Hopp til innhold

11

Tirsdag 22. august holdt vi boklansering på Akademisk Kvarter i Tromsø, og vi passet naturligvis på å ta noen bilder av begivenheten. De kan beskues her.

Tirsdag 22. august holdt vi boklansering på Akademisk Kvarter i Tromsø, og vi passet naturligvis på å ta noen bilder av begivenheten. De kan beskues her.

Stian M. Landgaard leser fra sin roman, 'Herrer i åndenes rike', Akademisk Kvarter 22.08.2006. (Foto: Franziska Steinecke)

Trykk her for flere bilder fra lanseringen.

Facebook

2

Aschehoug forlag og Akademisk Kvarter inviterer til lansering av høsten store studentroman, "Herrer i åndenes rike", tirsdag 22. august, klokken 17.00. Sted: Akademisk Kvarter, Hovedgården, Universitetet i Tromsø.

 

        

og

inviterer til lansering av høstens store studentroman

 

Stian M. Landgaard

Herrer i åndenes rike

Tid: Tirsdag 22. august klokken 17.00

Sted: Akademisk Kvarter - Hovedgården - Universitetet i Tromsø

Enkel servering

Er det mulig å bli et overmenneske
og samtidig bevare sin egen menneskelighet?

Herrer i åndenes rike

Høsten 2003 vender Christian Winther tilbake til Tromsø etter flere år i Bergen, og han har planen klar. Etter masterstudiet skal han skrive Norges første doktoravhandling i filosofi om den tyske tenkeren Friedrich Nietzsche, som med sine omstridte skrifter utfordret århundrelange oppfatninger om moral og sannhet i Vesten.

Samme høst innføres Kvalitetsreformen ved landets universiteter, og når forskningen underkastes både staten og markedets behov, har ikke Nietzsches fundamentalkritikk lenger noen plass i solen. Christian mener at det er filosofien som må bestemme politikken, ikke omvendt. Han prøver derfor å mobilisere studentene, som i hans øyne er Herrer i åndenes rike, til kamp mot det voksende byråkratiet som truer den akademiske friheten. 

Men som selverklært nietzscheaner har Christian mange kamper å utkjempe, også utenfor universitetet. Han konfronteres med konsekvensene av sin filosofi når han forfører sin beste venns kjæreste, og han innser at hans nihilisme og svakhetsforakt truer forholdet til alle rundt ham.

I sin debutroman tegner Stian M. Landgaard (f. 1978) et mangslungent bilde av sin samtid og sin generasjon. Det er en tid hvor den oppvoksende slekt føler seg stadig mer distansert fra fordums idealer, hvor resignasjonen hersker, men hvor et oppgjør med det bestående samfunn synes uunngåelig. I pakt med sitt stoff veksler romanen mellom satire, humor og dypt eksistensielt alvor.

Stian M. Landgaard er født i Tromsø. Han har studert filosofi og litteraturvitenskap i Bergen. For tiden tar han mastergraden i filosofi ved UiTø og oversetter en bok av Friedrich Nietzsche til norsk. Herrer i åndenes rike er hans debut som romanforfatter.

VELKOMMEN!

 

Facebook

4

I Bokavisens reportasje fra Aschehougs høstlansering 15. august er det inkludert et intervju med meg. Bent Mosfjell står for tekst og bilde.

Stian M. Landgaard på Aschehougs høstlansering 15. august 2006. (Foto: Bent Mosfjell, Bokavisen)

I intervjuet snakker vi litt om forholdet mellom den tyske filosofen Friedrich Nietzsche og den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rand, og jeg nevner at hovedpersonen, Christian Winther, har en venn som sverger til Rands system, objektivismen.

Det er jo forøvrig et sentralt poeng i debatten at selv om det er vanskelig å forske på Friedrich Nietzsche på toppnivå ved Norges filosofiske institutter, er det sammesteds sogar umulig å forske på Ayn Rand.

Facebook

4

Den siste uken har det skjedd litt av hvert. Siden "Herrer i åndenes rike" kom ut tirsdag 15. august, har jeg fått en avisanmeldelse og deltatt i et radiointervju.

