Hopp til innhold

Feige forfattere?

-- Norske samtidsforfattere er døve og blinde for det som skjer ute i verden, hevder Bergljot K. Nordal (31), som har gjennomført en større studie av samtidsromaner.

Det melder ABC Nyheter i dag. Og jeg siterer faktaboksen:

Anniken Løvdal (34) og Bergljot K. Nordal (31) har gjennomført en litteratursosiologisk studie av samtidslitteraturen i masteroppgaven «Norske romaner - modernitetssmerte eller navlelo». De to har undersøkt hva norske romandebutanter om, hva de etablerte forfatterne skriver om, hvilke sosiale miljø som beskrives i norske samtidsromaner, og ikke minst om norske romaner kan sies å ha noen funksjon i samfunnet.

Deres studie viser at en stor del av den norske samtidsromaner er selvbiografisk og selvframstillende, der forfatteren enten bruker sin egen biografi eller gjerne også sitt eget navn i fiksjonen.

Min første tanke var at jeg ville lese denne masteroppgaven. Sjekket Bibsys og Universitetsbiblioteket i Oslo, men det er bare en knapp uke siden oppgaven ble ferdig, så jeg er kanskje tidlig ute. Interessant at media også var det. Kontakter, kontakter.

Til og med jeg nevnes i artikkelen, som en av 2006-debutantene:

Over en fjerdedel av utvalget til Nordal og Løvdal inneholder en eller annen form for selvbiografiske trekk.

Dette gjaldt blant annet Lars Saabye Christensens «Sirkus», Hanne Ørstaviks «Kallet - romanen», Thure Erik Lunds «Inn», Tor Obrestads «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» og Ari Behns «Entusiasme og raseri».

Også debutantene Cecilie Gamst Berg, Stian M. Landgaard og Frank Lande bruker biografien sin i bøkene.

Problemet er, ifølge Nordal, tofold:

1) De norske samtidsforfatterne er "døve og blinde og har ingen følere utover, bare innover i seg selv". De selvbiografiske trekkene tar plassen til alle de viktige tingene som skjer i verden, krigen i Afghanistan, osv.

Imidlertid er det ikke selvbiografismen i seg selv som gir norsk litteratur nådestøtet, for "selvreflekterende litteratur kan fungere som en kollektiv bevissthet og si noe om oss som lever i dag". Det er imidlertid ikke en ære Nordal levner norsk samtidslitteratur:

2) En selvbiografisk roman berører ikke leserne uten å "våge å risikere noe". Forfatterne må risikere å "stille seg selv i et dårlig lys" for at litteraturen skal bli interessant. Det verste er angivelig at forfatterne skjuler seg i fiksjonen, insisterer på at de skriver romaner, og at tekstene deres både er sanne og usanne. Nordal trekker frem to eksempler.

Hanne Ørstaviks gamle venninne Solveig Østrem gikk ut i Samtiden og hevdet at hun ble brukt som modell for flere av Ørstaviks romanfigurer. Likeledes ble Nikolaj Frobenius' roman Teori og praksis, av forlaget lansert som en "løgnaktig selvbiografi", angrepet for måten han fremstilte tettstedet Rykkin på; flere personer hevdet dessuten at de kjente seg igjen i boken. Både Ørstavik og Frobenius hevdet at de skrev romaner og ikke trengte å stå til ansvar for at leserne øynet likhetstrekk mellom virkelighet og fiksjon.

Ifølge Nordal burde forfatterne heller gå i clinch med leserne når de blir konfrontert med spørsmålet: "Er det du skriver, sant eller usant?" De burde si rett ut: "Ja, dette er sant." Eller: "Dette er løgn." Da mener hun litteraturen vil ha en virkning, og konkluderer:

"Vi trenger mer vågale forfattere, som tør gå inn i diskusjoner med lesere som er uenig i litteraturen deres."

Mon det, tenker jeg.

Og jeg vil så absolutt lese denne masteroppgaven før jeg hopper til fasttømrede konklusjoner. Mitt eneste grunnlag er artikkelen, så det får holde til enkelte preliminære konklusjonssprang.

For hvordan kan man egentlig være "uenig" i litteraturen en forfatter har skapt? Menes det måten litteraturen fremstiller virkeligheten på?

