid med din totalt usaklige og tankeløse kommentar om at forfattere ikke skal diskutere og lese, bare skrive.

    Som du ser, Roar, du lager trøbbel overalt hvor du beveger deg. Men det er selvfølgelig de andres feil. Fortsett å tro på det, du. På denne bloggen skal du få kauke ut dine originale ideer så mye du vil. Hvem trenger vel å lese når man er et geni av ditt kaliber?

  14. Roar Sørensen

    Dette blir omtrent som hvis Hamsun skulle gi seg til å diskutere litteratur med en norsklærer fra Snåsa.

    Akkurat slik føles dette for meg, og vær ikke et øyeblikk i tvil: Du er norsklæreren, Stian.

    Jeg kan fortelle deg at jeg har skrevet minst ti ganger så mye skjønnlitteratur som krim i mitt liv (dette gjelder både utgitte og uutgitte verker), så hvor du har det fra at jeg liksom er krimforfatter, aner jeg ikke. Men dette passer selvsagt godt i det merksnodige bildet du har tegnet av meg i din nokså umodne bevissthet.

    Lindas røreri gidder jeg ikke engang å kommentere. Det blir som hvis Stein Mehren skulle gi seg til å diskutere lyrikk med Fauske.

    Ingenting godt kan komme ut av sånt.

    Men dere får likevel ha en hyggelig jul med alle tvangstankene og vrangforestillingene deres. Kanskje alt retter seg opp på nyåret.

  15. Roar Sørensen

    Når det gjelder LB, så må du da for lengst ha skjønt at jobben min der er å være klovn, sirkusdirektør, bajas, innpisker, provokatør, innleggsforfatter, moromann, parodioffer, aktiv kommentator, konkurransearrangør, utskjeller, konsulent, rådgiver, osv., osv. På denne måten har vi fått veldig mange til bloggen, og innleggene mine blir faktisk lest av enormt mange mennesker. De beste av nesten 1000 unike lesere. Bloggen har hatt en eksplosiv vekst.

    Skulle jeg ha valgt den seriøse stilen du har valgt her inne (det kunne jeg godt ha gjort, for eksempel ved å poste bare såkalt intellektuelle innlegg), så ville LB hatt bortimot null interesse. Den ville ha dødd. Ingen ville ha blogget der. Ja, spør deg selv hvor mange som blogger her i bloggen din. Får du 100 kommentarer og tre innlegg i døgnet?

    Å bli latterliggjort for dette arbeidet, er prisen man må betale. I det norske, litterære liv vil det alltid være en del misunnelige, folk som bare gnir seg i hendene når du sier noe dumt og prøver å ødelegge for deg, sable deg ned.

    Sånn er det.

    Av og til skuffer du meg bare. Leste du den siste novellen jeg la ut? Hva har den med krim å gjøre? Bryr du deg overhodet om skrivekunst og morsomme og gode innlegg? Det virker ikke sånn, for du verken leser eller kommenterer noe av det seriøse eller halvseriøse jeg legger ut i LB. Ikke gjorde du det i FB heller. Aldri et hyggelig ord. Aldri en konstruktiv tilbakemelding. Zero. Alt du er opptatt av, er å trekke fram tull og vas, og ting som kan bekrefte dine egne fordommer. I det siste har du knapt drevet med annet enn å hoste opp gamle kommentarer fra FB.

    Derfor blir jeg litt oppgitt iblant, men langt fra sint. Det er ditt valg å drive på sånn.

    Men... da får du altså en retur når jeg synes ramblingen din tar totalt overhånd.

  16. Roar Sørensen

    //Men ifølge Ken Jensen var ikke Magellans kors heller mye å skryte av. Personlig har jeg ikke lest den ennå, all den stund krim … vel, jeg driter i det.//
    Landgaard

    Vel, her har vi deg i et lite nøtteskall, Stian.

    Åtte av dine kjære medbloggere i FB - Tom Egeland, Jørn Lier Horst, Kjell Mære, Bodil Larssen (Sny), Else Kristiansen (Pia), Pål Arthur Wikan og Else Mette-Oscarsen (Sirenia) - har skrevet lange innlegg i aviser, brev og blogger og uttalt seg i radioen og NRK i svært positive og begeistrede vendinger om "Magellans kors". Ja, til og med Lerum innrømmet at hun var enig i Sirenias vurdering av boka. Alle har vært veldig imponert, og de har hatt stor glede av å lese den.

    Men DU setter selvsagt din litterære lit til, hvem, jo, Ken Jensen... LOL, en mann hvis skrivekunst og litterære vurderingsevne etter min mening bare ligger hakket over Fauskes.

    Men en fin disippel, det er han, Ken. En god etterplaprer både her og der. En mann som kan bruke knyttneven litt - på "dine vegne", når Azi skal tas litt.

    Gud bedre, nei, du får bare holde på her i denne rare bloggen din, med K.J. og Linda som eneste trofaste lesere og beundrere. De er nok gode å ha når selvtilliten svikter litt iblant.

    LOL.

  17. Ken Jensen

    Roar, jeg tar deg ikke på Stians vegne. Juleparodien, for eksempel, var planlagt helt siden jeg oppdaget julekonkurransen, og det var lenge før krangelen deres brøt ut.

