Hopp til innhold

“Ulrikke”

Slettet scene fra Herrer i åndenes rike

Det siste som skjer i kapittel 24, er at Richard Celius sender Christian Winther en melding og inviterer ham på fest. Neste kapittel begynner med festen hos Richard. Men opprinnelig skjedde det noe mer i mellomtiden, og det kan man nå lese om her.

 

 

"Ulrikke"

 

Plinge-linge-linggg!

”Nåh, melding.” Jeg tar opp mobilen. Fra Richard: Erru død og begravet, eller? Guess what: fest hos meg lørdag 18. Bring out the guns at nine o’clock.

”Hvem er det?” spør Roffe.

”Bare Richard som utfordrer meg til duell neste helg.”

Roffe nikker forståelsesfullt – men skifter plutselig blikkretning mot noe bak meg. ”Tror du får besøk.”

Jeg snur meg rundt, akkurat tidsnok til å se en høy skikkelse feie forbi meg. En hånd legger seg på skulderen min. ”Heisann!” sier en lys stemme. Siri. Kledd i brun bukse og rosa bluse står hun foran bordet vårt.

”Ahh, hei. Det er deg, ja,” sier jeg og kjenner jeg blir litt forlegen. Det føles vanskelig å skulle forholde seg på samme tid til henne og til Roffe, som jeg ærlig talt forbinder med en helt annen del av mitt liv. Jeg finner at det sikreste er å presentere dem for hverandre, så er i hvert fall sirkelen sluttet.

”Siri, dette er Roffe, en venn av meg.”

”Hyggelig!” sier hun og tar ham i hånden – sprudlende.

Roffe er ikke fullt så overstrømmende, men høflig nok. ”Ja, takk det samme.”

”Siri er samboer med en av mine studiekamerater, Nikolai. Ehm … har jeg nevnt ham før, tro?” Jeg håper ikke jeg har sagt noe som kunne medføre et kompromitterende roffeutsagn nå.

”Det tror jeg ikke,” sier han.

”Hvordan har livet vært etter spådommen, Christian? Har det vært noen begre i luften?”

Roffe ser spørrende på meg.

”Eh, nei … jeg har ikke tenkt så mye på det, egentlig.”

”Typisk for en sverdkonge, er det ikke? Følelsene skyves alltid bakerst i rekken.” Hun smiler og klapper meg på ryggen. ”Neida, det ordner seg nok, skal du se.”

Roffe ser en annen vei med oppsperrede øyne.

”Ah, der er de. Snakkes, gutter.”

Siri tripper på lette ben innover i lokalet og setter seg sammen med en langhåret fyr og en sjabert kledd jente. To kunstnertyper. En mislykket dikter og en misforstått malerinne.

Roffe bøyer seg mot meg. ”Spådommen?

Ikke her,” hvisker jeg tilbake.

Og mens vi spaserer bortover Grønnegaten, må jeg fortelle ham at jeg ble spådd i tarotkort i sommer. Han lytter uten å fortrekke en mine, men etter å ha tenkt seg om litt bryter han ut i latter. At jeg, av alle mennesker, skulle la meg spå. Var det ikke jeg som nettopp hadde sittet der og forkastet all metafysikk? Var det ikke jeg som med flammesverd ville forfølge all overtro og de mange altformenneskelige fordommer som hersker over kloden?

”Joda, joda. Men spåingen var bare for moro skyld. Jeg trodde ikke hun tenkte på det der ennå.”

”Så sverdkongen representerer deg?”

”Hun mener så. En rasjonell, analytisk, dypttenkende mann.”

”Heh, man skulle kanskje tro det …” Roffe smiler selvtilfreds.

Plinge-linge-linggg!

Nok en melding! Er folk på hugget etter meg i dag? Jeg tar opp mobilen og trykker frem meldingen. Den er fra et nummer jeg ikke har lagret … Hei, Christian. Jeg skal til Tromsø en tur på tirsdag. Pappa er innlagt på UNN, ikke noe alvorlig. Kanskje vi kan møtes?

