Hopp til innhold

En beretning for et akademi

Franz Kafkas fortelling «Ein Bericht für eine Akademie» ble første publisert i 1917 i tidsskriftet Der Jude.

Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert i Game of Life III: Juliusvariasjonene. Sigurd Tenningen (red.) og Jan Freuchen (red.). Kristiania Kunsthall, juni 2016. Boken kan kjøpes hos Audiatur.

 

Franz Kafka

En beretning for et akademi

Høye herrer i akademiet!

Dere beærer meg ved å oppfordre meg til å levere inn en beretning til akademiet om mitt tidligere liv som ape.

Franz Kafka i 1923.

I denne forstand kan jeg dessverre ikke etterkomme oppfordringen. Nærmere fem år skiller meg fra apetilstanden, en tid som kanskje virker kort målt etter kalenderen, men som er uendelig lang å galoppere gjennom, slik jeg har gjort, noen strekninger ledsaget av fortreffelige mennesker, råd, applaus og orkestermusikk, men i grunnen alene, for alle ledsagere holdt seg – hvis vi skal videreføre dette bildet – langt unna gjerdet. Denne prestasjonen hadde vært umulig dersom jeg egenvillig hadde holdt fast ved mitt opphav, ved minnene om ungdommen. Nettopp å gi avkall på enhver egenvilje var det høyeste bud jeg hadde pålagt meg selv; jeg, en fri ape, underkastet meg dette åket. Men dermed lukket minnene seg også stadig mer for meg. Om tilbakereisen, hvis menneskene hadde villet det, først åpnet seg for meg gjennom den store porten som himmelen danner over jorden, ble denne porten i takt med min frempiskede utvikling stadig lavere og smalere; jeg følte meg mer vel og mer inkludert i menneskenes verden; stormen fra min fortid som blåste meg i ryggen, avtok; i dag er det bare et vinddrag som svaler hælene mine; og hullet i det fjerne som det kommer fra, og som jeg en gang kom fra, er blitt så lite at jeg, hvis kreftene og viljen overhodet hadde strukket til for å løpe tilbake dit, måtte ha flådd pelsen av kroppen for å komme meg igjennom. For å snakke åpent – selv om jeg gjerne snakker i bilder om disse tingene – for å snakke åpent: Deres apetilstand, mine herrer, såfremt dere har noe slikt bak dere, kan ikke stå dere fjernere enn min står meg. Men på hælen kiler den enhver som vandrer her på jord: både den lille sjimpansen og den store Akilles.

Men i smaleste forstand kan jeg kanskje likevel besvare deres henvendelse, og jeg gjør det sogar med stor glede.

Det første jeg lærte, var å håndhilse; håndhilsning viser åpenhet; måtte i dag, hvor jeg står på høydepunktet av min løpebane, også den åpne tale slutte seg til denne første håndhilsningen. Talen vil ikke bibringe akademiet noe vesentlig nytt, den vil stå langt tilbake for det man har forlangt av meg, og som jeg med min beste vilje ikke kan fortelle – men den skal i hvert fall vise hvilken retningslinje en tidligere ape fulgte da han trengte inn i menneskenes verden og slo seg ned der. Likevel hadde jeg ikke engang våget å fortelle om det bagatellmessige som følger, dersom jeg ikke hadde vært sikker på meg selv, og min stilling på alle store varietéscener i den siviliserte verden ikke hadde vært befestet til det urokkelige:

Jeg stammer fra Gullkysten. Hvordan jeg ble fanget, vet jeg kun via det andre har fortalt. En jaktekspedisjon fra firmaet Hagenbeck – med lederen har jeg forøvrig tømt mang en god flaske rødvin siden da – lå på post i strandkrattet den kvelden jeg løp sammen med en flokk for å drikke. Man skjøt; jeg var den eneste som ble truffet; jeg fikk to skudd.

Ett i kinnet; det var ufarlig, men etterlot et stort, hårløst, rødt arr som gav meg det motbydelige, helt og holdent upassende navnet Rødepetter, formelig oppfunnet av en ape, som om bare den røde flekken på kinnet skilte meg fra det nylig kreperte, til dels kjente, dresserte apedyret Petter. Dette som et apropos.

