Første kapittel av Herrer i åndenes rike
1
Kjærbrygga
Kjærbrygga! Et hundre år gammelt bryggehus i Tromsøs havnekvarter. Og det første jeg merket meg da jeg kom inn, var en distinkt odør – gammelt tau, treverk og olje, for ikke å snakke om en eim av råtten fisk. Man skulle tro dette fortsatt var et lager for alskens varer som kom og gikk sjøveien, fra ishavet til Tromsø, fra Tromsø til Bergen. De gamle handelsrutene hadde sitt knutepunkt i bryggehus som dette. Men de varene som pakkes og lagres på Kjærbrygga i våre dager, er hovedsakelig av åndelig beskaffenhet. Her holder nemlig Institutt for filosofi til, geografisk avsondret – med en halv mil – fra de øvrige komponentene i Universitetet i Tromsø.
Her står vi nå. Fire menn side om side. Fire nye masterstudenter høsten 2003. Jeg har ikke sett så nøye på de andre ennå, siden mesteparten av den siste timen har vært fylt av en indre fryd over at jeg endelig skal begynne å studere i Tromsø igjen. Det er snart fem år siden jeg sist deltok på en forelesning i denne byen.
Vi var på et informasjonsmøte hvor professor Halvorsen, en eldre, tykkfallen herremann med hvitt skjegg og blank isse, lirte av seg noen sider om filosofifaget og de generelle endringene som er blitt implementert av Regjeringen Bondevik som følge av et stortingsvedtak for to år siden, og som populært går under navnet Kvalitetsreformen. Sentralt i reformen står blant annet ny gradsstruktur, tettere oppfølging av studentene, nye eksamens- og evalueringsformer, kvalitetssikring, internasjonalisering og ny studiestøtteordning. Med andre ord står vi overfor en rekke utfordringer i årene fremover.
Jeg møter disse forandringene og utfordringene med lunkenhet. Som vanlig smaker ethvert statlig tiltak av mer kontroll over studenten og mer makt til staten, og på myntens bakside: mindre individuell frihet. Men så lenge jeg fortsatt kan fullføre min mastergrad i filosofi og søke om doktorgradsstipend etterpå, mangler det meg intet.
En viss Ronald Bakke kommer. Habitten hans – brun tweedjakke og grå fløyelsbukse – er like gammelmodig som de klærne man ofte finner hos bibliotekarer, eller også hos hovedpersoner i Dag Solstads romaner. Han presenterer seg som kontorsjef og administrativ leder ved instituttet, og går så i gang med en muntlig omvisning i instituttets historie, visjon, og ikke minst i dets faglige og administrative sammensetning. Hans høytidelige mine innvarsler en storartet preken, men det meste som triller ham ut av gapet, er trivialiteter og selvfølgeligheter som burde være kjent for de fleste. Men som ansvarsfull masterstudent, nylig tilbake fra Bergen og klar for to år med dyptpløyende studier, anser jeg det som min plikt å la meg opplyse om alle detaljer, hvor ubetydelige de enn måtte fortone seg.
Det forhindrer imidlertid ikke at jeg kan ta et raskt overblikk over mine medfanger. Han til venstre for meg er veldig ung og gumler sjokolade. En litt eldre tykkfallen kar står til høyre for meg. Han klør seg i øret og krafser seg på nesen. Skjorten hans er våt av svette, og det har sivet frem mørke ringer på det hvite tøyet rundt armhulene. Like bortenfor ham står det en tynn, blond herremann som klør seg over håndbaken. Han er vel på min alder, kanskje litt yngre. Han er den eneste som utstråler et snev av oppvakthet.
”… av dere kjenner instituttet fra før, mens andre” – Ronald Bakke betrakter meg med lure øyne bak progressive brilleglass – ”er kommet hit nå nettopp.”
Det er aldri et godt tegn når administrative overkikadorer legger merke til en. Disse må nemlig betraktes som obstruksjoner. Det er ingenting man kan lære av dem, så de er i utgangspunktet overflødige. Likevel er de vel nødvendige for å sile vekk tullingene, slik at det blir mer – både av godt og vondt – på oss som faktisk har noe å gjøre her i Akademia.
Jeg svelger derfor i meg misnøyen og rekker frem en overraskende stødig hånd. ”Christian Winther.”
Ronald Bakke trykker den såvidt mens han studerer en liten jukselapp. ”Fra Bergen?” Han lyser opp. ”Bææærrrgææænsaaarrr, eller hva det er dere sier der nede.”