”Hvem er det?” spør Roffe.

Jeg må tenke. Hvem er dette? Hvem har en far som bor i Tromsø, og ikke bor i Tromsø selv? Hvem, hvem, hvem? Høres ut som en jente, skal man dømme etter språket. Kan ikke være Julie, hennes far er død. Kan ikke være Camilla, hennes far bor i Kristiansand. Er det Ulrikke? Ja! Nå kjenner jeg igjen nummeret. Jeg slettet det naturlig nok fra den forrige mobilen min i fjor. Dette er Ulrikke, den vesle elskerinnen min fra Bergen.

”Dette er Ulrikke, en jente jeg kjente i Bergen.”

”Nåh? Kjente henne vel godt, du.”

”Året etter Julie fant jeg en viss trøst i hennes skjød, ja.”

”Du gråt både sent og tidlig over spilt melk?”

”Åjada. Jeg … jeg …” … jeg innser til min fortvilelse at jeg ikke finner på et fancy fyndord å skyte tilbake med.

Roffe skjønner problemet og blir alvorlig. ”Glad jeg er ferdig med den karusellen,” sier han, mest til seg selv. Han ser ut i luften. ”Mhm, virkelig glad for det.”

Vi går videre opp mot Dramsveien, hvor våre veier atter skal skilles. Jeg pønsker på et svar til Ulrikke mens jeg går videre nordover. Jeg kommer ikke på noe bedre enn: Jada.

Men en gang i tiden skrev jeg til henne: Til helvete med håpet om den perfekte tilværelse. La oss nyte sanseligheten og lidenskapen isteden.

 

Det er aldri lett å omgås en person intimt når man betrakter verden fra to forskjellige leire. Å være elskere i nattens stjålne øyeblikk, i den dionysiske rus, sammenfiltret i orgastisk nytelse; å være dødsfiender under den apollinske bevissthet om dagen, under det individualiserende prinsipp, på hver sin side av slagmarken. Hvordan kombinerer man dette uten at det – som Nietzsche sier – blir til en gresk tragedie? Jeg var anti-sosialist, hun var kommunist. Hun trodde på det jordiske paradis, på frihet, likhet og brorskap, på toleranse og demokrati, på solidaritet og menneskeverd. Men verre – hun foraktet kapitalister som hadde tjent seg rike på eget hardt arbeid, bare i kraft av at de var rike.

Jeg var imidlertid ingen enkel motstander. Jeg var ikke liberalist, jeg pratet ikke i det vide og det brede om markedsøkonomi og individets frihet. Dette var kanskje en del av min agenda, men for henne avslørte jeg også en hidden agenda, nemlig en drøm jeg harborerte på denne tid. Om aristokratiet, ”de bestes styre”, et klassedelt samfunn med distansens patos mellom de gode og de slette, sogar med privilegier og fortrinnsrett for dem som var bedre mennesker.

Er det virkelig en fullstendig reaksjonær holdning jeg representerer – tilbake til fordums tider med undertrykkelse av de mange og full frihet for de få? Jeg spør meg selv ofte: Fortjener enkle mennesker sin intellektuelle frihet? De bruker den ikke til noe. Fortjener de sin økonomiske frihet? De blir smålige og gjerrige. Fortjener de sin moralske frihet? De bruker den til å gjennomsyre samfunnet med lave idealer – alt smakløst hykleri blir tillatt, og høye idealer fordømmes som gammeldagse. – Tror dere kanskje at dere er noe? Dét er spørsmålet massen retter til oss fritenkere. Massen tillater ingen å være bedre mennesker. Det er derfor vi må kjempe med vårt liv for retten til å være det.