    Du har lovpriset meg ved flere anledninger, Roar, men så snart jeg sier noe negativt om krimboken din, er jeg talentløs og det som verre er. Interessant perspektiv. Det er ikke alle som takler kritikk, sånn errebare.

    Just for the record: Jeg ØNSKET at boken din skulle være like genial som du hevdet at den var. Jeg ville bli tatt med på eventyr av Norges beste krimforfatter. Men hva skjer? Jo, jeg blir servert en hakket over talentløs suppe av middelmådighet, en kjedelig brødskalk av en fortelling. Det var bare én grunn til at jeg ikke lempet boken i søpla lenge før jeg var halvveis, og det var en nysgjerrighet på hva som ifølge forfatteren skulle være så enestående briljant med boken. Svaret er: ingenting.

    Hva lærer vi av dette? Jo, at forfatteren bør dempe selvskryttet, slik at ikke leserens forventninger blir skrudd til urealiserbare høyder.

    Jeg vet at du gjerne vil være en av de store mestere, Roar, men ditt talent strekker dessverre ikke til. Da blir det bare latterlig når du dundrer deg på brystet og vil være alfagorillaen. Når jeg, Stian eller andre i faderlig oppdragersk ånd slår deg til bakken, gjør vi det i håp om at du skal lære noe. Men hva skjer? Jo, klovnen gråter litt, hyler og vræler, spretter så opp igjen og gjøgler videre, som et evnevekt barn som ikke kan forholde seg til realitetene og ta til seg livets lærdom. Og slik kommer du til å danse like inn i graven, om du ikke skjerper deg.

    Jeg kunne selvsagt ha skrevet mer, men hva er vitsen?

    Så, Roar, stå på hendene nå! La oss se om du kan logre samtidig. Voff! Voff!

  18. Roar Sørensen

    Vel, jeg kan bare henvise bloggens tre-fire lesere til min utmerkede hjemmeside, så får de lese anmeldelser, omtaler og selv finne ut hvem som trenger litt faderlig oppdragelse, for ikke å si et kjøttbein.

    En annen idé (for viderekomne) er å kjøpe og lese boka. Men jeg regner ikke med at sånne uhørte forslag får noen særlig gjennomslagskraft blant bermen som leser denne bloggen.

  19. Roar Sørensen

    Når det gjelder Magellans kors har jeg aldri sagt det er noe litterært mesterverk. Det jeg har sagt, er at noen mener den funker ganske bra som krim og underholdning (ja, du store apekatt, det mener jeg selv også!). Ellers hadde den neppe fått terningkast 5 i VG.

    Og noe annet har da heller aldri vært intensjonen med denne boka.

    Å sammenlikne Magellans kors med "Vidunderbarn" eller med "Min kamp 1", blir som å sammenlikne musikk av Bruce Springsteen med musikk av Mozart og Beethoven. Det er to forskjellige sjangrer, og bare tullinger sammenlikner slikt på like premisser.

    Den dagen folk som Ken skjønner slikt, blir denne bloggen, for ikke å si denne kloden, kanskje litt mer levelig for oss alle.

  20. Roar Sørensen

    Når man skriver typisk/vanlig krim, henvender man seg til et helt bestemt publikum (Nesbø-lesere), som primært ikke ønsker høylitteratur. De ønsker seg en grei, enkel story, litt spenning, litt driv, enkle karakterer og en lettlest bok. Anne Holt selger ikke 50 000 bøker fordi hun er en "stor forfatter". Ikke Nesbø heller. Ikke engang Egeland. De selger i så store opplag fordi de har truffet et publikum, et bestemt markedssegment. Og det er slik du nesten MÅ skrive om du ønsker innpass hos disse leserne (selv om det kan ta 5-10 år).

    Derfor er det dumt og urettferdig å kritisere en bok som kanskje klarer å interessere dette publikumet - hvilket jo har vært forfatterens hensikt.

    Skriver man for barn, må man skrive på en bestemt måte. Man kan ikke kritisere en barnebok for ikke å være en voksenbok.

    Og det er noe slikt du, Ken, driver med.

    Det er fullstendig håpløst.

    Akkurat like håpløst som det er at Stian løper rundt og kaller meg krimforfatter når jeg har utgitt en skjønnlitterær bok, en dokumentarroman og en spenningsroman.

    Nesbø kan du sikkert kalle krimforfatter, men jeg synes også han fortjener å bli kalt forfatter. Egeland skriver ikke krim. Hva er han? Kodeforfatter?

    Jeg mener, alt sånt viser bare at Landgaard & co har til hensikt å redusere forfatteren, sette ham/hun i bås. Omtrent som å kalle Landgaard "filosofiforfatteren". Det er bare dumt. Nedsettende. Uprofesjonelt. Og da må man regne med litt irritasjon fra dem som faktisk lever av dette yrket. Stian, som i likhet med Ken ikke lever å skrive, kan drite i stort sett alt og skrive all verdens tullball. Det spiller jo ingen rolle uansett.

  21. Roar Sørensen

    For øvrig mener jeg at bloggen har en teknisk svakhet i det at linkene i teksten er nesten usynlige. De bør framheves mye tydeligere. De har jo nesten nøyaktig samme farge som den øvrige teksten.

