Götz Kubitschek kaller ham sin lærer. Nå utgir Rowohlt forlag den diktende bergsprengerens samlede bukkesanger.
Anmeldt av Peter Laudenbach i Die Tageszeitung 19.09.2020
Oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert i Vagant 2/3 2020 / 17.12.2020
En reaksjonær er en som foretrekker restedisken, som lever på restene av døde ideologier. Med sitt ressentiment mot en samtid han ikke takler, holder han det råtnende tankegodset kunstig i live, i en zombietilstand. I likhet med andre gjæringsprosesser produserer dette tidvis gifter med en interessant odør. Botho Strauß, i lang tid en bekjennende reaksjonær, serverer mange slike rester i sin nye bok.
Tittelen lover «et besøk hos vektere og bergsprengere». Antagelig menes «vektere» og «bergsprengere» i den antimoderne tradisjonen som Strauß sogner til. Undertittelen antyder at det er opprør i vente, som om dikteren på landstedet i Uckermark knapt kan vente til det smeller: «I det fjerne tuter de små signalhornene og varsler at en sprengning er på gang.» Et bilde som er like søtt som de små signalhornene, men det leker med voldsfantasien om et system som går i luften. Boken holder det tittelen lover.
I bokens artikler om aktuelle hendelser, om konservative og svært konservative litterater, noen malere og beundrede teaterkunstnere, møter man en forfatter som noe skrullete går rundt med ønskekvist på leting etter glemte kilder til en eller annen arkaisk, tidløs sannhet.
I sitt siste prosaverk, zu oft umsonst gelächelt (2019, «smilt forgjeves for ofte»), kaller Strauß sitt alter ego «den gamle, høye herre», helt uten ironi. Han veksler mellom følsomme betraktninger, hatutbrudd og gåtefulle antydninger. Begrepslig klarhet og gjennomførte argumenter er åpenbart ikke noe mål for en motstander av opplysningstidens idealer.
Intet i denne nye boken er nytt, og det er ikke bare fordi de første 280 sidene består av kjente artikler som har blitt lettere bearbeidet og gjenbrukt for andre eller tredje gang. Noen av portrettene er fremdeles fascinerende lesning, først og fremst de kloke, uendelig nyanserte tekstene Strauß har viet sine teatervenner fra det gamle Schaubühne i 1970-årene.
De fremviser en følsom, uvanlig alvorlig og kunnskapsrik, sågar kollektiv (eller, siden Strauß formodentlig hater alt kollektivt: felles) ettertenksomhet over teateret. Andre tekster, først og fremst de oppbrakte forsøkene på tidsdiagnose, som i Anschwellender Bocksgesang fra 1993 (Tiltagende bukkesang, oversatt til norsk av Arild Vange i Vagant 3/1996), er ikke blitt bedre med tiårene.
Mens dette oppkoket av aggressivt ressentiment, høytflyvende tankesurr, «aner», «morallov» og blod og jord-summing på 1990-tallet fortsatt kunne virke som om det kom fra en overspent romantiker på esoterisk villspor, bisart, men uten politisk betydning, kan man i dag ikke lenger være så sikker på at det forblir uten politiske konsekvenser.
I sammenheng og med avstand i tid lar essayene seg lese som dokumenter fra en betydelig forfatters reaksjonære tenkning, som siden begynnelsen av 1990-årene har blitt radikalisert langs et selvvalgt blindspor.
At Strauß stadig oftere står frem som nasjonalistisk mystiker istedenfor en fremragende forfatter av komedier med fingeren på tidens puls (Kalldewey, Farce), observatør av feilslåtte kjærlighetsforhold (Die Widmung), storbyflanør (Paare, Passanten) eller samler av erindringsbruddstykker (Herkunft), er ikke det minste tapet på denne veien.
I denne henseende er det givende å se på lovtalen som Strauß’ beundrer Götz Kubitschek har skrevet («Anschwellender Bocksgesang – ein Auslöser-Text», et foredrag han holdt i København i 2018). Denne Pegida-taleren og skribenten, i egne kretser en innflytelsesrik propagandist for en intellektuelt utrustet høyreradikalisme, er tett forbundet med aktivister fra identitærbevegelsen, med AfD-politikeren Björn Höcke og skandaleforfatteren Akif Pirinçci, som har vært dømt for hatefulle ytringer.
Kubitschek hyller Strauß som «lærer» og svermer for «det egentlige Tyskland», som ifølge Strauß «går under», noe han hele tiden har beklaget seg over. Strauß’ skandaleessay Tiltagende bukkesang med sine krigerske endetids- og kulturkampscenarioer («Det vil oppstå krig mellom det overlevertes krefter og de kreftene som stadig forflytter, rydder bort og legger øde») er for Kubitschek intet mindre enn et «trompetstøt», en «kodeks for den tyske intellektuelle høyrebevegelsen», «grunnpilaren for vår selvfølelse».