Jeg pleier aldri å være nervøs når jeg sitter på Blå Rock Café. Dette er et sted jeg kjenner og trives godt på. Klokken er åtte om kvelden, det skumrer svakt ute, og inne i lokalet er det som vanlig mørkt. Det spilles Nick Cave And The Bad Seeds på jukeboxen. ”Grief Came Riding”, fra B-siden til No More Shall We Part fra 2001. Jeg kjøpte den cd’en da den kom ut, og ”Grief Came Riding” er kanskje den mest melankolske låten Nick Cave noensinne har skrevet og sunget. Jeg tenker mest på Julie når jeg hører den, for vi var såvidt blitt sammen den gangen. Jeg lå i armene hennes i sengen min på Fantoft og lyttet til det nye albumets B-side.

A grief came riding / On the wind / Up the sun on river Thames / I was sittin’ on the bank with my mouth open / When I felt it entering.

I began thinkin’ about our wedding day / And how love was a vow / I was thinkin’ about the chamber door / Only we can enter now.

I began thinkin’ about our ancient friends / And of kissin’ them goodbye / And then the wind blew under Battersea bridge / And a tear broke from my eye.

”Hei, Christian …” lyder den myke stemmen, og den blonde, glatthårede jenta kommer til syne i trappen.

”Ulrikke …” Jeg reiser meg og skjelver litt idet jeg omfavner henne.

Hun glir ned på setet like overfor meg. ”Skal du spise noe?” spør hun.

Jeg rister på hodet. ”Er ikke sulten.”

”Jeg kan kjøpe øl nå, hvis jeg vil,” sier hun og smiler ertende.

”Det er fint,” sier jeg og gjengjelder gesten med et blekt smil.

I started thinkin’ about London / And nothing good ever came from this town
/ And if the Thames weren’t so filthy / I would jump in the river and drown.

Don’t be afraid / Come on down / I'm just sittin’ here / And thinking of love.

”Nick Cave?” spør hun.

Jeg nikker, husker godt at hun hadde sans for ham. Mer enn Julie – som akket seg over at jeg hørte på så traurig musikk.

”Jeg kjøper meg en øl,” sier Ulrikke og glir opp fra setet. ”Skal du ha noe?”

”Nei takk.”

Jeg betrakter henne til hun forsvinner ned trappen.

Vi stod ute på bakketoppen ovenfor det nye Fantoft Servicesenter, som var under oppføring ved siden av studentbyen. Jeg skulle reise om noen dager. Hun stilte seg foran meg med ryggen mot landskapet, betongsøylene og treskjelettene nedenfor oss, de grønne åsene mot Fyllingsdalen og Bønes ute av fokus langt der bak. Hun tok meg på skrittet, kjente at jeg var stiv. Hun kneppet opp knappen og trakk ned glidelåsen, holdt fortsatt øyekontakt. Nei, hvisket jeg, rødmet litt, ikke her. Men hun var ikke til å stoppe. Bare litt. Hun falt på knær og fant frem det halvstive lemmet, førte det inn i munnen og smattet litt. Det var opphissende, men jeg fryktet at vi kunne bli sett av hvem som helst. Jeg ynket meg, og hun slapp den ut, plasserte den innenfor boxeren igjen. Litt etter ville hun gjøre det på nytt i en av korridorene. Hun løp etter meg, hang på meg, lo og ville leve ut galskapen i en fremmed studentby hun neppe ville besøke igjen. Jeg lot henne trekke meg inn i en telefonbod i trappeoppgangen, ingen lås på den halvdekkende tredøren, nesten saloonfähig, og så dro hun ned buksen min og grep tak i lemmet. Førte det inn i munnen på nytt, roterte tungen rundt det, jeg måtte knipe igjen leppene for ikke å puste høylytt. Noen kom ned trappen, passerte oss bare halvmeteren unna. Det var mørkt her inne, men hadde vedkommende hatt planer om å ringe, ville han ha tatt oss på fersken, meg med buksene nede, Ulrikke med kronjuvelene i gapet. Jeg visste at jeg var for nervøs til å la henne fullføre. Etter litt forstod hun det, jeg slo på lyset, og hun lot pikken gli ut av munnen. En tøyelig salivatråd knyttet den til leppene hennes helt til hun stakk den ned i buksene mine. Hun tørket seg rundt munnen, reiste seg med et hopp og kysset meg.