”Nei, nei,” sier jeg. ”Jeg er fra Tromsø; jeg studerte fire år i Bergen.”
”Eg e fra Bærgen,” sier gamlingen til høyre for meg, liksom perpleks på den måten man ville ha blitt hvis man var paven og stod ved siden av det snikskytterrifle-ventilerte liket av en altergutt – sekundet før man ligger under en haug av sikkerhetsvakter. Omtrent slik.
Ronald Bakke nikker til den eldre fyren og stirrer ned på listen sin. Han føler det tydeligvis som om han har skutt på feil blink.
Fire nye masterstudenter står foran ham. De skal alle piskes inn i Regjeringens nye Kvalitetsreform. Nå er det slutt med sløve hovedfagsstudenter som dasser omkring med oppgaven sin i årevis. Disse skal fullføre på to år. Slik er nok Ronald Bakkes filosofi. Han er lei av å arrangere utsettelser og kalle inn sensorer midt i semesteret, men mest av alt er han lei av å se de samme gamle trynene år etter år. Mest av alt tenker han nok på Anders Abeltoft, som begynte på hovedfaget samme høst som jeg tok ex.phil. – her snakker vi seks år siden – og som ennå ikke er blitt ferdig. Jeg traff Anders på pauserommet da jeg kom hit for en time siden. Hyggelig fyr; han gav meg en del innsideinformasjon i forkant av det offisielle orienteringsmøtet. Og er det ikke alltid slik at den uoffiselle informasjonen er både saftigere og nyttigere enn den offisielle?
Mens vi står der og venter på at Ronald Bakke skal finne tråden igjen, kommer det en storvokst skikkelse med voluminøs, men overraskende stram og opphøyd pondus marsjerende gjennom korridoren. Under linbuksene er bena imidlertid lange og slanke. Ansiktet er stort, glattbarbert og fyldig, håret grått og velfrisert. Ingen antydning til skallethet. Selv øyenbrynene er massive som terrierbarter. Jeg anslår ham til å være minst seksti; han beveger seg med upåklagelig autoritet, som en general foran sine tropper i forkant av et stort og avgjørende slag.
”Hei der,” sier Ronald Bakke, som har tatt et skritt bakover for å betrakte møtet mellom læreren og hans elever.
”Bakke,” brummer gråbranden, tar et raskt overblikk – vi står på rekke og rad som en gruppe rekrutter, like kampudyktige som vi er innsmigrende – og henvender seg så til kontorsjefen igjen: ”Hvem er mine to?”
”Ehm …” Ronald Bakke ser på lappen. ”Christian Winther og Nikolai Andersen.”
Meg. Jeg hadde ikke ventet at dette skulle være professor Eivind Falck. Jeg så for meg en liten, sjenert, forsiktig, tilbaketrukken, reservert, puslete … men der tok jeg feil. Jeg kaster et blikk mot den borteste fyren – kan det være Nikolai Andersen? I overraskelsen over den majestetiske tilstedeværelse er det ingen av oss som gir seg til kjenne. Ikke engang jeg.
”Svake mennesker er alltid mistroiske, sa Napoleon.” Falcks intense blikk glir over den lille forsamlingen.
Ronald Bakke sier ingenting for å avsløre oss. Han har kanskje vært med på dette før.
Men de ordene gir meg et stikk i maven. Jeg retter meg opp med et tappert smil og tar et skritt frem for å hilse på min nye veileder. ”Christian Winther.”
Falck griper hånden min med en kjempeneve og klemmer den, fast, men overraskende ømt. Øynene hans er granskende, men ikke imøtekommende. Det er som om han prøver å se gjennom meg, og det verste av alt er at jeg tror han klarer det.
Nå har også mannen bak navnet Nikolai Andersen skjønt at han ikke kan leke anonym i stort flere sekunder. Og ganske riktig – det var den borteste fyren, ”som utstråler et snev av oppvakthet”. Han tar et skritt frem ved min side og rekker professoren hånden. Idet han sier navnet sitt – hvilket det nå nærmest er overflødig å gjøre – nikker professoren utålmodig og uttaler sitt eget navn med et slikt myndig anslag —
”Professor Eivind Falck.”
— at man kunne betrakte det som det viktigste navn på jord.
