Hopp til innhold

10

I

Jeg har ikke lest en eneste av Tomas Espedals romaner, men ryktene sier at han er en favoritt blant mange. Et sted leste jeg at hans bøker dypest sett (og kanskje også på overflaten) handler om å være forfatter. Jeg vet ikke om jeg husker uttalelsen riktig, og om jeg ikke gjør det, så får vi ta det som et generelt moment heller enn en Espedal-doktrine: Bøkene hans er ikke skrevet for den gjengse leser, men for andre forfattere, som liker å lese om forfatterlivet.

Det minner litt om Knausgård, gjør det ikke? Knausgård er forfatter. Knausgård vil være forfatter. Min kamp handler om hvordan en forfatter ble til. Derfor trodde jeg, da jeg hørte om prosjektet i fjor høst, at dette var relativt smale bøker. Seks smale bøker om en forfatters liv. Aldeles ikke noe for den gjengse leser.

På en måte synes jeg det er noe pinlig over en forfatter som skriver om en forfatter (eller om seg selv som forfatter). Jeg har lest mange gode bøker om det, og det var som oftest ikke noen pinlig opplevelse, men tanken på selv å skrive en slik bok fyller meg med pinlighet. Setningen «ånei, enda en forfatter som ikke har noe å skrive om, bare sin egen navle» formelig runger mot meg fra det imaginære publikum.

For tre år siden ble det anferdiget en masteroppgave titulert «Norske romaner – modernitetssmerte eller navlelo», skrevet av Anniken Løvdal og Bergljot K. Nordal. De to damene undersøkte hva norske forfattere skrev om i 2006, hvilke sosiale miljøer som gikk igjen, og ikke minst om norske romaner kan sies å ha noen funksjon i samfunnet. Studien viste at en stor del av norske samtidsromaner er selvbiografiske og selvfremstillende, der forfatteren enten bruker sin egen biografi eller gjerne også sitt eget navn i fiksjonen. Konklusjonen deres var tablodisert dithen at norske forfattere er «døve, blinde og har ingen følere utover, bare innover i seg selv», noe jeg problematiserte i blogginnlegget «Feige forfattere?».

Som representant for dem som debuterte med en semiselvbiografisk roman i 2006, vil jeg si litt om arbeidet med Herrer i åndenes rike kontra arbeidet med det nåværende prosjektet, som jeg kaller Det absolutte nullpunkt. Hvis vi skal tro Tomas Espedal, eller hvis vi skal tro meg på det jeg tror om Tomas Espedal, er dette noe mange liker å lese om.

Men før vi kommer så langt, spør jeg om grunnen til at folk leser, og i hvilken grad det kan være forbundet med grunnen til at folk skriver. Senest på søndag hadde Kristine Tofte et kort innlegg hvor hun spurte: «Kvifor skriv du?» Mitt svar er trefold: 1) Drive ut demoner. 2) Fortelle en historie. 3) Arbeide i språket. Grovt sett, så grovt at mange vil beskylde meg for generalisering (og det skjer stadig vekk), kan man si at forfattere som sogner til den tredje gruppen, hovedsakelig skriver lyrikk og kortprosa; i den andre gruppen finner man underholdningslitteratur og episke storverker; i den første gruppen bekjennelseslitteratur og selvbiografiske romaner. Som et umiddelbart skjold for det forestående angrepet vil jeg imidlertid anføre at forfattere flest sogner til alle disse gruppene, bare i større eller mindre grad. Selv hører jeg nok sterkest hjemme i gruppe 1, men med klare forbindelser til gruppe 2 og et lengtende blikk mot gruppe 3.

Derfor tipper jeg at det finnes en gruppe lesere som elsker å lese bekjennelseslitteratur. Det skal gjerne være selvbiografisk. Ja, for noen lesere er ikke engang romaner bra nok; det må være «ekte», det «må ha skjedd». Mange har hypotetisert at det er grunnen til Knausgårds enorme popularitet. Jeg mener det var Mettebergsommann som sa at alt Knausgård beskriver i Min kamp, får ekstra vekt og betydning – ikke fordi det er godt skrevet, men fordi man antar det har skjedd i virkeligheten. Disse leserne er kanskje heller ikke så opptatt av romanhistorien, men av historien om historien. Forfatteren trer frem som en viktigere figur enn hovedpersonen. Og hovedpersonen blir hovedsakelig en proxy, en stedfortreder for forfatteren. Alt hovedpersonen tenker, mener og foretar seg, betraktes som uttrykk for forfatterens personlighet, livsanskuelse og følelsesliv.

Om Tom Egeland er mer interessant for leseren enn Bjørn Beltø, vet jeg ikke, men jeg tviler på at folk leser om Bjørn Beltø for å finne ut hvem Tom Egeland er. Hans bøker føyer seg primært inn i den ovennevnte gruppe 2. Men Karl Ove Knausgård er i aller høyeste grad mer interessant enn ... Karl Ove Knausgård. Det vil si, forfatteren Knausgård er mannen vi leter etter når vi leser om hovedpersonen Knausgård. Min kamp er en roman om sin egen forfatter.

II

Da jeg skrev Herrer i åndenes rike våren 2005, var det definitivt en demonutdrivelse som fant sted. Førsteutkastet, som ikke var spesielt ulikt den endelige versjonen som kom i bokform høsten 2006, ble til i løpet av tre måneder. Hvis man lurer på bakgrunnen for at jeg skrev denne romanen, kan man lese det relativt ferske blogginnlegget «Masterand Landgaard». Kort sagt var jeg desillusjonert med hensyn til universitetet og mine fremtidige yrkesmuligheter der.

Jeg hadde skrevet skjønnlitteratur og prøvd å bli forfatter i ti år da jeg endelig debuterte, så denne romanen var ikke det første jeg skrev. Men det var det første jeg fullførte, og det var også det raskeste jeg har skrevet, både før og siden. Den neste romanen jeg prøvde å skrive, har tatt meg snart fire år, og jeg begynner først nå å se et ferdig førsteutkast i horisonten, kanskje før jul. Dette er det tregeste jeg noensinne har skrevet, med tanke på at det bare har vært denne ene romanen fra januar 2007 og frem til nå. De knappe ni årene jeg prøvde å skrive en roman før jeg skrev Herrer i åndenes rike, var fylt av mange prosjekter, det lengste varte vel et knapt år før jeg gav opp.

Hvori ligger problemet med å fullføre et prosjekt? For meg har det alltid strandet på førsteutkastet. Før Herrer i åndenes rike hadde jeg aldri hatt et ferdig førsteutkast. I min spede begynnelse skyldtes det primært at min språklige utvikling var eksponentiell, slik at min første store episke roman, To øyer (1997-1998), var et kvalitetsmessig lappeteppe da jeg var kommet til side 150. De første femti sidene lot til å være skrevet av en ungdomsskoleelev. Det var som å legge asfalt mens veien hele tiden raste ut noen hundre meter bak meg. Siden, da den språklige utviklingen var litt mer lineær og kontrollerbar, var problemet av en litt annen karakter: Jeg plottet ikke romanene.

For meg har dette vært en stor lærdom når det gjaldt å fullføre førsteutkastet: Romanen må plottes. Jeg er fullstendig klar over at det finnes og fantes haugevis av forfattere som skriver og skrev fra begynnelse til slutt uten den minste tanke på plotting. Hamsuns nyromantiske romaner, spesielt Sult, forekommer meg å være en slik roman, skrevet etter innfallsmetoden. »Hva skjer i dag, tro? Hm. Ah, nå har jeg det! I dag går hovedpersonen til ...»