Det andre skuddet traff meg på undersiden av hoften. Det var alvorlig, det er skyld i at jeg fortsatt halter litt i dag. Nylig leste jeg i en artikkel skrevet av en eller annen av de titusener av sjarlataner som legger ut om meg i avisene: Min apenatur er ennå ikke fullstendig undertrykt; beviset på det er at når jeg får besøk, har jeg en forkjærlighet for å dra av meg buksene og vise hvor det ene skuddet traff. Den fyren skulle ha fått plaffet bort hver eneste lille finger på sin skrivehånd. Jeg, jeg får dra av meg buksene for hvem jeg måtte ønske; der vil man ikke finne annet enn en velpleid pels og arret etter et – la oss her til et bestemt formål velge et bestemt ord, som imidlertid ikke vil misforstås – arret etter et skjendig skudd. Alt ligger åpent i dagen; intet skal skjules; når det gjelder sannhet, gir alle storsinnede avkall på de aller fineste manerer. Om den skribenten derimot hadde dratt av seg buksene når han fikk besøk, ville det ha betydd noe annet, og jeg vil la det gjelde som et tegn på fornuft at han ikke gjør det. Men da må han med sitt sarte sinn gjerne ligge unna meg også.

Etter skuddene våknet jeg – og her begynner gradvis min egen erindring – i et bur på mellomdekket om bord på Hagenbecks damper. Det var ikke noe gitterbur med fire vegger; derimot var bare tre vegger festet til en kasse; kassen dannet altså den fjerde veggen. Hele greia var for lav til at jeg kunne stå oppreist, og for smal til at jeg kunne sette meg. Jeg satt derfor på huk med innbøyde, evig skjelvende knær, og da jeg sannsynligvis ikke ville se noen med det første og alltid ville være kun i mørket, var jeg vendt mot kassen mens gitterstengene skar seg inn i kjøttet mitt bakfra. Man regner det som fordelaktig å forvare ville dyr på denne måten den aller første tiden, og ut ifra min erfaring i dag kan jeg ikke nekte for at dette faktisk er tilfelle fra et menneskelig synspunkt.

Men den gangen tenkte jeg ikke på det. Jeg var for første gang i livet uten en utvei; i det minste var det ingen rett frem; rett foran meg var kassen, planke på planke godt sammenføyd. Riktignok løp det en sprekk mellom plankene som jeg, da jeg først oppdaget den, hilste velkommen med uforstandens lykksalige ul, men denne sprekken var ikke engang bred nok til at jeg kunne stikke halen min igjennom, og selv med all min apekraft klarte jeg ikke å vide den ut.

Jeg skal ha laget lite støy, fortalte man meg senere, hvorfra man sluttet at jeg enten kom til å falle fra snart, eller at jeg, dersom det lyktes meg å overleve den første, kritiske tiden, ville bli svært lett å dressere. Jeg overlevde denne tiden. Innestengt hulking, smertefull lysking, trett lepjing på en kokosnøtt, dunking med skallen i kasseveggen, geipende tunge når noen nærmet seg – det var de første beskjeftigelsene i mitt nye liv. Men i alt dette kun den ene følelsen: ingen utvei. I dag kan jeg naturligvis bare skissere med menneskeord det jeg apemessig følte den gangen, og min fremstilling er derfor fortegnet, men selv om jeg ikke lenger kan nå inn til den gamle apesannheten, ligger den i det minste i retning av min skildring, derom hersker det ingen tvil.

Til da hadde jeg jo hatt så mange utveier og nå ingen mer. Jeg hadde kjørt meg fast. Om man så hadde spikret meg til veggen, ville ikke det ha forminsket min bevegelsesfrihet. Hvorfor ikke? Klø deg til blods mellom tærne, og du vil ikke finne grunnen. Press deg bakover mot gitterstangen til den nesten deler deg i to, og du vil ikke finne grunnen. Jeg hadde ingen utvei, men måtte skaffe meg den, for uten den kunne jeg ikke leve. For alltid inntil denne kasseveggen – jeg ville uvegerlig ha strøket med. Men hos Hagenbeck hører aper til ved kasseveggen – vel, så jeg sluttet å være ape. En klar, vakker tankegang som jeg på et eller annet vis må ha pønsket ut med magen, for aper tenker med magen.

