Hopp til innhold

Fra dessert til glasur: 68’ernes storhet og fall

Publisert i Minerva 1/2008.

Stian M. Landgaard © 2008


De kom til dekket bord og kalles dessertgenerasjonen, de som var studenter i 1968 og gjorde opprør i troen på at en vidunderlig ny verden var like rundt hjørnet. I dag sitter vi, glasurgenerasjonen, og gnager halvfornøyd på dessertrestene.

Det var neppe i Norge de mest dramatiske begivenhetene fant sted året 1968. Vi hadde hverken et formidabelt studentopprør eller en langvarig generalstreik. Men en gnist var tent i den såkalte dessertgenerasjonen, disse som høstet godene etter at deres foreldre flittig bygget landet, og i løpet av få år var det norske samfunnet blitt radikalt endret.

Sekstiåtternes oppgjør med sine foreldre utgjorde kanskje den mest fundamentale omveltningen i moderne vestlig historie, et kollektivt, utadrettet opprør som i form av en massebevegelse tok sikte på å forandre samfunnet i dets grunnvoller. Og sekstiåtterne lyktes langt på vei. Det som startet som et politisk venstresidefenomen, inspirert av arbeidernes klassekamp og den internasjonale sosialismens fremvekst, fikk paradigmatiske konsekvenser for Vestens totale selvoppfatning.

Riktignok har flere av de daværende kampsakene gått av moten, så som eksperimentering med bevissthetsutvidende stoffer og ”tilbake til naturen”-idealet. Men andre, mer subtile idealer har glidd ubemerket inn i vår nasjonale grunnforståelse. Venstresidens kjernepunkter, de som definerte venstresiden som en motsetning til høyresiden, ble mainstream etter 1968. Også høyresiden ble tvunget til å definere seg ut ifra de samme kjernepunktene: solidaritet, likestilling, toleranse, positiv diskriminering, Vestens imperialistiske arvesynd. Høyresiden kunne ikke lenger avfeie dem eller benekte at disse kjernepunktene var gode og sanne; den måtte isteden innta rollen som passiv og tradisjonell, tilbakeholden i forhold til vårt kollektive ansvar for å oppfylle de nye idealene, mens venstresiden hadde den aktive og progressive rollen. Høyresiden var bremsepedalen, venstresiden gasspedalen. Heri ligger kanskje litt av årsaken til at sekstiåttergenerasjonen fremdeles kan betrakte seg som opposisjonell, den kan hevde at den slåss mot høyresidens treghet i å etterkomme kjernepunktenes ubestridelige sannhet.

Men hvordan kan man si at høyresiden var tvunget til å akseptere disse kjernepunktene? Begrepet paradigme kan her avstedkomme en mulig forklaringsmodell. Det er en viss presedens for å benytte dette begrepet på kulturelle tenkesett, som summen av alle de forestillinger og meninger et samfunnsmedlem kan ha og fremdeles bli tatt på alvor av de øvrige samfunnsmedlemmene – på tvers av politiske faksjoner. Den som ytrer en mening som ikke omfattes av paradigmet, for eksempel at adoptivbarn av ikke-vestlig opprinnelse må steriliseres (vi husker Jack Erik Kjuus), vil ikke bli tatt på alvor. Man vil ikke sette seg ned og diskutere hvorvidt dette forslaget bør gjennomføres eller ikke, men hvorvidt man bør eller kan bringe forslagsstilleren til taushet eller bak murene.

Det er imidlertid ikke slik at samfunnet til enhver tid rommer ett paradigme som alle rettenkende individer sogner til. I utkanten av paradigmet vil det være grupper og individer som tas på alvor av noen, men ikke av alle. For eksempel vil de mest venstreradikale ha diverse revolusjonære ideer som gjør at høyresiden neppe anerkjenner dem som seriøse meningsleverandører, mens medlemmer av den ikke-revolusjonære venstresiden vil kunne ta radikalerne på alvor, uten at de trenger å være enig med dem. Paradigmer er ikke et uttrykk for generell konsensus, men for konsensus om visse etablerte premisser for hva som er fornuftig eller tillatt å tenke og mene.

