Lenzer-Heide-fragmentet

Min oversettelse av "Lenzer-Heide-fragmentet" ble publisert i Agora 1/2 2005. Jeg skrev også en introduksjon til teksten.

Introduksjon til Lenzer-Heide-fragmentet

av Stian M. Landgaard © 2005

Friedrich Nietzsche (1844–1900) skrev det såkalte Lenzer-Heide-fragmentet i juni 1887. Navnet kommer fra et idyllisk landskap i Sveits, hvor han midlertidig oppholdt seg. Nå er fragmentet en del av hans Nachlaß, hjemmehørende blant de tekstene som han ikke utgav selv. Det er påfallende stikkordsmessig og tesepreget, og ligger et stykke fra den formfullendte kunstprosaen som Nietzsche er så kjent for gjennom sine publiserte bøker. Likevel mangler det ikke på filosofisk slagkraft og spissformulerte poenger, og Lenzer-Heide-fragmentet er blitt berømt i akademiske kretser nettopp fordi det bærer i seg så direkte og utilslørte tanker som Nietzsche ofte vegrer seg for å inkludere i de utgitte tekstene.

Fragmentet bærer tittelen ”Den europeiske nihilisme”, og i all hovedsak fremlegger Nietzsche her sitt syn på hvordan nihilismens fremvekst var mulig. Han skiller til dels mellom den praktiske og den teoretiske nihilismen, hvor førstnevnte er den almene følelsen av menneskets tilfeldighet og hjelpeløshet i en hard og urettferdig verden, og hvor sistnevnte er menneskets forakt for seg selv som menneske, hatet mot livet og fortvilelsen over all erkjennelse. Som historisk motmiddel mot nihilismen introduseres derfor kristendommen, en virkelighetsanskuelse som tilskriver mennesket en absolutt verdi og gir det håp om hinsidig forløsning.

Men sterke hypoteser og trossetninger – deriblant ”Gud” – som historisk sett var nødvendige til dette formål, har i moderne tid opphevet seg selv. Kristendommens iboende hang til sannhet er en av grunnene til det; løgnen som separerer den sanselige, ”mindreverdige” verden fra det oversanselige paradis, er blitt gjennomskuet og forkastet. Dessuten er tilværelsen i Europa blitt tryggere; det er ikke lenger nødvendig å opprettholde en gudsforestilling for trøst og beskyttelse. Men gitt omstendighetene avløses denne ekstreme forestillingen av en ny og omvendt, men like ekstrem forestilling – fra den absolutte meningsfylde til den totale meningsløshet. Her blomstrer den teoretiske nihilismen, som Nietzsche allerede i Den glade vitenskap (1882) proklamerer via sitt mest berømte slagord: ”Gud er død!”

Nietzsche forsøker i Lenzer-Heide-fragmentet å avkle den kristne moralens svakhetsforherligelse og demystifisere dens opprinnelse, og bare en måneds tid senere skulle han videreutvikle dette prosjektet til en hel bok, da han i en forrykende raptus skrev Moralens genealogi (1887). Kristendommen er ingenlunde en desinteressert, objektiv institusjon, men et middel for de svake til først å overleve naturen og deretter beskytte seg mot de sterke. Det er nødvendig for de svake å skape seg et verdensbilde hvor de sterke besitter en vilje til makt som manifesterer seg i brutale og overveldende karaktertrekk – hvilket gjør dem onde i de svakes øyne. Men Nietzsche viser hvordan viljen til makt er grunnleggende også i de svake, at også de søker makt, men ad omveier – nettopp fordi de ikke er i stand til å hevde seg på lik linje med de sterke i en ærlig kamp for tilværelsen. Når moralen faller og den teoretiske nihilismen spirer, går de svake til grunne på sitt hat, sitt ”ressentiment”, både mot seg selv og mot de sterke. Dog ikke passivt, men akkompagnert av ødeleggelsestrang og blindt raseri. Nihilismen fører til en degenerering av den europeiske kultur, hvilket kan kulminere i store omveltninger, revolusjoner og krig. Med tanke på at det 20. århundre skulle bli svært blodig, hvor aristokratier og gamle samfunnsordninger falt sammen som korthus, blir disse profetier desto mer uhyggelige og aktuelle.