”Jeg tok en cola isteden,” sier hun og setter seg foran meg. ”Går det bra med deg?” Hun legger en hånd på pannen min og børster frem håret mitt. ”Så stivt.”

”Hva?”

”For mye gelé i håret ditt.”

”Åh. Ja. Det er litt langt, og jeg vil ikke ha det ned i pannen.”

”Men du er mye penere med det,” sier hun og rufser de klebrige hårtustene fra hverandre.

”Hvordan går det med faren din?”

”Pappa? Han klarer seg fint. Men tenk, han bor ute i Ramfjorden helt alene. Vil ikke ha mobiltelefon engang.”

”Hvorfor ikke?”

”Du vet hvorfor.”

”Kommunistisk overbevisning?”

”Han mener i hvert fall at det er en måte å kommunisere på som ødelegger forholdet mellom menneskene.”

”Kommunistisk kommunikasjon foregår over gjerdet? Eller snarere over barrikadene? Høhø.”

Ulrikke ignorerer spøken min; hun har hørt den samme visa mange ganger før. ”Du er fortsatt heftig opptatt av Nietzsche?”

”Mer eller mindre.”

”Hvis du skulle være nietzscheansk nå, ville det ikke bety at du måtte forføre meg?”

Jeg kjenner blodet stige meg helt ut i pannebrasken.

Hun fortsetter: ”Er det ikke det herrefolket gjør? Dreper undermennesker og nedlegger unge jomfruer i alle byer? Nåja, jomfru og jomfru …”

Tiden nærmet seg for at hun skulle reise fra byen. Hun skulle ta fly fra Flesland på sjansebillett. Det var vel et par timers tid igjen. Da hun kom tilbake, ville jeg være borte, forlengst tilbake i Tromsø. Hun hadde stadig gått rundt og tatt på meg, men jeg hadde vært uinteressert. Da jeg hadde spist en noen timer forsinket frokost, følte jeg meg imidlertid bedre. Jeg grep tak i henne og trakk henne med inn på soverommet. Der lempet jeg henne ned på sengen og begynte å kysse, suge, bite og klemme brystene hennes. Samtidig lot jeg underarmen gli over skrittet hennes. Hun nøt det, hun la hodet bakover, lukket øynene, hveste mellom tennene. Så tok hun tak i ryggen min, og jeg var raskt mellom bena hennes og fiklet for å komme inn i henne.

”Au …” ynket hun seg. Hun hadde visst fått en rift inni seg. Men da hun ble våtere og jeg var kommet skikkelig inn, gikk det bra.

Jeg holdt meg oppe med muskelspente armer og tok henne som en kåt misjonær mens vi stirret hverandre inn i øynene. Hun bare så på meg, smilte litt iblant, og virket ellers svært alvorlig. Men så skjedde det jeg fryktet – munnen hennes fikk et stramt drag, jeg visste at hun var i ferd med å begynne å gråte. Jeg stanset opp, sa at jeg ikke ville ta henne hvis det gjorde henne trist. Hun hadde nemlig grått etter et par tidligere samleier også. Hun ristet på hodet, mente at alt var i orden, hun ville jeg skulle ta henne. Jeg måtte ta henne, sa hun.

Så jeg gjorde det – jeg ble stiv igjen og fortsatte. Nå lukket hun øynene og lå med halvåpen munn mens pusten hennes gikk tyngre. Som om hun virkelig nøt det. Jeg visste ikke, men synet opphisset meg, og jeg klarte ikke å holde meg lenger. Da det gikk for meg, stirret hun på meg igjen. Hun ville fange inn alle sanseinntrykk hver gang jeg stønnet og skalv og kom … inni henne, på grunn av henne. Det var det beste.