Premissene som lå til grunn for det norske samfunnet, ble neppe brått omkalfatret som følge av de verdensomspennende begivenhetene i 1968. Snarere er året 1968 å betrakte som kulminasjonen av en årelang ideologisk strømning hvor disse premissene gradvis var blitt utvannet eller erstattet med andre. De radikale endringene som fulgte av 68-opprøret, kan sies å utgjøre et paradigmeskifte.

I våre dager er det vanskelig å forestille seg hvor omfattende disse endringene har vært. Spesielt for oss som er vokst opp som barn av dessertgenerasjonen, vi som kalles glasurgenerasjonen. Enhver generasjon oppdras jo til å ta foreldrenes idealer for gitt. Slik sørger en kultur for å overleve gjennom århundrene. Men ikke uten forandringer og fornyelser. Det oppstår alltid en eller annen motsetning mellom den gamle og den nye generasjonen, et oppgjør med foreldrenes verdier, et fadermord. Er dette nødvendigvis et uttrykk for fremskritt? Kan det like gjerne være et tilbakeskritt?

I etterkrigstiden hersket det en sterk optimisme blant folk flest, både i Norge og ellers i Vesten. Hertillands ble sosialdemokratiet og velferdsstaten utpekt som de ypperste siviliserende mekanismer. Man ville ikke tilbake til tredveårenes klassekamp og arbeiderkonflikter. Forsoning var idealet, mellom høy og lav, mellom fattig og rik. Krigen hadde samlet folket.

Men voksengenerasjonen på 50- og 60-tallet bar fremdeles på den nasjonalistiske og eurosentriske arven fra mellomkrigstiden. Den oppvoksende generasjon gikk på universitetet og fikk sterke impulser fra en stadig mer globalisert verden. At demokratiet og de vestlige verdiene hadde triumfert i begge verdenskrigene, kunne ikke bortforklare at verdenskrigene var et resultat av den samme sivilisasjonen som frembragte demokrati og vestlige verdier. Hvis en av de høyeste europeiske sivilisasjonene kunne iverksette Holocaust, måtte det være noe fundamentalt galt med europeisk sivilisasjon. Vesten i seg selv var et problem.

Derfor er kanskje sekstiåtternes opprør dypest sett et uttrykk for dekadansen som setter inn når de høyeste verdiene mister sin betydning for oss, eller som Oswald Spengler skriver i Vestens undergang (1918–1923), når en sivilisasjon har passert sitt naturlige høydepunkt og begynt å degenerere. Helt siden ”Titanic” sank og 1. verdenskrig tok livet av flere millioner unge menn i skyttergravene, har Vestens selvbilde vært skadet. Troen på det teknologiske fremskrittets siviliserende virkning var gått tapt. Med 2. verdenskrig falt også troen på den vestlige kulturs overlegenhet, enn si den hvite rases overlegenhet.

Avkoloniseringen etter krigen, særlig det britiske imperiets avvikling, kan nok betraktes som en følge av Vestens svekkede selvbilde, og ikke bare den rent økonomiske krisen på grunn av krigsårene. Det var simpelthen ikke lenger mulig å forsvare den hvite rasens overherredømme på jorden, og selv om mange av de tidligere koloniene kom til å lide under diktaturer og borgerkriger da de fikk sin frihet, er det i dag nærmest tabu å antyde at de hadde det bedre under koloniherrene.

Sekstiåtternes anti-vestlige moralisme var det sterkeste utslag av denne strømningen. I løpet av de påfølgende tiårene oppstod en tendens mot å føle skam over å tilhøre den hvite rase og den vestlige kultur. De som kan klassifiseres som urfolk, minoritet og medlemmer av en ikke-hvit rase, oppfordres til å være stolte over sitt opphav, mens den ordinære hvite europeer (eller amerikaner) betraktes som rasist hvis han gjør det samme. Vi betaler postkolonial avlat for tidligere tiders imperialisme.

