Hopp til innhold

9

Onsdag 2. oktober holdt min tyske kollega Karin Nohr og jeg en felles opplesning i Bad Berleburg, en liten by i Nordrhein-Westfalen. Hun leste fra sin nylig utgitte roman Kieloben, som fremstiller en tysk-norsk familiehistorie med røtter i den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig. Jeg leste fra Hvit rose, et romanprosjekt jeg har holdt på med siden 2017. Jeg hadde oversatt første kapittel fra romanen med litt morsmålstysk hjelp fra Karin Nohr.

Foto: Guido Schneider / Siegener Zeitung.

Avisen Siegener Zeitung har laget en liten reportasje fra evenementet. Ved å trykke på bildet kommer man til den tyske artikkelen. For mine ikke-tyskspråklige lesere har jeg (med tillatelse fra Siegener Zeitung) oversatt artikkelen under: … fortsett å lese «Opplesning i Bad Berleburg»

Facebook

Trykk på bildet for større versjon.

Onsdag 26. juni holdt jeg et foredrag om norsk virkelighetslitteratur og litterær selvfremstilling ved Universitetet i Münster, hvor de har et eget fagområde for skandinavistikk. Foredraget inngikk i norskundervisningen innenfor rammen av en dobbelttime. Det var kanskje 20-30 studenter til stede, de fleste relativt unge. I tillegg var det læreren deres, Magnus Enxing, som hadde invitert meg, og som selv har tilbragt deler av studietiden i Tromsø, samt en eldre dansk herre som hadde vært dansklærer ved instituttet inntil han gikk av med pensjon. Et ganske godt oppbud, alt tatt i betraktning. … fortsett å lese «Rapport fra Münster»

Facebook

5

Onsdag 26. juni skal jeg foredra for tyske nordiskstudenter ved Universitetet i Münster. Plakatmakerne har brukt et av mine offisielle forfatterportretter fra 2006, så det føles nesten som om jeg sender en yngre utgave av meg selv opp på scenen.

Facebook

2

Bekjenneren i Berlin

(Eller: «Om å bli førti år»)

Stian M. Landgaard, Berlin, oktober 2018

Et dybdeintervju av John Helliesen Øybø

For ti år siden besøkte jeg Tromsø for å intervjue forfatteren Stian M. Landgaard. Det ble en lang samtale som pompøst nok fikk overskriften "Tuktemesteren fra Tromsø". Landgaard fylte tredve år på den tiden, og denne måneden fyller han førti. Ved en tilfeldighet leste jeg en artikkel på Vagants nettsider tidligere i sommer og oppdaget at det var han som hadde oversatt den fra tysk. Jeg hadde nemlig glemt ham fullstendig, men så snart jeg så navnet, mintes jeg intervjuet jeg gjorde med ham på Café Sånn i Tromsø i oktober 2008. Jeg fant det frem, leste det på nytt, googlet forfatteren og fikk bekreftet mine mistanker: Han hadde ikke utgitt flere bøker siden debuten i 2006.

Det sies at halvparten av dem som debuterer skjønnlitterært, aldri kommer med bok nummer to. Hvorfor er det slik? De fleste forfattere jeg har snakket med, hadde flere utgivelser bak seg og kunne ikke huske at det var noen kneik de måtte over mellom debuten og andreboka. Det er sjelden vi får høre om dem som gled inn i forglemmelsen etter én bok. Det tenkte jeg å rette på. Så jeg gjorde meg i stand til å ta en ny Tromsø-tur, gledet meg faktisk til å besøke den forblåste øya mellom fjell og sund. … fortsett å lese «Bekjenneren i Berlin»

Facebook

5

BEFORE THE LAW

Before the law sits a gatekeeper. To this gatekeeper comes a man from the country who asks to gain entry into the law. But the gatekeeper says that he cannot grant him entry at the moment. The man thinks about it and then asks if he will be allowed to come in sometime later on. “It is possible,” says the gatekeeper, “but not now.” The gate to the law stands open, as always, and the gatekeeper walks to the side, so the man bends over in order to see through the gate into the inside. When the gatekeeper notices that, he laughs and says: “If it tempts you so much, try going inside in spite of my prohibition. But take note. I am powerful. And I am only the lowliest gatekeeper. But from room to room stand gatekeepers, each more powerful than the last. I cannot endure even one glimpse of the third.” The man from the country has not expected such difficulties: the law should always be accessible for everyone, he thinks, but as he now looks more closely at the gatekeeper in his fur coat, at his large pointed nose and his long, thin, black Tartar’s beard, he decides that it would be better to wait until he gets permission to go inside. The gatekeeper gives him a stool and allows him to sit down at the side in front of the gate. There he sits for days and years. He makes many attempts to be let in, and he wears the gatekeeper out with his requests. The gatekeeper often interrogates him briefly, questioning him about his homeland and many other things, but they are indifferent questions, the kind great men put, and at the end he always tells him once more that he cannot let him inside yet. The man, who has equipped himself with many things for his journey, spends everything, no matter how valuable, to win over the gatekeeper. The latter takes it all but, as he does so, says, “I am taking this only so that you do not think you have failed to do anything.”  During the many years the man observes the gatekeeper almost continuously. He forgets the other gatekeepers, and this first one seems to him the only obstacle for entry into the law. He curses the unlucky circumstance, in the first years thoughtlessly and out loud; later, as he grows old, he only mumbles to himself. He becomes childish and, since in the long years studying the gatekeeper he has also come to know the fleas in his fur collar, he even asks the fleas to help him persuade the gatekeeper. Finally his eyesight grows weak, and he does not know whether things are really darker around him or whether his eyes are merely deceiving him. But he recognizes now in the darkness an illumination which breaks inextinguishably out of the gateway to the law. Now he no longer has much time to live. Before his death he gathers up in his head all his experiences of the entire time into one question which he has not yet put to the gatekeeper. He waves to him, since he can no longer lift up his stiffening body. The gatekeeper has to bend way down to him, for the difference between them has changed considerably to the disadvantage of the man. “What do you want to know now?” asks the gatekeeper. “You are insatiable.” “Everyone strives after the law,” says the man, “so how is it that in these many years no one except me has requested entry?” The gatekeeper sees that the man is already dying and, in order to reach his diminishing sense of hearing, he shouts at him, “Here no one else can gain entry, since this entrance was assigned only to you. I’m going now to close it.”

Written by Franz Kafka, 1915.

Translation by Ian Johnston, 2009. Used with permission.

Facebook