Jeg startet ut på samme måte da jeg begynte å skrive. Først var det en idé som fattet i meg. Bare en scene, et motiv eller et tema. Så ble jeg voldsomt inspirert og begynte å skrive ut ifra denne ideen. Jeg ante ikke hva som skulle skje, og jeg elsket at det var slik. Å vite hva som skulle skje, gjorde hele romanen uspennende. Det var en følelse av eventyr, av å lede en ekspedisjon inn på ukjent territorium, mens jeg hamret ned setning etter setning, uten å ane hva som skjulte seg bak neste machetehugg. Og som regel formet det seg en slags historie og et kobbel romankarakterer underveis. Jeg ante bare ikke hvor det hele skulle ende. Følgelig hadde jeg ikke noe begrep om den dramaturgiske utviklingen. Hva skulle være høydepunkt, vendepunkt, katarsis, etc. Jeg ante ikke. Og det som da skjedde, etter førti til sytti sider (jeg snakker nå om A4-ark, enkel linjeavstand, 12-punkters skrift; omregnet i boksider blir det ca. dobbelt så mye), var at jeg stoppet opp, usikker på hvor jeg skulle gå videre. Og enda mer usikker på alt rotet jeg hadde bak meg. Lyset brant i begge ender, og jeg kastet det oppgitt fra meg.

Kall meg gammeldags, men jeg er tilbøyelig til klassisk dramaturgi, den arketypiske plottstrukturen som de fleste kjenner. En fortelling begynner med en viss eksposisjon, fortsetter med en introduksjon av konflikten, deretter en eskalering av konflikten, helt til det kommer til ett eller flere vendepunkter, med det viktigste vendepunktet til slutt, og så følger en slags demping av gemyttene og en avslutning. Det finnes mange variasjoner på denne narrative strukturen, men det må være en konflikt, og den konflikten må føre til irreversible konsekvenser for deltagerne i dramaet.

Når man som forfatter ikke vet helt hva konflikten består i, ikke har den minste anelse om hvilke konsekvenser den skal få, blir det vanskelig å plotte en roman. Derfor har jeg gjort selve forarbeidet til en essensiell del av romanskrivningen. Hva som kommer først, kan variere. Noen ganger er det en person som dukker opp i hodet, andre ganger er det temaet som står klart for ens indre blikk, atter andre ganger er det selve konflikten som først kommer til syne.

For Herrer i åndenes rike fungerte det slik: Jeg var kommet tilbake til min fødeby Tromsø etter fire år i Bergen, og jeg skulle studere ved universitetet og skrive en masteroppgave om Friedrich Nietzsche. Det var virkeligheten, og det gjorde jeg også til handlingen i min roman. Planene for denne romanen var allerede tilstede høsten 2003, og våren 2004 arbeidet jeg med et uferdig romanutkast (med tittelen Paradigma) som hovedkonsulenten på Damm forlag, selveste Karl Ove Knausgård, vurderte og forkastet i denne konsulentuttalelsen.

Konflikten manglet. Det er én ting å skrive om Nietzsche og tro at man er i opposisjon til hele verden. Det er noe ganske annet å gestalte Nietzsche slik at hans filosofi utfordrer de grunnleggende verdier vår sivilisasjon er bygget på. Det var det jeg prøvde med Herrer i åndenes rike, men ikke før jeg hadde plottet konflikten. I Paradigma skulle hovedpersonen seile gjennom universitetet og lykkes med alt han hadde satt seg fore. Ingen konflikt. I Herrer i åndenes rike skulle han møte kraftig motstand og mislykkes med det han hadde satt seg fore. Konflikt.

III

Herrer i åndenes rike kalles en selvbiografisk roman, men bortsett fra den overfladiske beskrivelsen av de faktiske forhold, «kommet tilbake til fødebyen Tromsø etter fire år i Bergen for å studere ved universitetet og skrive en masteroppgave om Friedrich Nietzsche», var det svært lite i romanen som hadde et direkte motstykke i virkeligheten – bortsett fra «infrastrukturen», for å låne et obskurt uttrykk Ari Behn brukte på Bokprogrammet i 2006. Det vil si at de ytre forhold gjerne var gjengitt etter virkeligheten, mens romanpersonene og deres handlinger (i stor grad) var oppdiktet.

Det jeg gjorde for å plotte romanen, var å sette opp et tidsskjema over handlingen. Jeg visste at den skulle foregå over knappe to år, den tiden det normalt tar å avlegge en mastergrad ved universitetet. Fra høsten 2003 til våren 2005. Dermed var de ytre rammene satt. Jeg visste at konflikten måtte toppe seg våren 2005, og jeg ville at det skulle skje både på et personlig og et samfunnsmessig plan.

For å være konkret: Christian Winther opplever at hans drøm om å gjøre akademisk karriere på Friedrich Nietzsche legges i grus, samtidig som et studentopprør finner sted ved Universitetet i Tromsø. Med dette som klimaks var det ikke spesielt vanskelig å plotte romanen. Alt måtte bygge seg opp mot dette, men også med flere subplots og sekundære konflikter som kunne være mer eller mindre forbundet med hovedkonflikten.

Subplottet med Christians lillebror, Arne, kom til meg et stykke inn i skrivningen. Jeg trengte en foil, som det heter på moderne norsk, en person som skulle stikke kjepper i hjulene for Christians nietzscheanske overmenneskefilosofi. Man sier nemlig at den beste måten å karakterisere romanpersoner på, er å stille dem overfor vanskelige valg. I Christians tilfelle tvinges han til å velge mellom broderkjærlighet og filosofisk overbevisning, med de irreversible konsekvenser det får.

Det er viktig å kjenne sine karakterer. Vite når de er født, hvilken bakgrunn de har, og ikke minst hvilken rolle de skal spille i dramaet. Stephen King sier følgende om romanpersoner i On Writing (2000): «1) Everyone has a background. 2) Most of it isn't interesting.» Som forfatter er jeg overbevist om at man må vite mye mer om sine karakterer enn leseren noensinne får vite. Hvis målet er å gjøre en roman realistisk (i en viss forstand av ordet), skal den gjerne fortone seg som en løpende filmrull, som om leseren plutselig får være flue på veggen i en fullt utstyrt virkelighet som er like kompleks og uoversiktlig som den virkelige verden er, med tredimensjonale personer som hele tiden har vært i sving med sine liv, og som fortsetter med sine liv selv når siste side er lest (forutsatt at de ikke døde i løpet av boken). Jeg trenger ikke å vite alt om mine personer, som tross alt er fiktive størrelser, jeg trenger ikke å lage en detaljert 2000-siders Knausgård-biografi om hver av dem, men jeg må vite mer enn jeg forteller.

I Larry Clarks kontroversielle film Bully (2001), som er basert på en sann historie, er det en integrert del av Ali Willis' personlige historie at hun en gang er blitt voldtatt. Det nevnes aldri i filmen, det hintes ikke engang, vi får kun vite det gjennom skuespillerintervjuer. Men kanskje er dette faktum likevel essensielt for hvordan Bijou Phillips portretterer henne?

Jeg vet at Tom Egeland opererer med rød tekst i romandokumentet (mer om det i hans innlegg «Tusen ord om dagen», men jeg vet ikke om han har et ekstradokument hvor han gjør seg notater om alt mulig romanrelatert. Det er i hvert fall jeg fullstendig avhengig av. Slik ser for eksempel den første siden ut:

Dette var det jeg første jeg skrev, før jeg begynte på selve romanteksten. Ren idémyldring åpner ballet, og så begynner jeg å spekulere i forholdet mellom romanfigurene. Man vil forøvrig merke seg at boktittelen var Herrer vi er i åndenes rike frem til Aschehoug foreslo å innskrenke den ved å fjerne et pronomen og et verb. Dette dokumentet ble utvidet etterhvert som nye momenter dukket opp under skrivningen, og det endte på 23 A4-sider, nesten 8.000 ord. Førsteutkastet av romanen telte bortimot 164.000 ord, mens den bearbeidede versjonen som kom ut mellom to stiver permer, telte 137.000 ord og 462 boksider.

