Kategori: Refleksjoner

Den nyeste nettsamfunngrillen hertillands er Facebook, og selv om jeg opprinnelig var skeptisk (jeg er ikke så fan av nettbaserte datingtjenester og lignende), ble jeg etterhvert sugd inn som følge av massivt påtrykk fra omgivelsene. Og her er resultatet etter snart tre ukers moderat aktivitet:

Facebook ble opprinnelig laget for amerikanske collegestudenter, men siden september 2006 har det vært tilgjengelig for alle med e-postadresse. Rundt årsskiftet var det ca. 3000 norske brukere, men de siste par-tre månedene har den norske brukermengden eksplodert. Antallet mangedobles hver uke, og nå er det over 154.000 brukere registrert i det norske regionalnettet. Det er sannsynligvis langt flere nordmenn innpå, for veldig mange av dem unnlater å registrere seg regionalt, eller de registrerer seg i et universitetsnettverk isteden. (Man kan imidlertid registrere seg både regionalt og i et universitetsnettverk.)

Det som etter min mening gjør Facebook hakket mer interessant enn diverse andre nettsamfunn, er at man her forventes å bruke sitt fulle navn. Hensikten er altså ikke først og fremst å hale i land "blind dates", men å gjenopprette kontakt med gamle kjente. Selv har jeg funnet venner jeg ikke har snakket med på 11 år, så hvis man er interessert i slikt, er Facebook et ypperlig hjelpemiddel. Det er ikke lenger comme il faut å bare plukke opp telefonen og ringe vedkommende, slik det var i gamle dager. Og skriver man et brev, får man trolig aldri svar uansett.

Nå har jeg som sagt vært på Facebook i snart tre uker (man skjønner jo hvorfor jeg ikke blogger lenger (egentlig skriver jeg selvfølgelig på min roman)), og jeg har begynt å få en viss følelse med hvordan ting fungerer. Jeg liker veldig godt at man kan legge ut allslags tekst og bilder (og noen pøser jo ut bilder av seg selv), og at man alltid kan se hvilke venner de forskjellige brukerne har (selv om de har begrenset tilgangen til informasjon om seg selv), og at designet er strømlinjeformet. Jeg klikker helt av disse MySpace-sidene med musikk og alskens visvas. Men ett minus ved Facebook hvis man er en norsk bruker: Norsk og engelsk tekst mikser ikke helt splendid på profilen.

Søkefunksjonen på Facebook er fin. Hvis man finner noen man kjenner, kan man legge dem til. De får da en beskjed om dette og må bekrefte at de faktisk kjenner deg. Stadig flere registrerer seg, så den personen man ikke fant i dag, kan godt være der i morgen.

Imidlertid virker det som om noen synes det er et mål i seg selv å ha så mange venner som mulig. Jeg leter etter og finner langt flere mennesker enn jeg umiddelbart ønsker å legge til som venn. Ikke fordi jeg ikke liker dem, men fordi jeg ikke har noen spesiell fortid med dem, og fordi det kan virke som om man legger dem til bare for å booste vennelisten. På den annen side synes jeg ikke selv at det gjør noe at andre legger meg til, så lenge jeg i hvert fall vet hvem de er.

Forresten har jeg merket meg at det er mange jenter på Facebook som poserer med en venninne på selve profilbildet. Hva er egentlig poenget med det? Å skape forvirring om hvem profilen gjelder? Eller å fortelle oss "hei, jeg har faktisk venner!"? Eller kanskje det er tryggere å ta med seg en venninne? Både til abortklinikken og på Facebook.

Oppdatering kl. 10:18: Som et lite apropos til dette med venninner og profilbilder gjorde jeg meg denne overraskende oppdagelsen nå nettopp. Lurer på om unge herr Heimly forsøker å forsikre oss om at "hei, jeg har faktisk venner!"

