Misogyn, men god
Siri Gaski, Utropia 30. august 2006
Herrer i åndenes rike
Stian M. Landgaard
Aschehoug
Om jeg ville gå sterkt ut mot Stian M. Landgaards debutroman Herrer i åndenes rike hadde jeg sagt at han har skrevet en reaksjonær bibel etter noen årtier med forsøk på likestilling. Christian Winther, hovedpersonen i romanen, er noe så enkelt som mannen jeg elsker å hate. Han er min rake motsetning i alt – ikke bare kromosomer. Dette er mannen for de som mener både Utropia og Universitetet er for rødt, og som i tillegg tenker at kvotering er noe tull – deprimerende overvekt av ’’svette, gamle menn” til tross.
Samtidig minner Winther – han er i tillegg også den typen person du helst refererer til ved etternavn, uten at jeg er sikker på hva det betyr – meg om opptil flere småpretensiøse, hyggelige studentmenn jeg kjenner, så han er ikke tvers igjennom ond eller noe. Han har bare veldig mange prinsipper, og svært mange av disse er noe antikvariatiske når man ser på forholdene ved Universitetet i dag. Dog finnes det vel også de som vil nyte å finne noen med samme syn på ting, en som sier alt det høflige menn(esker) ikke burde si. Som en videreføring av dette er det også bemerkelsesverdig få kvinner til stede i romanen, og det blir særlig tydelig når de som er der i større eller mindre grad kun er til for å brukes – det seg være mora eller kompisens kjæreste. Jeg sitter igjen med en følelse av at boka lider litt under en slags lemfeldig misogynisme som kanskje ikke er hverken fortellers eller forfatters intensjon, men som er særlig tydelig for de som har et lite snev av interesse for kjønnsforskning og lignende.
På tross av alle innvendingene mine var dette en bok jeg likte å lese, den hadde et meget behagelig språk - ja, det er riksmål; nei, du merker det ikke – og semikolonbruken – den ene gangen det forekom – var fortreffelig. Og bortsett fra et noe flåsete forsøk på russisk aksent hos en avisredaktør, var også dialekt- og sosiolektgjengivelsene hyggelig lesing, noe som veldig sjelden pleier å være tilfelle. Så jeg vil anbefale denne boka til alle i Tromsø og særlig alle ved Universitetet, enten du leser den for å se om du er nevnt eller ikke.