Jeg frykter at man ikke riktig forstår hva jeg forstår med utvei. Jeg bruker ordet i dets mest vanlige og fullstendige forstand. Jeg sier bevisst ikke frihet. Jeg mener ikke denne store følelsen av frihet på alle kanter. Som ape kjente jeg den kanskje, og jeg har blitt kjent med mennesker som lengter etter den. For mitt vedkommende forlangte jeg ingen frihet, hverken da eller nå. Apropos: Blant menneskene lurer man så altfor ofte seg selv når det gjelder frihet. Og slik friheten regnes blant de mest opphøyde følelsene, så regnes også det tilsvarende bedraget til de mest opphøyde. Før min egen opptreden i varitéene har jeg ofte sett kunstnerpar henge i trapesene oppunder taket. De svingte seg, de gynget, de hoppet, de svevde inn i armene på hverandre, den ene holdt den andre etter håret med tennene. «Også dette er menneskefrihet,» tenkte jeg, «selvforherligende bevegelse.» Du bespottelse av den hellige natur! Intet bygg ville holdt stand mot apeslektens latter ved dette synet.

Nei, frihet ville jeg ikke ha. Bare en utvei: til høyre, venstre, hvor som helst; jeg stilte ingen andre krav; skulle utveien også bare være et bedrag; kravet var lite, bedraget ville ikke være større. Fremover, fremover! Bare ikke stå stille med armene i været, presset inn mot en kassevegg.

I dag ser jeg det tydelig: Uten den største indre ro hadde jeg aldri klart å unnslippe. Og for alt jeg har blitt, kan jeg kanskje takke roen som grep meg etter de første dagene der på skipet. Men roen igjen kunne jeg vel takke folkene på skipet for.

De er gode mennesker, tross alt. Selv i dag minnes jeg gjerne klangen fra deres tunge skritt, som den gangen gav gjenlyd i min halvsøvn. De hadde for vane å gå ytterst langsomt i gang med alt de skulle gjøre. Om en av dem skulle gni seg i øyet, løftet han hånden som et hengelodd. Spøkene deres var grove, men hjertelige. Latteren deres var alltid iblandet en hosting som lød farlig, men var helt harmløs. Alltid hadde de noe i munnen som de kunne spytte ut, og det var dem likegyldig hvor de spyttet. Alltid klaget de over at loppene mine hoppet over på dem; men likevel var de aldri alvorlig sinte på meg for det; de visste nemlig at lopper trives i pelsen min, og at lopper kan hoppe; de avfant seg med det. Når de hadde tjenestefri, satte noen av dem seg i en halvsirkel rundt meg; snakket nesten ikke, men bare kurret til hverandre; røkte pipe mens de lå utstrakt på kasser; slo seg på kneet så snart jeg gjorde den minste bevegelse; og nå og da var det en som tok en pinne og klødde meg der det gjorde godt. Om jeg i dag skulle bli invitert på en tur med dette skipet, ville jeg sikkert avslå invitasjonen, men like sikkert er det at jeg ikke bare forbinder vemmelige minner med det mellomdekket.

Roen jeg fikk, omgitt av disse folkene, avholdt meg fremfor alt fra ethvert fluktforsøk. Sett med dagens øyne synes det meg at jeg i det minste ante at jeg måtte finne en utvei for å overleve, men at denne utveien ikke lot seg oppdrive via flukt. Jeg vet ikke lenger om flukt var mulig, men jeg tror det; for en ape burde flukt alltid være mulig. Med mine nåværende tenner må jeg være forsiktig selv når jeg bare knekker nøtter, men den gangen måtte det vel i tidens løp ha lyktes meg å bite gjennom dørlåsen. Jeg gjorde det ikke. For hva hadde jeg oppnådd med det? Knapt hadde jeg stukket hodet ut, så hadde de fanget meg igjen og sperret meg inne i et enda verre bur; eller jeg hadde ubemerket klart å flykte til andre dyr, kanskje til kjempeslangene og trukket mitt siste sukk i deres favn; eller det hadde sogar lyktes meg å smyge meg opp på dekk og hoppe over bord, da hadde jeg vugget en liten stund på verdenshavet og druknet. Desperate handlinger. Jeg kalkulerte ikke så menneskelig, men under innflytelse av mine omgivelser forholdt jeg meg som om jeg hadde kalkulert.

