Hopp til innhold

3

Man kan si meget om Klassekampens politiske tilsnitt, men på kulturfronten er de slett ikke så verst. De unnlot dessverre å anmelde min roman fra 2006, men de har omtalt oversettelsen av Morgenrøde samt intervjuet oversetteren nå i høst. Uheldigvis ligger ingen av delene på nett, så jeg ser meg nødt til å reprodusere teksten her.

Klassekampen er forøvrig den eneste avisen i landet som hittil har brydd seg med å omtale første bind av Friedrich Nietzsches samlede verker på norsk, som i regi av Spartacus Forlag skal utkomme de nærmeste årene. Så derfor -- fy til Dagbladet, som er mer opptatt av Norges mest sexy mannlige forfatter (selv om Tom Egeland tar seg jævlig godt ut på det bildet!), og fy til Morgenbladet, som man burde forvente hadde en viss interesse av et så betydningsfullt kulturløft. Nietzsches samlede verker på norsk. Kanskje hele tretten bind tilsammen. Og første bind ut: Morgenrøde, oversatt av Stian M. Landgaard.

Nietzsche på norsk

Klassekampen, 15. september 2007.

-- Nietzsche vil kanskje ikkje gjøre folk flest lykkelige, sier Stian M. Landgaard, som har oversatt Nietzsches «Morgenrøde» til norsk.

  • av Alfred Fidjestøl
  • oversatt fra nynorsk av Stian M. Landgaard [tysk er én ting, men den nynorske rettskrivningen ble for vanskelig å følge]

For første gang kommer den tyske filosofen Friedrich Nietzsches bok «Morgenrøde» ut på norsk. Og utgiveren, Spartacus Forlag, har ikke tenkt å gi seg med det.

Innen 2009 skal forlaget gi ut hele Nietzsches samlede skrifter på norsk. Allerede nå i høst kommer i tillegg til «Morgenrøde» «Moralens genealogi», «Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid» og «Antikrist».

Men dette ante Stian M. Landgaard ingenting om da han for to år siden tok kontakt med forlaget og lurte på om de kunne være interessert i en norsk oversettelse av «Morgenrøde».

-- Jeg begynte med Nietzsche for alvor i 2002, men slet med å lese ham på tysk, og begynte derfor å oversette noen småtekster for meg selv for å komme inn i det. En sommerdag i 2003 bestemte jeg meg for å oversette en hel bok og valgte meg «Morgenrøde». To år senere tok jeg kontakt med Spartacus. Og det var jo full klaff, ler Landgaard.

Tidligere har Landgaard gitt ut en universitetsroman om en student som prøver å leve ut Nietzsches filosofi i praksis. Han har dessuten studert filosofi ved Universitetet i Tromsø, og i løpet av oversettelsesprosessen tysk samme sted.

Aforistisk

Den tyske originalen kom ut første gang i 1881, i det som er blitt kalt Nietzsches positivistiske fase, etter han hadde forlatt den nære forbindelsen til Schopenhauers filosofi og troen på at Wagners musikk kunne gi den tyske kulturen en ny storhetstid.

-- I denne perioden trodde Nietzsche på en strengt vitenskapelig tilnærming til virkeligheten, en tilnærming han igjen skulle forlate i den mer nihilistiske eller fundamentalkritiske fasen litt senere, forklarer Landgaard.

-- Likevel er stilen i boken poetisk aforistisk og ganske lite vitenskapelig?

-- Ja, det er ingen avhandling med premisser og konklusjoner, den er basert på notater han gjør seg mens han er på reise. Han skrev dessuten aforistisk fordi han ikke ønsket å være bastant, han ville ikke prakke synet sitt på leseren. Han trodde ikke at det han mente, var sannheten til evig tid, sier Landgaard og minner om at «Morgenrøde» kanskje er den eneste boken i litteraturhistorien som slutter med et «Eller?».

-- Men hva er det han vil i boken?