Jeg hadde en "fiktiv" kateket med i min egen "selvbiografiske" debutroman. En "virkelig" kateket hevdet seg identifisert i teksten og krevde forlaget for en forklaring på hva min uforskammede fremstilling skulle bety. Kateketen antydet rettslig forfølgelse av saken ved å bemerke at brevet også var sendt til advokat. Det er imidlertid en kjent sak at det er svært vanskelig å påvise ærekrenkelser og injurierende påstander når det er tale om en roman befolket av angivelig fiktive karakterer (selv om bare et navn er forandret). Forlaget mitt sendte dermed kateketen et skriv med en kort forklaring på hvorfor en slik fiktiv kateket syntes påkrevet av teksten og ikke var ment som noen nidningsdåd mot virkelige kateketer. Etter det ble stille. Julefreden senket seg vel over kateketen som over oss andre.

Men hva skulle jeg gjort, ifølge Nordal? Skulle jeg sagt: "Ja, selvsagt var jeg ute etter å ramme deg, din møkka-ka-ka-kateket?" Hadde det vært vågalt? Hadde jeg med dette demonstrert at jeg var villig til å nå ut til mine lesere og diskutere med dem? Kanskje det endatil hadde blitt rettssak, medieoppmerksomhet og -- noe som Nordal ser ut til å mislike - flere solgte bøker? Og endatil ville ikke min påstand vært sann. Personlig ante jeg ikke hvem kateketen var, men en venn av meg hadde flere år tidligere skrevet en kort e-post hvor han fortalte om en dåpssamtale med en kateket. Den beskrivelsen satt igjen hos meg da jeg i romanen skildret to venners prat om en dåpssamtale.

Til syvende og sist bunner denne debatten i hvorvidt man synes litteraturen skal stå på egne ben, som selvstendige kunstverk, eller om litteraturen skal være et vedheng til forfatteren, avhengig av dennes kommentarer og debattvillighet om verket. Etter min mening må det være opp til forfatteren selv å avgjøre hvorvidt han mener et verk trenger ytterligere drahjelp. Personlig synes jeg en bok skal tale for seg. Derfor svarer jeg unnvikende når intervjuere spør meg hva som er sant og usant. Jeg ser intet poeng i å skrike ut at jeg har basert professor Berggrav på professor Gravberg. Av og til er jeg selv usikker på hva som er fakta og fiksjon, og jeg synes ikke slik informasjon nødvendigvis gjør en bok bedre eller mer interessant. Snarere bidrar den jo til å tabloidisere litteraturen, hvilket synes å være stikk i strid med hva Nordal ønsker.

Det er som om man vil ha det til at fiksjon er mindre verdifullt enn fakta, at poenget med å lese romaner er å trenge gjennom all den fiktive staffasjen og finne frem til konkrete fakta -- istedenfor å betrakte romanen som en større sannhet hevet over trivielle sannheter og løgner.

Men så er det dette problemet med at man skriver selvbiografisk.

Jeg skjønner så inderlig godt kritikken. Å stirre inn i sin egen navle, uansett hvor dyktig man er til å turnere språket, vil etterhvert bli langtekkelig for den godeste leseren. Det virker jo som om det er krimlitteraturen som har tatt utfordringen med å bringe oss nervepirrende og "viktige" historier om arabiske terrorister og russisk mafia, mens den såkalt seriøse skjønnlitteraturen er fornøyd med å skildre en ung, misforstått mann sittende på sin hybel mens han stirrer på navlen sin og funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende.

Nå har jeg ikke lest så mange bøker fra året 2006 som Nordal og Løvdal har. Strengt tatt kan jeg bare snakke for meg selv. (Jeg lurer fremdeles på hva som står om meg i masteroppgaven deres. Kanskje jeg til og med omtales gjennom et helt avsnitt.) Min roman omhandler sant å si en ung, misforstått mann. Han sitter ikke så mye på hybelen sin. Han stirrer heller ikke på navlen sin eller funderer på hvorfor livet hans ikke er mer spennende. Faktisk er livet hans ganske spennende -- intellektuelt, seksuelt, familiært og akademisk.