Mitt første møte med skriftspråket var da jeg leste Donald Duck som femåring. Det var i 1983, og for meg var Donald Duck norsk skriftspråk slik det skulle være. I Donald Duck stod det "damen", "boken", "frem". Jeg var lykkelig uvitende om at i hvert fall formen "frem" først hadde vunnet innpass etter bokmålsreformen i 1981; mange år senere kom jeg over et blad fra 1978, og der stod det vitterlig "fram".

Da jeg begynte å skrive på skolen et par--tre år senere, viste det seg at jeg hadde et stort talent for grammatikk og rettskrivning. Jeg kunne skrive tilnærmet feilfritt. Frøken, som vi kalte henne (hun avgikk dessverre med døden våren 2006) var imponert. Jeg fikk alt rett på alle grammatikkprøver og diktat og hele pakka.

Men hver gang vi skrev stil, var hun ofte ute med rødpennen. Og rettet "en dame" til "ei dame", "boken" til "boka". Det hjalp ikke hvor mye den vesle pjokken på ni--ti år protesterte. Ifølge frøken måtte det hete "ei dame" og "boka". Langt senere skulle jeg forstå at hun var et samnorsk/nynorsk-menneske av den gamle skolen.

Senere kom jeg ut for yngre og mer liberale lærere som ikke så noe poeng i å rette på korrekte former godkjent av Språkrådet. Jeg fikk være i fred med mitt Donald Duck-bokmål. Selv om det sogar inkluderte strengt tatt forbudte former av typen "syv", "tyve" og "hverken". Jeg hadde allerede tatt steget nærmere norsk språkpolitikks Store Satan: riksmålet.

På videregående ble jeg første gang godt kjent med norsk språkhistorie. Knud Knudsen, Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg visste umiddelbart hvor mine sympatier lå: i et så konservativt skriftspråk som mulig. Plutselig begynte jeg med "sprog", "efter", "sne", "billede", "mere" og "nu". Jeg meldte meg like godt inn i Riksmålsforbundet våren 1997.

Etterhvert som jeg fikk et mer modent forhold til språk, modererte jeg meg til former som falt meg mer naturlig. Det var former jeg både brukte i tale og stadig vekk så i skrift. For riksmål er ingenlunde et forkvaklet, gammeldags salongspråk som hverken skrives eller tales. Riksmål er den moderne norske normalformen av det skriftspråket som er nedarvet fra den dansk-norske språktradisjon på 1700- og 1800-tallet.

Det som skiller riksmål fra bokmål i dag, er i praksis kun noen ordformer. Men prinsipielt er det en stor forskjell: Bokmål har en lang og grumset tradisjon for å være normativt normert av statsansatte samnorskentusiaster ute etter å smelte sammen nynorsk og bokmål "på norsk folkemåls grunn". Riksmål har vært en konservativt og ikke minst deskriptivt normert målform.

Normativ normering er når man normerer et språk ut ifra visse oppfatninger av hvordan det bør være. Deskriptiv normering er å normere ut ifra hvordan det er, altså hvordan det brukes av sine fremste representanter, blant annet forfatterne. Det gleder meg at bokmål i større grad enn før normeres deskriptivt, og at man har gått bort fra den håpløse samnorsktanken.

Imidlertid synes jeg den radikale stavemåten som man prøver å presse engelske ord inn i, er tåpelig. Sørvis? Pøbb? Trøkk? Beiken? Ryk og reis.

Nuvel. Hvor var jeg? Jo, jeg kom meg altså velberget gjennom videregående med mitt riksmål, bare for å få en sjokkerende overraskelse nesten ti år senere: Jeg får ikke skrive riksmål i bøkene mine!

Min eminente redaktør var den første som sa seg skeptisk. Han fryktet at boken ville falle uheldig ut hos anmelderne og leserne hvis den var skrevet i et for konservativt språk. Jeg kunne ikke helt skjønne det, men vi gikk gjennom formene. At det heter "etterhvert" på riksmål og "etter hvert" på bokmål, kunne neppe være nok til at en leser skulle slenge boken fra seg, vel? Jeg skrev i det minste ikke efterhvert.