-- Hovedærendet hans er et angrep på den tradisjonelle europeiske moralen. Han spør seg hva som er hensikten med og grunnlaget for moralen. Han mener moralen bare er tradisjonsbundne lover, og bruker konkrete eksempler fra mange ulike folkeslag for å vise det. For eksempel viser han til et urfolk som mener det er galt å skrape sneen av skoene med kniv, og at det vil føre til ulykke. Han viser at mye av vår moral mangler fornuftig grunngivning, at den bunner i uforklarlig frykt. Men formålet med eksemplene er alt annet enn å henge ut overtroiske urfolk:

-- Ved å bruke slike eksempler på skikker, som er bisarre for oss, men som blir opplevd som helt nødvendige av dem som praktiserer dem, ønsker Nietzsche å vende speilet mot oss selv.

Foregriper

-- Men han er likevel ikke nihilist i denne boken?

-- Det er en viss nihilisme her, i den forstand at han stiller spørsmål ved den nedarvede moralen, spesielt den kristne altruistiske moralen. Han mener Europas storhetstid ikke kan lanseres uten at den kristne moralen blir grundig kritisert og testet. Men det han primært går løs på, er ideen om at vår eksistens og våre moralske ideer tilhører en høyere verden. Han mener at alt vi tenker, er resultater av fysiologiske prosesser i kroppen, og han snakker derfor om drift. Når vi vil og gjør noe, er det ikke et handlende ego, men driftene i oss som er motoren.

Litteraturprofessor Arne Melberg skriver i et etterord til utgivelsen at Nietzsche derfor peker fremover mot det 20. århundre og Freuds teorier.

Det er en lesning Landgaard kan støtte:

-- Nietzsche mener det tradisjonelle humanistiske verdensbildet, der mennesket er rasjonelt og forstår seg selv, er forkjært. Vi kjenner ikke oss selv, hevder Nietzsche, vi står fjernt fra oss selv. Det vi kan kalle det bevisste, er langt mindre enn det ubevisste.

Misbruk

Nietzsche ble brukt -- eller misbrukt, vil Landgaard trolig presisere -- av naziregimet i Tyskland, og etter andre verdenskrig lå derfor Nietzsche-interessen i Europa brakk. Men de siste 20--30 årene har han opplevd en omfattende renessanse, primært i litteraturvitenskapen.

-- Men ærlig talt, er nyutgivelser av Nietzsche det verden trenger i dag?

-- Hvis det verden trenger, er fred mellom sivilisasjonene og å løse fattigdomsproblemet, har ikke Nietzsche mye å gi oss. Men ser vi det annerledes og spør oss hvorfor menneskene er som de er, kan det være fordi vi ikke har tatt innover oss noen av Nietzsches innsikter, som for eksempel at vi egentlig ikke er så frie som vi tror vi er.

Likevel har Landgaard personlig et noe friere syn på Nietzsche nå, enn da han første gang kastet seg over bøkene hans:

-- Selv kom jeg til Nietzsche med en naiv entusiasme, slik mange unge, sinte menn kommer til Nietzsche. Men jeg er blitt rundere i kantene nå, og ser at man kan ha flere perspektiver samtidig. Og jeg ser at det ikke er sikkert Nietzsche er mannen som vil gjøre folk flest lykkelige. Men jeg tror likevel han har et potensial.

Så gir Klassekampen ordet til tre intellektuelle størrelser:

1) Er det en riktig prioritering å gi ut Nietzsches samlede verk på norsk?

2) Hvordan er Nietzsche relevant i dag?

Trond Berg EriksenTrond Berg Eriksen, professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo

1) Kanskje ikke. Jeg misliker at han blir forfremmet til en ufarlig klassiker, men er positiv til at de som ikke er tyskkyndige, får anledning til å lese ham systematisk.

2) Nietzsche er viktig fordi alle som skriver filosofi i vår tid, har lest ham. Han er en hovedreferanse for den moderne tenkningen som er eksperimenterende og sannhetshungrig, som legger all hensynsfullhet til side og vil betrakte livet som det er.

