Hopp til innhold

Sublime fjols

Ny oversettelse for Vagant, publisert 1. februar: "Sublime fjols" av Richard Wagner (ikke den Richard Wagner), om filosofiens overlevelse i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa:

«Sannheten er ingen objektiv rettesnor, men et krav om at vi skal være absolutt forpliktet av vårt indre livs imperativ.» Denne strenge maksimen stammer fra den tjekkiske idéhistorikeren Jan Patocka (1907–1977). Han hadde vært elev av Husserl og tok under annen verdenskrig fatt på stort anlagte studier om modernismens åndshistoriske genealogi mellom renessanse og romantikk, hvor han la tydelig vekt på overgangene istedenfor bruddene.

Filosofen Karel Kosík forteller følgende historie om den egensindige tenkeren: «På en av våre spaserturer gjennom Prahas bydeler Brevnov og Strahov stoppet Patocka plutselig opp og sa til meg: ’Hør her, iblant blir jeg helt ør når jeg gjør det klart for meg hvor skrekkelig lik jeg er Comenius på ett punkt: Vi er fjols, begge to.’» Kosík tilføyer: «To sublime fjols som sprer visdom

Les den ganske oversettelse hos Vagant.

Facebook

7 kommentarer til “Sublime fjols

  1. ulv

    Du har vel lykkes bra med språket i oversettelsen. Temaet i seg selv er er fascinerende, skjønt jeg tilstår at sitatene fra de tenkerne som er beskrevet, i grunn ikke vekker noen spesiell trang til nærmere bekjentskap.

    Bare noen usorterte reaksjoner:

    ”Midt i all ideologisk ensretting i det sovjetiserte, østlige Mellom-Europa fantes det forbausende tilfeller av uavhengig tenkning.”

    Det har vel vist seg gang på gang, at individets tanker er vanskelig å kontrollere, i totalitære regimer. Og en kan undres, for den som eventuelt går inn for det, er det kanskje lettere å oppnå slik kontroll der full frihet gir rom for en kakofoni av vrøvl, der alt gis skinn av å være like relevant? Ikke godt å si, men jeg tenker på scenarioet i ”Brave New World” av Huxley. Og – det er kanskje ikke bare negativt å utvikle evner til på å holde kjeft om det en tenker – i det minste en stund?

    Eneboere, eremitter og einstøinger er nevnt i teksten. Jeg kan legge til, å aktivt velge taushet som vinkling til liv og kommunikasjon har vært, og er, mye mer utbredt enn mange er klar over. Også i fellesskap med andre, for eksempel i diverse klosterordener. Også i slike samfunn spiller forresten bibliotekene en signifikant rolle, skjønt melankolien rimeligvis er mindre framtredende når en situasjon er selvvalgt.

    Anekdoten i starten minner meg forresten om noe, fra FL for et års tid siden. Det falt i mitt lodd å formulere en skriveoppgave. Resultatet ble som følger:

    ”Arbeidstittel skal være ”Psykosen”, og da i betydningen massepsykose eller massehysteri. Oppgaven skal besvares som prosa. Det skal skrives fra et hypotetisk ståsted ca. 30 år fram i tid, og skal beskrive en vrangforestilling fra den tiden vi lever i nå. Gjerne også hva som ble veien ut av den”

    Jaha. Og den uken kom det ikke en eneste besvarelse før fristen var ute. Men nettopp DET er muligens samtidsbeskrivende, at ingen håpefulle forfatterspirer glefser til på et slik agn. I den friheten de nyter.

    Angående sitatet fra Jan Patocka, maksimen om at sannheten ikke er noen objektiv rettesnor. Vel, det er mulig at jeg er storforlangende, men jeg rykker liksom ikke til i henrykkelse, slått av noen originalitet i utsagnet. Og videre kjenner jeg en smule skepsis, stil t ovenfor dette ” vårt indre livs imperativ”. Nettopp slikt har vel vist seg å gi så ymse utslag opp gjennom historien, ikke minst hos de mange som har tatt mål av seg til å lede andre inn i et eller annet.

    I så fall finnes det vel verre eksempler enn Comenius å sammenligne seg med.