Både Nikolai og jeg smiler. Falck smiler ikke. Han måler oss opp og ned, som en åndens skredder. Jeg lytter fremdeles til klangen i stemmen hans, og på et vis tror jeg ikke at jeg vil glemme det navnet eller den stemmen så lenge jeg lever.
Professoren skifter blikkretning mot den administrative representanten. ”Har du fortalt dem at jeg vil ha mellomfagsoppgavene deres i min posthylle senest klokken fire på onsdag?”
Ronald Bakke tenker seg om med oppvendte øyne. ”Nnnnei.”
”Oppfattet dere det?” sier professoren og ser vekselvis på Nikolai og meg.
Nikolai nikker bare.
”Hvorfor det?” sier jeg.
”Jeg skal se hva dere har prestert tidligere. Før vi begynner.”
Jeg nikker. Greit nok.
Falck snur seg og går uten å si mer. Ronald Bakke renser stemmen og legger an en ironisk tone; vi må ta oss i akt for ”gamlingene på instituttet”. Han blunker til fyren med sjokoladen – sikkert fordi han er den yngste. ”De har en tendens til å bli litt … formelle.”
Bakke avslutter med at han vil være å finne på sitt kontor ”nesten hele døgnet”. Humring. Jeg himler med øynene. Det ser ut til at selskapet er i ferd med å oppløses. Hvor ble det nå av Nikolai? Jeg snur meg og ser at han har funnet veien til pauserommet.
Pauserommet er ikke stort, men strategisk plassert med utsikt mot lobbyen gjennom store glassvinduer dekket av to persienner. Spilene er akkurat så mye åpnet at man får et glimt av det som foregår utenfor, men akkurat så mye lukket at nysgjerrige forbipasserende ikke kan glo på oss. I dette mat- og kaffeluktende kabinettet møtes altså hovedfagsstudentene – og fra i høst også masterstudentene – til sosialt samkvem mellom arbeidsøktene. To-tre stoler og en divan flankerer et bord, og skal man dømme etter helkornbrødet, skinkepålegget og cheddarosten på bordet, er dette et uformelt sted hvor studentene er ment å sparke av seg skoene, løsne på snippen, og kanskje ikke engang snakke om filosofi. Bakveggen består også av glassvinduer, og bak dem er det et lite rom med fire datamaskiner. Mot en annen vegg er det satt opp et hyllekompleks med kopper, kaffebokser og tepakker, foruten en del permer med påskrifter som Møtereferater 2000/2001 og lignende. På veggene ellers henger det en telefonliste, noen avisutklipp, og sogar et par tegneseriestriper som på et eller annet vis inneholder en skjelmsk kommentar til vårt fag. En stripe fra Mort Walkers Billy er kanskje den mest treffende. En av Billys medsoldater spør hvorfor den fiffig navngitte Platon, som er en av de vervede og har eksamen i filosofi, arbeider på søppelfyllingen til tross for sin akademiske utdannelse. Billy svarer lakonisk at hvis det er noe sted i hæren man trenger filosofi … vel, så er det der.
Anders Abeltoft er fremdeles på pauserommet. Han sitter på divanen og blar makelig i en blå bok med tittelen Critique of Pure Reason.
”Kant,” sier Nikolai med et fornøyd smil og nikker mot Anders.
”Sollte man nicht den deutschen Originaltext verwenden?” sier jeg.
Som forventet er det ingen som forstår meg, men Anders er rask i oppfattelsen og skjønner hva jeg sikter til. ”Hvis jeg forstod tysk godt nok til å skjønne det du sa nå, hadde jeg nok ikke sittet her med den engelske utgaven, nei. Kritikk av pur faenskap.” Han smiler. ”Hva skriver dere om?”
”Ingenting foreløbig,” sier jeg, ”men jeg regner med at det blir Nietzsche.”
Jeg setter meg i en stol, og merker at Nikolai skotter bort på meg. Jeg er ikke sikker på om det er nysgjerrighet eller misbilligelse å lese i blikket hans.
”Jeg skal skrive om Kants moralfilosofi,” sier han.
Og hvor originalt er nå dét? Kant.
En ukjent fyr stikker hodet inn i døråpningen. ”Er det ikke bare å skrive åtti sider svada og konkludere med følgende maksime: La alle dine handlinger være slik at deres prinsipp er … nei, nå husker jeg sannelig ikke resten.”
Anders tar en slurk kaffe. ”Falck er veilederen deres?”