Espen SøbyeEspen Søbye, filosof, forfatter og kritiker

1) All filosofi er interessant, og det er viktig at hovedverkene er tilgjengelige på norsk. Men, alt, det vet jeg virkelig ikke. Jeg tror det kunne være vel så bra at en del av den analytiske filosofiens viktigste artikler ble samlet i en «reader». Dessuten er det en forlagsskandale at «Opplysningens dialektikk» (av de tyske filosofene Max Horkheimer og Theodor Adorno, red.anm.) fra 1947, et av det forrige århundrets viktigste filosofiske verker, ennå ikke finnes på norsk.

2) Når jeg støter på vanskeligheter og problemer som jeg trenger filosofi for å løse, er det aldri Nietzsche jeg griper til. Nietzsche er ikke bare, men hovedsakelig, en livsfilosof, den typen filosofi er jeg motstander av. Men det var kanskje Nietzsche også, og det er litt av problemet med ham. Han er borgerlig, og så er han anti-borgerlig, han er kristen, og så er han anti-kristen. Det var vel Adorno som sa at han ikke hadde forstått Hegels begrep om opphevelsen. Men hvem har vel det? Hans kritikk av slavemoralen er like viktig som herre-trell-analysen i «Åndens fenomenologi», og analysene er beslektet.

Inga BostadInga Bostad, filosof og viserektor ved Universitetet i Oslo

1) Det er etter mitt syn en gledelig begivenhet at Nietzsches samlede verk kommer på norsk, ikke minst fordi det kan bety mye for yngre lesere at det nå skapes litt blest om denne filosofen som de antagelig ikke har et så intimt forhold til. Nietzsche er på mange måter en filosof for ungdommen -- opprørskheten tilsier det.

2) Nietzsche er en av de få litterære filosofene som fomidler sitt tankegods og sin kritikk av den vestlige filosofien på en gripende måte -- som har en form og en uttrykksmåte som er åpen både for den tenksomme 17-åring, den vitenskapsteoretisk interesserte middelaldrende akademiker, og kanskje også for den mer alment lesende bokklubbkvinne. Da jeg først leste «Also sprach Zarathustra» (på norsk «Slik talte Zarathustra», red.anm.), var det like mye det litterære universet og den eksistensielle lengsel som grep meg, som de filosofiske resonnementene. Og jeg vil anta at en slik inngang til filosofien også er relevant og gyldig i dag.

Neste: "Gal manns verk" (anmeldelse av Morgenrøde i samme avis).

Facebook

1

Fremragende oppvisning på scenen i går, Jan!

Foto: Stian M. Landgaard

Torsdag 22. november besøkte Jan Kjærstad Tromsø på evighets- arrangementet Litteraten. I halvannen time satt han og intervjuer Erling Steenstrup på teaterscenen og pratet om løst og fast under litteraturens hvelving.

Forløperen til bokbadet var vel egentlig Kjærstads nye essaysamlingsamling, Kjærstads matrise, som er en 950 sider lang bok bestående av tre essaysamlinger og noen bonusspor (som det begynte å hete da Litteratur-Norge skjønte at Musikk-Norge hadde et langt kulere vokabular å skilte med), ennskjønt det ble heller lite snakk om akkurat det verket.

Likevel hadde Steenstrup skjønt noe vesentlig i forkant av bokbadet, og han annonserte det også: Kjærstad skulle få prate nærmest uforstyrret, for det er det han kan best. Heldigvis hadde vi halvannen time til rådighet, og samtalen på scenen gikk langsomt og digressivt for seg. Det var vel bare én gang de to virkelig snakket i munnen på hverandre, og det var da Kjærstad bare måtte skyte inn en av sine litterære maksimer: Leseren er intelligent; det er leseren som skriver femti prosent av boken i kraft av å lese den.