Men jeg så på henne at det var noe galt etter at jeg hadde lagt meg ved siden av henne. Hun fortrakk munnen i grimaser som tilsa at hun holdt tårer tilbake. Hvorfor? ville jeg vite, men hun ristet bare på hodet. Og så begynte hun å oppføre seg merkelig. Hun ville bite meg, hun ville at jeg skulle bite henne. Hun stakk fingeren sin i munnen min og bad meg bite så hardt jeg kunne. Jeg adlød til et visst punkt, men da jeg kjente at jeg var i ferd med å presse meg gjennom huden, stanset jeg. Hun ville ha mer, mer, mer, men jeg nektet. Jeg ønsket en forklaring, men fikk ingen. Så spurte hun om å få bite meg i leppen. Motvillig lot jeg henne kysse meg og gripe fatt i underleppen min med tennene. Hun bet hardt, og jeg klynket og mumlet stopp. Så sluttet hun, og jeg kjente blodsmaken. Jeg likte ikke situasjonen. Jeg ville helst kle på meg og sende henne på dør allerede nå. Jeg ville ikke ha henne her mer. Hun var så uberegnelig. Endatil tok hun hånden min og la den rundt halsen sin. Klem, sa hun. Jeg ville ikke, men gav meg igjen. Klemte til, men bare til jeg kjente at halsmusklene hennes spente seg og nektet å gi etter. Jeg holdt grepet der, sa jeg var redd for å skade henne. Hun lå rolig og stirret i taket, neida, du skader meg ikke – klem hardere. Det gjorde jeg ikke. Så da satte hun seg oppå meg og spurte om hun fikk klemme meg om halsen.

”Vil du at jeg skal dø?” spurte jeg.

Hun ristet på hodet.

”Men du vil skade meg?”

Hun nikket. Dønn alvorlig.

Hun la begge hendene om halsen min. Da de klemte til, kjentes det som jeg var i ferd med å bli kvalt av to grove mannshender. Hun klemte så tungen min sprellet som en fisk og sloss for å komme seg ut av munnen. Det svartnet for meg, adamseplet kjentes som om det skulle stenge all luft ute. Jeg grep henne om håndleddene og stoppet henne.

”Få prøve igjen,” sa hun.

Og hun gjorde det. Samme følelse. Som om jeg skulle dø, eller i det minste miste bevisstheten. Jeg fryktet at hun ville presse til jeg gurglet meg ihjel. Jeg trakk vekk hendene hennes igjen, skjønt hun strittet imot nå, og bare ved å legge en bestemt kraftanstrengelse i nevene klarte jeg å befri meg. Det var ikke det at jeg ikke tålte tanken på døden – men instinktet tvang meg til å velge livet.

Jeg ville ikke dø nå. Ikke på denne måten.

Hun sank ned på sengen igjen, grep om lemmet isteden, trakk forhuden frem og tilbake.

”Kan ikke du ta meg? Hardt?” sa hun.

”Jeg tror ikke jeg klarer det igjen.”

”Uff, jeg vil du skal ta meg. Så hardt du klarer. Jeg vil at det skal gjøre vondt.”

Jeg prøvde å legge meg inntil henne, spurte hvorfor hun ville ha denne smerten hele tiden, men hun svarte ikke. Hun trakk dynen over seg, slik at bare det glatte, blonde håret med midtskill stakk opp. Jeg reiste meg fra sengen og gikk ut i stuen for å undersøke når dette flyet hennes egentlig gikk. Da jeg kom tilbake, snudde hun seg forskrekket:

”Du bare gikk fra meg?”

