Hopp til innhold

3

Min gode venn Rolf Klaudiussen gjorde meg nettopp oppmerksom på en side med korte skrekkhistorier på bare to setninger. Jeg leste den første og måtte stanse der. I alle fall for en liten stund. Den var trolig den mest skremmende korthistorien jeg noensinne har lest, og gåsehuden som fortsatt omgav meg en viss tid etter lesningen, satte meg i tanker om hvorfor denne historien, eller snarere denne typen historie, kunne ha en så sterk virkning på meg og presumptivt også på andre.

Historien er muligens opprinnelig postet på Reddit av nicket justAnotherMuffledVo og lyder:

I begin tucking him into bed and he tells me, “Daddy, check for monsters under my bed.” I look underneath for his amusement and see him, another him, under the bed, staring back at me, quivering and whispering, “Daddy, there’s somebody on my bed.”

Hva er det som gjør denne historien så skummel? (Hvis noen lesere skulle synes at den ikke er skummel, er jeg lutter kommentarfeltøre.) Slik jeg ser det, skyldes skummelheten først og fremst den narrative strukturen som biter seg selv i halen. Historien starter med en helt ordinær hverdagssituasjon hvor både guttens far og vi, leserne, føler oss trygge, og ender med en sjokkerende avsløring som ikke bare river oss ut av tryggheten der og da, men retroaktivt ødelegger den tryggheten vi følte til å begynne med: Vi var nemlig aldri trygge. For monsteret braste ikke plutselig inn døren på et senere tidspunkt. Monsteret var der hele tiden.

… fortsett å lese «Monsteret var der hele tiden»

Facebook

Dessverre har jeg ikke lest mange skjønnlitterære bøker de siste to årene, da jeg har vært beskjeftiget på annet vis (og er det fremdeles; mer om den saken i løpet av en måneds tid). Men de siste tre månedene har jeg lest hele to litterære klassikere fra 1930-tallet av mer eller mindre fransk karakter, den ene skrevet av en amerikansk forfatter bosatt i Paris, den andre skrevet av en fransk forfatter bosatt i Frankrike, Afrika, USA og atter Frankrike.

Voilà:

tropic-of-cancer
Henry Miller: Tropic of Cancer (1934)
reisentilnattensende
Louis-Ferdinand Céline: Reisen til nattens ende (1932)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

… fortsett å lese «Luftig pariserloff og tørt franskbrød»

Facebook

4

Fredag 2. oktober deltok jeg på arrangementet "Ein Tag mit ... Karl Ove Knausgård" i Haus der Berliner Festspiele. Tyskerne har nemlig også fått opp øynene for min isverigeboende landsmann, og i forbindelse med utgivelsen av Min kamp 5, som i Tyskland har fått tittelen Träumen, stilte Knausgård opp for en times sceneprat med et par programledere som virket mer interessert i å holde seg til spørsmålsrekken på arket enn å lytte til svarene hans. Slik virket det når han ble spurt om ting han hadde sagt før, både implisitt og eksplisitt. Litt underlig kjemi der fremme, kanskje fordi samtalen gikk på engelsk (jeg hadde trodd det kom til å være en form for simultantolking mellom norsk og tysk), men ikke verre enn at Knausgård fikk sagt en del interessante ting om seg selv og sin skrivning. Ikke så mye nytt for meg, som har fulgt ham i Norge en del år, men likevel inspirerende å lytte til. Ingen avsluttende spørsmålsrunde, og han stakk fort ut etter å ha lest litt fra Min kamp 5. På norsk. Til stor applaus. Og det var mest tyskere i salen. Tilsammen 800 publikummere. Langt mer enn jeg hadde forestilt meg på forhånd.

Før Knausgård selv entret scenen, førte en av programlederne en samtale med Knausgårds tyske oversetter og en litteraturkritiker. Innimellom dukket det opp et par skuespillere som leste fra boken med god innlevelse, og på lerretet bak scenen sirkulerte en billedserie med motiver fra Bergen, byen som danner geografisk ramme rundt Min kamp 5. Jeg så frem til å høre oversetter Paul Berf fortelle litt om utfordringene med å overføre verket fra norsk til tysk, men det eneste jeg bet meg merke i, var det merkelige valget han hadde tatt ved oversettelsen av en bestemt anekdote i Min kamp 1 (Sterben på tysk):

Livet er en gamp, sa kjerringa. Hun kunne ikke si k.

… fortsett å lese «En kveld med Karl Ove Knausgård»

Facebook

4

For enkelhets skyld holder jeg meg til følgende wikidefinisjon av idéromanen:

«En idéroman er en betegnelse som dels brukes om en roman der en forfatter har et klart budskap som betones sterkt enten eksplisitt eller implisitt i handlingen, eller et verk på romanform som speiler flere ideer som brytes i en bestemt tidsepoke. En idéroman av den første typen, hvor budskapet blir entydig framstilt og er et hovedpoeng i verket kalles gjerne tendensroman.»