I tillegg til den tematiske idémyldringen og persongalleriet inneholder dokumentet også en røff oversikt over handlingen, en synopsis. Synopsis ble først skrevet i veldig grove trekk og siden utvidet og modifisert etterhvert som romanen ble skrevet. I synopsis står det for eksempel under «Våren 2004»:

Februar: Ryssdal-utvalgets flertallsinnstilling is hereby repealed.

Nikolai og Siri glir mer og mer fra hverandre. Richard er stadig frempå for å få tak i Siri. Johannes Jacobsen oppfordrer ham til det.

Middag hos Nikolai og Siri. Richard, Christian, Johannes tilstede. Johannes og Richard pives over at universitetene ikke blir selveiende. (Nikolai og Siri er uenige. Christian forholder seg passiv og kommer så med dobbeltperspektivet: På den ene siden at det ikke er rett å stjele penger fra noen for å gi til andre, på den andre siden at det blir en forflatet kultur hvis alle pengene kun går til å skape mer penger.)

En slik kortfattet synopsis finnes for hver eneste måned mellom august 2003 og mai 2005. Utenom disse elementene inneholder dokumentet også en slags dagbok hvor nye momenter ble notert ned for senere implementering, for eksempel:

26.04.05:

– Husk å inkludere: Stein Knutsen trodde væren (eksistensielt) var dyret væren.

– Dessuten: John Rawls' indexerte tidlig en bok om Nietzsche. Bruk det mot Nikolai!

03.05.05:

– Vivi Eriksen heter nå Line Eriksen.

18.06:05:

– Grupperer nå persongalleriet for oversiktens skyld.

– Samtale mellom Gabriel og Falck helt på slutten:

"Lett filosofi fører en bort fra livet, dyp filosofi tilbake til livet."

"Jeg skiller mellom filosofer og fagfilosofer. Du er en fagfilosof, Falck. Filosofi er terapi som skal gjøre oss overintellektuelle i stand til å gå ut og leve som dem, de sunne og levende."

"Farvel, Falck. Vi sees nok ikke mer."

27.06.05:

– Husk å fjerne måneskinnet i kapittel 36.

Så langt Herrer i åndenes rike. Det var egentlig en fantastisk enkel bok å skrive. Jeg trengte knapt å gjøre research, for jeg hadde jo nesten alt med meg. Jeg kjente miljøet, jeg kjente filosofien, jeg «var» hovedpersonen, jeg kunne gå rett inn i romanuniverset og føle meg hjemme. Slik tror jeg mange debutanter har det. De har denne ene sjansen til å skrive om seg selv (eller snarere sitt univers, for å være mindre selvbiografisk).

Noen forfattere skriver den samme boken hver gang. Det er også en «pinlighet» jeg personlig prøver å unngå. At dyptliggende tematikk, skrivestil og lignende gjentar seg, er vel ikke så mye å gjøre ved. Hver forfatter har sine begrensninger. Men man bør i det minste forsøke å fornye seg innenfor de begrensningene. En forfatter jeg har stor respekt for, Jan Kjærstad, skrev en trilogi kjent som Jonas Wergeland-trilogien, bestående av bøkene Forføreren (1993), Erobreren (1996) og Oppdageren (1999). Et hovedverk i nyere norsk litteratur. Men noen år senere gikk han hen og skrev Kongen av Europa (2005), i og for seg en god bok, men ... den er jo perverst lik trilogien hans. Ane Farsethås i Dagens Næringsliv kaller boken et «Livløst kaleidoskop», hvor «Jan Kjærstad gjentar seg selv i slapp informasjonskavalkade». Jeg er kanskje ikke enig med Farsethås i at boken er så slapp som hun vil ha det til, men hun har noen gode poenger når det gjelder gjentagelse. Denne problematikken behandlet jeg (selvsagt) i et blogginnlegg om «Noen forfattere og deres litterære krumspring». Jeg ønsker aldeles ikke å bli beskyldt for å gjenta meg selv i bok etter bok.

Derfor var det svært viktig for meg at roman nummer to (hvis boken noensinne kommer ut, da) skulle være noe helt annet. Vel, ikke noe HELT helt annet, for det er som sagt begrensninger for hva en forfatter med samvittigheten og vettet i behold kan begi seg ut på, men mange ting skulle være annerledes. Det absolutte nullpunkt er derfor ikke en roman fra universitetsmiljøet, ikke en roman fra Tromsø, ikke en roman med mannlig hovedperson, ikke en roman om Nietzsche og heller ikke en roman fortalt i første person presens.

Og heller ikke en roman primært skrevet for å drive ut demoner, men for å fortelle en historie.

IV

Det første som kom til meg, var tittelen. Det absolutte nullpunkt. Det var i påsken 2006. Jeg var i full sving med å forberede Herrer i åndenes rike til utgivelse kommende høst. Men samtidig forsøkte jeg å skrive en ny roman. Egentlig hadde jeg holdt på med en historisk roman i et års tid, men arbeidet med den avtok etterhvert som Herrer i åndenes rike beslagla all oppmerksomhet.

Mens jeg skrev på den historiske romanen, hadde jeg i bakhodet en roman som skulle spinne videre på tematikken i Herrer i åndenes rike. Jeg hadde tenkt å utforske Nietzsches nihilisme ytterligere, og tanken bak en tittel som «det absolutte nullpunkt» var en metafor for den absolutte kulde, den fullstendige mangel på bevegelse, og derfor også det totale fravær av liv. Jeg så for meg en gjeng venner som bodde i kollektiv i Tromsø, og som gjorde seg ulike livserfaringer som kunne belyse og bli belyst av nihilismen. Senere, da Herrer i åndenes rike utkom, syntes jeg imidlertid at den Tromsø-baserte nihilismen trengte en pause.

I januar 2007 kom derfor en ny idé til meg. Tittelen var fortsatt den samme, men jeg aktet å gå mer konkret til verks. Kulde skulle fremdeles være et begrep som løp gjennom verket som en blå tråd, men jeg fjernet meg fra Tromsø og skapte isteden en navnløs by, og jeg nedtonet nihilismen og forsøkte heller å presentere flere verdensanskuelser side om side. For eksempel er katolisismen en viktig del av romanen, samt kryonikk.

Dermed skulle en fire år lang romanprosess begynne.

Hva har jeg gjort i denne tiden? Fra januar 2007 til november 2010? Vel, foruten å jobbe i bokhandel og utgi en oversettelse av Nietzsches Morgenrøde (2007), har jeg arbeidet med denne romanen, og det har gått gruelig tregt. Dere husker at jeg hadde 23 sider notater til Herrer i åndenes rike? Til Det absolutte nullpunkt har jeg 135 sider. Det er i seg selv en hel liten roman på 58.000 ord. Alt sammen notater gjort i løpet av snart fire år. I mye større grad enn med Herrer i åndenes rike har det vært nødvendig å problematisere hva denne romanen er, hvem karakterene er, hvordan handlingen skal skride frem. Det er konsekvensen av å ha valgt et i utgangspunktet ukjent territorium, og det har også ført med seg megen lede.

Det kreves nemlig en gruelig tålmodighet for å skrive på samme prosjekt så lenge. Jeg har egentlig ikke følt meg som forfatter siden 2007. Hele 2008, 2009 og første halvdel av 2010 skrev jeg tregt og bare i perioder, for jeg visste ikke hvor det hele skulle ta veien, og jeg var avhengig av lønnsarbeid og fikk aldri den nødvendige fritiden til å immersere meg utelukkende i romanprosjektet. (Jeg har lest et sted at man bør ha minst tre måneder fri til kun romanskrivning når man begynner på et nytt prosjekt.) Jeg er fremdeles avhengig av lønnsarbeidet, men i sommer klarte jeg endelig, etter så lang tid med slapphet og udugelighet, å ta grep. Jeg trodde da at jeg hadde skrevet nitti prosent av romanen; den er blitt nesten dobbelt så lang siden da.