    Det bør også være mulig å søke i redigeringsvinduet. Som tidligere påpekt er ikke dette mulig. Og det skyldes ikke akkurat brukernes tekniske kunnskaper, som en eller annen bloggnisse prøvde å antyde.

  22. Ken Jensen

    Roar, jeg forstår utmerket at man på mange måter ikke kan sammenligne Bruce Springsteen med Mozart, selv om begge er/var rockemusikere i sin samtid. Når jeg hører på musikk eller leser bøker, opererer jeg etter følgende kriterier, uavhengig av sjanger:

    1. Fenger dette meg? Blir jeg underholdt?
    2. Er dette godt skrevet/sunget?

    Flere punkter kan listes opp, men det er ikke nødvendig i denne sammenheng. Magellans kors fenger meg ikke, den underholder meg ikke, og den er ikke godt skrevet. Boken var så dårlig at den var en lidelse for sjelen.

    Gode bøker skal tjene som en balsam for sjelen.

    Bare så det er sagt: Jeg driver ikke med det du beskylder meg for, Roar. Det tror jeg du vet, innerst inne.

  23. Roar Sørensen

    Vel, Morten Kværnstrøm, tidligere redaktør av Kriminaljournalen, skrev følgende om Magellans kors (les nedenfor). Du snakker om at MK ikke fenget deg, Ken, legg merke til hva Kværnstrøm skriver om nettopp dette med fengefaktoren. Les også hva Egeland (helt nederst) skriver om dette (søk på "fenge" og "fange") i brevet helt nederst.

    "Roar Sørensens actiontriller Magellans kors er drivende spennende, fargerik og har humor, tempo og troverdige skikkelser. Det siste gjelder ikke minst Stingo, Stein Inge Olsen, den norske, tidligere politimannen som er hovedpersonen i romanen.

    Stingo har i noen år levd et mistrøstig liv på Filippinene, og er i ferd med å avslutte livet for egen hånd da det banker på døren. En hardt såret kvinne gir Stingo opplysninger om et forestående attentat på landets president før hun dør i armene hans.

    Slik informasjon er det farlig å sitte inne med i et gjennomkorrupt land. Stingo jages gjennom slum og jungel. Bare han kan redde landet fra å bli et nytt diktatur.

    At ikke denne boken har fått større oppmerksomhet, er rett og slett urettferdig. Det har kanskje sammenheng med dårlig markedsføring fra Juritzen forlag sin side, til tross for en rosende anmeldelse av Berit Kobro i VG. Jeg har ikke sett romanen avertert noe sted. Selv ble jeg anbefalt den.

    Dessuten ble boka lansert i god tid etter julesalget, i midten av januar 2009.

    Romanen er etter mitt skjønn en krysning mellom krim, thriller/action og adventure. En pageturner av de sjeldne, som bør fornøye selv kresne lesere av krimlitteratur med thrillerpreg. Jeg ble dratt med inn i Stingos verden og de miljøene som beskrives, og fattet raskt sympati for den rufsete hovedpersonen.

    Mye skryt? Tja. Det er lenge siden jeg har lest en roman som har fenget slik Magellans Kors gjorde. Litt rusk er det: I begynnelsen av boken bruker forfatteren mange og gode metaforer, men utover i fortellingen blir de færre. Det skjemmer likevel ikke historien synderlig.

    Historien bygger ifølge forfatteren på virkelige hendelser. Men som Roar Sørensen skriver i etterordet: "Det viktigste målet mitt med romanen har vært å underholde leseren. Jeg håper jeg har lyktes."

    Det synes jeg han har. Jeg bare måtte vite hva som skjedde på neste side, og neste og neste… Gleder meg til oppfølgeren!
    /Morten Kværnstrøm (tidligere redaktør av Kriminaljournalen)

    Hei Roar,

    Jeg hadde gleden av å lese boken din i ferien. En tøff, velskrevet og spennende bok med snert og macho trøkk. Jeg synes du har funnet et fint språkleie med mye humor - både på overflaten og mellom linjene - og ikke minst synes jeg du i Stingo har klart å skape en troverdig og "likandes" figur. Enn videre hadde boken den egenskap at den fanget meg fra første side. Jeg hadde tenkt å bla litt i den - og så ble jeg sittende og lese. Det er et godt tegn. Så gratulerer med litt av en debut! Jeg ble imponert.

    Beste hilsen
    Tom Egeland

  24. Ken Jensen

    Roar, er det ikke ergerlig å tenke på at jeg har tjent omtrent like mye på "En syk mann og hans tanker" som du har tjent på "Magellans kors"? Hadde jeg ikke visst bedre, skulle jeg jo tro at det ville gjøre oss begge til hobbyforfattere.

  25. Roar Sørensen

    Jaså, har du virkelig tjent 120 000 kroner (omtrent der MK sto før julesalget) på denne syke mannen din? Ikke verst. I så fall kan jeg bare gratulere.

    Men du har antakeligvis mange syke venner.

    Ble "En syk mann..." kjøpt inn til bibliotekene også?

    Og har ikke Sykemannen din vært "i salg" mange år nå? MK har jo bare vært i handelen 11 måneder. Vi får snakkes igjen om dette om 3-4 år.