Man kan med andre ord tale om to typer idéroman: Den ene hvor forfatteren har et tydelig budskap han prøver å formidle, og den andre hvor forfatteren kun er interessert i å la ideer brynes mot hverandre, uten å gi noen av dem sin klare preferanse. Det kan imidlertid snakkes om enda en type, hvor ideene er langt mer implisitte, hvor ideene også kan «litterariseres» inn i formen, ikke bare være en del av innholdet.

Jeg skal snart utdype dette, men først vil jeg sitere fra konsulentuttalelsen jeg fikk fra forlaget Damm i 2004, på et romanutkast jeg sendte inn (det var romanen jeg arbeidet med før jeg begynte å skrive Herrer i åndenes rike):

Særlig Nietzsche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.

Konsulentuttalelsen er forøvrig skrevet av Karl Ove Knausgård, den gangen han, i likhet med meg i dag, var en strevende enboksforfatter.

Denne romanen, som jeg kalte Paradigma og arbeidet med fra 2003 til 2004, skulle jeg gjøre til en nietzscheansk roman, tenkte jeg. Jeg visste imidlertid ikke hvordan.

Knausgård har selvfølgelig rett i at en roman ikke blir nietzscheansk av at romanpersonene nevner Nietzsches navn eller leser Nietzsches bøker. Men den blir, som han også sier, heller ikke nietzscheansk av at romanpersonene eller forfatteren forteller om Nietzsches ideer. Det kan imidlertid være nærliggende å gjøre nettopp det når man har lest seg opp på en bestemt livsanskuelse og har lyst til å skrive en roman hvor man formidler denne.

Så hvordan skal man formidle ideer i litteraturen? Da Erik Bjerck Hagen anmeldte Erik Fosnes Hansens Beretninger om beskyttelse under tittelen «Språklig og tankemessig vanmakt» (Vinduet 16.12.1998), la han samtidig en habil kategorisering til skue:

Grovt sett kan ideer brukes på tre ulike måter i litteraturen.

For det første kan de prøves ut, konkretiseres og brynes mot konkurrerende ideer i et fortettet og ofte ambivalent eller komplekst tematisk drama.

For det andre kan de knytte an til litteraturens grunnleggende modus eller idé, nemlig fiksjonen eller imaginasjonen, slik at de belyser og belyses av selve den litterære handling. (...)

For det tredje kan litteraturens ideer søke å utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse. På dette siste trinnet finner vi både de mest trivielle og ureflekterte forfattere og giganter som Stendhal, Tolstoj, Dostojevskij, George Eliot, D. H. Lawrence, Thomas Mann og Norman Mailer. Hvis en slik større idémessig ambisjon skal kunne fungere, må imidlertid forfatterne faktisk være i stand til å konkurrere med filosofer, psykologer, teologer og paradigmatiske vitenskapsmenn når det gjelder intellektuell visjon og argumentasjonskraft. Dårlige ideer avsløres like nådeløst i skjønnlitteraturen som i de andre skrivemåtene.

Det tredje trinnet er Knausgård inne på når han skriver at «å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning)». Isteden må det handling til, liv, sansning, hvilket bringer oss til det første trinnet:

Hvis man skal skrive en idéroman, hvor man altså søker å fremme eller problematisere en idé, vil det være fornuftig å konkretisere denne ideen i en person, og så la personen handle ut ifra ideen, og sogar handle mot andre personer drevet av andre ideer. Hvis dette gjøres ved hjelp av stråmenn, det vil si at hovedpersonens ideer med letthet overkjører motstandernes ideer, er vi farlig nært tendensromanen (hvor forfatterens budskap er rimelig entydig og ensidig), men hvis forfatteren setter opp plausible ideer, eller la oss kalle det livsanskuelser, som han lar brynes mot hverandre i et sterkt drama, hvor det ikke er umiddelbart åpenbart at den ene ideen er bedre enn den andre, har vi en virkelig idéroman. Gjøres dette med tilstrekkelig stor «intellektuell visjon og argumentasjonskraft», kan det kanskje hende at vi beveger oss mot det tredje trinnet Bjerck Hagen snakker om, hvor ideene faktisk kan «utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse».