Her er ordtellingen 25. januar i år (det var kanskje 5.000 flere ord i sommer):

Og 23. november:

Nå betyr ikke dette at romanen kommer til å bli så lang som dette, vel 700 boksider. Jeg kommer sannsynligvis til å kutte den kraftig ned. Men for å kunne skrive fritt måtte jeg slutte å tenke på slike ting som lengde. Likeledes måtte jeg slutte å tenke på å skrive godt. Nei, det er ikke helt sant. Jeg skriver med det nebbet jeg har, for å herpe en velkjent metafor. Men å skrive godt, velge de rette ordene, stryke det unødvendige og klargjøre det diffuse, det hører til i omskrivningen. Som jeg ikke er kommet til ennå.

Kjærstad skriver et sted at han forsøker å få førsteutkastet ned på papiret så fort som mulig, mens ideen er fersk, for å bevare så mye som mulig av «trykket». Deretter bruker han et års tid på research, sjekker fakta, gjør endringer i romanen og implementerer nye scener etterhvert som han finner ut nye ting. Det siste året bruker han på å få alt til å henge sammen. Derfor bruker Kjærstad tre år på hver roman, noe han har gjort siden Homo Falsus (1984). Neste roman kommer sannsynligvis neste høst.

V

Jeg nevnte katolisismen litt tidligere i dette absurd lange blogginnlegget. Hvorfor katolisismen? Jeg hadde utforsket en filosofisk verdensanskuelse i den forrige romanen, nå ville jeg utforske en religiøs verdensanskuelse, og etter mitt eget syn er katolisismen en langt mer gjennomført og intelligent virkelighetsoppfatning enn for eksempel protestantismen, som jeg jo er relativt godt kjent med, statskirkedøpt nordmann som jeg er. Eller for å si det enklere: Katolisismen fascinerer meg. I likhet med Tom Egeland, en annen forfatter som mesker seg uhemmet i religiøse forestillinger, er jeg ikke troende. Men jeg er interessert. Svært interessert.

Det jeg imidlertid oppdaget da jeg forsøkte å gestalte en katolsk prest litterært, var at jeg rett og slett ikke hadde peiling. Jeg var så langt fra mitt filosofi-i-Tromsø-territorium som jeg kunne komme. Romanen snublet i egne ben, og jeg innså at det var nødvendig med research. Masse research.

Først begynte jeg å søke på nettet. Ja, jeg tror jeg begynte med Wikipedia, som er et genialt nettsted for å finne grunnleggende informasjon om nesten alt. Jeg begynte deretter å lete meg frem til katolikker som skriver på nettet. For eksempel har pastor Oddvar Moi en blogg hvor han stadig trekker frem katolske nyheter og debatter. Den har jeg fulgt med på i over tre og et halvt år. Jeg har også mailet med ulike prester, nonner og teologer.

Men nettet var ikke nok. Jeg begynte å gå i den katolske kirken, Vår Frue kirke i Tromsø. Jeg deltok i messen gjentatte ganger, helt til jeg fikk en følelse for hva den katolske messen er for noe. Det er ikke det samme å lese om messens innhold og struktur, selv om det også var viktig for å forstå hva som foregikk. Dessuten har jeg tilfeldigvis en tysk venninne, la oss kalle henne «Anja» (hun heter forøvrig Anja i virkeligheten også), som er katolikk, og som jeg har hatt flere diskusjoner med.

Sakte men sikkert begynte jeg å få (be)grep om katolisismen. Det er ikke slik at jeg er noen ekspert, men jeg er opptatt av å være faktamessig korrekt. Jeg er opptatt av noe som Roar Sørensen later til å opponere mot, troverdighet. Men hva menes med troverdighet? For meg er det ikke snakk om å overlesse romanen med all fancy trivia jeg har kommet over. Snarere er det snakk om å integrere all kunnskap inn i romanen, nærmest som et organisk hele. En menneskekropp kan ikke stå, gå og prate dersom den ikke har fungerende hjerte, lunger og sentralnervesystem. Vi ser det straks dersom det er en robot som beveger seg. Vi tror ikke at roboten er et menneske. Slik tenker jeg også om en roman. Vi tror ikke på den dersom den ikke har de korrekte indre bestanddeler.

Noe av det mest absurde ved å skrive Det absolutte nullpunkt har vært tidsaspektet. Jeg har skrevet litt om dette i blogginnlegget «Tiden og romanen». Romanen foregår fra begynnelsen av juni til begynnelsen av august året 2006. Det er to måneder. Jeg har brukt snart fire år på å skrive meg gjennom de to månedene. Til sammenligning foregår Herrer i åndenes rike over nesten to år, og jeg skrev meg gjennom de to årene på tre måneder. Dette medfører, i Det absolutte nullpunkts tilfelle, at jeg ved flere anledninger har måttet gå tilbake i romanteksten for å se hva som skjedde for en uke siden ... for det er halvannet år siden jeg skrev hva som skjedde i forrige uke, og jeg husker ingenting av det lenger!

Dette har også ført til at romanen er et lappeteppe av subplots og rariteter. Jeg hadde en helt annen idé om karakterenes liv og levnet i januar 2007 enn jeg har nå. Det verste er imidlertid at da jeg valgte navn til enkelte av mine romanpersoner – Isak, Helene, Charlotte – visste jeg ikke at jeg senere skulle få arbeidskolleger med disse navnene i bokhandelen min! Det er vel bare å forberede seg på: «Ja, jeg ser du har brukt ham/henne i boken din. Hva tror du han/hun synes om det? Høhø.» Den hørte jeg ofte da den angivelige nøkkelromanen Herrer i åndenes rike utkom.

Jeg kunne ha fortsatt i det uendelige, men jeg er jo kjent som en mester i begrensning og skal derfor begynne å roe ned nå. Romanen er tross alt ikke ferdig. Kanskje alt går i vasken. Kanskje det ikke blir noen roman. Derav tittelen «Hvordan mine to romaner ...»; jeg vet nemlig ikke hva som skjer.

Men hvorfor skriver jeg dette? Ikke fordi jeg føler meg vis og klok og gjerne vil belære verden med min utømmelige kunnskapskilde. Nei, jeg skriver dette fordi jeg vil dele mitt perspektiv på romanskrivning, og jeg lurer genuint på hvordan andre planlegger sine romaner, hvordan andre gjør research. Bekjennelseslitteratur eller historiefortelling? Hva er greia, liksom? Egentlig er dette et oppblåst «Kvifor skriv du?»-innlegg, bare at jeg vil hinsides den abstrakte forestillingen vi har om oss selv som forfattere, jeg vil ned på gateplanet og spørre: Din forrige roman, eller den du arbeider med nå, hvordan går du frem? Hva er din historie? Hvordan driver du research? Hvilke vanskeligheter har du støtt på? Hva er din metode når du skriver?

Hvis den Tomas Espedal jeg tror sa dette, har rett, er det disse tingene de fleste forfattere og i hvert fall en god del av leserne er genuint interessert i: Historien bak historien.

(Prepublisert på Litteraturbloggen 23. november 2010.)

Facebook

1

Schibsted Forlag utlyser serieromankonkurranse

Premien er 200.000 kroner.

 

En serieroman skal helst foregå på denne tiden - 1800-tallet - her eksemplifisert med Nora fra Henrik Ibsens Et dukkehjem, i en filmversjon fra 1973. Foto: Kai Krabbesund og Lilleba Torjussen.

Hva er Schibsted ute etter?

«Kanskje handlingen i romanserien er lagt til et storgårdsmiljø, en fattig fiskerstue eller et moderne advokatkontor – for å nevne noe. Det er bare fantasien som setter grenser!

Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk – slik du selv helst vil lese.»