Den siste uken har det skjedd litt av hvert. Siden Herrer i åndenes rike kom ut tirsdag 15. august, har jeg fått en avisanmeldelse og deltatt i et radiointervju.

Anmeldelsen: Unge Winthers lidelser (BT, 15.08.06)

Den første anmeldelsen av Herrer i åndenes rike er skrevet av Lars Helge Nilsen og stod å lese i Bergens Tidende tirsdag 15. august. Det var samme dag som boken kom fra trykkeriet, akkurat tidsnok til høstlanseringen på Aschehoug. Med andre ord hadde ikke anmelderen mottatt et leseeksemplar fra forlaget, men må på et eller annet vis ha fått tak i råmanuset tidligere på sommeren, skrevet anmeldelsen og klargjort den for offentliggjøring samme dag som boken forelå. Relativt avslørende er det jo når anmelderen skriver at "Stian M. Landgaard debuterer med en god gammeldags og 350 sider lang dannelsesroman ...", når boken er på hele 462 sider. 350 A4-ark ville derimot høres ganske riktig ut. Men det kan jo ha vært en trykkfeil.

Anmelderen beskriver struktur og handling ganske godt, og ser ut til å ha likt bokens "lange og tidvis morsomme diskusjoner med utgangspunkt i Winthers [hovedpersonen] stadige verbale konfrontasjoner med sine medstudenter og lærere". Lars Helge Nilsen skriver videre: "Romanen er et forsøk på å debattere en statlig reform [Kvalitetsreformen] skjønnlitterært, og illustrerer godt den frustrasjon som mange av fagmiljøene har tilkjennegitt etter at systemet ble innført. Boken er samtidig en moderne studentroman hvor studiet i seg selv har en viktig rolle og ikke bare er til pynt."

Imidlertid er anmelderen kritisk til romanens stil: "Skrevet i et elevert riksmål får den stadig et ufrivillig komisk skjær; som om den etteraper sine forbilder fra 1800-tallet uten å lykkes helt." Og en tanke negativ til hovedpersonens vesen (eventuelt til forfatterens beskrivelse av ham): "Winthers klisjéfylte beskrivelser av sin omverden -- og hunkjønnet spesielt -- påfører leseren vel så mye lidelse som hovedpersonen selv. Hvorfor Winther er blitt en slik ihuga nietzscheaner, synes jeg heller ikke Landgaard forklarer godt nok."

Anmeldelsen ligger dessverre ikke på nett, såvidt jeg kan se.

Radiointervjuet: Radiofront: Ordfront (NRK P2, 20.08.06)

Noen timer før jeg bordet flyet til Tromsø forrige tirsdag, ble jeg intervjuet på Aschehoug av Anne Bøhler fra P2. Temaet var i all hovedsak Herrer i åndenes rike som universitetsroman. Helene Uri ble også intervjuet om sin universitetsroman, De beste blant oss, og professor Jacob Lothe bidro med en analyse av denne forholdsvis nye genren i Norge. (Klassekampen hadde forøvrig en artikkel om nevnte universitetsromaner i sommer.) Lothe mente at Uris roman falt soleklart innenfor genren, siden den fokuserer mye på de mekanismer og intriger som råder mellom de faglig ansatte. Min roman falt tildels utenfor, hevdet professoren, siden den var skrevet fra perspektivet til en student og hovedsakelig kretset rundt ham og hans møte med universitetet.

Likevel er det en av de faglig ansatte som har en fremtredende rolle i Herrer i åndenes rike, og det er filosofiprofessoren Eivind Falck. Han er Christian Winthers veileder på Nietzsche og fortoner seg som en meget streng og autoritær figur. Christian finner snart ut at Falck nærer lite respekt for filosofistudenter, siden de ofte er havnet på studiet uten å vite hva de vil der. Men når Falck oppdager at Christian virkelig vil gå inn for filosofien med hud og hår, på nietzscheansk vis, oppstår det et gjensidig, nesten vennskapelig forhold mellom de to.

Hør programmet på Radiofronts nettsider. Søk etter Ordfront 20.08.06 13:30.

Facebook

7

Ole Idar Kvelvane har våget å påstå at kvinner skriver dårligere bøker enn menn. Hans artikkel og kritikken han har fått, utgjør et høyst interessant fenomen i vår samtid.