For meg personlig er Kjærstad en av de store prosjektforfatterne i norsk litteratur. Det kan nok være flere ting ved hans bøker jeg ikke har helt sansen for, mens det er andre ting jeg setter pris på. Jonas Wergeland-trilogien er storslått og savner nok sidestykke i norsk litteratur, selv om jeg etterhvert merket en viss lede ved det jeg oppfattet som en uendelighet av gjentagelser. Kanskje stod ikke utførelsen bestandig i forhold til tanken bak, men verket som sådan var en ruvende opplevelse for meg.

Som Aschehoug-kollega fikk jeg håndhilst på Jan Kjærstad for første gang like før forestillingen. Det var et historisk øyeblikk, rent personlig. I 2001--2002 var jeg umåtelig engasjert i Kjærstad og leste alt jeg kom over. I ettertid har jeg nok fordelt meg mer på flere forfattere, men jeg leser fremdeles alt Kjærstad utgir. Tegn til kjærlighet kom ut i en periode da jeg orienterte meg mot andre stemmer, så den har jeg dessverre skippet, men det kommer nok en dag ... Kongen av Europa lignet kanskje litt for mye på Jonas Wergeland-trilogen, selv om det var en fin bok på mange vis.

Men når det gjelder Kjærstads litterære prosjekt, er jeg fascinert til fingerspissene. Jeg synes det er en fryd både å lese og lytte til hans ideer, visjoner, betraktninger om litteraturen. De to essaysamlingene Menneskets matrise og Menneskets felt, som jeg leste våren 2002, ble både tankevekkere og inspirasjonskilder. Menneskets nett fra 2004 har jeg bare lest flyktig i, og jeg gleder meg til å sette meg ned og lese alle essaysamlingene på nytt.

I den forbindelse var det én ting ved arrangementet som overrasket meg litt. I min naivitet hadde jeg trodd at Kjærstad er like avhengig av å selge bøker som vi småforfattere er, og at han hadde tatt med seg en bunke titler som han hadde tenkt å signere og selge etter forestillingen. Den gang ei. Han vet kanskje av erfaring at tromsøværinger er slappe bokkjøpere. (Det vet i hvert fall jeg.) Så jeg fikk ikke kjøpt meg Kjærstads matrise i går.

Den manglende etterskrubben la imidlertid ingen demper på bokbadopplevelsen. Litt synd at jeg ikke har skaffet meg båndopptager, for det ble sagt så mange ting som jeg kunne tenkt meg å høre igjen og igjen -- ikke minst da Kjærstad på spørsmål fra salen gav oss en begeistrende innføring i Tusen og én natt.

Et annet gullkorn var hans oppfatning av skrivning: at nitti prosent av jobben ligger i å finne det rette stoffet, det som lar seg skrive ut til en roman. Dette i kontrast til det rådende synet i Litteratur-Norge: at du kan skrive om hva som helst, bare du skriver godt. Min erfaring ligger trolig tettere opp mot Kjærstads; man skriver ikke godt om et stoff som ikke er godt. Man skriver i hvert fall ikke engasjert og engasjerende, inspirert og inspirerende.

Kjærstad hadde også noen interessante tanker rundt forfatterrollen. Vanligvis har en skjønnlitterær bok bare én forfatter, og selv om redaktører, korrekturlesere og konsulenter har rett og plikt til å befamle verket med sine klåfingre, er det likevel forfatteren -- dette besynderlige individet som har sittet der i time etter time, dag etter dag, natt etter natt, og lirt av seg alle disse sidene -- som har det siste ordet i alle sammenhenger. Dette til forskjell fra hollywoodske filmer og TV-serier, hvor det ofte er minst ti forskjellige forfattere innom manus for å skrive og fikse og flikke. Tanken bak er at de alle har sine styrker og svakheter, og når alle legger sitt spesielle talent i potten, må jo summen bli et vellykket produkt. Hadde det så ikke vært en god idé å gjøre det samme med bøker?