Jeg kalkulerte ikke, men observerte i ro og fred. Jeg så disse menneskene gå opp og ned, alltid de samme ansiktene, de samme bevegelsene, ofte syntes det meg at de bare var én. Mennesket eller disse menneskene gikk altså uhindret. Et høyt mål demret for meg. Ingen lovet meg at hvis jeg ble som dem, skulle gitteret bli heist opp. Det gis ikke slike løfter som tilsynelatende er umulige å innfri. Men om man innfrir dem, kommer løftene etterpå til syne der man tidligere lette forgjeves etter dem. Nå var det intet ved disse menneskene i seg selv som virket særlig forlokkende på meg. Hadde jeg vært tilhenger av den tidligere nevnte friheten, hadde jeg sikkert foretrukket verdenshavet fremfor den utveien som viste seg i disse menneskenes tomme blikk. Men i alle fall observerte jeg dem lenge før jeg tenkte på slike ting, ja, det var ansamlingen av observasjoner som først styrte meg i denne bestemte retningen.

Det var så lett å etterligne folkene. Spytte kunne jeg alt de første dagene. Da spyttet vi hverandre i ansiktet; forskjellen var bare at jeg etterpå slikket mitt ansikt rent, det gjorde ikke de. Pipe røkte jeg snart som en gammel gubbe; hvis jeg endatil trykket tommelen i pipehodet, jublet hele mellomdekket; bare forskjellen mellom tom og stappet pipe varte det lenge før jeg forstod.

Mest slit hadde jeg med spritflasken. Lukten pinte meg; jeg tvang meg selv med alle krefter; men det gikk flere uker før jeg overvant meg. Disse indre kampene tok menneskene merkverdig nok mer alvorlig enn noe annet ved meg. I minnene skiller jeg ikke mellom menneskene, men det var en der som stadig vekk kom tilbake, alene eller med kamerater, dag og natt, til de forskjelligste tider; stilte seg opp med flasken foran meg og underviste meg. Han begrep meg ikke, han ville løse gåten om min væren. Han tok langsomt korken av flasken og kikket på meg for å sjekke om jeg hadde forstått; jeg innrømmer at jeg så på ham med vill, med forsert oppmerksomhet; en slik menneskeelev kan ingen menneskelærer finne på hele jordkloden; etter at korken var tatt av flasken, løftet han den til munnen; jeg fulgte ham med øynene helt ned i strupen; han nikker, fornøyd med meg, og setter flasken mot leppene; jeg, henrykt av gradvis økende erkjennelse, klør meg hvinende både høyt og lavt hvor det måtte passe seg; han fryder seg, setter flasken til og tar en slurk; jeg, utålmodig og fortvilet etter å gjøre som ham, sviner meg til i buret, noe som igjen er til stor tilfredshet for ham; og nå holder han flasken langt fra seg og svinger den opp, drikker den tom i én slurk mens han bøyer seg overdrevent belærende bakover. Jeg, utmattet av en altfor sterk trang, klarer ikke lenger å følge med og henger svakt på gitteret, mens han avslutter den teoretiske undervisningen med å stryke seg over magen og glise.

Først nå begynner den praktiske øvelsen. Er jeg ikke allerede blitt altfor utslitt etter det teoretiske? Godt, altfor utslitt. Det hører til min skjebne. Likevel griper jeg, så godt jeg kan, etter flasken som rekkes meg; tar skjelvende av korken; når det lykkes, setter nye krefter gradvis inn; jeg løfter flasken, knapt til å skjelne fra originalen; setter den til og – og kaster den i avsky, i avsky, selv om den er tom og bare lukten fyller den, kaster den i avsky på gulvet. Til min lærers sorg, til min egen større sorg; etter å ha kastet flasken vekk forsoner jeg hverken ham eller meg ved å stryke meg utmerket over magen og glise attpå.

Bare så altfor ofte forløp undervisningen slik. Og til min lærers ære: han var ikke sint på meg; vel holdt han iblant den brennende pipen mot pelsen til det begynte å gløde et eller annet sted hvor jeg vanskelig kom til, men da slukket han det selv med sin gode kjempeneve; han var ikke sint på meg, han innså at vi kjempet på samme side mot apenaturen, og at jeg hadde den tyngste biten.