Nietzsches positive løsning på den nihilistiske krise – som han ikke omtaler i Moralens genealogi, men først og fremst i Slik talte Zarathustra (1883–85) – er ideen om den evige gjenkomst. I Lenzer-Heide-fragmentet kan den evige gjenkomst betraktes som en prøvesten: I hvilken grad kan mennesket akseptere den uteblivende trøst og forløsning, hvordan kan mennesket holde ut å leve uten håp om noe mer? Nihilismen er menneskets nagende og stadig voksende innsikt i verdens iboende meningsløshet, og den evige gjenkomst er fullendelsen av denne innsikt: De sterkeste (uavhengig av sosial stand og materiell rikdom) vil ikke gå til grunne på meningsløsheten, men omfavne den som en nødvendighet. Nietzsche postulerer en ny samfunnsordning med utgangspunkt i den såkalte kreftenes rangorden: et sunnhetens aristokrati med de sterkeste i spissen – etter at den nihilistiske krise har renset Europa for det gamle aristokratiet, som var fundert på kristendommen.

Lenzer-Heide-fragmentet er ikke langt, men likevel så fortettet med mening at man umulig kan berøre alle dens aspekter i en kort introduksjon som denne. Det er en tekst som må leses på nytt og på nytt, og man kan stadig finne flere elementer og sammenhenger deri. Forhåpentligvis yter den norske språkdrakten både form og innhold en viss rettferdighet, samtidig som teksten gjøres tilgjengelig for et nytt publikum. En takk til Franziska Steinecke for gjennomlesning av oversettelsen.

Lenzer-Heide-fragmentet

av Friedrich Nietzsche

Oversatt av Stian M. Landgaard © 2005

Den europeiske nihilismen

Lenzer­ Heide, 10. juni 1887

1.

Hvilke fordeler tilbød den kristne moralhypotesen?

1) Den tildelte mennesket en absolutt verdi, i motsetning til dets ubetydelighet og til­feldighet i tilblivelsens og forgjengelighetens strøm.

2) Den tjente Guds advokater, for så vidt som den trass i nød og onder erkjente verden en karakter av fullkommenhet, – iberegnet ”friheten” – det onde syntes fullt av mening.

3) Den dannet en viten om absolutte verdier hos mennesket og gav det følgelig ade­kvat erkjennelse om nettopp det viktigste.

Den forhindret at mennesket foraktet seg selv som menneske, at det tok parti mot livet, at det fortvilte over erkjennelsen: den var et bevaringsmiddel; – in summa: moral var det store m­otmiddel mot den praktiske og teoretiske nihilisme.

2.

Men blant kreftene som moralen alet opp, var sannferdigheten: denne vender seg endelig mot moralen, avdekker dens teleologi, dens interesserte betraktning – og nå virker innsikten i denne lenge inngrodde løgnaktighet, som man fortviler over å bli kvitt, nettopp som stimu­lans. Til nihilismen. I dag konstaterer vi behov hos oss, plantet gjennom den langvarige moralinterpretasjonen, som nå forekommer oss å være behov for det usanne: på den annen side er det på dem verdien synes å henge, for deres skyld holder vi ut å leve. Denne antago­nismen, å ikke sette pris på det vi erkjenner, og ikke lenger kunne sette pris på det som vi gjerne ville lyve til oss selv om – resulterer i en oppløsningsprosess.

3.

Faktisk har vi ikke lenger så mye bruk for et motmiddel mot den første nihilismen: livet er ikke lenger så usikkert, tilfeldig og meningsløst i vårt Europa. En slik uhyre potensiering av menneskets verdi, av det ondes verdi, osv., er ikke lenger så nødvendig, vi tåler en betydelig reduksjon av denne verdien, vi tør innrømme mye meningsløshet og tilfeldighet: den opp­nådde makt hos mennesket tillater en nedsettelse av tuktemidlene blant hvilke den moralske interpretasjon var den sterkeste. ”Gud” er en altfor ekstrem hypotese.

4.