Ulrikke ser i øynene mine at jeg ikke trives med å sitte her, men hun vet ikke hva jeg tenker på. Alt gikk galt den siste tiden i fjor sommer, da det ble smertelig klart for henne at vi ikke kunne være sammen som kjærester. At jeg ikke ville at hun skulle bli med meg til Tromsø. At jeg var ferdig med henne nå. Selv om det hele tiden hadde vært planen å nyte hverandre kun for elskov og glede, hadde hennes følelser forandret seg. Mine også. Men jeg kunne ikke elske henne.

”Hvorfor ville du møte meg igjen?” spør jeg.

Hun tenker litt før hun svarer. ”Jeg tror vel … at jeg ønsket å se hvordan du var nå, om jeg fortsatt likte deg.”

”Og hvis du likte meg?”

”Vel, hva som enn måtte komme ut av det …”

Jeg kjenner en sitring gripe om seg i maven og underlivet. Det er enkelt å visualisere sex med en person man allerede har hatt. Jeg husker så altfor godt de lyserøde brystvortene og det blonde, frodige kjønnshåret hennes. Alt dette kommer jeg i hu nå mens hun sitter her, og jeg tenker at det bare er en kort busstur hjem til leiligheten min. Samtidig vet jeg hva jeg risikerer. At denne nitten år gamle jenta etter utløsningen skal bryte sammen i gråt og hate og elske meg nok en gang. At de gamle følelsene skal flamme opp og fortære oss. Jeg vil ikke mer av denne lidenskapen. Jeg vil være sterk og kald. Jeg vil være sverdkongen.

”Ulrikke …” sier jeg og retter meg opp. Stemmen min er ikke helt stødig, og pusten går irregulært. Jeg har lyst på henne. Og hun har utvilsomt lyst på meg. Men det kan ikke passere. Ikke med all den smerten friskt i minne. ”Ulrikke … jeg tror jeg skal dra hjem nå.”

”Allerede?”

”Før det går galt.”

”Hvorfor skulle det gå galt?”

”Vi kan ikke ha sex igjen.”

”Nei, hvorfor skulle vi vel det?”

Jeg ser vantro på henne. ”Skulle vi ikke?”

 ”Jeg hadde ikke tenkt til det, i hvert fall.”

To skjeggete motorsykkelbøller betrakter oss fra et bord i nærheten. Jeg stirrer irritert på dem – hva faen er det dere glor på? – og de begynner å skratte seg imellom.

”Nei, etter alt som hendte i fjor … det hadde ikke vært noe lurt,” sier jeg, lavere nå.

Hun trekker på skuldrene. ”Det er så lenge siden. Det har skjedd så mye siden dengang.”

”Du har hatt andre menn?”

”Det har da vært noen.”

Jeg visualiserer en rekke menn som stod i kø bak meg, da jeg som nummer to hadde takket for meg. ”Så … da er du ikke innstilt på meg mer.”

”Nei, vennen.” Hun stryker meg over hånden. ”Beklager hvis du trodde det var derfor jeg kom.”

”Nei … nei! Det var ikke slik! Jeg trodde kanskje bare at du … eh, jeg …”

”Jeg synes bare det er fint å ha deg som venn. Derfor ville jeg møte deg igjen. Men det er kanskje litt tidlig for deg?”

”Det er kanskje det.” Jeg legger meg bakover og strekker meg, prøver å avspenne stivheten som har forplantet seg i meg. ”Jeg bør vel gå nå.”

”Jeg forstår.”

Jeg reiser meg og tar på meg jakken. Straks er jeg fremme ved henne og gir henne en siste klem. Brystene hviler mot brystet mitt, det blonde håret ligger mot kinnet mitt og kjærtegner meg. Jeg vet at jeg må hjem, må skrive og tenke, må leve som en sverdkonge gjør, alltid på jakt etter sannhet. Men den som er lykkelig tilstede i tilværelsen – hvorfor skal han vel søke den dypere sannhet? Kun den umettede og ulykkelige har behov for å trenge dypere, fly høyere, se lenger enn ham som har funnet den fullkomne ro.