Man deltar ved å skrive manus til første bok i serien samt en oversikt over videre handling. Fristen er 15. april 2011. 

Flere detaljer på Schibsteds side om konkurransen

Hvordan skrive en god serieroman?

For dem som grubler på å delta, kan det være et tips å ta en titt på forfatter Kjetil Johnsens 6 grunnregler for en god pocketbokserie:

1. Hovedpersonen må være en kvinne, eventuelt flere kvinner. Fordi det i overveiende grad er kvinner som leser bøkene.

2. Historien bør først og fremst dreie seg om harde kvinneskjebner, med et sterkt fokus på kjærlighet. Men ikke lykkelig kjærlighet, lykke er gudsjammerlig kjedelig! Det må være motstand. Hovedpersonen(e) må slåss for å finne lykken. Det er gjerne denne kampen som er kjernen i en god pocketbokserie.

3. Legg handlingen minimum 60 år tilbake i tid. Nåtidsserier selger jevnt over dårligere enn historiske serier. Ikke dermed sagt at alle historiske serier selger fantastisk, men rådet fra forlagshold er meget klart: Helst ikke nåtid. Med fortid er sjansen for godt salg større. (Skjønt, dette kan jo jevne seg ut etter hvert, hvis folk blir vante til å få denne typen historier i nåtid. Det er mye tradisjon og "slik har det alltid vært" med i spillet.)

4. Legg gjerne handlingen til forblåst kyst, ensomme samfunn, det opprinnelige og værbitte norske. Det styrker spenningselementet "slit". Den  kvinnelige helten må slåss mot elementene - og gjerne en snever kultur - i tillegg til alt annet.

5. Ikke prøv å forandre genren, ikke tenk at "her skal de virkelig få noe annerledes". Leserne vil stort sett ha mer av det de allerede har fått ti ganger før. Forsøk på å fornye genren har gått galt. En serie skal være som en god og fortrolig venn/venninne. Og de fleste lesere er skeptiske til det som er annerledes og nytt, så hold deg sånn noenlunde til den faste oppskriften.

6. En bok må alltid slutte med en cliffhanger. Leseren må aldri få lov til å bli i tvil om hun har lyst til å kjøpe neste bok. Alle som har vokst opp med Dynastiet og Falcon Crest, vet hvordan dette fungerer, vi har fått det i blodet! (Heldigvis.)

Hvorfor disse reglene?

For dem som er interessert i Kjetil Johnsens forarbeider som ledet opp til reglene, skriver han selv:

Alle disse reglene kan brytes - unntatt de to første. Selv skriver jeg en nåtidsserie, og det går greit. Kanskje fordi jeg skriver for en målgruppe - ungdom - som er mer mottakelig for forandringer enn det genrens normale målgruppe - voksne kvinner - er.

Men bøkene min handler i høyeste grad om damer og skjebne og kjærlighet, så der adlyder jeg genrens lover.

Og hvem vet, hvis jeg hadde jobbet om bøkene mine, lagt handlingen noen tiår tilbake i tid og skrevet dem for voksne, så hadde kanskje salgstallene blitt atskillig bedre? Det kan godt være. Å skrive ungdomsbøker er morsomt, det gir stort spillerom når det gjelder handlingselementer og struktur, men det er nok mer kommersielt fornuftig å skrive for voksne.

Grunnen til at du må holde de to første reglene - kvinnelig hovedperson og kjærlighet som sentralt motiv - er at uten dem så skriver du for menn. Ingen forlag er i dag interessert i bokserier for menn.

Jeg har spurt, det er ikke sjans. Dessverre.

Schibsted Forlag gjør det jo dessuten uttrykkelig klart: Vi ønsker oss en romanserie om en livsglad ung kvinne – en historie fylt av kjærlighet og dramatikk.

Nåtid versus fortid er forøvrig en interessant problemstilling. Schibsted holder dette punktet åpent, mens Johnsen anbefaler fortid. Grunnen til at fortid fenger mer, tror jeg ligger i to elementer: Forutsigbarhet og eskapisme.

Forutsigbarhet

Nåtiden er svært pluralistisk og fragmentarisk. Kanskje vår nåtid, begynnelsen av det 21. århundre, mer enn tidligere tiders "nåtid"? Folk flest klarer ikke å relatere til alt som foregår. Utviklingen er altfor rask, og samfunnsstrukturer endres i løpet av et tiår. I en romanserie som foregår i fortiden, vil man som regel ha oversikt over de fleste eventualiteter. Man kjenner den tradisjonelle samfunnsstrukturen. Man vet at storbondens datter må gifte seg, og at hun må gifte seg godt. Man gjenkjenner, i hvert fall på overflaten, handelsmannens tanker om harde tider, kjøp og salg, melsekker og sildetønner. Alt dette tilhører vår felles kulturarv, den historien vi har lært om fra barnsben av. Men de færreste av oss som er tørr bak ørene, lærte om Internet på skolen.

Eskapisme

Å lese en serieroman om folk som på overflaten lever som oss, tenker som oss, har de samme problemer som oss, kan fort bli som et rent speil av vårt eget liv. Det ønsker vi kanskje dersom vårt mål er å tilegne oss eksistensiell innsikt, men det er ikke det vi ønsker dersom vårt mål er å slippe vekk fra hverdagens traurighet og rømme inn i en verden hvor farvene er sterkere, kontrastene større og fallet dypere. Og det som er den paradoksale belønningen, er å oppdage at disse kvinnene som går i skjørt, melker kyr hele dagen og må adlyde sin far i ett og alt, faktisk ikke er så ulike oss. De har de samme drømmer, de samme håp og lengsler. Men i en setting som er såpass annerledes at disse tilbøyelighetene ikke føles relevante for vårt virkelige liv. De forblir dagdrømmer, inspirerende kanskje på et abstrakt plan, men aldri noe incitament til å få oss til å handle annerledes per se. Da ville virkeligheten ha rykket for nært innpå, og eskapismen hadde gått tapt.

Nok om det. For dem som er interessert i Kjetil Johnsens opprinnelige innlegg om grunnreglene, ligger det på den nå nedlagte Forfatterbloggen. Det er også en del diskusjon i kommentarfeltet under, for ikke alle er enige med den godeste Johnsen.

Et lite PS: Det ser altså ikke ut til at forlagene er interessert i noen westernserie for menn. Morgan Kane har tydeligvis begått hostile takeover på det markedet.

Men lykke til, dere som går hjernesvanger med en serieroman! For dem som lykkes, venter svært gode penger og svært hardt arbeid.

Facebook

9

Jeg beskyldes jo tidvis for å ha sterke fordommer mot fantasylitteratur, og tildels innrømmer jeg dette, ennskjønt jeg stadig fastholder at mine fordommer er berettiget henimot visse manifestasjoner av denne genren. Ad omveier har jeg oppdaget en sjekkliste for fantasyforfattere som ønsker å gjøre mine fordommer til skamme. 75 spørsmål til ditt briljante, nyskapende og banebrytende manuskript. Hvis du er nødt til å svare "ja" på ett eller flere spørsmål, kast manuset i søpla og begynn på nytt.

Her skal jeg sitere noen av spørsmålene jeg fant mest treffende, med en kursivert kommentar, selvsagt:

1) Does nothing happen in the first fifty pages?

Ønsket om å presentere romanuniversets geografi, historie, religion og antropologi før man setter i gang med historien, kan være uimotståelig i denne genren.

2) Is your main character a young farmhand with mysterious parentage?

I vår verden, hvor fortid og biologisk opphav spiller så liten rolle for vår identitet, er det en tiltrekkende tanke at selv den mest ubetydelige og ordinære av oss kan være skjebnebestemt til farlige eventyr, som følge av ting vi ikke har kontroll over. Dette ville neppe vært et så fascinerende eventyrelement dersom det fortsatt ble forventet at vi tok over smia eller fiskebåten etter fatter'n.