Men ekstreme posisjoner avløses ikke av reduserte, men av atter ekstreme, dog omvendte. Og således er troen på naturens absolutte immoralitet, på formåls- og meningsløsheten den psyko­logisk nødvendige affekt når troen på Gud og en essensielt moralsk orden ikke lenger kan opprettholdes. Nihilismen viser seg nå, ikke fordi ulysten på tilværelsen er blitt større enn før, men fordi man overhodet er blitt mistroisk mot en ”mening” i det onde, ja i tilværelsen. Én interpretasjon gikk til grunne; men siden den gjaldt som selve interpretasjonen, synes det som om det ikke lenger finnes noen mening i tilværelsen, som om alt er forgjeves.

5.

At dette ”forgjeves!” er karakteristisk for vår nåtidige nihilisme, gjenstår å bevise. Mistroen mot våre tidligere verdsettelser øker frem til spørsmålet ”er ikke alle ”verdier” lokkemidler med hvilke komedien trekker i langdrag, men aldeles ikke kommer nærmere en løsning?”. Varigheten, med et ”forgjeves”, uten mål og formål, er den mest lammende tanke, især når man begriper at man holdes for narr og dog er uten makt til ikke å la seg holdes for narr.

6.

La oss tenke oss denne tanken i dens frykteligste form: tilværelsen, slik den er, uten mål og mening, men uunngåelig tilbakekommende, uten en finale i intethet: ”den evige tilbake­komst”.

Det er den mest ekstreme form for nihilisme: intetheten (det ”meningsløse”) for evig!

Europeisk form for buddhisme: Kunnskapens og kraftens energi tvinger til en slik tro. Den er den mest vitenskapelige av alle mulige hypoteser. Vi bestrider endemål: hadde til­værelsen hatt et, måtte det ha vært nådd.

7.

Da begriper man at det her etterstrebes en motsetning til panteismen: for ”alt fullkomment, guddommelig, evig” tvinger likeledes til en tro på ”den evige gjenkomst”. Spørsmål: er også denne panteistiske ja-innstillingen til alle ting umuliggjort med moralen? I grunnen er jo bare den moralske gud overvunnet. Er det noen mening i å tenke seg en gud ”hinsides godt og ondt”? Ville en panteisme i denne betydningen vært mulig? Skyver vi formålsforestillingen ut av prosessen, og bejaer vi likevel prosessen? – Det ville vært tilfelle hvis noe innenfor denne prosessen i hvert av dens øyeblikk hadde blitt oppnådd – og alltid det samme.

Spinoza vant en slik bejahende innstilling, for så vidt som hvert øyeblikk har en logisk nødvendighet: og han triumferte med sitt logiske grunninstinkt over en slik verdensbeskaffen­het.

8.

Men hans tilfelle er bare et enkelttilfelle. Ethvert grunnkaraktertrekk som ligger til grunn for enhver hendelse, som uttrykker seg i enhver hendelse, måtte, hvis det skulle fornemmes av et individ som hans grunnkaraktertrekk, drive dette individet til triumferende å godkjenne hvert øyeblikk av den alminnelige tilværelse. Det ville kommet an på om man fornemmer dette grunnkaraktertrekket hos seg selv med lyst, som godt og verdifullt.

9.

Nå har moralen beskyttet livet mot fortvilelsen og spranget inn i intetheten hos slike menne­sker og stender som ble utsatt for overgrep og undertrykkelse av mennesker: for avmakten mot mennesker, ikke avmakten mot naturen, avføder den mest desperate forbitrelse mot til­værelsen. Moralen har behandlet makthaverne, overgriperne, ”herrene” overhodet som fien­der, mot hvilke den vanlige mann må beskyttes, dvs. først oppmuntres og bestyrkes. Moralen har følgelig i det dypeste hat og den dypeste forakt belært om hva de herskendes grunnkarak­tertrekk er: deres vilje til makt. Å avskaffe, bestride, undergrave denne moralen: det ville vært å utstyre den mest hatede drift med en omvendt fornemmelse og vurdering. Hvis den lidende, undertrykkede hadde mistet troen på en rett til sin forakt av viljen til makt, ville han ha gått inn i et stadium av håpløs desperasjon. Dette hadde vært tilfelle hvis dette trekk hadde vært essensielt i livet, hvis det hadde vist seg at selv i hin ”vilje til makt” var bare denne ”viljen til makt” maskert, at også det hatet og den forakten er nok en maktvilje. Den undertrykkede ville ha innsett at han står på samme grunn som undertrykkeren, og at han ikke har noen særrett, ingen høyere rang enn ham.