  2. Landgaard

    Takk for interessen, ulv. Du har tydeligvis alltid gode og innsiktsfulle kommentarer på lur.

    Tesen om at det er lettere å kontrollere mennesket gjennom full frihet, er jeg med på. Alle samfunn bedriver vel en eller annen form for kontroll, selv om den kanskje ikke alltid er like bevisst fra kontrollørenes side. I dagens Vesten er det vel tvilsomt at det sitter en superskurk på toppen av pyramiden og forsøker å forby alt han ikke liker, rett og slett fordi "frihet er farlig". I kommunistlandene, derimot ...

    Men det sterke fokuset på visse idealer gjør jo at folk som er av en annen mening, blir forfordelt og utstøtt, kanskje sogar til det punkt hvor de gir etter og tilpasser seg.

    Jeg var også inne på problematikken i dette innlegget, Herrer vi ere i Aandernes Rige, dog i en litt annen sammenheng.

    Eneboerrollen blir nok valgt av mange som ikke finner seg til rette med samfunnets idealer. Jeg ser for eksempel aldri TV mer, jeg klarer ikke overfloden av gnål og inntrykk, og det forbauser meg faktisk hvordan folk kan leve med TV'en påslått halve døgnet. Internet bruker jeg derimot mye, men der har jeg anledning til å sjalte ut det som ikke har interesse, og kun lese de tingene jeg er på jakt etter.

    Litt artig, med den skriveoppgaven. Jeg synes jeg ser de unge håpefulle for meg: "Massepsykose? Jeg kjenner ingen som lider av massepsykose. Massehysteri? Hvor da? Når Robbie Williams opptrer, kanskje. Ellers ikke."

    Vårt indre livs imperativ, ja ... jeg kom i tanker om det Poirot sa i en episode: Man kan ikke ha en politimann som følger hver eneste person og forsikrer seg om at denne er lovlydig, men heldigvis har de fleste av oss en liten politimann her inne. *peke på hodet*

    Men på et litt dypere plan, når man ikke tar for gitt visse etiske rettesnorer, kan denne politimannen like gjerne være korrupt eller medlem av Stasi, så trygg kan man aldri være.

  3. Roar Sørensen

    Jeg synes som regel at oversettelsene dine virker sobre og gode, Landgaard. Nå har jeg ikke lest den tyske originalteksten, og ikke lest hele oversettelsen, men hva er det som får deg til å skrive "...når jeg gjør det klart for meg..." her:

    "Hør her, iblant blir jeg helt ør når jeg gjør det klart for meg hvor skrekkelig lik jeg er Comenius på ett punkt:"

    Hvorfor ikke heller "...når jeg innser hvor skrekkelig lik jeg er..." Eller: "... når det går opp for meg hvor...".

    "Når jeg gjør det klart for meg" virker bare amatørmessig og tøvet. Håper ikke dette er standarden i resten av oversettelsen.

    Eller kanskje du har en lur og god forklaring, som å si: Ja, men på tysk står det...

    Hi-hi.

  4. Landgaard

    Ja, men på tysk står det "vergegenwärtige", ikke "einsehe" eller "wenn es mir klar wird". "Vergegenwärtigen" impliserer en aktivt forestillende handling. Jeg er ikke hundre prosent fornøyd med den formuleringen, men det er alltid en avveining mellom godt norsk og mest mulig nøyaktig gjengivelse.

  5. Landgaard

    Dette er forsåvidt et interessant tema i seg selv som blir aldri blir uttømt, og som rettelig har gitt oversettelse navnet "det umuliges kunst". Det er ingen fasit for hvordan man skal oversette best mulig. Sylfest Lomheim, hvis bok Omsetjingsteori jeg har lest noen ganger, vektlegger kommunikativt likeverd i alle kriker og kroker, i motsetning til semantisk likeverd. Målteksten bør fortone seg for sine lesere slik originalteksten fortonte seg for sine lesere. Dette er et godt råd i mange tilfeller. For eksempel heter perrongen på en jernbanestasjon "quay" på fransk, og på franske jernbanestasjoner står det QUAY 1, QUAY 2, osv. Men skulle man oversette dette til norsk, måtte man ikke skrive PERRONG 1, PERRONG 2, men heller tenke hva det står på norske jernbanestasjoner. Og der står det SPOR 1, SPOR 2. Et godt eksempel på når kommunikativ likeverd (quay = spor) er bedre enn semantisk likeverd (quay = perrong).