3) Is your main character the heir to the throne but doesn't know it?

Amerikanerne, som kastet av seg monarkiets åk for over to hundre år siden, er umåtelig begeistret for alt som smaker av konger og prinsesser. Enda mer storartet dersom hvem som helst av oss kan være tronarving. Det er i hvert fall langt bedre enn å være en ubetydelig og ordinær All-American Boy or Girl. 

4) Is your story about a young character who comes of age, gains great power, and defeats the supreme badguy?

Det er en metafor for det livsløpet vi alle streber etter.

5) Is your story about a quest for a magical artifact that will save the world?

Fantasy kan ikke beskyldes for å handle om bagateller.

6) How about one that will destroy it?

Definitivt ikke bagateller.

7) Does your story revolve around an ancient prophecy about "The One" who will save the world and everybody and all the forces of good?

Eldgamle spådommer er nærmest en hovedingrediens i fantasy. I likhet med tronarvingsmotivet og det mystiske opphavet er spådommer med på å tvinge hovedpersonen til å takle farlige dilemmaer han helst vil unngå, men som likevel gir mening i tilværelsen. Det er som kjent langt verre å leve et meningsløst liv enn et farlig liv, og fantasylitteraturen tar gjerne den fulle konsekvens av det.

8 ) Does your novel contain a character whose sole purpose is to show up at random plot points and dispense information?

Forfatteren har som regel en idé om hva det er som foregår i hans univers, mens hovedpersonen starter ut clueless. Derfor trengs det et litterært virkemiddel for å meddele hovedpersonen (og leseren) kunnskap forfatteren ruger på: Meet the Prophet. 

10) Is the evil supreme badguy secretly the father of your main character?

Det er i utgangspunktet effektivt og virkningsfullt, men hvordan noen klarer å inkludere "Luke, I am your father"-motivet i dagens litteratur uten å gjøre parodi av det, overgår all menneskelig forstand.

12) Does "a forgetful wizard" describe any of the characters in your novel?

En kjent og kjær ingrediens. Minner kanskje litt om den rare, gamle mannen som alltid pleide å gi naboungene kamferdrops. (Vel å merke i tiden før rare, gamle menn ble synonymt med potensielle overgripere.)

16) Do any of your female characters exist solely to be captured and rescued?

Reaksjonær fantasy. En verden hvor menn kan være menn og kvinner hjelpeløse. Appellerer til kvisete tenåringsgutter med fyrstikkarmer.

17) Do any of your female characters exist solely to embody feminist ideals?

Progressiv fantasy. En verden fri for patriarkalsk undertrykkelse er en verden hvor kvinner er smartere og mer rasjonelle enn det skakke kjønn. Appellerer til sterke, selvbevisste, seksuelt aktive jenter med medlemskap i Sosialistisk Ungdom.

23) Does everybody under four feet tall exist solely for comic relief?

Hobbitfaktoren. Det er en grunn til at det opptrer så mange dverger på sirkus.

26) Did you draw a map for your novel which includes places named things like "The Blasted Lands" or "The Forest of Fear" or "The Desert of Desolation" or absolutely anything "of Doom"?

Når man først tar seg bryderiet med å skape et univers, vil man selvfølgelig ha et kart også. Og som vi vet, i fantasylandet er det ingen kjedelige steder.

27) Does your novel contain a prologue that is impossible to understand until you've read the entire book, if even then?

Hvis de første femti sidene nevnt i spørsmål 1) ikke er blitt bearbeidet. Eller helst kuttet.

28) Is this the first book in a planned trilogy?

Hvorfor ta seg bryet med å skape en fantastisk og unik verden, og så bare skrive EN bok?

29) How about a quintet or a decalogue?

Minst. Det finnes i hvert fall klisjeer nok til å fylle et tyvebindsverk.

34) Is your novel based on the adventures of your role-playing group?

Hvorfor begynte man ellers med fantasy, om det ikke var i en mørk kjeller med tre gode venner og et ønske om å få seg dame og redde verden?

35) Does your novel contain characters transported from the real world to a fantasy realm?

Igjen identifikasjon hos leseren. Tenk om du eller jeg en dag bare falt ned et i kaninhull ...

36) Do any of your main characters have apostrophes or dashes in their names?

Av en eller annen grunn blir visst slike navn langt mer fantasyaktige. Anders gir ikke helt samme effekt som An-D'ers.

37) Do any of your main characters have names longer than three syllables?

Tom, Dick og Stanley gir heller ikke helt samme effekt som Tomvondolo, Dickazakha og Stahnislawayniskay (populært kalt Tom, Dick og Stanley in-universe).

38) Do you see nothing wrong with having two characters from the same small isolated village being named "Tim Umber" and "Belthusalanthalus al'Grinsok"?

Men hva er kulest av sannsynlige navn og ... kule navn?

47) Do you think you know how feudalism worked but really don't?

Jeg vet lite om føydalisme, men jeg vet mye om middelalderen. En herlig tid. Alle hadde skitne ansikter, men pene tenner. Alle hadde fillete klær, men ingen luktet vondt.

48) Do your characters spend an inordinate amount of time journeying from place to place?

Det er ikke så rart. Det er jo ikke akkurat slik at de kan forflytte seg ved hjelp av MAGI heller.

49) Could one of your main characters tell the other characters something that would really help them in their quest but refuses to do so just so it won't break the plot?

Ja, men vanligvis har de en god grunn til det. "Han vil ikke tro meg." "Hun vil hate meg for alltid." "Han kommer til å gjøre noe dumt hvis han får vite det." Og bare leseren skjønner at det er ti ganger bedre å ta sjansen på det enn å sende vedkommende ut på en livsfarlig ferd. Men det går jo bra til slutt likevel.

50) Do any of the magic users in your novel cast spells easily identifiable as "fireball" or "lightning bolt"?

Den dagen trollmannen tar frem en Magnum og bare plaffer ned det onde beistet fra Helvetes syvende krets -- Indiana Jones style -- har jeg funnet min fantasyroman.

54) Do you not realize how much gold actually weighs?

Hei hå, hei hå, med et tonn gull i sekken går vi nå.

55) Do you think horses can gallop all day long without rest?

Artig hvor mye fantasyhester minner om biler. De starter, stopper, parkeres og rører seg ikke av flekken dersom håndbrekket er på.

62) Does a large portion of the humor in your novel consist of puns?

Puns fungerer bare når settingen er relativt ironisk (som i Buffy), og fantasy har en tendens til å ta seg selv veldig alvorlig. The eleventh pun always gets a laugh, even if no pun in ten did.

68) Does your story involve a number of different races, each of which has exactly one country, one ruler, and one religion?

Det har tatt to tusen år, og vi er ikke kommet lenger enn til EU. Men i fantasyland har de hatt eoner på seg til å homogenisere samfunnet. (Ingen vet hvor lenge "eoner" er, men vi vet at det er lenge.)

70) Does your main villain punish insignificant mistakes with death?

"Insignificant mistake"? Well, I guess we'll just remove your insignificant head from your body. -- MINIONS!

72) Is "common" the official language of your world?

The "common tongue" is usually English, noen ganger med morsomme variasjoner og grammatiske feil som skal indikere at noen snakker et litt annet språk, som likevel er fullt forståelig. Men dette ser vi da i Hollywood stadig vekk.

73) Is the countryside in your novel littered with tombs and gravesites filled with ancient magical loot that nobody thought to steal centuries before?

Ja, en fantasyverden er vanligvis eoner gammel (veldig, veldig gammel), men ting har som regel ligget brakk noen århundrer før historien begynner.

Det turde oppsummere noen av de viktigste punktene. Og før noen kommer med det sedvanlige utropet om at dette er en Uhyrlig Banalisering Og Generalisering av Fantasylitteraturen™, husk at dette ikke er ment som en dom over eksisterende fantasylitteratur, men som en sjekkliste til fantasyforfatterspirer som kanskje har kjørt seg fast i enkelte, eh, klisjeer.