Kubitschek vet nok ganske godt hva han snakker om når han leser essayet som et stiftelsesmanifest for den nye ekstreme høyrebevegelsen: «Alt som nå vipper, som heller intellektuelt og kulturelt mot høyre, har sitt underjordiske anker i Tiltagende bukkesang.» Den høyrevridde skribenten bekjenner frimodig at navnet på tidsskriftet hans, Sezession (Løsrivelse), er hentet fra Bukkesangen. («Det eneste man trenger, er mot til løsrivelse.»)
Enhver forfatter får de leserne han fortjener. Så vidt meg bekjent, har ikke Botho Strauß protestert mot at en ropert for høyreekstremismen har tatt ham til inntekt for sin sak. Kubitschek er en omhyggelig leser. Man kan ikke klandre ham for å ha misforstått noe hos Botho Strauß.
Hvis man i Strauß-resepsjonen overser hvor lett en oppbrakt kulturpessimisme lar seg koble på debattene i det åpenlyst høyreradikale miljøet (eller er like storsinnet som avisen Die Zeit og offentliggjør en smakebit fra den nye Strauß-boken), viser man en sterk vilje til fortrengning. Eller bemerkelsesverdig ignoranse.
Dette føyer seg inn i en lang og stygg tradisjon, tilbake til Thomas Manns Betrachtungen eines Unpolitischen (1918, «Et upolitisk menneskes betraktninger»), hvor «borgerlig» kulturkonservatisme knyttes an til forakten for sivilisasjon, liberalisme og demokrati. Det er denne forbindelsen som gjør Strauß interessant som følgesvenn og strategisk partner – med eller uten hans eksplisitte samtykke – for en demokratiets fiende som Kubitschek.
Likevel klarer ikke boken å lage skandale, enda Strauß kaster noen brannfakler i notater som her blir publisert for første gang. («Toleranse og mangfold blir påbudt slik patriotisk sinnelag ble før i tiden», «det naturlige anlegget for diskriminering».) Kanskje dette skyldes et håp om å få litt oppmerksomhet i form av opphisselse, altså det bandet Die Ärtze kaller «ein stummer Schrei nach Liebe», et stumt skrik etter kjærlighet.
Hele dette litaniet over ting som har gått tapt, er fullt av lesefrukter, men blir noe ensformig i lengden. Angrepene på popkulturen («Sangtekster med hverdagsklaging og opprørskitsch») er rutinemessige og omtrent like godt informerte som de tilsvarende fra kulturkonservative på 1950-tallet, som anså rock’n roll som vesterlandets undergang.
Selvbildet – Strauß omtaler seg selv som en munk som holder tidens krav fra livet bak tykke klostermurer – er ren kitsch. Om enn i et oppstyltet språk: «Stundens forfatter ser seg konfrontert med oppgaven til middelalderens munker, som i en glemsom tid må sørge for å formidle litteraturens og tankekunstens store verker.» Er han riktig vel bevart, spør man med et sukk. «Stundens forfatter»! «Middelalder»! «Munker»! «Tankekunst»!
De språklige bildene er like fortersket som tankene: «Alle de høyeste toppene er erobret. Men det gjenstår fortsatt rekorder i erindringens dyp.» Fortiden synes å være der først og fremst for at man skal speile seg «i erindringens dyp».
Uten falsk beskjedenhet trekker forfatteren en parallell mellom seg selv og Hölderlin (1770–1843), «en seer på grunn av lengsel, oppglødd av tap […], og på grunn av tapet steg det kommende ut av ham». Og straks følger det flere gåter: «Men hva ville la seg ane i dag?» spør seeren fra Uckermark. Hölderlin, tap, anelse, glød, «det kommende» (hva nå det måtte være, antagelig motsetningen til vår banale samtid), slik er altså assosiasjonsrekkene til en som er på leting etter opphøyd storhet.
Det er kombinasjonen av tåreperse og høytflyvende posering («Jeg er et overleveringens subjekt, og utenom denne eksisterer jeg ikke») som gjør dette selvportrettet så ubehagelig, tynget av fascinasjon for seg selv som det er: «Iblant huer det ham å være blant tyskere, kun hos anene. Ja, han er den siste tysker. En røver, en by-, land- og åndsstryker som roter i hellige rester. En hjemløs.»
Det er ment å være infamt og skandaløst, men det er først og fremst ufrivillig komisk når den siste tysker med hang til arkaisering («huer det ham») skriver dårlig tysk i en forskrudd stil.