10.

Snarere omvendt! Det finnes intet i livet som har verdi, utenom graden av makt – sett nettopp at livet selv er vilje til makt. Moralen beskyttet de underprivilegerte fra nihilisme ved å til­skrive enhver en uendelig verdi, en metafysisk verdi, og stille dem i en orden som ikke stem­mer med den verdslige makts orden og rangorden: den belærte om underkastelse, ydmykhet, osv. Sett at troen på denne moralen går til grunne, så ville ikke lenger de underprivilegerte hatt sin trøst – og gått til grunne.

11.

Det å gå til grunne presenterer seg som – å styrte seg selv til grunne, som en instinktiv ut­velgelse av det som må ødelegge. Symptomer på denne selvødeleggelsen hos de underprivile­gerte: selvviviseksjon, forgiftning, berusning, romantikk, fremfor alt en tvang til handlinger med hvilke man gjør de mektige til dødsfiender ( – liksom en avl av ens egne bødler) viljen til ødeleggelse som et enda dypere instinkts vilje, instinktet til selvødeleggelse, viljen til intet.

12.

Nihilisme, som symptom på at de underprivilegerte ikke lenger har noen trøst: at de ødelegger for å bli ødelagt, at de, løst fra moralen, ikke lenger har noen grunn til å ”underkaste seg” – at de stiller seg på det motsatte prinsippets grunn og på sin side også vil ha makt, ved å tvinge de mektige til å bli deres bødler. Dette er den europeiske form for buddhisme, nei-gjøren, etter at all tilværelse har mistet sin ”mening”.

13.

”Nøden” er jo ikke blitt større: tvert imot! ”Gud, moral, underkastelse” var legemidler, på elendighetens fryktelige dype nivå: den aktive nihilisme opptrer ved relativt meget gunsti­gere gestaltede forhold. Allerede det at moralen fornemmes som overvunnet, forutsetter en temme­lig høy grad av åndelig kultur; denne igjen et relativt vellevnet. En viss åndelig tretthet, ledet an av de filosofiske meningers lange kamp frem til den håpløse skepsis mot filosofi, kjenne­tegner likeledes den ingenlunde lavere stand hos nihilistene. Tenk på situasjonen Buddha opp­trådte i. Læren om den evige gjenkomst ville hatt lærde forutsetninger (slik Buddhas lære hadde, f.eks. begrepet om kausalitet, osv.).

14.

Hva betyr ”underprivilegert” i dag? Fremfor alt fysiologisk: ikke lenger politisk. Den usunne­ste mennesketype i Europa (i alle stender) er denne nihilismens grunn: den vil oppfatte troen på den evige gjenkomst som en forbannelse, rammet av den viker man ikke lenger tilbake fra noen handling: ikke slukne passivt, men alt som i denne grad er mål- og meningsløst, til å slukne: selv om det bare er en krampe, et blindt raseri ved innsikten om at alt har vært til i evigheter – også dette øyeblikk av nihilisme og ødeleggelsestrang. – Verdien av en slik krise er at den renser, at den trenger de beslektede elementene sammen og gjør dem fordervet i møte med hverandre, at den tildeler mennesker av forskjellige tenkesett felles oppgaver – fører likeledes de svakere og usikrere blant dem ut i lyset og tar initiativet til en kreftenes rang­orden, fra sunnhetens synspunkt: erkjenner befalende som befalende, adlydende som adlydende. Naturligvis utenfor alle bestående samfunnsordninger.

15.

Hvem vil derved vise seg som de sterkeste? De mektigste, de som ikke har bruk for ekstreme trossetninger, de som ikke bare anerkjenner en god del tilfeldighet og meningsløshet, men også elsker det, de som kan tenke om mennesket med en betydelig reduksjon av dets verdi, uten dermed å bli små og svake: de rikeste på sunnhet, som er de fleste malørs voksne og derfor ikke fryk­ter malørs så meget – mennesker som er sikre på sin makt, og som representerer menneskets oppnådde kraft med bevisst stolthet.

16.

Hva ville et slikt menneske tenkt om den evige gjenkomst? –

Lenzer-Heide-fragmentet står å lese i:
Colli-Montinari: Kritische Studienausgabe,
Band 12, Nachgelassene Fragmente, 5[71].