Redaktøren respekterte selvfølgelig min kunstneriske autonomi, så boken kom ut i sin tiltenkte språkdrakt, "riksmål på grensen til moderat bokmål". Altså akkurat som det du leser i denne bloggposten. Det er ikke dansk.

Men hva skjer så? Joda, jeg blir dolket i ryggen av anmelderne. Og det var ikke nødvendigvis på grunn av disse enkeltvise riksmålsformene, men på grunn av setningsbygning. Plutselig har jeg forbrutt meg mot den gode smak her også.

Så hva er det de sier?

Skrevet i et elevert riksmål får den stadig et ufrivillig komisk skjær, som om den etteraper sine forbilder fra 1800-tallet uten å lykkes helt (...) Landgaards sans for de lange og svulstige setninger gir boken et pompøst og umoderne ferniss (...)

Det stive språket i boka er antikvarisk på grensen til det latterlige (...)

Språket er for konstruert og pompøst (...)

Men også, hyggelig nok:

På tross av alle innvendingene mine var dette en bok jeg likte å lese,  den hadde et meget behagelig språk – ja, det er riksmål; nei, du merker det ikke – og semikolonbruken – den ene gangen det forekom – var fortreffelig.

Jeg hadde et lignende problem innledningsvis med oversettelsen av Nietzsches Morgenrøde. Slike ting hørte jeg fra konsulentene:

For mange tunge og unorske setningskonstruksjoner.

Tekstnærhet er bra enkelte ganger, men det er veldig viktig at teksten fungerer på norsk. Nietzsches setninger er ofte lange og innviklede og må ofte skrives helt om. Unngå at teksten blir substantivtung. Skriv om med verbformer eller adjektiver.

(...) lange partier unødvendig vanskelige å lese (...)

(...) oversetteren går for langt i sin gammelmodige stil (...)

Jeg klandrer hverken anmelderne eller konsulentene eller redaktøren min. Dette er ikke deres feil. Dette skyldes at de er oppdratt i det norske skolevesenet, som takket være politisk overstyring har indoktrinert unge nordmenn med den horrible oppfatningen om at godt språk er muntlig i formen og består av korte setninger. Skolenorsken er blitt rettesnor for det litterære språkuttrykk.

I Norge har vi nemlig ikke lenger, i motsetning til i europiske kulturnasjoner, et standardtalespråk. Vår høyprosa ble stort sett skrevet på femtitallet eller tidligere. Nynorskbevegelsen har infiltert alle språkområder med sin mantra: Snakk dialekt, skriv nynorsk. Denne misèren har medført at vi som forsøker å skrive innenfor en annen estetikk, blir sett på som stivbente og pompøse klovner med fjærpenn.

Nordmenn har muligens ikke en velutviklet leseevne lenger. Alt som ikke ser muntlig ut, blir umiddelbart oppfattet som stivbent og gammelmodig, som "tungt å lese". Hvilken degenerasjon for enhver skriftkultur.

Det er nemlig en grunn til at en forfatter velger å formulere seg i lange, kompliserte setninger. Noen ganger er det nødvendig for å følge en tankerekke med alle dens innskuddsmessige krumspring og langtrukne paralleller fra bisetning til bisetning, uten å måtte avbryte med punktum i tide og utide. 

"High thoughts require high language", for å sitere Aristofanes. På engelsk, til og med.

Noen som gjenkjenner denne fyren? Det er Karl Ove Knausgård, mannen som klarte det kunststykke å vinne Kritikerprisen for sin debutbok, Ute av verden. Det var på slutten av det 20. århundre, 1998-1999, debutantenes gullalder i Norge. Flash forward til 2006-2007: Ingen debutbøker er nominert. Cathrine Krøger hadde rett; dette var ikke debutantenes år. 