Der smeller Kjærstad til med kontrapunkt: En bok skal ha svakheter. Den skal være et produkt av den individuelle forfatterens unike stemme, med alle de lyter, tilkortkommenheter og dumheter som hører til. For deri ligger også farvene, nyansene, originaliteten, det som gjør en bok særegen og verdt å lese.

Kanskje er det derfor Kjærstad fortsetter å være en så populær og beundret forfatter, selv om hans bøker stadig kritiseres for det samme: unødvendig mye gnål om erotikk og erobring; enkle, instrumentelle setninger uten undertekst; gjentagelse på gjentagelse av de samme forslitte temaene og metaforene. Dette er Kjærstad, på godt og vondt.

Jeg forlot salen i går med et smil om munnen. Kjærstad leverte varene. Og hvis jeg ikke tar helt feil av årstallene, kommer Kjærstad ut med en ny roman hvert tredje år. Bokhøsten 2008 kan virkelig bli noe å glede seg til.

Facebook

2

Her om dagen var jeg faktisk i ferd med å skrive et innlegg om prinsesse Märthas engleskole, men det ble så mye oppstyr i kjølvannet av nyheten at jeg følte det ville bli overkill. Dessuten har jeg jo på sett og vis hatt ferie fra det meste denne sommeren. Har hverken skrevet blogg eller skjønnlitteratur.

Riktignok har jeg arbeidet en del i bokhandel i sommervarmen, og mens jeg er inne på det, skal jeg faktisk bibringe et bilde fra mitt sedvanlige arbeidssted, som er filialen for medisin- og helsefagslitteratur ved Universitetet i Tromsø. Trykk gjerne på bildet for en større versjon, og legg merke til hodeskallene i skapet og boken foran kassen. Her leker vi definitivt ikke butikk.

MH-filialen, Akademisk Kvarter, 23. mai 2007. Trykk på bildet for større versjon.

Facebook

5

... Du trenger bare å skrive én eneste bok, så kan du for alltid kalle deg forfatter. Gir du den i tillegg ut på rett forlag, blir du sogar invitert til en og annen havefest. Telefonen ringer daglig, intervjuerne står i kø, du får anledning til å uttale deg til den store offentligheten, du og din bok er Norges midtpunkt, forlaget er begeistret, journalistene er begeistret, bokhandlerne er begeistret. Du overøses med klapp på skulderen og beundrende smil, det er en svimlende, vidunderlig, ny og euforisk verden, alt sammen fordi du har klart det som så mange prater om, det som så få klarer: Du har skrevet en bok og fått den utgitt.

Så – plutselig er det stille. Ingen ringer. Ingen sier noe. Leser alle boken min nå, tro? Er det derfor de er stille? Dager og netter med grubling. Bør jeg ringe redaktøren min? Spørre hva som skjer? Hva er dette underlige tomrommet i media som nå later til å bli fylt med alle andres bøker ...

Essayet jeg har referert fra ovenfor, skrev jeg for Kuiper 1-2 2007. Tidsskriftet fås for hundrelappen på disse utsalgsstedene.

Resten av essayet kan også leses på nett.

Facebook

13

Per Bjørnar Grande, førstelektor ved Høyskolen i Bergen, har en kronikk i Aftenposten i dag, titulert "Til kamp mot krimbøkene". Han beklager seg over at krimlitteraturen har stjålet så stor oppmerksomhet fra den seriøse litteraturen, og at selv seriøse forfattere nå begynner å flørte med krimgenren for å tjene mer penger.

Dette er en kontroversiell kronikk. Alle meningsytringer som utfordrer likhetstanken eller slår et slag for kapitalismen, er per norsk definisjon kontroversielle, og de vil alltid vekke forakt i visse kretser som føler at dette utspillet er en frekkhet mot den gode smak eller sår unødig splid i vår fredelige og pisslunkne kulturelle andedam.