Men ung, misforstått mann, ja. Er det egentlig så rart? Hvorfor blir man forfatter, hvis det ikke er fordi man føler seg misforstått på et eller annet plan? Joda, noen har sikkert det alibiet at de bare vil fortelle spennende historier. Da havner de kanskje i krimgenren eller noe lignende. Men den såkalt seriøse skjønnlitteraturen handler jo nettopp om mennesket. Og ett sted må man begynne, i hvert fall når man er ung. Det er naturlig å begynne med seg selv. Hvordan kan det forventes at en ung jypling som ennå ikke kjenner seg selv, skal begynne å skrive fornuftig og innsiktsfullt om Afghanistan?

Jeg entrer mental fosterstilling hver gang jeg hører unge politiske brushoder skvaldre i vei om verdens store politiske utfordringer som om alle problemer løste seg bare vi handlet etter visse lettfordøyelige slagord. "USA ut av Irak!" skriker en stor del av venstresiden. Bare fordi ... eh, ja, fordi USA er teite, lissom, de har jo ikke noe i Irak å gjøre. Det er de som mener mangt og meget om hvordan verden bør se ut, og de elsker å bygge luftslott høyt hevet over virkeligheten og ikke minst seg selv. Hvordan kan man overhodet begynne å forstå terrorisme, fundamentalisme, etc., etc., hvis man ikke engang forstår menneskenaturen? Hvis man ikke engang forstår seg selv?

Den "selvbiografiske" romanen er et forsøk på å forstå seg selv. Et spedt, kanskje fånyttes forsøk i de fleste tilfeller. Men det er i det minste en langt mer sober start enn å leke bajas på verdensarenaen. Alt skal ikke være lettvint underholdning om "verdens store problemer".

Facebook

19 kommentarer til “Feige forfattere?

  1. grenseløs

    Jeg er så absolutt enig i at forfattere som har blitt utgitt av etablerte forlag mangler kontakt med virkeligheten...

    Det er slevsagt fordi forlagene har den samme mangelen, og fordi det som blir utgitt gjerne må bygges over den samme, kjedelige malen for å bli utgitt.

    Resultatet må bli slett, ikke bare på de områdene som påpekes her, men på nær sagt samtlige.

  2. Oda

    Jeg ler meg ihjel når jeg hører synsere ønske seg internasjonal storpolitikk i norske debutantromaner. Det kunne de sikkert fått, men jeg tviler på at det ville ha endret verden eller blitt «viktigere» og «bedre» litteratur. Det er som de går utfra at det ikke finnes problemstillinger innad i vårt eget samfunn (gjerne på mikro/mesonivå) som både er av politisk og allmenngyldig interesse. Det blir ikke nødvendigvis navlelo selv om forfattere beskriver miljøer de har førstehånds kjennskap til. Snarere tvert imot. Faktisk erfaring kan gjør det lettere å gå utover rene klisjéer.

  3. grenseløs

    Det er vel ikke snakk om internasjonal storpolitikk egentlig, bare at fortellere ser opp fra sin egen nesetipp og utenfor sin egen andedam. Vi har hatt altfor mange sosialrealistiske (urealistiske) romaner. Det er faktisk ikke så veldig mye interessant på skrive om i Norge, så et internajsonalt perspektiv er i sannhet nødvendig, selv om de forsøkene på beskrivelse av «internasjonal storpolitikk» ikke er stort bedre når man ser på det som er utgitt. Det er temmelig skrale greier.

  4. Nagel

    Først vil jeg si at dette er et godt innlegg. Det er interessant.

    Når jeg hever blikket, ser jeg både innlegget og Olas kommentar. Og begge ser ut til å bekrefte konklusjonen i den omtalte masteravhandlingen.

    Her tror jeg kjernen ligger:

    "Men ung, misforstått mann, ja. Er det egentlig så rart? Hvorfor blir man forfatter, hvis det ikke er fordi man føler seg misforstått på et eller annet plan?" - skriver Stian.

    Hvordan kan litteraturen IKKE bli navlebeskuende hvis dette er motivasjonen for å skrive? Få ting er mer navlebeskuende enn en handling motivert av en følelse av å være misforstått. Jeg vil si at motivasjonen for å skrive bør at man har noe å _formidle_ - som på et eller annet vis er universelt, noe leseren kan identifisere seg med, bli beveget av eller lære av. Eller kanskje tre ting på en gang.