Kritikerlagets nominasjonsliste for Beste skjønnlitterære voksenbok 2006 er forutsigbar som pokker og forsikrer oss om at de gamle fortsatt er eldst:

Kjartan Fløgstad: Grand Manila (beundringen for den fyren og hans nynorske eposer ser ut til å ikke ha noen ende i norsk finkultur), Dag Solstad: Armand V (likeså, minus nynorsk og epos), Jan Jakob Tønseth: Von Aschenbachs fristelse (universelt lovprist denne bokhøsten), Trude Marstein: Gjøre godt (også en kritikerfavoritt, en bok med 118 hovedpersoner!).

Men jeg kunne digge at Thomas Lundbo var nominert i kategorien Beste oversettelse for Muligheten av en øy av Michel Houellebecq. Thomas er, i likhet med meg, en ung underdog-forfatter/oversetter, og det hadde vært gøy om han vant. Nå har jeg nesten lest ferdig Plattform av samme forfatter (men ikke samme oversetter), og jeg sliter voldsomt med å se hva i huleste det er med denne boken som førte til en mediedebatt uten like i Frankrike. At språket er platt, er nå én ting. Boken er også ganske kjedelig fortalt, selv om temaet er interessant.

Det er fremdeles en gåte for meg hva som gjør at enkelte bøker blir universelt lovprist/forhatt (det går for det samme) og lest av alle og enhver. Anerkjennelse/fordømmelse står imidlertid ikke i en nødvendig sammenheng med salg, for Tønseths novellesamling er ifølge Dagbladet trykket opp i 4.700 eksemplarer, hvilket selvfølgelig innbringer noen kroner, men det utgjør ikke akkurat en bestselger. Selv min udugelige debutbok er trykket opp i 2.300 nettoeksemplarer.

Men hvorfor smeller Michel Houllebecq til og blir fransk litteraturs enfant terrible? Hvorfor blir ikke han også bare avskrevet som en litterær ubegripelighet? Hvorfor skriker ikke folk opp på samme måte når de skjønner at essensen i Stian M. Landgaards Herrer i åndenes rike utgjør et enda sterkere brudd med en drøss vedtatte sannheter som styrer våre liv? Er det fordi de simpelthen ikke er utstyrt med sensorer som fanger opp alvoret i dette? Er det fordi litteratur stort sett er blitt redusert til ordlek og tankespinn og eventyr og en god historie?

Faen, ikke vet jeg hva det er med Houllebecqs papptematikk i Plattform som gjør at folk rystes. Eller som Øystein Rottem (hvil i fred, gamle grinebiter) sa i sin anmeldelse: "Det som åpenbart har falt en del lesere tungt for brystet, er at forfatteren synes å forsvare prostitusjon og sexturisme til Thailand."

Herregud, jeg sjokkeres ... jeg tror knapt det jeg leser ... jeg ... har han våget å forsvare prostitusjon og sexturisme til Thailand!? Satan i helvete, dette er en ond forfatter! En ond mann! Jeg må bare KJØPE HANS BOK for å bevise hvor OND jeg synes han er! Og dermed sørger jeg naturligvis for at han både er ond og søkkrik!

Hadde folk bare sett hvor ond min hovedperson er! Himmel og havhest, han sørger jo praktisk talt for at én person begår selvmord, en annen blir gal, en tredje får ødelagt forholdet sitt -- der han løper omkring og sprer sine livsfarlige nietzscheanske overmennesketanker og lever dem ut i tide og utide. Satan, dette er ikke noen litterær ubegripelighet, dette er litterær ondskap, Trond Haugen! Og det burde du formidle til Dagsavisens lesere, slik at de blir himmelropende provosert og kjøper denne jævla ONDE boka!