Baksiden av avlatsmynten er den tredje verdens innvandring til Europa. Den omvendte koloniseringen – på godt og vondt. I den forbindelse har nye begreper oppstått, ”flerkulturelt samfunn” og ”farverikt fellesskap”. Man kan kalle dem paradigmebegreper. For hvis man var imot et farverikt fellesskap, hvis man nektet for at Norge var et flerkulturelt samfunn, da var man ganske enkelt rasist og ble ikke lenger tatt på alvor, men fordømt på alle mulige måter og satt utenfor den seriøse debatten. I dag er det vel kun Fremskrittspartiet som tillater seg å si at Norge er et monokulturelt samfunn med spredte innslag av andre kulturer, og det er jo et parti som nettopp ikke tas seriøst i visse intellektuelle kretser. Likevel innvarsler høyrepopulismen en holdningsendring som kanskje vil feie dessertgenerasjonens verdier overbord.

Disse verdiene er nemlig på ingen måte tidløse, noe en liten anekdote kan illustrere: I 1887 ble Texas rammet av tørke, og kornhøsten slo feil. Den amerikanske kongressen vedtok å bruke 10.000 dollar på såkorn til bøndene, men president Grover Cleveland nedla veto med følgende begrunnelse: ”Federal aid in such cases encourages the expectation of paternal care on the part of the Government and weakens the sturdiness of our national character.”[1]

Typisk amerikansk eller typisk alle stater i det 19. århundre? En slik tankegang vil i dag oppfattes som en umenneskelig absurditet, eller i beste fall en forskrekkelig flause i ekte Bush-ånd. I dag anser vi det som en selvfølge at staten skal hjelpe i alle slags kriser, uansett hvordan eller hvorfor noen er rammet. Det er naturligvis vanskelig å knytte denne endringen til 1968-opprøret, men det er i det minste en tendens som blir tydelig fra begynnelsen av 1900-tallet. Med arbeidernes inntog i politikken ble det ikke lenger et spørsmål om hvorvidt staten overhodet skal involvere seg i sosiale spørsmål, men hvorvidt staten skal være tyngre eller lettere involvert.

I dag, hvor en stor del av arbeidsstokken går på trygd av en eller annen grunn, er vi kommet dithen at statens ”faderlige omsorg” er blitt uunnværlig for oss. Men nå ser vi de bitre fruktene av velferdsstatens allestedsnærvær: Det vil ikke lenger være mulig å opprettholde alle velferdsgodene når en stadig mindre del av befolkningen må forsørge en stadig større del. Ideen om privatisering bringer skrekkvisjoner til mange, behørig oppstøttet av sekstiåtternes advarende pekefingre. Skal vi virkelig bygge ned den paradisiske velferdsstaten våre foreldre har skapt? Skal vi virkelige øke de sosiale forskjellene? I dag er velferdsstaten fremdeles et paradigme de færreste vil utfordre, selv om privatisering forblir en høyresak som stadig er oppe til debatt.

Dessert er muligens mer substansrikt enn glasur. Det er i hvert fall det man kan få inntrykk av når det klages over Frps økende oppslutning, den generelt synkende valgdeltagelsen og ungdommens manglende interesse for politikk og samfunnsengasjement. Glasurgenerasjonen er sannsynligvis mest opptatt av seg selv og har ikke mye tilovers for dessertgenerasjonens kollektivisme og idealisme.

