Den tyske skribenten Siegfried Kracauer (1889–1966) skrev følgende kommentar da Riksdagsbygningen i Berlin brant natt til 28. februar 1933. Teksten er oversatt fra tysk av Stian M. Landgaard og publisert i Vagant 3-4/2021 / 20.01.2022.
SIEGFRIED KRACAUER: «OM RIKSDAGEN»
Hele området rundt Riksdagsbygningen er i dag avsperret av politiposter, og man må gå i en vid bue hvis man vil ta bygget i øyesyn. Et stykke langs Unter den Linden, Neue Wilhelmstraße, Schiffbauerdamm til Lessingteateret, så via Roonstraße over til vestsiden av Siegesallee tilbake mot Brandenburger Tor: Det er den korteste tillatte ruten. I midten står Riksdagen ensom. Fra alle fire sider har man samme utsikt mot kuppelen, som nå rager temmelig trøstesløst i luften. Den ser ut som om noen har rufset den til. De fleste glassplatene er blitt ødelagt av ilden, og overalt er det svarte, gapende hull mellom ribbene i det lyse skjelettet. Det holder oppe den praktfulle gullanternen, som er uskadd, og nå ligner en triumfator som er blitt forlatt av sitt følge. Fortsatt glitrer den stolt mot vinterhimmelen, men fundamentet den stiger opp av, er ødelagt. Ellers synes det ikke som om eksteriøret har tatt skade. Søylene skimrer som alltid, og selv bronserytterne på taket har unnsluppet flammene.
Et endeløst opptog av mennesker snor seg rundt den isolerte bygningen. Funksjonærer, borgere, arbeidere, arbeidsløse, Reichswehr-soldater, skoleungdommer – alle vil de se merkene etter brannen, som var mer enn en vanlig brann. De stiger ut av trikkene og bussene for å foreta inspeksjonsrunden. Deres iherdige taushet er uhyggelig. Den gjør et så merkverdig inntrykk siden offentlige ulykkestilfeller som regel vekker massenes behov for å meddele seg. Mennesker som ikke kjenner hverandre, finner sammen, danner grupper og diskuterer begivenheten i det vide og det brede. Men denne brannen har gjort mengden stum. Uten å si noe går de sin vei eller stirrer på Riksdagen, hvor det ikke er noe å oppdage. I beste fall hører man iblant noen som hvisker. Men det forstyrrer bare sjelden betraktningen av det forlatte byggverket, som fengsler alles øyne med det angrepne symbolets magiske kraft. Blikkene trenger gjennom symbolet og dykker ned i avgrunnen som åpner seg ved dets ødeleggelse.
Et fly sirkler over bygningen, som det fortsatt stiger lette røykskyer opp fra. Foran en av portalene stanser brannbiler. På et av hjørnene til Siegesallee, der menneskene står aller tettest, tilbyr en kløktig gateselger eukalyptusdrops. «Mot snue og heshet!» skriker han uopphørlig. Selv om det faktisk er skikkelig forkjølelsesvær nå, bryr ingen seg om temperaturen, snuen eller mannen. Stadig nye tropper med skolebarn glir inn blant de voksne. De værer den opprørte stemningen og fryder seg intetanende over sensasjonen. Når de en gang blir store, vil historien fortelle dem hva riksdagsbrannen virkelig betydde.[1]
Første gang publisert i Frankfurter Zeitung 2. mars 1933
[1] 28. februar 1933, dagen etter riksdagsbrannen, flyktet Kracauer og hans kone fra Berlin. Etter et kort opphold i Frankfurt am Main ankom de Paris 2. mars 1933.