No pun in ten did.

Facebook

6

Førstelektor Per Bjørnar Grande er ute med en kronikk i Dagbladet, «Utlevering har et hevnmotiv», hvor han hevder at

Kunstnermyten, kombinert med forfatterens narsissisme og økonomiske gevinst, gjør at fenomenet med «realityromanen» blir stadig råere.

Med klar adresse til Karl Ove Knausgårds Min kamp-suksess skriver han videre: «I realitylitteraturen forsøker man å viske ut fiksjonselementene gjennom å holde seg så tett opptil det faktiske som overhodet mulig.» Det har jo vist seg som en meget lukrativ metode, skal man dømme etter Knausgårds skjebne. Det er reality folk vil ha. Ideen om at det som beskrives i boken, virkelig har hendt, gir det en ekstra kraft. Vi føler oss nærmere virkeligheten. Vi føler at dette angår oss, bare i kraft av at vi lever og ånder den samme luften som personene i romanen. Vi leser kanskje om Knausgårds bedrifter i Bergen mellom 1988 og 2002, og vi tenker «jeg var også i Bergen i løpet av de årene, jeg vanket tildels i det samme miljøet, jeg er egentlig en usynlig del av hans univers, jeg er kanskje han fyren som står i dasskø på Garage fire plasser bak Knausgård!».

Imidlertid er kronikkens fokus den underliggende motivasjonen for å skrive tett opptil virkeligheten, i særdeleshet motivasjonen for å utlevere virkelige, nålevende personer. Grande vil dermed advare forfattere mot å ofre anstendigheten på boksalgets alter, eller sogar på hevnens alter. Sistnevnte offerhandling var i lange tider hans egen motivasjon for å skrive romanen Veiene (2009), men han tok det i seg. Han omskrev i anstendighetens navn.

Men det er en viktig betingelse her, som Grande såvidt er inne på, uten at han utdyper det. Han skriver:

Dersom jeg skriver en roman der levende personer beskrives med navn, status og andre gjenkjennelige trekk, og jeg samtidig vet at det litterære nivået ville vært like høyt dersom scenen ble skrevet om, er det sannsynligvis et aldri så lite hevnmotiv bak.

Uthevingen i sitatet er min, for det er den betingelsen jeg tenker på. Det finnes et godt, gammelt ordtak som skal inspirere mitt tilsvar til dette.

Truth is stranger than fiction.

Sitatet tillegges Mark Twain, og det fortsetter forsåvidt slik: «It is because Fiction is obliged to stick to possibilities; Truth isn't.» Virkeligheten har en tendens til å skape så fantastiske kombinasjoner av hendelser at den forfatteren som sitter og spinner frem ting i sitt hode, sjelden kan konkurrere.

Det betyr ikke at det ene utelukker det andre, og vi vil alltid ha behov for kunstnerfantasien, men noen ganger er en forfatter vitne til virkelige hendelser som i seg selv er så fantastiske at enhver omskrivning ville være en forflatning. Jeg vet hvordan det er. Jeg jobber i bokhandel, jeg har studert i flere år, jeg opplever eller hører stadig vekk ting som fascinerer meg sterkt, og som jeg har lyst til å smelle rett inn i en bok. For meg er det ikke tale om hevn, det er tale om liv. Levende liv som blir til levende litteratur.

Da Herrer i åndenes rike utkom høsten 2006, var det mange som gikk rundt med skjelmske smil. De mente å ha gjennomskuet personer og hendelser jeg hadde beskrevet i boken. Noen ganger hadde de pinlig rett. Ja, jeg sier pinlig, for mange av personene i boken var helt klart inspirert av virkelige personer, og noen av leserne trodde hensikten var å «ta» disse personene. Det var det ikke. Jeg var vel derimot så fascinert av dem at jeg ikke kunne unngå å bruke dem. Mitt litterære univers kunne ikke bare uten videre befolkes av helt nye personer, uten at det var den minste gjenkjennelighet, for ethvert miljø, virkelig og fiktivt, består av visse typer, personer som fyller en bestemt rolle. Slik var det på Universitetet i Tromsø, slik måtte det også bli i Herrer i åndenes rike.

Førstelektor Grandes tanke er vel at Knausgård hater faren sin, og derfor skriver han som han gjør. Jeg tror bildet er langt mer sammensatt enn som så. Og når Knausgård først skulle skrive om seg selv, skulle han da ekskludere sin virkelige far og fantasere frem en helt annen far, en far som var snill og omtenksom, en far som passet til alle andres bilde av hvem Kai Åge Knausgård var?

Som suksessforfatteren selv ville sagt: Nei, nei, nei.

Facebook

6

knausgardkodenHva er nå dette, da? Nok et bevis på at Knausgård har tatt litterær storeslem. Professor Eivind Tjønneland har nemlig skrevet Knausgård-koden, en pamflett om Knausgårds uforlignelige suksess med romanserien Min kamp, som så langt er nådd til fjerde bind, og vi venter fremdeles på femte bind (kommer i juni) og sjette (til høsten).

I likhet med de fleste leserne hertillands sank min entusiasme litt fra og med Min kamp 3, som sammen med MK4 er blitt kalt "ordinær norsk erindringslitteratur". Det var de to første bindene som var storslagne. MK1 hadde de mest åpenbare litterære kvalitetene, mens MK2, det tykkeste av bindene, gav oss et portrett av forfatterens liv hvis detaljrikdom savner sidestykke i norsk litteratur.

Når jeg ikke har omtalt MK3 eller MK4 her på bloggen, skyldes det nettopp at jeg ikke syntes det var noe spesielt å anføre. Den detaljerte skildringsmanien anvendt på en guttunge som løper omkring i et boligfelt på Tromøya på tidlig syttitall, føltes uforløst. I siste halvdel tok det seg litt opp, da Karl Ove kom i puberteten og begynte å utforske seksualitetens hemmelige verden, noe vi voksne lettere kan relatere til enn barneboktaktene i første del.

Og i MK4, hvor vi fra Dagbladets side ble lovet "rå sex", fikk vi en slags nedtonet, lett omformulert og mindre litterær versjon av omtrent den samme historien vi leste i Ute av verden. Borte var Lolita-historien med en 26-årig Henrik Vankel og en 13-årig Miriam Halvorsen, og isteden trådte en 18-årig Karl Ove Knausgård inn på scenen sammen med et par 16-årige bygdejenter og en rekke premature sædutløsninger.

MK5 skal berette om universitetstiden i Bergen, og da vil vi nok se fornyet interesse for prosjektet i aviser og på blogger, spesielt siden halve litteraturnorge studerte eller arbeidet der sammen med Knausgård på tidlig 90-tall. Og kanskje vil vi høre mer fra Ida Linchausen, som skrev et blogginnlegg "fra innsiden" i romjulen, "Jeg og Knausgård". Innlegget genererte over 200 kommentarer og flere oppfølgerinnlegg, og var et av de første som kjørte en krass kritikk mot Knausgård, ikke bare på bakgrunn av bøkene, men også på bakgrunn av den spesielle gjengen Knausgård tilhørte under studietiden i Bergen. Intelligente kvinner med meninger var tydeligvis utelukket, mens små, stille og nevrotiske kvinner ble de foretrukne kjærestene til disse selvopptatte litt.viterne som ...

både hadde forfatterdrømmer og ville spille i band. Og som var journalister hele studietiden. Og som var de som var viktige i studentmiljøet i Bergen den gangen. De hadde alle posisjoner og verv av noen verdi, de skrev i studentavisen og var på radioen, og før man visste ordet av det så skrev de jaggu i Bergens Tidende også.