”Ja,” sier Nikolai. ”Jeg hadde egentlig Petter Simonsen, men han er jo sykmeldt, som dere vet. Men du … hva het du igjen? Christian? Du kjenner ham kanskje ikke?”
”Jeg har bare såvidt hørt navnet.”
”En bra veileder. Jeg skulle egentlig hatt ham videre, men så ble han altså syk …”
”Hjerteproblemer,” sier Anders som en sidebemerkning til meg, før han henvender seg med et skjevt smil til Nikolai: ”Skriver du om Kant, slipper du ikke så billig unna med Falck som med Simonsen.”
”Nåja. Jeg mener å ha god greie på Kant,” fortsetter Nikolai, tilsynelatende uanfektet. ”Hans moralfilosofi er uovertruffen og har holdt stand helt frem til vår tid. Jeg mener likevel at det er utrolig mye å ta tak i når det gjelder å utlegge dens sistebegrunnelser.”
”Og hva med deg, Christian?” spør Anders. ”Noen store planer og teorier i forbindelse med Nietzsche?”
”Det kan vel enklest oppsummeres i min oppfatning av Nikolais moralfilosofi som en nihilistisk og forkastelig idé.”
Nikolai blir rød i ansiktet. ”Hva mener du?”
”Jeg tror den tradisjonelle moralen er ugunstig for menneskene og må overvinnes. Her er det Nietzsche kommer inn i bildet. Han hevdet at denne moralen ble videreført av Kant som et dogmatisk prinsipp. Altruismen, selvoppofrelsen og svakhetsforherligelsen ble tatt for gitt, ble på nytt og på nytt postulert som selvinnlysende sannheter.”
”Hm …” Nikolai ser på Anders, som for å be ham steppe inn og hjelpe til med å rive ned denne forferdelige misoppfatningen som jeg har tilkjennegitt.
Men ingen sier noe konkret. Bare nikk og mumling høres fra Anders og den ukjente i døråpningen, som etterhvert kommer inn for å ta seg en kopp kaffe. Med koppen mot leppene tar han først Nikolais hånd, så min, og presenterer seg som Torgeir.
”Så du Viking og Vålerenga i går?” Anders ser ut til å ha glemt alt om nykomlingenes filosofiske prosjekter og snakker isteden om fotball med gamle kjenninger.
Torgeir rister på hodet. ”Gikk glipp av den. Hørte at Tobias Grahn gjorde det bra.”
”Ikke bra nok til å gi tre poeng til Enga, men likevel et fint avskjedsnummer før han stikker over til Sverige.”
De to andre kommer inn og setter seg. Ronald Bakke har øyensynlig sluppet dem fri fra omvisningen på sitt kontor, hvor alle viktige avgjørelser på vegne av instituttet – nei, på vegne av universitetet – nei, på vegne av landet – tas per telefon et par ganger om dagen.
Alle presenterer seg og forteller om sine prosjekter. Den eldste, Bjørn-Egil, skal skrive om Aristoteles’ Metafysikken i tilknytning til et par dialoger av Platon. Den yngste, Eirik, skal skrive om Richard Hares to-trinns-utilitarisme.
Samtalen går rundt bordet, men jeg unnlater å delta. Pauserommet er visst et funn for dem som vil berike sin humor og la sin ånd forflates. Men jeg hadde nå likevel aldri trodd at noen her skulle forstå mitt prosjekt, og da kan det like gjerne være det samme hva de snakker om. Disse folkene går det tretten av på dusinet, men jeg merker meg at Nikolai – som den eneste – ikke deltar i fjaset. Og fjas kaller jeg det: Etter at de innledende høflighetsfraser – hvor er du fra? hva skriver du om? hvem er din veileder? – har utspilt sin rolle, hoppes det raskt inn på de siste fotballkampene. Viking–Vålerenga i første rekke, men jeg fester meg ikke ved innholdet.
”Hvorfor vil dere egentlig studere filosofi?” spør Anders plutselig.
Bjørn-Egil og Eirik, inntil da fordypet i den sportslige samtale, blir stumme. Spørsmålet skapte et plutselig væromslag i det korte sekundet hvor ingenting ble sagt – nærmere bestemt i det sekundet som ville ha blitt etterfulgt av nok et spørsmål om hvorvidt Glimt eller Molde ville komme til å vinne kampen på Røkkeløkka i kveld, eller også av en selvtilfreds og nedtonet jubel over Ole Gunnars prestasjoner mot Arsenal i går.
