For ni år siden reflekterte jeg i et blogginnlegg, "Ett år etter masteren", over tilværelsen etter at jeg leverte min masteroppgave i filosofi høsten 2025. Jeg bodde den gangen i Berlin og valgte en tilværelse som (heltids)forfatter fremfor å søke meg til en akademisk karriere. For som min veileder, professor Beatrix Himmelmann, sa til meg, både den gangen og sist jeg traff henne, sommeren 2024, er det svært vanskelig å komme noen vei med Nietzsche, og ved norske universiteter er det praktisk talt umulig, annet enn som et sideprosjekt når du først er etablert som forsker.
I løpet av disse ni årene har forfatteren i meg klart å utgi én bok, Portrett i flammer i 2023, og jeg skriver fortsatt, selv om livet som heltidsforfatter ikke lenger er oppnåelig. Men jeg er godt fornøyd med arbeidssituasjonen; jeg driver med språkvask, korrektur og litt oversettelse og klarer meg greit økonomisk.
Det jeg derimot ikke driver med, er filosofi. Jeg ble nylig spurt om mine synspunkter på Nietzsche og den moderne mannsrollen for en artikkel i Aftenposten, og jeg kunne svare relativt fornuftig på det etter å ha gjort et lite tankearbeid. Kort etter ble jeg spurt om å delta i en filosofisk podcast, antagelig fordi verten hadde sett artikkelen. Ideen var å diskutere et essay eller en kort bok av Nietzsche, men da valgte jeg å si nei. Og det var to grunner til det:
- Jeg har ikke jobbet aktivt med Nietzsche på snart ti år. Selv om jeg har lest det aller meste han har skrevet, har jeg ikke kontroll på sekundærlitteraturen eller forskningen som har kommet siden da. Selv om man var en habil musiker for ti år siden, kan man ikke bare gå rett opp på scenen etter en kort oppvarming og forvente at resultatet skal bli bra.
- Jeg må prioritere hva jeg skal bruke tid og energi på. Hadde jeg fortsatt hatt som mål å bli akademiker, ville jeg ha takket ja på sekundet. Da ville det vært en måte å skjerpe mitt eget arbeid på, kanskje få nye ideer, utvikle meg som filosof. Nå har jeg lagt den ballen død, og livet mitt handler om litteratur og språk. Selv om jeg er utdannet filosof og fortsatt praktiserende hobbyfilosof, kan jeg ikke lenger kalle meg en aktiv akademisk filosof.
Det som instigerte meg til å forfatte dette blogginnlegget, var en artikkel i tidsskriftet Prosa: "Store fri er over" av Anders Johansen. Han skriver om forskjellen på studentlivet nå og den gangen han var ung. Dette bet jeg meg spesielt merke i:
Jeg tok magistergraden i sosialantropologi. Det var en fin ordning, uten fast undervisningsopplegg, uten pensumliste, uten karaktersetting, uten tidsrammer. Det eneste som krevdes, var at man leverte en avhandling som holdt mål, før eller siden. (...) Ingen ting av dette kunne skjedd i dag. Magistergraden er avviklet. Den som vil gå videre og bli forsker, søker ikke prosjektmidler på egne vegne, men sørger for å hold[e] seg inne med en faglig foresatt som trenger underordnede medarbeidere til sin prosjektsøknad.
Nettopp det siste umuliggjorde en akademisk karriere for meg. Jeg måtte ha underordnet meg et eksisterende prosjekt – og her i Tromsø vet jeg at de prosjektene som bedrives ved Institutt for filosofi, ligger langt fra mitt interesseområde og likeledes langt fra Nietzsche. Tiden da man kunne troppe opp med et selvstendig prosjekt og motta forskningsmidler, er forbi.
Mye av det Johansen ellers skriver om å være student før i tiden versus nå, harmonerer med mine egne erfaringer, enda jeg kom til bordet minst et par tiår etter ham. Jeg begynte på masterstudiet i filosofi midt i brytningstiden, da Kvalitetsreformen anno 2003 ble innført, og dette har jeg skildret (i fiksjonalisert form, skal det sies) i min debutroman Herrer i åndenes rike fra 2006.
For den som stusser på tidslinjen: Grunnen til at jeg fullførte masteren i filosofi i 2015, hele tolv år etter at jeg begynte på studiet, var at jeg tok en svært lang pause der jeg jobbet i bokhandel og skrev romaner. Og den lange pausen skyldtes blant annet at jeg ikke så for meg en fremtid som akademiker, med tanke på endringene universitetet hadde gjennomgått.
Masteroppgaven skulle jeg likevel fullføre, og jeg var godt fornøyd med det jeg leverte til slutt: "Denne verden er viljen til makt - og intet utenom!" : Nietzsches viljesbegrep og dets relasjon til Schopenhauers metafysikk
Men nå er det nok slutt på den akademiske filosofien for min del.