    Imidlertid er det ikke alltid så lett. Noen ganger vil viktige semantiske nyanser kunne gå tapt dersom man kun fokuserer på det kommunikative. Man står også i fare for å utslette originalens stil. Dette har Per Qvale, som har oversatt Trolldomsfjellet av Thomas Mann, skrevet om i en lengre artikkel. Hvis Thomas Mann skriver lange, snirklete setninger på tysk, så skal også oversettelsen ha lange, snirklete setninger som følgelig vil klinge sært for en nordmann. En tysker er vanligvis mer vant til lange setninger på tysk enn en nordmann er på norsk, men likevel. Enhver oversettelse er et produkt av sin egen tid, og mange tyske romaner som ble oversatt til norsk i første halvdel av 1900-tallet, bærer preg av avisspråket fra Akersgata på den tiden: korte, konsise setninger, masse friheter i formuleringene og ofte kunstferdige påfunn som ikke finnes i originalen. (Der Der Zauberberg har "Mensch" og "der Hinkende", blir de i den gamle oversettelsen Trollfjellet til "menneskebarn" og "haltepingsen", som vel gir andre konnotasjoner enn originalen.)

    Men hvis man oversetter spenningslitteratur, er det vel ganske åpenbart at vekten må ligge på en flytende norsk oversettelse som byr minst mulig motstand i form av stilistiske særegenheter forsøkt overført fra originalen. I tillegg får man forhåpentligvis drahjelp i og med at forfatteren trolig har tenkt det samme da han skrev. Her vil altså kommunikativt likeverd være overlegent viktigst.

  6. Roar Sørensen

    Det var en sabla god og instruktiv kommentar, Landgaard. Jeg er fremdeles dønn uenig i måten du har løst akkurat dette problemet/eksempelet på, men jeg forstår godt hva du mener.

    "Sylfest Lomheim, hvis bok Omsetjingsteori jeg har lest noen ganger, vektlegger kommunikativt likeverd i alle kriker og kroker, i motsetning til semantisk likeverd."

    Her er jeg veldig enig. Og du vet sikkert at det lett blir horribelt når oversetteren avviker for mye fra denne tesen. Personlig har jeg sett mange oversettelser (også av såkalt høyverdig litteratur) der det for eksempel står på engelsk:

    "He stood there in a state of confusion."

    Dette oversetter en av Norges mest kjente oversettere glatt med:

    "Han sto der i en tilstand av forvirring."

    Jeg mener... det er litt noe sånt du prøver å forsvare. Det går bare ikke. Du kan gjerne si at forfatteren ikke har skrevet: "He stood there, confused." Eller: "Confused, he just stood there."

    Men... det er ingen god forklaring/unnskyldning. Å skrive "Han sto der i en tilstand av forvirring" er uansett dumt. Akkurat som jeg mener "... når jeg gjør det klart for meg..." er dumt, oppstyltet og veldig unorsk.

    Jeg forstår godt at man i noen tilfeller bør legge seg tettere opp til originalteksten for å få fram visse nyanser i originalspråket, men dette er som regel et veldig risikabelt foretagende (krever skyhøy kompetanse og ekstrem språkteft), og resultatet blir sjelden særlig bra.

  7. Landgaard

    Jeg mener at man som oversetter er forpliktet til å legge seg tettere opp til originalteksten for å få frem visse nyanser i originalspråket, i den grad det lar seg forene med et begripelig norsk, men kanskje er jeg for idealistisk. Uansett synes jeg ikke oversettelser skal benytte seg av et lettvint språk (som jo er den universell normen i Norge, dessverre) når ikke originalen er like lettvint. Bare fordi man kan bryte opp setninger og bruke enklere ord og sløyfe plagsomme nyanser, er det ikke oversetteretisk riktig å gjøre det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.