”Hvorfor ikke studere filosofi …?” prøver Eirik.
”Fordi sjansen for å få jobb etterpå er så liten at hvis du søker på en fast stilling, er det egentlig det samme om du kan skilte med ex.phil. eller doktorgrad.”
”Så ille kan det da ikke være,” sier Bjørn-Egil med et smil.
”Så ille kan det faktisk være,” svarer Anders.
”Jeg er nå av den oppfatning at så lenge man skriver en prosjektbeskrivelse som overgår alt annet på markedet, har man en god sjanse,” sier jeg.
Anders betrakter meg med et smil jeg ikke klarer å tolke.
”Vi får håpe du har rett,” sier han endelig og tømmer kaffekoppen.
Stillheten senker seg over fire grønnskollinger og to veteraner på pauserommet. Siden den kløftoverskridende fotballpraten tydeligvis er over, ser Bjørn-Egil og Eirik sitt snitt til å forlate åstedet. Nikolai og jeg gjenstår. Han har hatt samboer i snart fire år, viser det seg. Det er to år forbi den varigheten jeg kan skryte av – og mitt samboerskap var over for tre år siden – ennskjønt jeg kunne ha nevnt at jeg har hatt tre kvinner så langt, hvilket er to mer enn han kan blære seg med. Men nå ligger ikke denslags for meg, så jeg holder det for meg selv og lar dem prate, og Nikolai har tydeligvis ingen hemninger forbundet med å fortelle om sin kvinne.
”Siri Jacobsen heter hun. Slank, mellomblond jente. Lettere bølget, halvlangt hår. Studerer almen litteraturvitenskap. Noen av dere som kjenner henne?”
De to veteranene rister uinteressert på hodet. Nikolai skotter på meg, og jeg møter blikket hans uten å røpe hva jeg tenker.
”Jeg møtte henne på Zapffe-utstillingen høsten 1999, mens vi begge tok ex.phil, og vi har vært sammen siden da. Faren hennes er forresten den kjente tromsøadvokaten Johannes Jacobsen. Nå er han riktignok blitt ganske gammel, så han praktiserer ikke mer.”
Anders reiser seg og beveger seg mellom Nikolai i den ene stolen og meg i den andre, henter kaffepulver fra hylleseksjonen på bakveggen og blander seg en kopp kruttsterk Evergood.
”Så du skal skrive om Nietzsche?” Spørsmålet kommer mens Anders står bak meg.
”Ja …” sier jeg langtrukkent og ser ut i luften, klar til å avlevere en kjapp pareringsreplikk. Jeg kjenner på meg hva som vil komme.
”Det synes jeg er veldig bra.”
”Hva?” Jeg vender meg rundt på jakt etter øyekontakt og verifikasjon av siste utsagn.
”Ja, det er jo knapt noen som skriver om Nietzsche; alle skriver jo om Kant” – han nikker mot Nikolai – ”eller … ja, Gud vet hva Torgeir skriver om. Det er i hvert fall ikke for mange på Nietzsche.”
”Hvis du ser bort fra Gabriel Eliassen, da,” sier Torgeir med et underfundig smil. ”Hva var det forresten du het igjen? Christian …?”
”Winther.”
”Dæven!” Torgeir blir ivrig. ”Anders, husker du det diktet Gabriel hengte opp her inne? Det som var skrevet av en Christian Winther?”
Anders setter seg uaffisert tilbake på divanen. ”Det var ikke et dikt, det var en eldgammel studentervise. Skrevet i forbindelse med stiftelsen av en dansk studenterforening eller noe slikt.” Han legger an en sarkastisk mine. ”Hva er det? Tror du forfatterens reinkarnasjon sitter like foran oss nå?”
”Min kjære venn, poenget er bare at det var en godt skrevet tekst. Hvorfor henger den ikke oppe mer?”
”Ligger den ikke borte i hyllen? Blant de kasserte utskriftene som aldri blir kastet?”
Torgeir hopper opp fra stolen og begynner å bla i en tykk papirbunke oppi en liten pappeske. ”Faen, Anders. Åtti prosent av disse arka er dine. Jeg syns ikke jeg ser no’ anna enn Kant her.”
Anders himler med øynene. ”Halvparten av studentene på dette instituttet skriver om et eller annet i forbindelse med Kant. Du og … Christian er omtrent de eneste unntakene.”
”Jeg fant!” Torgeir trekker opp et ark, finner seg en bit tape, og henger det – litt skjevt – på glassvinduet med datarommet som bakgrunn.