På den annen side er det ikke bare-bare å ha mange lesere, særlig ikke når man skriver litteratur med diverse pinlige innslag. Folk tror jo alltid at forfatteren er identisk med hovedpersonen eller fortelleren! Se for eksempel hva Karl Ove Knausgård sa i et intervju med Studvest for åtte år siden:

Men at det ikke alltid er like fornøyelig å være forfatter har Knausgård allerede erfart.

– Jeg traff en perifer venn på Opera som jeg ikke hadde sett på et par år. Jeg prøvde og hilse, men hun overså meg. Etterpå kom hun bort og unnskyldte seg med at hun akkurat hadde lest en onani-scene fra boka, og at det gjorde henne kvalm å se meg. Jeg prøvde å forklare at det var Henrik som satt der med pornobladene, og ikke meg.

Ja, hovedpersonen din onanerte. Henrik Vankel onanerte. Men du er jo forfatteren, Knausgård. Du må i det minste ha tenkt på å onanere til pornoblader. Ergo kan det like gjerne ha vært du som onanerte i boka di, Knausgård, og leseren ble kvalm av deg.

Jeg har opplevd akkurat det samme. Christian Winther (hovedpersonen i Herrer i åndenes rike) blir så kåt og forbanna på samme tid at han puler/voldtar en stipendiat ved instituttet hvor han studerer. Dette får jo noen hver til å tro at det er jeg som gjør slikt, eller i hvert fall at jeg vil gjøre det. Ja, faen, de har sikkert rett. Jeg ville sikkert ha gjort det, hvis jeg ikke hadde vært så begredelig feig at jeg bare turde skrive om det.

Se på den hyggelige samtalen mellom programleder Hans Olav Brenner og Ari Behn i Bokprogrammet 10. oktober 2006: Brenners premiss er at karakterene i Entusiasme og raseri er hentet fra virkeligheten, og Behn gjør nærmest ikke annet enn å hevde at dette er fiksjon, dette er fiksjon, dette er fiksjon. Ja, vi har VG der, ja, vi har Dagbladet der, ja, vi har TV2 og NRK der, ja, vi har "knagger" og "infrastruktur" der som viser oss at dette er et kjent Norge, men personene er fiktive.

Fiktiv eller ikke. Hadde jeg vært Behn, hadde jeg faktisk vært flau over å la folk lese den fremstillingen av Kryx Zisswoll (Ari Behns fiktive alter ego) som rølper seg gjennom Entusiasme og raseri. Jeg beundrer Ari for å være så modig at han fikser å skrive noe slikt om "seg selv"; jeg hadde rett og slett ikke våget. Men samtidig er det kanskje lettere for ham, for media, ja, hele Norges Se & Hør-klubb, har allerede slukt ham hel, gulpet ham opp, drøvtygget og svelget ham igjen. Han har ingenting å tape på å ta rotta på seg selv.

Kanskje må man foreta et valg. Enten skriver man litteratur med finbuksene på. Ren og pen i tøyet, høy moral, et lass verdighet, velfrisert bart og blomst i knapphullet. Eller så drar man av seg fillene, blotter tredagersstubber og ter seg som en bajas i valsen. Man banner i kjerka, raper på offentlig sted, piller seg i nesa, pisser på tabuer og blåser opp skjørtet på de høyvelbårne representanter for Den gode smak.

Jeg synes Knausgård med Ute av verden klarte det kunststykke å skrive om et ekstremt tabu tema -- en lærer blir forelsket i sin tretten år gamle elev og løper linen ut med henne -- og samtidig presentere seg selv som en antitese til denne læreren. Bortsett fra denne ene bekjente som så for seg en onanerende Karl Ove med pornoblader, later det til at Offentligheten betraktet forfatteren som en rettskaffen mann med ring på fingeren; det var ingen som trodde at han var Henrik Vankels alter ego.

Men Behn og jeg -- vi er Kryx Zisswoll og Christian Winther. Han og Anne Kat Hærland slår og knuller hverandre, mens jeg forårsaker selvmord i familien, voldtar stipendiater og bedrar mine venner med deres kjærester. Ikke rart folk blir kvalme. Eller i hvert fall håper jeg de blir det.