Men for en seier det ble for både ham og meg da jeg en kveld foran en stor tilskuerskare – kanskje var det en fest, en grammofon spilte, en offiser spankulerte mellom menneskene – da jeg denne kvelden, et øyeblikk upåaktet, grep en spritflaske som uforvarende hadde blitt stående foran buret mitt, tok korken skolemessig av under stigende oppmerksomhet fra selskapet, satte flasken til munnen og uten å nøle, uten å fortrekke en mine, som en faglært dranker, med kulerunde øyne, med surklende strupe, virkelig og oppriktig drakk den tom; kastet flasken fra meg, ikke lenger i fortvilelse, men som kunstner; glemte riktignok å stryke magen; men til gjengjeld, siden jeg ikke kunne annet, siden det presset slik på, siden sansene mine bruste, ropte jeg kort og godt «Hallo!», brøt ut i menneskemål, sprang med dette ropet inn i det menneskelige fellesskap, og dets ekko – «Hør bare, han snakker!» – føltes som et kyss på hele min søkksvette kropp.

Jeg gjentar: Det var ikke forlokkende å etterligne menneskene; jeg etterlignet fordi jeg lette etter en utvei, ikke av noen annen grunn. Med denne seieren var dessuten lite oppnådd. Stemmen sviktet meg igjen med det samme; kom først tilbake etter flere måneder; motviljen mot spritflasken kom enda sterkere tilbake. Men min retning var uansett gitt meg én gang for alle.

Da jeg ble overlatt til den første dressøren i Hamburg, erkjente jeg snart de to mulighetene som stod åpne for meg: zoologisk hage eller varieté. Jeg nølte ikke. Jeg sa til meg selv: Sett inn alle krefter på å komme inn i varietéen; det er utveien; zoologisk hage er bare et nytt gitterbur; havner du der, er du fortapt.

Og jeg lærte, mine herrer. Akk, man lærer når man må; man lærer når man vil ha en utvei; man lærer hensynsløst. Man vokter på seg selv med pisken; man flenger seg opp ved den minste motstand. Apenaturen raste veltende ut av meg og vekk, slik at min første lærer nesten selv ble apete av det, snart måtte oppgi undervisningen og bli innlagt på institusjon. Heldigvis kom han snart ut derfra igjen.

Men jeg brukte opp mange lærere, ja, til og med noen lærere samtidig. Da jeg var blitt sikrere på mine evner, offentligheten fulgte mine fremskritt, fremtiden min begynte å lysne, hyret jeg selv lærere, lot dem sitte i fem rom ved siden av hverandre og lærte hos alle samtidig, idet jeg sprang uavbrutt fra det ene rommet til det andre.

Disse fremskrittene! Denne inntrengningen av kunnskapens stråler fra alle kanter inn i den våknende hjernen! Jeg benekter det ikke: det gjorde meg lykkelig. Men jeg innrømmer også: jeg overvurderte det ikke, ikke engang den gangen, langt mindre i dag. Gjennom en anstrengelse som hittil ikke har vært gjentatt på jord, oppnådde jeg en europeers gjennomsnittsdannelse. I seg selv ville det kanskje ikke vært noe, men det er likevel noe, for så vidt som det hjalp meg ut av buret og skaffet meg denne spesielle utveien, denne menneskeutveien. Det finnes en utmerket talemåte på tysk: å smette unna mellom buskene; det har jeg gjort, jeg har smettet unna mellom buskene. Jeg hadde ingen annen vei, alltid forutsatt at ikke friheten kunne velges.

Tar jeg et overblikk over min utvikling og dens hittidige mål, så klager jeg ikke, men er heller ikke fornøyd. Med hendene i bukselommen, vinflasken på bordet, halvt ligger jeg, halvt sitter jeg i gyngestolen og skuer ut av vinduet. Kommer det besøk, tar jeg imot, slik det seg hør og bør. Min impresario sitter i forværelset; ringer jeg, kommer han for å høre hva jeg har å si. Om kvelden er det nesten alltid forestilling, og suksessen kan vel knapt bli større. Kommer jeg hjem sent på natten fra banketter, vitenskapelige selskaper, hyggelig samvær, venter det en liten, halvdressert hunnsjimpanse på meg, og jeg nyter henne til fulle på apemanér. Om dagen vil jeg ikke se henne; hun har nemlig det forvirrede, dresserte dyrets vanvidd i blikket; det gjenkjenner bare jeg, og jeg tåler det ikke.

Stort sett har jeg i alle tilfelle oppnådd det jeg ville oppnå. Man skal ikke si at det ikke var bryet verdt. Forøvrig vil jeg ikke bli dømt av noe menneske, jeg vil bare spre kunnskaper, jeg bare beretter, også for dere, høye herrer i akademiet, har jeg bare berettet.