    Interesserte kan forresten gå hit og lese hva Landgaard mente om dette storverket til Ken, eller kanskje han foretrekker at jeg bruker navnet Richard Norton:

    http://www.forfatterbloggen.no/roller/landgaard/entry/en_syk_mann_og_hans

  26. Roar Sørensen

    Tillat meg å sitere litt fra dette (selvbiografiske?) storverket ("En syk mann..."):

    "Fødselslegen langet ut et spark mot den fødende kvinnen, slik at nesebeinet forsvant opp i hjernen. Like etter grep han tak i barnehodet og trakk det slimete og sprellende barnet ut av fitta. Han slet av seg buksene og slengte dem bort i et hjørne. Deretter rente han penisen i den nyfødte. Utløsningen kom brått. Den varme sæden flommet inn i barnekroppen og gjorde den bløt og klisset."

    Dette er altså storkritikeren av krim som skriver...

  27. Ken Jensen

    Jeg meldte aldri boken opp til innkjøpsordningen av den enkle årsak at jeg vurderte det dithen at den ville bli avvist på blankt papir på grunn av fravær på litterær verdi. Jeg fant selvsagt tusen mangler og svakheter ved makkverket ETTER at det var trykket. Akk. Boken ble utgitt for ti år siden. Mye har hendt siden da.

    Jeg kan fremdeles digge visse deler av boken. Det er ting der som står til en ren sekser på terningen. Beklageligvis er det også ett og annet som står til en klar ener, etter min mening. Det er altså en meget ujevn tekstsamling, dette, og absolutt ikke noe jeg kan stå inne for i dag. Sant å si skammer jeg meg over driten og vil helst ikke bli assosiert med boken.

    Ens ungdomssynder skal følge en inn i døden. Slik er livet.

  28. Roar Sørensen

    Vel, for å trøste deg litt, så er det en snev av Ellis' "American Psycho" her, bare med den forskjellen at du (dvs. hovedpersonen) tar den absolutt totalt og helt ut, mens jappen Bateman stort sett begrenser seg til tortur, voldtekt (av voksne), kannibalisme og nekrofili.

  29. Anonym

    Noen ord nå, på årets siste dag, fra en antakelg forholdsvis gjennomsnittlig forfatter (i beste fall) som har gitt seg i kast med denne både givende og frustrerende hobbyen å skrive manus og forsøke å få dem utgitt på et forlag. Undertegnede debuterte innefor den utskjelte, og for noen, låghalte og tanketomme sjangeren som går under betegnelsen krim, i 2008 (Jan Knudsen 'En fiende å frykte' Aschehoug), og fikk blandet mottakelse. Fra entydige lovord til direkte infam utdriting i ett tilfelle. Jeg var for øvrig så vidt innom noen blogger den gang, men ga så f - av forskjellige grunner. Nå har jeg lyst til å si noe igjen.

    Mang en gang har jeg følt meg temmelig talentløs, og følelsen hjemsøker meg fortsatt jevnlig (til tross for inntak av betydelige mengder 'seriøs' litteratur opp gjennom årene). Men jeg har alltid vært en seig jævel, og ønsker å lære, ikke gi opp, heller se hva det er mulig å få til. Så lenge lysta er der, vel å merke. Jeg har for øvrig - heldigvis vil jeg si - klart å skille mellom hva jeg kan ha av verdi som menneske og hva jeg er kapabel til å uttrykke i et skriftstykke. Det tror jeg er viktig i denne 'bransjen'.

    For underveis i skriveprosessen, og etter debuten, vil en få en hel rekke typer tilbakemeldinger. Noen vil glede en, andre vil ergre en, og atter andre vil gjøre en rimelig forbanna - for en stund i hvert fall (jo da, jeg har også temperament). Ja, de vil til og med antakleig få en til å innse at en kanskje er mer periodisk sårbar enn hva en i utgangspunktet trodde en var. Men så, når ting får roet seg litt, når en får ting litt på avstand, får debuten på avstand - da har en forhåpentligvis lært noe. Fram mot neste korsvei. Neste skriverunde, neste mulige utgivelse. Og noe av det viktigste jeg tror en kan lære seg, er å gi litt f. Samt å lytte bedre, tørre å forandre mer, men også tørre å kjempe sterkere for noe en tror på. Ja, og så bør en fort som f forstå at dette 'yrket', denne 'hobbyen', ikke på noen måte er en eksakt vitenskap (takk for de ordene TÅ). Og hadde jeg hatt ork og tid, skulle jeg også ha gitt en del underholdende eksempler på både egen inkompetanse, samt enkelte konsulenters merkverdige og til tider rigide resonnementer, samt - ja, faktisk - overraskende inkompetanse i møte med deler av et manuskript. Men la meg i samme slengen kreditere de fleste av dem for å ha gitt ytterst verdifulle bidrag underveis i skriveprosessen.