Vi flytter oss nærmere for å lese det.
Studentervise
Her under Nathimlens rolige Skygge
Vil vi, O! Frihed, dit Tempel opbygge,
Glædernes milde Pauluner opslaae;
Trofaste Brødre! Hymnen skal stige,
Stjernen skal vidne, at Ingen vil svige,
Herrer vi ere i Aandernes Rige,
Vi er den Stamme, som evigt skal staae!
Herrer vi ere i Aandernes Rige,
Vi er den Stamme, som evigt skal staae!
Vi ere Værn om den helligste Have,
Der skal vi kraftigen pløie og grave,
Der skal vi fredeligt vande og saae;
Enige Brødre! i Sorg og i Gammen
Knytter de mægtige Vaaben tilsammen,
Haven vil trives, og evigt skal Stammen
Herligen grønnes, og aldrig forgaae!
Haven vil trives, og evigt skal Stammen
Herligen grønnes, og aldrig forgaae!
Bonde og Sømand og Kriger med Sværdet,
Roret og Plougen, de staae uforfærdet,
Bygge paa Dannemarks Gjærde og Vold;
Høiskolens Sønner staae ikke tilbage,
Ogsaa vi kjæmpe de Nætter og Dage,
Dristigt vi Bogen og Pennen vil tage,
Det er de Mærker, vi føre i Skjold.
Dristigt vi Bogen og Pennen vil tage,
Det er de Mærker, vi føre i Skjold.
Giv mig dit Haandtag, min Ven og min Broder,
Sværg mig at elske vor kjærlige Moder,
Blusser din Kind ei ved Dannemarks Navn?
Naar hendes Bud du vil øve og ære,
Den hendes Datter, dit Sind mon begjære,
Skal for din Troskab Belønningen være,
Den skal Du høste i Kjærligheds Favn.
Troskab vi sværge, og Lønnen skal være
Troskab beredt udi Kjærligheds Favn!
Hvad vi har lovet med Hjerte og Stemme,
Ærlige Brødre! det aldrig vi glemme,
Selv udi Graven ei Flammen udgaae!
Stjernen, til hvem vore Hymner opstige,
Vidne, at Ingen af alle vil svige;
Herrer vi ere i Aandernes Rige,
Vi er den Stamme, som evigt skal staae!
Herrer vi ere i Aandernes Rige,
Vi er den Stamme, som evigt skal staae!
Christian Winther, 5te Juni 1820.
”Pent dikt du har skrevet, Christian,” sier Torgeir og blunker til Anders. ”Utskrifta er fra august 2000? Omtrent det første Gabriel gjorde da han kom hit, var altså å henge opp dette?”
”Du begynte samtidig som ham, så ikke stå der og hovér,” sier Anders. ”Dessuten er det ikke et dikt, men en studentervise.”
”Flabb att, Anders, din pedant. Jeg er i hvert fall her fortsatt.”
”Men tre år og fortsatt ingen oppgave?”
Torgeir klasker seg på låret. ”Haha! Og du snakker! Når kom du hit? I 1995?”
”1997, din fjomp! 1997! Hvor ofte må jeg si det? 1997!” Anders stirrer på ham.
Og akkurat idet man skulle tro de to veteranene ville fly i strupen på hverandre, glir ansiktstrekkene deres over i godmodig humring. De utveksler anerkjennende blikk. Jeg trekker på skuldrene og tenker mitt. Dette er jo den klassiske konflikten – nykommerne mot veteranene – som har eksistert siden tidenes morgen. Nykommerne må vise seg verdige veteranenes respekt, de må lære seg de interne skikkene og kodene, ellers vil kløften bestå. Det er sannelig ikke rart at nordmenn misliker innvandrere; hvis disse – alle disse – hadde blitt tvunget til å tilpasse seg den norske kulturen og jobbe seg opp fra bunnen av, ville de ha fått respekt, hvilket ikke vil skje når mange av dem blir overlatt til seg selv og sine skikker i ghettoen, samtidig som de blir stappet full av trygd – som en slags avlat for den dårlige samvittighet som Vesten har påført seg selv de siste femti årene. Her på pauserommet er det ingen professorer som ligger på knærne for oss med gode karakterer i velkomstgave. Vi er kastet til ulvene, vi er fritt vilt, vi er fredløse i ingenmannsland – og jeg ville aldri hatt det annerledes. Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere.