Den misforståtte Nietzsche

Artikkelen ble publisert i Morgenbladet 17. oktober 2003.

av Stian M. Landgaard © 2003

I ”En blodtørstig ateist holder preken” (Morgenbladet 03.10.2003) serverer Helge Jordheim en anmeldelse av Nietzsches nyoversatte verk, Antikrist, og reflekterer samtidig over den manglende kristendomskritikk i dagens norske offentlighet. Til tross for et ambivalent forhold til bokens rabiate utkrystalliseringer håper Jordheim at den kan bli en ansats til å gjøre religionskritikk til et felles og globalt anliggende, skjønt han veier Antikrist og finner den – som en graffitiskriblet ”sitatbok for kristendomshatere – en unse for lett for dette prosjekt; andre av Nietzsches verker øver bedre og mer nyanserte vurderinger av den vestlige religion.

Jordheims artikkel er etter sigende ikke et forsøk på å si noe om innholdet av Nietzsches kristendomskritikk, eller om hvorvidt kritikken er gyldig. Derfor skal jeg her komme med en utdypelse av denne kritikken, ettersom jeg mener at Jordheim overser dens kvintessens når han nonchalant konkluderer med at Antikrists angrep på kristendommen og dens moralske kjepphester er så ”fryktelig passé”.

Det er riktig at kristendomskritikk ikke er første post på programmet i vår tid. Vi sitter bare med en rekke formaninger mot kristendommens ”umenneskelighet”, da forstått som eventuell manglende toleranse for fremmede kulturer og for det moderne, likestilte samfunn. Denne tidstypiske kritikken bærer imidlertid intet spesielt nag mot kristendommen, men rammer alle religioner som ikke er salongfähig i det vestligdemokratiske verdensbilde. En kritikk av Nietzsches format, til tross for hvor passé den kan virke, er ikke først og fremst rettet mot kristendommen som sådan, men mot alt den har tatt med seg inn i europeisk kultur.

Hvis man ser på resonnementet i § 2 av Antikrist, synes det klart at det er de føringer kristendommen står for, kristendommens verdsettelser, som er uakseptable for Nietzsche: ”Hva er godt? – Alt som forhøyer følelsen av makt, viljen til makt, makten selv i mennesket. / Hva er slett? – Alt som stammer fra svakhet. (...) / Hva er mer skadelig enn hvilken som helst last? – Aktiv medlidenhet med alle mislykkede og svake – kristendommen ...” (Min oversettelse fra tysk, all den stund jeg ennå ikke har tilgang på den norske utgaven.)

For at det skal bli begripelig hvordan Nietzsche kan skrive noe slikt, kan man ikke betrakte ham utelukkende som en rabiat kristendomshater. Man blir nødt til å forstå hans fortolkning av vestlig idéhistorie fra Platon av som historien om en stadig mer nihilistisk verdensanskuelse, og man blir nødt til å forstå hans syn på den herskende moral av i dag, altruismen og andre kristne verdier, som et resultat av en totusenårig kamp mellom aristokrater, sterke og mektige mennesker på den ene siden og menigmenn, svake og maktløse på den andre. Førstnevnte gruppe, ”herrene”, sognet til en enkel og naiv moral: ”Det som er godt for meg, er godt i seg selv.” For dem var makt og maktfølelse et gode, ikke da nødvendigvis den tyranniske makt over andre mennesker, men livsmakt og styrke som sådan. Sistnevnte gruppe, ”slavene”, følte seg truet av selvhevdelse, egoisme og klasseforskjeller, så de kreerte fiksjonen om den allmektige Gud og etablerte en slavemoral som snudde opp ned på verdiene. For Nietzsche er dette den historisk-ideologiske bevegelse som jødene i sin tid iverksatte mot de romerske herrene, og som kristendommen videreutviklet. I Moralens genealogi (1887) beskrives slaveoppstanden i moralen, hvordan selvfornektelse, egalitarisme og altruisme ved hjelp av et snedig intellektuelt renkespill lot seg forstå som de eneste sanne verdier – og hvordan denne moralen derigjennom skjulte sin opprinnelse. Fra nå av ble den selvbekreftende ”herremoralen” betraktet som et ondt og irrasjonelt avvik fra moralen inngitt av Gud. Ikke lenger var slavemoralen et moralsystem, men den eneste måte å tenke moral på.

Dersom vi skal forstå Nietzsches aversjon mot ”slavemoralen”, slik den er representert ved kristendommen, må vi lodde dybden av fortolkningen han legger til grunn, og forstå at denne moralen fornekter livets sanne betingelser, at den smører opp en hinsidig verden hvor alle mennesker er likeverdige, hvor individet er ukrenkelig, hvor ingen grusomhet finnes, hvor makt og selvhevdelse er ondt, og at den sier: ”Den hinsidige verdenen er evig og sann, jorden er forgjengelig og falsk.” De høyeste verdiene rotfestes i den hinsidige eksistens, og det nye herredømmet rettferdiggjøres gjennom eksistensen av en gud som ikke bare er allmektig og dermed uovervinnelig, men som også har evnen til absolutt kjærlighet overfor alle mennesker, et ideal ingen dødelig kan leve opp til, men likevel drives til å strebe etter. Slik skapes en dårlig samvittighet over å være utilstrekkelig, målt opp mot Gud, og dette er for Nietzsche alt annet enn livsbejaende og sunt. De aristokratiske herrene, trass i sine guder, så ikke noen grunn til å unnskylde eller fornekte sin makt og verdi; de hadde seg selv som målestokk. Men ”slavene” hater ikke makt , bare den makten som herrene representerer: den utilslørte selvforherligelse og manglende interesse for ydmykhet og nestekjærlighet. Når almenheten plutselig har en slik interesse, kommer det de svake til gode og gir således dem mer makt. At man i moderne tid har forkastet det himmelske paradis, betyr egentlig bare at man har trukket det ned på jorden, noe som for Nietzsche er representert ved sosialismen, en sekularisert form for slavemoral.

Det populariserte utsagn ”Gud er død” er ikke bare et postulat som skulle tilsi ”den personifiserte Gud eksisterer ikke mer for oss”, slik Jordheim synes å mene. Isteden betegner det selve opphevelsen av de høyeste verdiene, de som til syvende og sist har vært garantert gjennom Guds eksistens. Men det er disse verdienes fiktive karakter , inkludert syntesen av det gode, det sanne og det skjønne (Platons konstruksjon), som gjør at de med tiden mister sin absolutte status. Det ligger en latent nihilisme i en åndelig utvikling fundert på en fiksjon om livet, altså en motsetning til livet i sin naturlighet. Kristne verdier gir seg etterhvert til kjenne som verdier , på linje med andre verdier, og allerede dét er begynnelsen på en moralsk devaluering som dagens europeiske kulturrelativisme kanskje gir en ytterligere bekreftelse på.

Nihilismen har imidlertid mange fiender. Fra sosialistisk, konservativt og humanistisk hold ropes det stadig etter vern om diverse verdier som mer og mer later til å være truet av kollaps. Slik Nietzsche ser det, fyrer man bare opp under sitt eget kjetterbål, da enhver regresjon til disse fiktive verdiene er en regresjon til deres iboende nihilisme. Den nihilistiske bevegelse unnslippes ikke før man har begått en helt ny omvurdering av verdier.

Men på tross av Nietzsches forakt for kristendommens retning bort fra den opprinnelige livsnaturlighet, er det ikke så enkelt som at man bare ved hjelp av denne innsikt kan kaste av seg åket og atter ”leve i overensstemmelse med naturen”; Hinsides godt og ondt (1886). Kristendommen er ingen lysbryter som kan klikkes av og på etter eget forgodtbefinnende. Problemet hos Jordheim, som hos så mange andre meningsytrere om Nietzsche, er at man innfanges av illusjonen om at Guds død medfører kristendommens død. Jordheim sveiper raskt over det han kaller to perspektiver på kristendommens skjebne, men som koker ned til det samme, til det som er essensielt for å forstå Nietzsches filosofi: nemlig at kristendommen er så integrert i vår kultur at vi ikke lenger kan skille ”dens” verdier fra ”våre” verdier. Å si at kristendommen nå bare har relevans som kulturformidling gjennom bibelfortellinger og salmesang, er å betrakte den kun i form av dens ytre staffasje, mens dens grunntanker i realiteten har opptuktet det vestlige menneskets ånd i to tusen år – og gjør det fremdeles.

Derfor vil det nok bli lenge til våre intellektuelle tar et solid oppgjør med alle idealene som kristendommen (passé eller ikke) har bragt med seg, alle søylene som vårt samfunn er blitt bygget på som om de var den sikreste grunn, men som vi kanskje endelig begynner å ane sprekkene i. Og derfor visste muligens Nietzsche altfor godt hvorfor han i forordet til Antikrist måtte skrive: ”Først overmorgenen tilhører meg. Noen fødes posthumt.”