Forfatteren Hans Petter Laberg har ganske nylig anklaget meg for å gjøre bruk av begrepet "politisk korrekt". Ifølge ham og et knippe andre er dette en motstandersvertende floskel uten reelt innhold. Mon det. Det er nemlig ikke alltid så vanskelig å knytte et innhold til begrepet; man trenger bare en passende kontekst som folk er fortrolig med. Og én slik kontekst er kjønn.

Ole Idar Kvelvane (Foto: Thor Brødreskift)Det er nemlig en annen forfatter som har angrepet en hellig ku i den norske kjønn- og litteraturforestilling. Ole Idar Kvelvane har våget å påstå at kvinner skriver dårligere bøker enn menn. Hvorfor Dagbladet antok denne artikkelen, er meg forøvrig en gåte. De må ha vært desperate etter å få fart på den årlige sommerdebatten om litteratur. Men Kvelvane har fått publisitet så det holder, så han ler nok hele veien til banken. Kanskje han sogar kommer ut av skapet om en stund og innrømmer at alt var et PR-stunt.

Men det er ingen grunn til å avfeie hans artikkel bare fordi han kanskje gjorde det for oppmerksomhetens skyld. Hans artikkel og kritikken han har fått, utgjør et høyst interessant fenomen i vår samtid.

Ser man nøkternt på det, er ikke Kvelvanes artikkel spesielt godt fundert. Den bærer preg av å være skrevet i frustrasjon og med en rekke følelsesutbrudd rett fra hjertet og gallen. Det svakeste punktet er naturligvis Kvelvanes slutning:

At menn er betre forfattarar enn kvinner, er noko eg har visst ganske lenge. Eg kan på ståande fot rekne opp eit dusin svært gode mannlege norske forfattarar, nålevande og daude, men eg kan ikkje komme på ein einaste kvinneleg forfattar som eg faktisk har lest. Kvifor har eg ikkje lest Undset, Collett eller Skram (eg kjem diverre ikkje på nokre samtidige kvinnelege forfattarar av same kaliber)? Kvifor blir ikkje deira bøker dytta på meg slik som er tilfelle med dei beste verka til Mykle og Bjørneboe, eller Saabye Christensen eller Ambjørnsen for den saks skuld. Svaret er enkelt: Fordi dei ikkje er like gode.

Han innrømmer altså at han ikke har lest særlig mange bøker av kvinnelige forfattere, men mener grunnen er at de ikke blir "dytta på" ham. Altså går han ut ifra at man nærmest automatisk alltid leser de beste bøkene som finnes, siden disse blir "dytta på" en. Forunderlig nok viser historien at mange bøker er blitt miskjent i sin samtid, og at de først senere er blitt populære og regnet blant de beste i verden. Dermed er innholdet i kategorien "dei beste verka" ikke så gjennomsiktig som Kvelvane later til å tro. Hvilke bøker som blir "dytta på" en person, varierer derfor med denne personens samtid og omgangskrets. Jeg tror ikke Ayn Rands Atlas Shrugged dyttes på medlemmene av Rød Ungdom, selv om boken er enormt populær i objektivistiske sirkler og leses av mange på høyresiden.

Nå tar Kvelvane det for gitt at bøker skrevet av menn er de beste, og spør seg hvorfor det er slik:

Eg trur det har med noko så enkelt som blikk å gjere, måten å sjå verda på. Sjølv etter tretti år med likestilling blir jentungar framleis oppdratt til å sjå på verda med eit passivt blikk, eit blikk som ikkje skal sjå, men bli sett. Difor lærer dei seg å pynte seg og gjere seg til for mannsblikket, slik at dei når tida kjem skal få ein make å formere seg med. Det ligg i kulturen. Det ligg i gena.

Gutungar blir oppdratt til å sjå aktivt, og då helst på det andre kjønnet. Og å sjå er kanskje den viktigaste eigenskapen ein må ha for å vere forfattar og kunstnar i det heile teke. Det slår meg i møte med kvinnelege forfattarar sine tekstar. Det er som om tekstane deira skrik: Er det nokon som ser meg nå, kor godt eg skriv? Og dette blir det ikkje god litteratur av. Den beste litteraturen er heilt fri, den har eit aktivt og grådig blikk. Menn har det, og difor er det dei som står bak storparten av dei siste tjuefem åras beste norske litterære verk.