Blomster i knapphullet har nemlig aldri kledd meg noe særlig.

Mørketiden egner seg godt til kontemplasjon og ettertanke, og snart er to måneder med mørketid her i Tromsø over. Mens folk flest gleder seg til å feire solens gjenkomst, vil jeg heller feire mørketiden med å lire av meg noen betraktninger avfødt under polarnattens dunkle slør.

Selv om en blogg er langt lettere å oppdatere enn de gamle hjemmesidene, og selv om en blogg er designet for å bli oppdatert ofte, hender det iblant at man simpelthen ikke har noe spesielt å meddele. Eller man meddeler sitt anliggende i andre kanaler, særlig om pikante saker. Når man skriver en blogg i fullt navn, kan det få visse konsekvenser å uttale seg fritt om alt hva man lyster. Derfor identifiserer bloggerne seg i varierende grad. Nagel på Sannhet.net kjører total anonymitet, Mihoe på Reality Challenged går for semianonymitet, og VamPus tok skrittet fullt ut og avslørte sin Verden for et års tid siden.

Grunnen til at jeg ikke er anonym på denne bloggen, er at jeg er forfatter og planlegger å leve av å selge bøker. Denne bloggen fungerer tildels som et møtested mellom meg og mine (fremtidige) lesere, og derfor må jeg vise litt hud (metaforisk talt, selvsagt). Nå opplever jeg stort sett at folk kommenterer her når de er uenige med meg, siden jeg ikke akkurat er noen posterboy for politisk korrekthet. (Selv det at jeg bruker betegnelsen "politisk korrekt", blir behørig påtalt.) Men jeg har en del besøkende, og på sikt er det kanskje good for business.

Mens vi snakker om business, ble det sist mandag kjent at Gøhril Gabrielsen vant Aschehougs debutantstipend (også kjent som debutantpris) for Unevnelige hendelser, i konkurranse med Erling Aadlands Ditt uforglemmelige fravær, Heine Bakkeids Uten puls og min egen Herrer i åndenes rike. Den eminente Bokavisen har en liten artikkel om saken. Denne utdelingen skiller seg tilsynelatende ut i forhold til de to forrige, for både Adelheid Seyfarths Fars hus og Marianne Røise Kiellands Kjøttsøvn var de to Aschehoug-debutantene som solgte best og høstet mest oppmerksomhet i media da de utkom, i henholdsvis 2005 og 2004.

Er jeg skuffet over at ikke jeg vant? Tja, litt. For selv om ikke media har lovprist boken min, har jeg solgt sånn høvelig godt til debutant å være, og de forlagsansatte som har lest Herrer i åndenes rike, har uttrykt begeistring. Men det er the name of the game, og jeg vil gjerne gratulere Gøhril med prisen. For henne var det en stor anerkjennelse. Nå har jeg forøvrig begynt på boken hennes. Kanskje jeg kan lære noe?

I går deltok Klaudiuz og jeg i vår tidligere klassevenninne Tone Karlsens kremasjonsbisettelse (jvf. innlegget om hennes bortgang). Det var en fin seremoni som varte i to timer, og flere av hennes nærmeste holdt små taler. Line Karlsens refleksjoner om det å miste sin tvillingsøster var svært tankevekkende og gripende. Familien hennes har dessuten laget en vakker minneside for Tone.

For tiden er jeg ikke så produktiv. Mørketiden har vært en tenketid, ikke fullt så mye en skrivetid. Men jeg har et par prosjekter på gang, og jeg funderer konstant over hvordan jeg skal forløse dem. Før eller siden skal neste bok komme, den som enkelte anmeldere går rundt og venter på.

Vel, i morgen er det altså soldagen i Tromsø. Da titter solen såvidt frem mellom fjellene i syd. Måtte dens livgivende krefter innvarsle at 2007 blir et kanonår.