    Kanskje bør man ikke skrive om forelskelsen det aldri ble noe av da man var 17, eller sorgen over en tapt far i fjor eller frustrasjonen over at man ikke blir forstått. Andres følelse av misforståtthet er fantastisk kjedelig lesning.

    Norsk samtidslitteratur synes å stå i skarp kontrast til tidligere norsk litteratur. Idag er mange av bøkene på et slikt mikronivå at de fremstår som maur man ikke merker at man tråkker ned i asfalten på vei til trikken om morgenen. For meg kjennetegnes ofte en god bok av at den formidler noe almengyldig, noe som gir mening for meg i mitt liv.

    Kanskje er norske forfattere idag og deres mest hardbarkede fan en hel gjeng med misforståtte stakkarer som får nettopp noe slikt ut av bøkene - siden leserne er akkurat like misforstått som forfatterne.

  5. Ante

    Jeg synes Stian skriver et veldig godt innlegg her, med flere gode argumenter. Blandt annet disse;
    "Det er naturlig å begynne med seg selv. Hvordan kan det forventes at en ung jypling som ennå ikke kjenner seg selv, skal begynne å skrive fornuftig og innsiktsfullt om Afghanistan?"

    "Jeg entrer mental fosterstilling hver gang jeg hører unge politiske brushoder skvaldre i vei om verdens store politiske utfordringer som om alle problemer løste seg bare vi handlet etter visse lettfordøyelige slagord. “USA ut av Irak!” skriker en stor del av venstresiden. Bare fordi … eh, ja, fordi USA er teite, lissom, de har jo ikke noe i Irak å gjøre."

    "Den “selvbiografiske” romanen er et forsøk på å forstå seg selv. Et spedt, kanskje fånyttes forsøk i de fleste tilfeller. Men det er i det minste en langt mer sober start enn å leke bajas på verdensarenaen. Alt skal ikke være lettvint underholdning om “verdens store problemer”.

    Nagel skriver i sin kommentar;
    Jeg vil si at motivasjonen for å skrive bør at man har noe å _formidle_ - som på et eller annet vis er universelt, noe leseren kan identifisere seg med, bli beveget av eller lære av. Eller kanskje tre ting på en gang.

    Stians roman oppfyller alle disse kravene, uten tvil. Desuten skal det veldig veldig mye til før man ikke lærer noe av andre mennesker, uansett hvor navlebeskuende de måtte være. Hvis alle skulle skrive bøker over samme lest, så ville i alle fall litteraturen blitt veldig kjedelig.

    Desuten sier Stian noe veldig klokt i innlegget sitt;
    "Til syvende og sist bunner denne debatten i hvorvidt man synes litteraturen skal stå på egne ben, som selvstendige kunstverk, eller om litteraturen skal være et vedheng til forfatteren, avhengig av dennes kommentarer og debattvillighet om verket. Etter min mening må det være opp til forfatteren selv å avgjøre hvorvidt han mener et verk trenger ytterligere drahjelp. Personlig synes jeg en bok skal tale for seg."

    "Personlig synes jeg en bok skal tale for seg". Yppelige ord fra en forfatter. Alt for mange forfattere i dag selger bøkerne sine fra fremsiden av Se og Hør og aviser. Det er personen bak bøkene som selger, ikke det forfatteren skriver.

  6. Nagel

    Ante: Jeg er grunnleggende enig i at en bok bør stå på egne ben og tale for seg. Jeg er også helt enig i at forfattere som selger "seg selv", fremfor å selge boken, er en forbannet uting. Dette er vesentlige årsaker til at jeg synes innlegget er bra. Jeg presiserer for ordens skyld at jeg ikke i mitt innlegg mente å hevde at jeg var enig i avhandlingsforfatternes oppfatning av Stians bok som navlebeskuende.

    At jeg ikke er bokens største fan, har jeg aldri lagt skjul på, men det har andre årsaker. 🙂 Dessuten er det off topic.

    Jeg opprettholder mitt hovedpoeng, og det er at navlebeskuelse er et dårlig utgangspunkt for å skrive gode bøker.

    Det later til at "den harde kjerne" innen norsk litteratur går i forsvarsmodus når de utsettes denne kritikk, kanskje nettopp fordi de fleste av dem tar utgangspunkt i sin egen følelse av utilstrekkelighet når de tar pennen fatt. Jeg kan bare håpe at ikke alle lar seg overbevise av de andres forsikringer om at navlebeskuelse er digg.

  7. Ante

    Hei Nagel.
    At navlebeskuelse er et dårlig utgangspunkt for å skrive gode bøker, er helt sikkert helt rett. Desverre kan jeg ikke legge annen argumentasjon til grunn for mine meninger, enn mine egene synsinger og meninger. Har desverre veldig liten teori og kunnskap å legge til grunn, når jeg sier at jeg kan godt like navlebeskuende bøker. Men som sagt, kun mine egne meninger det.
    Å gå i diskusjon om god og dårlig litteratur har jeg desverre ikke kunskap til, men brukte bare ditt sitat til å fortelle at Stians bok for min del står til disse kriteriene. Hva det gjør for andre, har jeg desverre ingen rett til å uttale meg om og overlater det glatt til dem med rette kunnskaper.

    Ville bare enkelt og greit benytte anledningen til å skryte litt av Stians bok, som jeg personlig synes er en helt yppelig bok. Den fikk meg i alle fall til å legge bort Bjørneboe, en forfatter jeg setter stor pris på.

    En god påske til deg Nagel og til Stian.

  8. Stian M. Landgaard

    I etterkant god påske til deg også, Ante. Og takk for den fine anmeldelsen av min bok. Jeg skrev en kommentar der borte nettopp. Som nevnt i samme kommentar, har jeg vært utenlands et par uker, uten nettilgang.

    Forøvrig er det fint at det oppstår små diskusjoner her iblant, på tross av at bloggen oppdateres lite for tiden. Dette skyldes egentlig ikke annet enn prioritering av tid og krefter. Romanskrivning turde gå foran bloggskrivning.

    Jeg hadde personlig trodd at det skulle bli en større offentlig debatt i kjølvannet av masteroppgaven "Norske romaner", men kanskje er det litt som Nagel sier: Dette vil ikke den litterære offentligheten vedkjenne seg, dette må forties. Få Forfatterbloggen har det riktignok vært litt diskusjon rundt problemstillingen, ennskjønt de fleste later til å ta forfatterne i forsvar. Det gjør forsåvidt til en viss grad jeg også, samtidig som jeg skjønner kritikken.

    Vel, dette ble en metakommentar; jeg tror jeg har sagt nok i hovedinnlegget.

  9. Tilbaketråkk: Stian M. Landgaard » Bloggarkiv » Om å lese og skrive selvbiografisk … eller la være

  10. Ken Jensen

    Har nettopp lest dette blogginnlegget på nytt, Stian, og vil gjerne si noen ord i den forbindelse.

    Det overrasker meg at du, etter eget utsagn, begynte å skrive fordi du følte deg misforstått. For min del ønsket jeg å fortelle gode historier, og det gjør jeg ennå, samt bidra med oppbyggende, opplysende litteratur. Jeg er enig i det meste Nagel sier ovenfor, men jeg er ikke enig i at navlebeskuelse nødvendigvis er et dårlig utgangspunkt. Det kan faktisk være en ypperlig startgrop. Det som teller, subjektivt, for meg, er hvorvidt boken griper meg på et eller annet plan. Perspektiver, innsikt, underholdning. Tre fine ord. Bør være med i en god bok, men ingen betingelse. Det eneste jeg forlanger av en bok, er at den gir meg noe, at jeg sitter igjen med noe etter å ha lest den (og da tenker jeg ikke på en følelse av at jeg har kastet bort tiden min).

  11. Landgaard

    Jeg skisserer vel opp et slags skille, Ken, mellom dem som skriver fordi de vil fortelle gode historier, og dem som skriver fordi de føler seg misforstått. Egentlig tror nok det finnes mange forskjellige grunner til at folk vil skrive, så dette er nå bare spekulasjoner, men er det virkelig å fortelle gode historier som er din dypeste beveggrunn for å skrive? Er det ingen demoner du vil drive ut gjennom å skrive? Er det ikke noe du vil bevise? Et eller annet høyst personlig og egoistisk du vil oppnå?

    Når jeg sier at jeg skriver fordi jeg føler meg misforstått, mener jeg ikke bare misforstått av omverdenen, men også av meg selv. Jeg skriver fordi det er visse ting som ikke henger på greip, enten med meg selv eller med samfunnet eller med verden. Skrivningen blir en måte å forstå dette på, et slags strukturerende hjelpemiddel plassert inn i en kaotisk virkelighet.

    Dette utelukker ikke at jeg vil fortelle gode historier. Jeg vil fortelle gode historier nettopp fordi de kan tjene til å få grep om virkeligheten. Men for å kunne få grep om virkeligheten må man begynne med seg selv. Jeg innser at jeg ikke har svart på Nagels kommentar, og dette blir like mye et svar til ham.

    Hva vil det si at man har noe å formidle? Noe almengyldig som gir mening for andre? Nagel får det til å virke som om det er noe man må skue ut i den store verden for å finne. Men hva skulle det være? Alle almengyldige problemstillinger bunner i individuelle problemstillinger. De begynner som en idé hos et bestemt menneske. De ligger ikke bare ute på gaten og slenger, hvor alle kan se dem klart og tydelig og ta fatt i dem.

    Imidlertid skal det ikke underslås at det navlebeskuende i seg selv ikke er nok. Man må begynne der og arbeide seg utover. Likevel er det ikke alle som klarer å løfte blikket tilstrekkelig, ikke alle har noe almengyldig å formidle. Spørsmålet er bare hvorfor og hvordan man skal formidle noe hvis man ikke først har et problem med et eller annet, gjerne med sin egen navle.

  12. Ken Jensen

    Jeg skriver ikke bare fordi jeg vil underholde, men fordi jeg ønsker å si noe om verden. Mest derfor. Jeg vil underholde samtidig som jeg driver med folkeopplysning (herunder astrallære, som kanskje er min hovedoppgave), jeg ønsker å underholde mens jeg griper fatt i problemstillinger som opptar meg, gjerne av kontroversiell art. Jeg vil være en ny Bjørneboe, en ny Sandemose. En som kan skrive både sludder og samfunnskritikk.

  13. Ken Jensen

    Stian: Ja og nei. Jeg ønsker ikke lenger å sjokkere; slikt er en novises våpen, en tåpes innfall. Men jeg ønsker fremdeles å få flere menn til å lese bøker, jeg ønsker fremdeles å si noe om det samfunnet jeg lever i, jeg har et brennende behov for å rette min litterære pekefinger mot ting som opptar meg. Sånn sett er det lite som har forandret seg. Metodene er dog mer raffinerte, arsenalet er større.

    Det som er annerledes, er at jeg er fylt av en større kjærlighet enn før. Til livet, til omgivelsene. Til meg selv. Til litteraturen. Jeg er ikke så selvdestruktiv som før. Jeg vil leve. Jeg vil skrive. Jeg vil elske. Jeg vil skape.

    Hva vil jeg skape?

    En ideell utgave av virkeligheten på den ene side, og en refleksjon av den reelle virkelighet på den andre side. Jeg vil altså både beskrive verden slik den burde være - og verden slik den er. Både som separate størrelser og som en omvendt helhet.

    Selve kjernen av samfunnskritikk er jo nettopp å mislike verden slik den er, og ytre et ønske om å forandre på den. Og der er vi brått inne på vår innledningsvise polemikk, Stian. Vi er nok ikke så ulike når det kommer til stykket.

  14. Landgaard

    På overflaten tror jeg vi deler flere av de samme visjonene, Ken, om samfunnskritikk, idealisme, realisme og så videre.

    Astrallæren skal du imidlertid få ha i fred.

    (Ikke egentlig, jeg akter selvsagt å parodiere den til alle sølvtrådene i de majestetiske tekstilene ryker, og keiseren står naken igjen.)

  15. Ken Jensen

    (Jeg ser frem til at den parodien blir publisert på Internett to måneder før boken lanseres. Jeg skal gjøre mitt beste for ikke å ta en Roar Sørensen. Håh-håh!)

  16. Tilbaketråkk: Historien bak historien: Hvordan mine to romaner … | Hvert ord er en fordom II

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.