Her kommer vi forøvrig inn på hermeneutikkens domene, for jeg har en viss tro på at forfatteren skriver halvparten av romanen, mens leseren skriver den andre halvparten mens han leser. Jo mer bastant en forfatter hamrer igjennom sine ideer (tendensroman), desto mindre kan leserens bruke av egne sine ideer, assosiasjoner, erfaringer - noe som vil påvirke, sogar innskrenke, leseropplevelsen. Vi har for eksempel en forfatter og filosof som Ayn Rand, som i sine mest kjente bøker, Atlas Shrugged (De som beveger verden) og The Fountainhead (Kildens utspring), ikke levner leseren den minste tvil om hvilke ideer som er absolutt gode og sanne, og hvilke ideer som er absolutt onde og usanne. Det er intet rom for hermeneutisk fortolkning av ideene. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er noen som vil bli påvirket eller forandret av å lese bøkene hennes, og som tendensromaner er de fengende, men noen stor litterær åpenbaring synes jeg ikke de er.

Den andre måten å bruke ideer på, ifølge Bjerck Hagen, er å knytte dem an til litteraturens grunnleggende modus, nemlig fiksjonen, slik at de belyser og belyses av den litterære handling. En nietzscheansk måte å gjøre det på vil kunne være for eksempel å gjenfortelle, gjenskape, forvrenge historien om Zarathustra (fra Nietzsches Slik talte Zarathustra).

Jeg vil forøvrig hevde at man på dette trinnet også kan la ideene inngå som en del av formen istedenfor innholdet. En sentral idé hos Nietzsche er perspektivismen, altså at enhver sannhet er basert på et bestemt perspektiv, hvilket gjør objektiv sannhet til en problematisk, kanskje ikke engang oppnåelig eller mulig størrelse. En nietzscheansk roman kunne vært konstruert slik at leseren kun fikk perspektiver, aldri objektiv sannhet. Det har vært påstått at Jan Kjærstads bøker, kanskje spesielt Jonas Wergeland-trilogien, er gode eksempler på dette.

I den grad Herrer i åndenes rike (2006) er en idéroman, befinner den seg på det første trinnet Bjerck Hagen snakker om. Den gestalter romanpersoner som er filosofiske «typer», dvs. bærere av ulike ideer, og disse personene braker sammen som følge av forskjellige idékonflikter i løpet av romanen. Imidlertid er det åpenbart hvor sympatien ligger, hos hovedpersonen og hans nietzscheanske livsanskuelse (selv om det riktignok ikke går på skinner hele veien til siste side). Min kongstanke - og kanskje min ulykke - var at jeg gjerne ville at boken skulle omstøte livsanskuelser, men jeg tror ikke lenger dette er noe en forfatter kan bestemme seg for. Det vil alltid avhenge av hvilke lesere man får, hvilken tidsånd boken treffer.

Når Trånås skriver at han «håper å omsette noen tanker i litteratur», er det et dristig prosjekt som sannsynligvis vil strande dersom forfatteren bestemmer seg for at han skal kle sin filosofi i pappfigurer og la disse agere som marionetter under idéforfatterens stødige hånd. Det er muligens også der Roar Sørensens har truffet kvist i sitt forsøk på å argumentere litterært for at den lykkelige hore eksisterer. Ken Jensen forsøkte noe lignende i sitt førsteutkast av Sverdmesteren (2002), hvor ideene som ble formidlet, var pur New Age - alle er brødre og søstre, den altomfattende kjærlighet er alfa og omega - samtidig som «the good guys» drepte for fote. Ideene ble formidlet i dialog, men hadde ingen innflytelse på romanpersonenes handlinger; ideene var derfor, som Knausgård skrev i konsulentuttalelsen til min roman, intet annet enn «emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand - jeg tror ikke et sekund på det.»

Hvis noen skulle ha blitt overmåte nysgjerrig på hele konsulentuttalelsen, ligger den forøvrig her: Konsulentuttalelse fra Damm. Jeg er i hvert fall nysgjerrig på hele konsulentuttalelsen Roar Sørensen fikk på Kirot Avenue.

Det er mange grunner til at en forfatter vil skrive en roman, men hva er grunnen til at man vil skrive en idéroman? Jeg tror det som regel begynner med en sterk overbevisning, et brennende ønske om å formidle sine meninger, sitt livssyn. Man gestalter så en roman rundt denne ideen, men alltid med fare for at ideen skal bli for åpenbar. Ikke det at det ikke kan fungere som litteratur, men vi ønsker jo samtidig å skrive bøker som tar leseren med på en spennende reise inn i ukjent terreng, fremfor å peke ut alle høyre- og venstresvingene i en fastlagt racerbilbane.

I romanen jeg nå arbeider med, som jeg opprinnelig så for meg som en gjennomført idéroman, har jeg valgt å tone ned ideenes kamp og beven til fordel for det menneskelige drama. Nå er jeg heller ikke ute i en tendensromanisk ærend, jeg prøver ikke å prakke én bestemt livsanskuelse på leseren. Jeg har kanskje endelig tatt til meg det redaktør Frederik Lønstad skrev i avslagsbrevet som fulgte med konsulentuttalelsen:

Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?

Så egentlig er det visst bare tull å sette seg fore at man skal skrive idéromaner. Vil man absolutt formidle sine meninger, kan man like gjerne gjøre det i en Facebook-gruppe, eller en litteraturblogg, eller et leserinnlegg i avisen, eller, hvis man tilhører eliten, en essaysamling.

(Prepublisert på Litteraturbloggen 24. oktober 2011)

Facebook

3

Lunch med brødrene Walker

Tirsdag 12. april var det duket for "lunch med Brødrene Walker" med Jan Kjærstad som hovmester, arrangert av Tromsø bibliotek og Norsk forfattersentrum. Sist gang han var i Tromsø, må ha vært i 2007. Da overvar jeg seansen på Hålogaland teater, som beskrevet i dette blogginnlegget: "Jan Kjærstad på Litteraten".

Denne gangen handlet det om Jeg er brødrene Walker, Kjærstads siste roman, fra 2008. Jeg leste den da den utkom, og i et innlegg om bøker jeg leste det året, skrev jeg:

Tre år siden Kongen av Europa, altså er det på tide med en ny KJærstad-roman. I bunn og grunn samme type roman som Jonas Wergeland-trilogien og Kongen av Europa: En ung, spesiell gutt vokser opp i Oslo, beskjeftiger seg med erotikk og rare hobbyer, ender i en eller annen fremskutt posisjon som voksen, og når en eller annen krise oppstår, vil barndommens lærdom forhåpentligvis komme ham til unnsetning. Like fullt er Jeg er brødrene Walker innovativ og spennende. Jeg skulle kanskje bare ønske at Kjærstad en gang gikk litt lenger. At han ikke bare postulerte alle disse sammenhengene, men forsøkte å kjøre dem ut i en eller annen dypsindig verdensanskuelse. Vel, kanskje det kommer en gang.

Men mitt to år gamle ønske er kanskje inkompatibelt med Kjærstads prosjekt. Han sa noe om at det viktigste for ham som forfatter er å stille de riktige spørsmålene, ikke å gi de riktige svarene. Slik er det for mange forfattere, har jeg inntrykk av, og kanskje er det et typisk trekk ved vår antiautoritære tid. Ingen av oss kan eller vil bli fortalt hva som er riktig, vi ønsker bare å bli satt på sporet av vår egen sannhet.

I så måte var utgangspunktet for Kjærstads roman et spørsmål til venner og bekjente: "Hva regner du som den beste tiden i ditt liv?" Mange svarte "nåtiden, selvsagt", for det ville vel være et lite nederlag, sa Kjærstad, dersom man innrømmet at man hadde hatt det bedre før. Men noen innrømmet det likevel: de første årene av ekteskapet, tiden da jeg fikk mitt første barn, etc. Enn jeg, da? Kanskje våren 2002? I Herrer i åndenes rike forklarer jeg hvorfor denne epoken er spesiell for meg.

Det derimot ingen svarte, var "puberteten". Spurte Kjærstad hva folk syntes om puberteten, var svaret som regel at det var en helvetes tid. Så dermed satte han seg fore å skrive en roman om puberteten, hvor han skulle gjøre det til en optimistisk, ekspansiv livsepoke, og det ble Jeg er brødrene Walker, kanskje i håp at det skulle sette leserne på sporet av den tapte tid.

Kjærstad sa også noe interessant om nødvendigheten av å skrive ned for ikke å glemme, og jeg fikk nærmest lyst til å begynne å skrive dagbok igjen (etter to abortive forsøk i 1996 og 2000). Ikke i den hensikt å dokumentere alle mulige hverdagshendelser, men rett og slett noen linjer om sentrale opplevelser og erkjennelser (jeg gjør det forsåvidt allerede, men veldig sjelden), for man kommer til å glemme det som nå står så klart for ens indre blikk, ifølge Kjærstad. På sett og vis er dette en hovedtematikk i Jeg er brødrene Walker, hvor hovedpersonen i voksen alder, som Norges statsminister, står overfor en nasjonal krise han kun kan løse dersom han klarer å huske de særegne innsiktene han tilegnet seg som ungdom. 

Min gamle veileder, professor Rossvær, var også tilstede, og etter seansen nevnte han for meg at Kjærstad hadde vært ex.phil.-studenten hans i Oslo på 70-tallet. Vi havnet deretter i passiar, alle tre. En filosof, en forfatter og en som aspirerer til begge deler. Også et interessant møte.

Da jeg blogget om Kjærstad i 2007, avsluttet jeg med: "Og hvis jeg ikke tar helt feil av årstallene, kommer Kjærstad ut med en ny roman hvert tredje år. Bokhøsten 2008 kan virkelig bli noe å glede seg til."

Med andre ord, bokhøsten 2011 blir noe å glede seg til.

Facebook