Nå har jeg ikke noe imot at det skrives krim, siden ingen litteratur turde forbys. Det er naturligvis opp til forlagene å bestemme selv hva de vil gi ut. Førstelektor Grandes innledende poeng synes å være at forfattere selger kunstnersjelen sin og begynner å skrive verdiløs litteratur for å tjene mer penger. Deretter bruker han siste halvdel av kronikken på å forklare hva det er som gjør krim mindreverdig i forhold til seriøs litteratur. Således konkluderer han implisitt med at både forfattere og lesere taper i det lange løp, selv om leserne på kort sikt får sin spenningslektyre og hverdagseskapisme, mens forfatterne -- krimforfatterne -- får sine millioner og voldsomme avisoppslag.

Men hva er det vi taper i det lange løp, ifølge Grande? Jo, vi taper mening. Vi går fra væren til intet. Jeg tror dette poenget vil bli galant oversett av dem som snart kommer til å skrike opp om denne kronikkens uforskammede holdning til krimlitteraturen og våre folkekjære krimforfattere.

Snart løper vel en eller annen folkelig programleder rundt i Oslos gater og spør tilfeldige forbipasserende hva de leser. Bortsett fra de obligatoriske serieromanene og fantasybøkene, og bortsett fra et par-tre Hamsuner, Solstader og Fosnes Hansener for good measure, vil det nok ramle på med krimdronninger: Unni Lindell, Anne Holt, Karin Fossum ... Og vår kjære programleder må nok stille et "åpent" og naivt spørsmål til oss seere: Er det slik at vi skal ødelegge for den krimlitteraturen som alle disse koselige menneskene i Oslos gater er så glade i?

Og selvfølgelig vil hele krimdebatten mutere til en kjønnsdebatt. Krimdronninger, ikke sant. Et stort antall kvinner skriver krim, og så kommer det en mann og snakker stygt om krim. Ergo anerkjenner han heller ikke de kvinnene som skriver krim. For en mannssjåvinist. Igjen har vi vært vitne til et reaksjonært forsøk på å skvise kvinnen ut av den offentlige arena.

Nuvel.

Hvis man skal følge Grandes resonnement, ligger problemet egentlig ikke hos forfatterne, men hos leserne. Det er jo leserne som absolutt vil ha krim og underholdning. Jeg forstår godt at en forfatter ønsker å leve av det han skriver. Skriver han diktsamlinger, er han avhengig av å leve på et eksistensminimum finansiert av statlige stipendordninger. Leserne går ikke mann av huse for å kjøpe diktsamlinger i det 21. århundre. Seriøse romaner blir, med visse unntak, stemoderlig behandlet (lånt på biblioteket eller avventet til eventuell pocketutgave). Men krim -- oi, krim! -- ut og kjøpe i en rasende fart.

Så hvis leseren er problemet, må vi spørre oss hvem leseren er. Men først vil jeg spekulere litt i hvem leseren var. En gang i tiden var leseren medlem av borgerskapet, en velutdannet mann eller hjemmeværende kvinne med god tid til å lese noen av de langt færre utgivelsene som forelå hvert år. Hvorvidt kvinnen drømte seg bort med underholdningsbøker fylt av romantikk og lengsler, slik mange av dem gjør i dag, vet jeg ikke, men mannen leste kanskje først og fremst for den åndelige fødens skyld. Om kvelden satt han med sin pipe i salongen, mens ungene måtte holdes i tøyle av hustruen eller tjenestepiken. "Vær stille, barn. Far leser Ibsen."

I dag er det vel nærmest omvendt. Menn leser lite. Eller de leser bestemte genre, krim, thrillere, fantasy. Kvinnelige lesere har i stor grad overtatt markedet. De leser alt fra underholdningsromaner til høylitterære verker. Likevel er det førstnevnte genre som dominerer, rent statistisk og økonomisk, både hos menn og kvinner. Hvorfor er det slik?