    Når det gjelder anmelderne (og nå nærmer jeg meg et av mine to hovedanliggender her på årets siste dag), så har jeg flere ganger tenkt at de har en vanskelig jobb, med tidspress, editorial plassmangel og den fra mitt ståsted sette nesten umenneskelige oppgave å måtte lese bøker ut i fra plikt. Og det ikke så rent få heller. Personlig tror jeg at jeg hadde fått sterke anfall av 'litteraturkvalme', med påfølgende brekninger, både titt og ofte. Når det er sagt, så synes jeg at enkelte av dem skriver mye rart, og en del av dette rare er jeg overbevist om har med de ovenfornevnte leseomstendigheter å gjøre. Jeg håper i hvert fall det. Men jeg tror samtidig at de fleste av dem er genuint glade i bøker, og virkelig ønsker å åpne en, lese den og like den.

    Og nå kommer jeg til mitt første anliggende: Jeg finner det på grensen til utmattende kjedelig/irriterende å se skribenter henvise til den og den som har sagt sånn og sånn, alltid rosende vendinger, om egne skriftstykker. I et slags forsvar av dem, og da særlig som et forsvar underveis i en helt spesiell type blogg'debatter' som dessverre ofte får et nesten tragikomisk preg av kjefting, utdriting og understreking av egen fortreffelighet. Nei, ingen av oss ønsker å 'ydmykes', alle ønsker anerkjennelse, og i 'roten' ligger også, tror jeg, et genuint ønske om å gi noe positivt til andre gjennom egen skrift, egen 'kunst'. Den være seg et skriftstykke, en gnu i solnedgang eller evnen til å reparere naboens gressklipper. Ingen av oss ønsker å tape ansikt, ingen ønsker å bli veiet og funnet for lett. Ydmykelse - eller noe som ligner - er kanskje det som rammer mennesket hardest. I disse tider - ja, kanskje alltid - løper flokken dit hvor helten/heltinnen står. Den mindre vellykkede - kommersielt eller på andre måter - innånder kun sin egen luft. Alene. Mer eller mindre. Inntil han eller hun, hvis det går den riktige veien - og ofte med bakgrunn i både flaks og egen utholdenhet/dyktighet - klarer å skape noe som genererer positive tilbakemeldinger. Eller sagt på en annen måte i disse tider - en overvekt av femmere og seksere. Det være seg innenfor krimsjangeren eller andre sjangere.

    Det er langt på vei tilfeldighetene som rår for de fleste av oss, er min påstand - når det kommer til anmeldelser. Et lite knippe mer eller mindre kompetente avisansatte der ute styrer 'skuta'. Noen få forfattere får rosende ord hele veien, noen enda færre får dem nesten hver gang, og min lille misunnelse er ikke 'slem', jeg unner dem den virkelig, og jeg unner dem den selvfølgelig særlig når jeg selv liker det de har skapt. Men uavhengig av hvor gode anmeldelsene og mottakelsen har vært hos publikum, så vil noen alltids irritere seg, finne feil (og noen ganger med rette, og det skulle da vel bare mangle!). Og Jo Nesbø ble her nevnt som et eksempel på en krimforfatter som skriver 'for dårlig'. Jeg skal ikke gå inn i den debatten, bare si at jeg personlig har hatt stor glede av flere av bøkene hans, samt at jeg er overbevist om at jeg (eller en mer kompetent leser) i løpet av en dag skulle klare å finne en rekke eksempler på absolutt god litterær kvalitet mange steder i det han har skrevet. Dessuten så handler krim om mye mer enn i hvilken grad en forfatter er en god stilist eller ikke. Jo Nesbø har, mener jeg, evnen til å skape underholdende, gode historier som fenger og gir en god leseopplevelse. For meg er det også alltid mangfoldet som betyr noe: Jeg leser krim og annen litteratur på både norsk og engelsk (er også halvt skotsk), og selvfølgelig er det stor forskjell på forfatterne - heldigvis! Og nettopp derfor skal alle få! Og noen forfattere kommer jeg tilbake til - av forskjellige grunner. En av disse, innefor krim, er Jo Nesbø. Men han trenger ikke mitt forsvar for ham her, men jeg hadde behov for å si dette, etter at et avsnitt av en av bøkene hans ble brukt som eksempel på utilstrekkelig skrivekunst.

    Og dette bringer meg rett over til anliggende nummer to: Hva f er vitsen med all denne kranglingen, nedrakkingen som er å finne på nettet for tida? Og hva f har Nesbø, Lindell, eller A Holt for den saks skyld, gjort galt fordi de liker å skrive bøker, og samtidig tjener godt med penger på det? Og videre: At Fossen møter sine kumpaner på Fjesboka til munnrappe holmganger der humoren og fandenivoldskheten kommer så klart fram i dagen, har jeg absolutt sansen for, men den klamme, mørkøyde og nesten illeluktende 'psykingen' som en så altfor ofte finner her og der på nettet, gjør meg desillusjonert. Skulle vi ikke være litt mer rause? Bakke hverandre litt mer opp? Og skulle vi bli litt hete i hodet, så kan vi da vel for pokker etterpå si unnskyld eller i hvert fall forsøke å ta det hele med et smil. Si noe sånt dom: 'Ja, ja, jeg vet jeg er litt kjapp i vendingene i blant, men jeg ønsker egentlig alle lykke til med sine forsøk på å få til noe.'