Venstresidens tradisjonelle kjennetegn har jo alltid vært kollektivismen og idealismen, og Arbeiderpartiet, sekstiåtterpartiet par excellence, understreker i alle sine valgkampanjer fellesskapets forrang fremfor individet. Fellesskap skaper trygghet, likhet, solidaritet – alle kjerneverdiene som dessertgenerasjonen hegner om og har innprentet i sine barn. På tross av det, eller kanskje nettopp derfor, står altså individualismen høyere i kurs hos glasurgenerasjonen. Mathias Faldbakken lar en av sine romanpersoner i Macht und Rebel (2002) komme med følgende betenkning:

”Hvis du har et snev av integritet, blir du automatisk det MOTSATTE av foreldrene dine. Ikke sant, før ble barn av ignorante og apolitiske og halv-rasistiske foreldre til politisk korrekte og bevisste og engasjerte mennesker, ikke sant. Deres barn igjen – som er oss – ble til selvopptatte, kalde, kyniske og skadefro drittunger.”[2]

En representant for glasurgenerasjonen som karakteriserer glasurgenerasjonen. Ja, vi skummer fløten, vi lever høyt på oljemilliarder, og i motsetning til våre foreldre gir vi strengt tatt blaffen i både styrbord og babord, så lenge vi kan beholde vår levestandard. Mon tro om det var sekstiåtteropprøret som gjorde oss slik, hvilket Knut Olav Åmås antyder i en kronikk i 2005: ”(…) baksiden av sekstiåtternes legitime autoritetskritikk [er] en oppløsning av tradisjonelle strukturer som har frembrakt normløshet.”[3] Vi lever altså i relativismens (og kanskje sogar nihilismens) tidsalder, og det kan vi takke opprøret i 1968 for.

Hvordan skjedde dette? Hvordan ble dessertgenerasjonens moralistiske autoritetskritikk til glasurgenerasjonens nihilistiske normløshet? Som nevnt er det nok ikke sekstiåtteropprøret i seg selv som raserte en århundrelang vestlig tradisjon, men det utgjorde snarere et klimaks i denne tradisjonens utvikling. Sekstiåtterne trodde de stod ved terskelen til å skape et bedre samfunn, men isteden skapte de bare fortgang i en uunngåelig degenerasjon. Verdiene som er blitt holdt for gode og sanne – den anti-vestlige moralismen, kollektivismen og idealismen – er fundamentalt sett nihilistiske og selvutslettende. Uten noen kollektiv gruppefølelse kjenner vi oss ikke ansvarlige for tidligere generasjoners overgrep mot andre kulturer, vi er lei av å bære skylden for at vi er hvite europeere, vi tror ikke lenger på noe perfekt samfunn like bak horisonten, og vi er kanskje selvopptatte, kalde, kyniske og skadefro drittunger. Men vi etterlyser samtidig mer disiplin og autoritet i skolevesenet, for den liberale pedagogikken våre foreldre stod for, har slått fullstendig feil og skaper faglig udugelige elever med et oppblåst selvbilde som slår sprekker etter noen år.

I tiden fremover vil man nok se at vi, glasurgenerasjonen, tar et mangesidig oppgjør med våre forgjengere. Oppgjøret vil kanskje ikke foregå på stor skala, men være individuelt, for vi bekjenner oss jo ikke til noen kollektiv gruppering. Og partipolitikk har vi heller ikke mye tilovers for, all den stund høyre og venstre nærmest er smeltet ned til to sider av samme sak.

Men det spørs om reaksjonen mot foreldrenes verdier vil gå så langt som til et paradigmeskifte. Offisielt sett aksepterer vi jo fremdeles venstresidens kjernepunkter som gode og sanne, mens de gammelmannsaktige pekefingrene stadig dirrer over oss. Den dagen noen i all offentlighet foreslår å oppheve velferdsstaten, privatisere alle helse- og sosialtjenester, og rekolonisere bandittstatene i den tredje verden – da vet vi at dessertgenerasjonen har gått i graven og tatt paradigmet sitt med seg.

 


[1] Minibiografi om Grover Cleveland på hjemmesiden til The White House:

http://www.whitehouse.gov/history/presidents/gc2224.html

[2] Abo Rasul: Macht und Rebel, CUB-serien, Cappelen 2003, s. 45.

[3] Knut Olav Åmås: ”Arven etter 1968”, Aftenposten 14.08.2005: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1096079.ece