Kanskje fordi vi ikke har den samme roen over oss. Øyeblikkets tyranni. Jaget, transporten, etappene, som Grande er inne på. Vi leser ikke lenger romaner for å finne svar på hvordan vi skal leve (det markedet har selvhjelpsbøkene overtatt med sine kvasifilosofiske fiksfakserier og hobbypsykologiske punkt-for-punkt-veiledninger). Vi leser heller underholdningsromaner for å glemme vårt liv en stakket stund. Den eksistensielle angsten skriker under vår rolige, siviliserte overflate, og vi overdøver den med stadig flere ytre impulser. Og disse impulsenes viktigste kvaliteter er at de er lettfordøyelige, overfladiske og aldri tvinger oss til å tenke dypt.

For mitt vedkommende er ikke dette en nedvurdering av krim som sådan. Det er bare en konstatering av asymmetrien mellom enkelte genre i dagens litterære virkelighet. Jeg synes personlig at krim er mindre interessant enn seriøs litteratur, men heller ikke all seriøs litteratur er bra. Enkelte hevder sogar at den seriøse litteraturen generelt er blitt dårligere i vår postmodernistiske tidsalder, at det skrives for mye sludder under dekke av "stor kunst", at det er for mange utgivelser og for mange stemmer, og at de virkelig gode spirene drukner i et hav av kakofonisk gnål.

Dermed gir de fleste lesere opp den seriøse litteraturen, som i dagens kulturelite forbindes med den språklige eksperimenteringen, fragmentariske fremstillingen, surrealistiske absurditeten. Folk vil fremdeles ha en god historie. Modernistenes og postmodernistenes oppløsning av selvet og sannheten -- det appellerer ikke til folk flest, for det kolliderer med den populærdominerende ideen om at vårt ideologiske grunnlag er ufravikelig fastlagt, og at all fremtidig utvikling handler om å kultivere våre vedtatte sannheter frem til det jordiske paradiset oppstår.

Kanskje er vi da endt opp med to adskilte sfærer: På den ene side den statsstøttede seriøse litteraturen, altså kunsten, fragmentarisk språklek og eksperimentering, alt dette som kultureliten hegner om, men som folket ikke bryr seg om. Og på den annen side underholdningslitteraturen som ikke bryr seg så mye om filosofisk refleksjon, språklig finesse eller livsomstøtende innsikter, men som bare vil kile leseren i maven med en god historie, og som får klekkelig betalt for det.

Jeg er fremdeles ung og naiv, så jeg tror det er mulig å bygge bro mellom seriøs litteratur og folkelig appell. Noen klarer det jo, med vekslende hell. Jan Kjærstad, for eksempel. Avantgardeforfatter med klippekort i Bokklubben. Jeg tror nemlig ikke jeg vil skrive krim noen gang, eller noen annen form for ren underholdning, siden det går imot hele mitt prosjekt som forfatter. Jeg håper at alle mine medforfattere, uansett salg eller manglende salg, fortsetter å arbeide med hjertet. Her er førstelektor Grande og jeg på linje; så lenge krimforfatterne skriver krim fordi de elsker å skrive krim, og så lenge seriøse forfattere skriver seriøs litteratur fordi de elsker å skrive seriøs litteratur, er alt såre vel. Crossovers til krimgenren utelukkende fordi man håper å tjene seg noen ekstra kroner, er forståelig rent økonomisk, men jeg skjønner ikke hvordan en nidkjær forfatter med kunstnerisk integritet får det til.

Derfor vil jeg gjerne skrive seriøs litteratur og samtidig selge godt, og jeg har inntrykk av at mange av mine kolleger er av samme oppfatning. I disse trange tider forblir det derfor vår plikt som "seriøse" forfattere å skrive bedre litteratur, slik at ikke krimdronningene blir de eneste som deler royaltykaken.

Til slutt gjenstår det bare å oppfordre leserne til å gi oss seriøse forfattere en sjanse. Jeg kan godt tenke meg å underholde dere, men jeg håper å få komme med en eller annen livsomkalfatrende innsikt iblant. Eskapisme er ikke alt.

Facebook