    Tom Egeland er tydeligvis en mann som mestrer kunsten å balansere på både stram og slak line, en fyr som alle liker fordi han (jeg kjenner ham ikke) har dette ikke-aggressive ved seg i det meste han foretar seg inne på en blogg (og sikkert ellers også). Så får det heller være at han selv sier at han i blant velger å si noe positivt om andres arbeid, for å være oppbyggelig, unngå å skape dårlige 'vibber' etc., enn å si noe negativt/devaluerende (ikke sitat, min formulering etter hukommelsen). Så, om du ikke alltid vil få sannheten av ham, så vet du i alle fall at han antakelig vil deg vel. Det er en god begynnelse, spør du meg.

  30. Anonym

    En liten skriveleif i et avsnitt over: Jeg unner selvfølgelig ikke forfattere som lykkes 'min lille misunnelse', jeg unner dem rosen og pengene de inkasserer.

  31. Landgaard

    Noen ord tilbake, Anonym, som ikke er så veldig anonym (kanskje vi kan si Janonym, bare for å ikke være altfor eksplisitte), på denne første ... nei, nest første av det nye årets dager.

    Du nevner to anliggender i din lange kommentar. Det første er din misnøye med selvskrytet og selvforherligelsen visse forfattere gir seg hen til når andre lovpriser det de har prestert, siden du mener at suksess i stor grad er tilfeldig og ekskluderende for alle dem som ikke har vært like heldig med mottagelsen.

    Videre sier du at det på tross av jevnt over god mottagelse for visse forfattere alltid er noen som heller malurt i begeret, og ditt andre anliggende later til å være en misnøye med dette også, dersom kritikken blir for antagonistisk, og det mener du den er blitt, overfor blant andre Jo Nesbø.

    Konklusjonen er vel at du etter ett år som publisert forfatter har mistet piffen litt? At du synes det er en fæl verden der ute, og at det ikke er lett å holde drømmen om suksess og anerkjennelse vedlike under slike forhold? Korriger meg gjerne hvis jeg tar feil. Men hvis jeg har rett: Jeg skjønner deg, du er nok ikke alene.

    Jeg var også frustrert, kanskje litt på grunn av det første anliggendet, men ikke så mye på grunn av nedrakking og slikt. Det var likegyldigheten som plaget meg mest. Jo, jeg hadde jo mine femten dager med berømmelse høsten 2006, men så ble det stille. Den berømmelige sneballen som heter salg, begynte ikke å rulle, og anmeldelsene var stort sett lunkne, med et par hederlige unntak.

    Hvorfor plager ikke nedrakking meg? Når det gjelder krim, som jeg gjerne skriver noen freidige ord om iblant, er det bare å innse én ting: Krim har vunnet. Ikke alle krimforfattere oppnår suksess, men selve genren er tidsåndens høydare. Såkalt seriøs litteratur er skviset ut, med unntak for et knippe bestselgende forfattere som enten er publikumsvennlige nok eller ekstreme nok (all ære til Knausgård for det siste) til å presse seg frem til mediefronten. Siden krim har vunnet publikums hjerter og kritikernes hjerner, er det etter min mening på plass at vi som ikke liker denne situasjonen, starter en brann eller to i rosenes leir, i håp om at krimbølgen flater ut snart. Et par av Roar "Azimut" Sørensens innlegg på Litteraturbloggen har vel hatt til hensikt å vise at mye av krimlitteraturen stilistisk sett er under pari, men dette er også et privat anliggende for ham. Han vil gjerne skrive "litterær krim", men det ville ikke forleggeren hans ha, av kommersielle årsaker. At Sørensen er en brølape som ikke går av veien for å rakke ned på personer i sin utrettelige kamp mot det norske litteraturkartellet, vil kanskje plage noen, men for min del er det helt i orden. Ideen om den pene og ordentlige samfunnsdebatten hvor kun saklig meningsutveksling foregår, er strengt tatt like håpløs som kommunismens grunnidé. Det er følelser i sving her, irrasjonalitet, vi er misunnelige på andres suksess, vi liker ikke trynet på den og den, vi vil gjerne at alle skal kjøpe og like vår bok. Dette handler jo ikke så lite om kampen for tilværelsen.

    Når det gjelder Tom Egeland, en fin fyr på alle måter, har han sin egen lille passiv-aggressiv-sarkastiske måte å ta dem han synes stepper out of line på. Jeg har følt hans skarpe tunge i form av et par lette smikk på fingrene når jeg har blitt obsternasig og laget for mye storm i blogglasset. Jeg tror mannen har en betydelig mengde selvtillit, noe som også gjør at han ikke lar disse misunnelige bajasenes nedrakking og parodiering gå inn på seg. Hvorfor skulle han vel det, bestselgerforfatter som han er? Jeg har også en slags selvtillit og selvironi som gjør meg temmelig upåvirket av nedrakking, selv om jeg bare selger noen få hundre bøker, for jeg har, kanskje gjennom mine Nietzsche-studier, opparbeidet meg en viss perspektiveringsevne som kan oppsummeres i disse Chaplins ord: Sett på nært hold er livet en tragedie, sett på avstand er det en komedie.

  32. Jan-Erik James Knudsen

    Jeg må rette opp et par misforståelser, som muligens har med min egne formuleringer å gjøre. Først vil jeg bare si at det var en ren forglemmelse som gjorde at jeg ikke fikk inn hele navnet mitt (jeg var litt kjapp med å 'trykke' da jeg hadde skrevet ferdig). Ønsket jeg å være anonym hadde jeg jo ikke skrevet inn forfatternavn og debut i teksten. Du 'kjenner' meg jo også for øvrig litt fra Fjesboka.