Dette og det som ligger bak en slik forestilling, går på tvers av alt som kalles god tone i det postmoderne Norge, hvor kjønn er og blir en hellig ku. Det vil si at det kun er visse ting man tillate seg å si om dette emnet, dersom man ønsker å bli tatt på alvor. Kvelvane har regelrett kjørt ned den hellige kua, og reaksjonene blir deretter. Han "burde vært beskyttet mot seg selv", for å sitere Knut Johannessen (Vox populi). Det er et klassisk gjengjeldelsesangrep fra den "politisk korrekte" opinionen. Ta ballene, ikke mannen.

Det "politisk korrekte" synet er altså noe i retning av at kjønn er en konstruert kulturell kategori som ikke determinerer en kvinne, samtidig som kjønnet er en biologisk kategori som utmerker en kvinne. Dette smått selvmotsigende synet stammer fra to typer feminisme. Den eldste typen har hevdet at kvinnen ikke var annerledes enn mannen, at hun måtte ha de samme rettigheter som ham, og at hun til og med burde bli som ham. Den andre typen, nyfeminismen, har tatt utgangspunkt i kvinnen som et vesen distinkt fra mannen. Kvinnen betraktes her for eksempel som dyktigere enn mannen til å bygge relasjoner, til å tenke nytt og alternativt, samtidig som det anerkjennes at kvinnen tidvis er for tilbakeholden og ikke våger å satse så mye. Moderne kampanjer rettet mot kvinner tar ofte utgangspunkt i sistnevnte "svakhet" og oppfordrer dem til å overvinne sin frykt for å nå toppen.

Kvelvane kolliderer derfor kraftig med den første typen feminisme når han hevder at det biologiske kjønnet og dertil hørende gener har betydning for hvorvidt en person skriver godt. Samtidig smeller han inn i den andre typen feminisme når han hevder at kvinnens særegenskaper i forhold til menn ikke teller positivt, men negativt. Sluttelig går han i clinch med det som har vært Norges offisielle policy overfor kvinner de siste årene: "positiv" diskriminering, kvotering, særprivilegier, kampanjer og opprop for å øke kvinneandelen på diverse samfunnsområder. Den hellige kua rauter stadig at det er til alles beste at det vi får flere kvinner inn i styrerommene, forfatteryrket, politiet, militæret, lederstillinger, Stortinget, etc. Begrunnelsen er todelt og hentet fra de to typene feminisme: 1) Kvinner er "som menn", men har vært diskriminert fordi menn har sett på dem "som kvinner". 2) Kvinner har "noe" som menn ikke har, og som sannsynligvis vil være "berikende" på et eller annet vis, bare kvinnene får slippe til.

Det er mange måter man kan angripe denne hellige kua på, og de aller fleste vil bli møtt med en fordømmende holdning. Kvelvanes innlegg var ikke spesielt etterrettelig, men selv om det hadde vært det, ville reaksjonene sannsynligvis ha blitt de samme. Personlig leser jeg innlegget som en litt flåsete maskulistisk frustrasjon avfødt av mannen som føler seg forbigått og diskriminert av det enorme fokuset på kvinnen og hennes rettigheter, muligheter og kravet om at hun skal sikte mot toppen. Det er jo nemlig ikke slik at den vanlige mannen i gaten føler at han har diskriminert noen, så hvorfor skal han rammes av kvoteringsbestemmelser? Likeledes er det mange unge kvinner som hverken føler seg undertrykt eller sympatiserer spesielt mye med feminismens fanesaker.

Det mest interessante med hele debatten er derfor ikke innholdet i Kvelvanes innlegg, men hvilke reaksjoner han har fått, og hva dette utsier om det norske politiske og kulturelle klima. Her har vi virkelig et tema for videre undersøkelse. Enn så lenge konstaterer jeg at vi har minst én hellig ku i Norge, og den heter "Kjønn".

Facebook