Sublime fjols
Ny oversettelse for Vagant, publisert 1. februar: “Sublime fjols” av Richard Wagner (ikke den Richard Wagner), om filosofiens overlevelse i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa:
«Sannheten er ingen objektiv rettesnor, men et krav om at vi skal være absolutt forpliktet av vårt indre livs imperativ.» Denne strenge maksimen stammer fra den tjekkiske idéhistorikeren Jan Patocka (1907–1977). Han hadde vært elev av Husserl og tok under annen verdenskrig fatt på stort anlagte studier om modernismens åndshistoriske genealogi mellom renessanse og romantikk, hvor han la tydelig vekt på overgangene istedenfor bruddene.
Filosofen Karel Kosík forteller følgende historie om den egensindige tenkeren: «På en av våre spaserturer gjennom Prahas bydeler Brevnov og Strahov stoppet Patocka plutselig opp og sa til meg: ’Hør her, iblant blir jeg helt ør når jeg gjør det klart for meg hvor skrekkelig lik jeg er Comenius på ett punkt: Vi er fjols, begge to.’» Kosík tilføyer: «To sublime fjols som sprer visdom.»
Les den ganske oversettelse hos Vagant.
2 kommentarer » Del: 
Kommentar av ulv
Du har vel lykkes bra med språket i oversettelsen. Temaet i seg selv er er fascinerende, skjønt jeg tilstår at sitatene fra de tenkerne som er beskrevet, i grunn ikke vekker noen spesiell trang til nærmere bekjentskap.
Bare noen usorterte reaksjoner:
”Midt i all ideologisk ensretting i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa fantes det forbausende tilfeller av uavhengig tenkning.”
Det har vel vist seg gang på gang, at individets tanker er vanskelig å kontrollere, i totalitære regimer. Og en kan undres, for den som eventuelt går inn for det, er det kanskje lettere å oppnå slik kontroll der full frihet gir rom for en kakofoni av vrøvl, der alt gis skinn av å være like relevant? Ikke godt å si, men jeg tenker på scenarioet i ”Brave New World” av Huxley. Og – det er kanskje ikke bare negativt å utvikle evner til på å holde kjeft om det en tenker – i det minste en stund?
Eneboere, eremitter og einstøinger er nevnt i teksten. Jeg kan legge til, å aktivt velge taushet som vinkling til liv og kommunikasjon har vært, og er, mye mer utbredt enn mange er klar over. Også i fellesskap med andre, for eksempel i diverse klosterordener. Også i slike samfunn spiller forresten bibliotekene en signifikant rolle, skjønt melankolien rimeligvis er mindre framtredende når en situasjon er selvvalgt.
Anekdoten i starten minner meg forresten om noe, fra FL for et års tid siden. Det falt i mitt lodd å formulere en skriveoppgave. Resultatet ble som følger:
”Arbeidstittel skal være ”Psykosen”, og da i betydningen massepsykose eller massehysteri. Oppgaven skal besvares som prosa. Det skal skrives fra et hypotetisk ståsted ca. 30 år fram i tid, og skal beskrive en vrangforestilling fra den tiden vi lever i nå. Gjerne også hva som ble veien ut av den”
Jaha. Og den uken kom det ikke en eneste besvarelse før fristen var ute. Men nettopp DET er muligens samtidsbeskrivende, at ingen håpefulle forfatterspirer glefser til på et slik agn. I den friheten de nyter.
Angående sitatet fra Jan Patocka, maksimen om at sannheten ikke er noen objektiv rettesnor. Vel, det er mulig at jeg er storforlangende, men jeg rykker liksom ikke til i henrykkelse, slått av noen originalitet i utsagnet. Og videre kjenner jeg en smule skepsis, stil t ovenfor dette ” vårt indre livs imperativ”. Nettopp slikt har vel vist seg å gi så ymse utslag opp gjennom historien, ikke minst hos de mange som har tatt mål av seg til å lede andre inn i et eller annet.
I så fall finnes det vel verre eksempler enn Comenius å sammenligne seg med.
Postet mandag 8. februar 2010, kl. 21:15
Kommentar av Landgaard
Takk for interessen, ulv. Du har tydeligvis alltid gode og innsiktsfulle kommentarer på lur.
Tesen om at det er lettere å kontrollere mennesket gjennom full frihet, er jeg med på. Alle samfunn bedriver vel en eller annen form for kontroll, selv om den kanskje ikke alltid er like bevisst fra kontrollørenes side. I dagens Vesten er det vel tvilsomt at det sitter en superskurk på toppen av pyramiden og forsøker å forby alt han ikke liker, rett og slett fordi “frihet er farlig”. I kommunistlandene, derimot …
Men det sterke fokuset på visse idealer gjør jo at folk som er av en annen mening, blir forfordelt og utstøtt, kanskje sogar til det punkt hvor de gir etter og tilpasser seg.
Jeg var også inne på problematikken i dette innlegget, Herrer vi ere i Aandernes Rige, dog i en litt annen sammenheng.
Eneboerrollen blir nok valgt av mange som ikke finner seg til rette med samfunnets idealer. Jeg ser for eksempel aldri TV mer, jeg klarer ikke overfloden av gnål og inntrykk, og det forbauser meg faktisk hvordan folk kan leve med TV’en påslått halve døgnet. Internet bruker jeg derimot mye, men der har jeg anledning til å sjalte ut det som ikke har interesse, og kun lese de tingene jeg er på jakt etter.
Litt artig, med den skriveoppgaven. Jeg synes jeg ser de unge håpefulle for meg: “Massepsykose? Jeg kjenner ingen som lider av massepsykose. Massehysteri? Hvor da? Når Robbie Williams opptrer, kanskje. Ellers ikke.”
Vårt indre livs imperativ, ja … jeg kom i tanker om det Poirot sa i en episode: Man kan ikke ha en politimann som følger hver eneste person og forsikrer seg om at denne er lovlydig, men heldigvis har de fleste av oss en liten politimann her inne. *peke på hodet*
Men på et litt dypere plan, når man ikke tar for gitt visse etiske rettesnorer, kan denne politimannen like gjerne være korrupt eller medlem av Stasi, så trygg kan man aldri være.
Postet tirsdag 9. februar 2010, kl. 5:59