    At jeg har sett meg litt lei på mye av kritikken mot krim er riktig, men jeg vil samtidig gjerne få si at jeg kan forstå en del av frustrasjonen hos de som ønsker oppmerksomhet rundt sine egne tekster. Som da altså ikke, selvfølgelig, faller inn under krimsjangeren. Men dette å få det norske folk som hele til å lese mer av annen litteratur enn krim, er etter min mening en oppgave som må favne mye videre enn det å kritisere krimforfattere for at de ikke leverer gode nok bøker. For øvrig tenkte jeg ikke spesielt på deg når jeg nevnte kritikken mot krim.

    "Det første er din misnøye med selvskrytet og selvforherligelsen visse forfattere gir seg hen til når andre lovpriser det de har prestert, siden du mener at suksess i stor grad er tilfeldig og ekskluderende for alle dem som ikke har vært like heldig med mottagelsen." Dette blir en litt feil resonnering fra din side, Stian. Mitt poeng var at jeg synes det er har blitt litt vanskelig å forholde meg til de som bruker enkelte utdrag av anmeldelser/ uttalelser i et forsøk på å 'bevise' hvor bra teksten de har skrevet er (ofte i bloggdebatter som bærer preg av kefting og infamiteter), når det samtidig foreligger andre anmeldelser/uttalelser som nyanserer kvaliteten betraktelig (uten at disse sistnevnte selvfølgelig nødvendigvis har 'rett'). Det er som jeg også poengterte noen få mennesker i avisene som skal felle 'dommen' over det en har fått til, og da ... vel, poenget mitt skulle vel komme tydelig nok frem. En liten digresjon: Noen forfattere, inkludert meg selv, er i blant så heldige at vi opplever at de 'sureste' kritikkene ikke blir liggende på nettavisenes side mer enn et år (av for meg uforståelige grunner), mens andre er så heldige at en lunken/dårlig mottakelse i en større avis aldri når nettavisen, bare papirutgaven en gitt dag.

    En annen ting: Jeg vet sjøl ikke så mye om hvem som er regnet som 'vektige' anmeldere i norske aviser, men har fått noen innspill om at 'denne anmeldelsen bør du merke deg; denne anmelderen har en viss tyngde'. Men igjen: For meg dreier det seg, slik jeg ser den hektiske anmelder/mediahverdagen, ofte om at man kan ha litt flaks/uflaks med hvem som plukket opp boka ens når. For øvrig mener jeg absolutt ikke at andres suksess er ekskluderende for de som ikke har fått noen god mottakelse. Nei, nei. Jeg understreket nettopp at jeg klarer å glede meg over andres suksess og unner dem den - i stor grad. Nettopp fordi jeg vet hva for et 'ensomt' yrke/hobby skriving er, og hvor mye en legger ned av arbeid etc. underveis.

    Jeg er helt enig med deg i at man ikke skal gå rundt å være for hårsår på bloggene. Men jeg mener samtidig at en del av det som blir fremført er lavmål og temmelig kontraproduktivt. Men uavhengig av disse sistnevnte bidragene: Jeg tror ikke noen av de kjente krimforfatterne nevnt tidligere av RS tar seg spesielt nær av nedsablingene hans, skulle de komme til å lese dem. Men for å igjen ta Nesbø: Jeg synes det blir veldig mye tunnelsyn når man fokuserer på ett lite avsnitt i begynnelsen av en bok (selv om det brukte avsnittet nok kunne vært skrevet bedre av Nesbø, det er jeg faktisk enig i). Jeg mener Nesbø's forfatterskap må tilnærmes med en mye videre type analyse, og RS er jo så glad i å skrive på blogger (og jeg mener fortsatt at Nesbø skriver drivende godt i mange partier i bøkene sine). Men det er mulig jeg er litt urettferdig mot RS: For alt jeg vet har han allerede skrevet metervis, eller ønsket å skrive metervis om emnet, men får få tilbakemeldinger/liten oppmerksomhet (dere er begge garantert mer orientert om hva som foregår i littblogger rundt om på nettet. Et stort engasjement har han i hvert fall, og det i seg selv kvalifiserer til diplom.

    "Ideen om den pene og ordentlige samfunnsdebatten hvor kun saklig meningsutveksling foregår, er strengt tatt like håpløs som kommunismens grunnidé." Må smile litt her, ja. Nei, denne formen for debatt alene er jeg på ingen måte tilhenger av, til det har jeg altfor mye 'gnist' under overflaten selv. Jeg ønsket imidlertid å si noe om at en del bloggere etter min mening er litt vel uvørne og sarkastiske, og det på en måte som også ofte mangler finesse og humor. Jeg er veldig for finesse og humor. Og en diskusjon rundt hva blogging har blitt til i mange tilfelle på nettet, er jo en diskusjon som har startet for lengst. Kanskje særlig er det mange unge mennesker som kan gå rett i kjelleren i møte med enkeltes infamitet og også åpenlyse trang til å være ondsinnet.