Og de var fra ymse steder på Vestlandet, de hadde alle lærerforeldre, og de var alle dypt romantiske. Og konservative. Gjemt bak et studentverniss av opprørskhet, som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak en feminisme som aldri stakk særlig dypt. Gjemt bak alle mulige andre ideologier som aldri stakk særlig dypt. Men å, så viktig det var for dem. De var trangsynte og ekstremt strenge i hva som var lov å mene og gjøre. De hadde så strenge rammer rundt livene sine, at Knausgård blir for meg stående som en representant for en viss type menn jeg møtte på en gang i livet.

Nå har jeg altså lest Knausgård-koden, som later til å være en slags kritikk av anmeldernes panegyrikk i kjølvannet av de første bindene, samt en honnør til Jan Kjærstad, som var den første offentlige storheten til å leke med fyrstikker i rosenes leir. Selv om Tjønneland leverer noen interessante perspektiver, synes jeg pamfletten var minst like full av selvfølgeligheter. Men kanskje det oppleves slik siden jeg selv har lest det aller meste av resepsjonshistorien til Min kamp, og de argumentene og konklusjonene Tjønneland snekrer sammen på bakgrunn av dette materialet, gir bare en marginal merverdi.

Samtidig synes jeg pamfletten gjør godt i å trekke debatten ned på jorden, for det har vært en del "vi mangler begreper for å forstå Knausgård"-mottagelse, og det tror jeg er å tildele prosjektet en litt for majestetisk posisjon i verdenslitteraturen. Jeg tror Knausgård snakker sant når han hevder at han tenkte beskjedent om Min kamp og oppfattet det som et smalt prosjekt som neppe ville vekke almen interesse. Den originale hook'en var nok at det ville komme seks bind i løpet av ett år. Det var såpass unikt i samtidslitteraturen (egentlig ikke; det er jo denne oppskriften som skaper så høye salgstall for serielitteraturen), hvor vi er vant til maks én bok per forfatter per år, for staten kjøper ikke inn mer. Min kamp-serien trenger ikke innkjøpsordningen for å gå i pluss, men det kunne ikke Oktober forlag ha visst da de sa ja til prosjektet? Eller?

Om prosjektets størrelse var "the hook", var det likevel innholdet som skapte suksessen. Man kan si hva man vil om eksistensialistisk sublimitet og litterære kvaliteter, men hovedårsaken til at Min kamp har slått an over en så bred front, skyldes langt enklere mekanismer. Kikkermentalitet er bare en del av det, oppfatningen om at dette ikke er fiksjon, dette er sant, og derfor er det "bedre" enn skjønnlitteratur. I tillegg kommer utvilsomt det faktum at Knausgård har vært så grundig involvert i det litterære miljøet i Norge de siste tyve årene. Kanskje mindre etter at han flyttet til Sverige, men han kjenner folk, og folk kjenner ham. Det er ikke arbeiderklassen som sitter og leser Min kamp, det er akademikerne og litteratene som har ledet an, alle disse som har vanket i de samme korridorene som Knausgård, og så har resten av den dannede middelklassen fulgt etter.

Noen har selvfølgelig meldt seg helt ut, de nekter å lese bøkene, selv om de er i "målgruppen", og slik vil det alltid være. Akkurat som med Alexander Rybak og Melodi Grand Prix. Jo større fenomenet er, desto argere er motstanderne, men samtidig er de så få at pengestrømmen overhodet ikke demmes opp. Det er også en kjærkommen bivirkning av suksessen: 10 millioner har Knausgård tjent på Min kamp hittil.

For dem som er kjent med Ayn Rands estetikk, vil det være verdt å merke seg at Min kamp er ekstrem naturalisme, altså det tvert motsatte av hva Rand fremholdt som god litteratur, nemlig romantisk realisme. (Se The Romantic Manifesto, men kanskje spesielt The Art of Fiction for en nærmere redegjørelse for disse begrepene.) Knausgårds bøker er ikke drevet av noe plott, de forsøker ikke å bygge karakterer i noen særlig grad, de har ingen begynnelse og slutt, ingen kurve, ingen toppunkter. Det er nok sant at svært lite redigering har gått inn i dette prosjektet, men det kan man egentlig ikke klage på, for det er nettopp det som er prosjektet. En naturalistisk, bevissthetsstrømmende anti-roman. Jeg leste i begynnelsen av mai at Knausgård nettopp var begynt på MK6, og den skulle være ferdig etter en måneds tid. En hel roman på en måned? Jeg er heldig om jeg kommer litt nærmere avslutningen av førsteutkastet på min egen roman i løpet av en måned.

Når vi snakker om Knausgård-koden, er det slik å forstå at denne koden nå er blitt avdekket? Kan alle nå begynne å skrive knausgårdsk? Pamfletten Knausgård-koden tar nemlig sitt navn fra en artikkel i Studvest fra 17. februar: "Knausgård-koden":

Karl Ove Knausgård har blitt Norges litterære rockestjerne med «Min kamp»-suksessen. Her er del 1 av Baksnakks enkle veiledning til hvordan DU kan skrive din egen gigaselgende autobiografiske roman. Utarbeidet i samarbeid med Skrivekunstakademiet og Frid Ingulstad-fanzinen Vagant

1. Start med å skrive 10-20 essayistiske utlegninger om diverse fenomen. Disse er hendige til å spre rundt i romanen for å fylle plass – det er tross alt et megalomanisk verk du skriver på. Knausgård skriver for eksempel om død og kunst, men alt fungerer så lenge du skriver om det på riktig måte (se neste punkt).

2. Vær raus med idiosynkratisk syntaks og merkelig innskutte leddsetninger slik at leseren skjønner dybden i det du skriver. Her er et eksempel fra Baksnakk-redaksjonen: «Noe dypt inni meg er det Karl Ove Knausgårds bøker rører ved – likesom han favner, ja, for ikke å si omfavner eller omringer, hvis det i det hele tatt gir noen mening å snakke om litteraturens fysiske væren relativt til en selv, hele meg.» Kjempelett!

3. Ikke sky unna det aller mest dagligdagse, blås det tvert imot opp til det absurde. Liker du ostemørbrød? Hva da med: «Jeg skrudde på ovnen og begynte å lage ostesmørbrød. Den ene osteskiven ble jeg ikke fornøyd med, så jeg spiste den der og da i stedet for å legge den på brødskiven. Så la jeg på purre, og da plutselig skjedde det noe i meg; purren ble med ett ladet med mening, og grønnfargen minnet meg om det milde vannet jeg badet i som liten. Ååå, ååå. Jeg begynte å grine.» Nesten helt Knaus!

4. Knausgård skriver ti sider om dagen. For å få til dette er det viktig at en stor del av det du skriver er om små detaljer slik at du ikke trenger å tenke så mye og stort. At detaljene stort sett blir fiktive ettersom du umulig kan huske dem, er ikke noe problem. Beskriv gjerne hele handlelisten fra den gangen du handlet for din mor i 1995.

5. En god leseropplevelse er en forvirrende leseropplevelse. Kast kronologien ut av vinduet og operer i stedet med store blokker av tidsperioder som du hopper fra og til på måfå for å gjøre leseren disorientert. For eksempel: Etter å ha skrevet 150 sider om en sommerferietur du var på, er det fint om neste avsnitt helt uten videre begynner med «Så da jeg satt der på kjøkkenet denne vintermorgenen, var det litt irriterende å tenke på at vaskemaskinen var ødelagt» eller noe lignende.

Parodiene er allerede underveis, sies det, i hvert fall fra Knut Nærum, men det blir spennende å se om noen faktisk prøver å gjøre Knausgård-koden til sin egen i årene fremover. Kan man overknause Knausgård? Er det mulig å skrive 3000 sider om seg selv (eller hamsteren sin), bare bedre, enda mer litterært, mer dramaturgisk vellykket? Eller har man allerede da slått inn feil kode?

Facebook