Ulrikke ringte meg fra Oslo dagen etter at hun hadde reist fra Bergen. Jeg hadde knapt sovnet da telefonen vekket meg. Hele natten hadde jeg sittet oppe og skrevet, og bare såvidt hadde jeg begynt å pakke, men flyttebil var i hvert fall bestilt til førstkommende lørdag. Jeg følte på meg at Ulrikke hadde kommet til en alvorlig konklusjon – så alvorlig at den ikke kunne formidles over e-post eller SMS. Jeg hadde rett:

Jeg har tenkt på noe. At … hvis jeg besøker deg i Tromsø i september, som vi planla, vil jeg slite når skolen og valgdebattene begynner, i den tiden hvor jeg må være konsentrert og opplagt. Men nå er det sommerferie – jeg har bare praktisk arbeid og slipper å konsentrere meg.

”Jeg forstår, Ulrikke. Jeg er lei for alle vanskeligheter jeg har forårsaket. Håper vi fortsatt kan ha et godt vennskap, for jeg er glad i deg.”

Jeg er glad i deg også. Du er min beste venn.

”Jammen, det vil jeg ikke miste … jeg …”

Gråter du?

”Ja …”

Er det bra?

”Vet ikke helt …”

Hehe …

”Jeg kan ikke huske å ha grått så mye før som jeg har gjort på grunn av deg.

Ikke jeg heller.

”Jeg skrev i natt.”

Kan jeg få lese?

”Ikke helt ennå.”

Ånei … Kanskje når det går mer over?

”Kanskje. Når enn det blir.”

Men jeg må gå om fem minutter.

”Fem minutter er en dråpe i tidshavet.”

Det er også noe.

”Jeg …”

Tidshavet består jo av mange dråper.

”Det gjør det.”

Du …?

”Jeg … vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg kan vel bare si som Humbert Humbert sa til Lolita: ’Kan du noensinne tilgi meg for det jeg har gjort mot deg?’”

Ja.

”Heh …”

Men kan du tilgi deg selv?

”Et godt spørsmål – det er nok der jeg sliter. Jeg vet ikke om jeg kan tilgi meg selv for å la det gå den veien høna sparker.”

Hehe.

”Men kanskje hvis vi er gode venner … Det er i hvert fall noe. For jeg vil uansett ikke ha noen ny jente snarest mulig. Jeg vil heller være ensom, slippe smerten.”

En ny jente ville få deg til å tenke på noe annet, men det ville kanskje ikke være det beste utgangspunktet for et forhold.

”Rebound-forhold er ikke noe særlig, nei. Og jeg er glad i deg, vil ikke ha noen ny. Ikke før jeg slutter å tenke om deg slik jeg gjør. Men glad i deg som menneske vil jeg alltid være.”

Ja, slik tenker jeg også. Det er ikke verdt å miste vennskapet bare for å slippe å ha det litt vondt.

”Nei, det er sant. Du er en kjempegod venn.”

Tusen takk, Christian.

Jeg gråt, stemmen var i ferd med å briste.

”Ja … du m-må vel gå nå …”

Ja, skal det. Mmm … men jeg liker å høre at du gråter. Det er så fint. Synd jeg ikke kan se deg også.

”Heh …”

Skal vi konkludere, da …?

”Som du vil.”

Ja. Konklusjonen er at … jeg besøker deg ikke i september. Men når vi er over oss, så kan vi kanskje det. Som venner.

”Mhm … vi får vel si det slik.”

Nå må jeg gå. Vi snakkes vel senere.

”Jepp … kos deg.”

Du også. Ha det.

”Ha det, vennen …”

Røret ble lagt på. Jeg vaklet bort til sengen og veltet meg over på dynene. Den ene hadde hun ligget under bare dagen før. Nå var hun borte, for alltid. Torsdag 7. august 2003 mistet jeg enda en person jeg var glad i. Ett år og to måneder etter at jeg hadde mistet den forrige.

 

« Til informasjon om Herrer i åndenes rike

« Til forsiden