    Til slutt vil jeg gjerne bare få poengtere at jeg ikke er og aldri har vært 'kommunist.' På ingen måte. Ha-ha. Det var muligens heller ikke noe du antydet, men jeg oppklarer nå allikevel misforståelsen først som sist, skulle det foreligge en. Godt nytt år til dere alle, og lykke til med skrivingen!

    Ps. Nei, jeg har ikke mistet 'piffen' som forfatter, men jeg skal innrømme at full jobb ved siden av skrivingen er noe jeg kunne ha tenkt meg var annerledes, særlig fordi jeg liker så j dårlig å sitte stille foran en pc i så mange timer som det blir snakk om, og fordi jeg har så veldig mange andre hobbyer som tar tid. Og en ting til helt til slutt: Jeg synes 'verden der ute' har sine utfordringer, ja, men jeg har definitivt også fortsatt stor tro på den.

  33. Landgaard

    Jada, Jan-Erik, jeg vet jo godt hvem du er. Jeg trodde kanskje du ikke ville gjøre så stort nummer av din identitet og valgte å identifisere deg diskret ved å nevne boktittel og forfatternavn inni teksten.

    Forøvrig har jeg sikkert resonnert feil så det resonerer i bloggveggene. Din lange kommentar bar veldig preg av et tankespinn som måtte fortolkes grundig, og det forsøkte jeg da å gjøre med min "limited decoding ability" (Capt. Thurman, Pearl Harbor).

    Nei, det er vitterlig ikke krimforfatterne som skal henges fordi folk heller kjøper deres bøker enn de "seriøse" forfatternes. Det er vel kanskje noen av oss som snøfter litt når alle disse næringslivsfolkene og kjendisene og journalistene finner ut at det skal skrive bok - og så skriver de en krimbok. For det er det som selger. Altså kan det virke som om det ikke er litteraturen som er viktig, men oppmerksomheten eller pengene. Og puristene blant oss synes jo det er uhyrlig at ikke den ekte, rene litteraturen som skaper helsidesoppslag og storsalg.

    Men i bunn og grunn er det jo leserne og media som skaper trendene. Eventuelt forlagene. Eventuelt bokhandlene. Eventuelt forfatterne. Nei, jeg vet sannelig ikke. Høna og egget.

    Når det gjelder anmeldelser, er jeg ganske tolerant. Jeg synes selv sure kritikker er interessant, og jeg publiserer linker til dem på hjemmesiden min. Når noen anmeldelser er på jordet, kommenterer jeg gjerne det på min egen blogg, men jeg har ikke noe behov for å lage oppstuss om det. For som du sier, anmeldere har mye å gjøre, har en dårlig dag, etc. Og noen ganger forstår de ikke boken særlig godt. Det er greit for meg. Det er langt verre at boken ikke blir anmeldt, at den forglemmes, forskyves, at anmeldelsene kommer et halvt år senere.

    Jeg prøvde ikke å kalle deg kommunist! Jeg mener, de finnes, og jeg klarer å omgås sivilisert med de fleste av dem også, men i denne sammenhengen var det bare en sammenligning.

    Ellers tror jeg vi er ganske godt på linje. Full A4-jobb og jevn skrivning er uhyre vanskelig å få til. Har du hobbyer i tillegg? Hva skal du med dem hvis du er forfatter? 🙂

  34. Jan-Erik James Knudsen

    Ja, du vet, man har slikt at gjøre, man har slikt at føre. Har alltid vært hit og dit, høyt aktivitetsnivå. Kanskje burde jeg holde meg ved pc-en. Nei, da hadde det nok klikket, gitt. Grusom er den, og samtidig så innbydende.

    Publiserte faktisk sjøl en link til den 'infame' anmeldelsen jeg nevnte (på hjemmesiden min), men fjernet den etter et halvt år eller så. Heldigvis lærte jeg å le av den til slutt (tror jeg, i hvert fall). Tarald Aano, Stavanger Aftenblad, skriver salmer og holder andakter (digresjon det der antakelig). Mener også at krimsjangeren må fornyes og er stort sett sur hele tida er mitt inntrykk. Jeg skal ikke påstå det, men jeg sitter med en bestemt følelse av at han hadde 'slagside' fordi jeg skrev tendensiøst om amerikanske neonkonservative Israel-venner innenfor politikk etterretning(selv om Israel aldri ble nevnt med et ord av meg i boka). Én ting var ellers at han skrev at det eneste han gledet seg over ved boka var tanken på at noen hadde sittet og brukt masse tid på den, verre var det at han faktisk røpet et sentralt spenningselement langt ute i handlingsforløpet i boka. Det var det som virkelig gjorde meg forbanna. Og han fanget meg samtidig i en Catch22: Jeg kunne ikke skrive et gjensvar om det, for da risikerte jeg at akkurat dette hovedelementet ble røpet for enda flere. Hvis det skulle komme en virkelig debatt ut av det, og evt bli plukket opp av en eller flere større aviser. Men den der har jeg hele tida virkelig hatt lyst til å gi ham et skikkelig tupp i ræva for.

    Vi snakkes. 🙂

  35. Tilbaketråkk: Ayn Rand, arketypene og idealismen | Hvert ord er en fordom II

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.