Hopp til innhold

Forfatteren Frank A. Jenssen og forfatterdebutanten Stian M. Landgaard settes under lupen av moderator Sylvi Inez Liljegren.

 

Forfatteren Frank A. Jenssen og forfatterdebutanten Stian M. Landgaard settes under lupen av moderator Sylvi Inez Liljegren.           

Frank A. Jenssen gav i 1981 ut romanen Saltbingen, og i 2004 kom Lengselens år. I tillegg til sitt virke som forfatter er Jenssen bl.a. journalist, dokufilmprodusent, fotograf og musiker.

Stian M. Landgaard debuterte i år med romanen Herrer i åndenes rike. Boken har skapt debatt i media fra første stund, og har særlig skapt bølger ved Institutt for filosofi ved Universitetet i Tromsø, hvor deler av boken utspiller seg.

Kveldens programleder er Sylvi Inez Liljegren. Hun er en dreven bokbademester og har intervjuet både Doris Lessing og Hanne Ørstavik.

Ettermiddagens seanse vil bli en interessant debatt hvor både forfattere og moderator bidrar med innspill i aktuelle problemstillinger.

Sted: Lørdag 7. oktober, klokken 17:30 på cafeen Sånn i Kulturhuset i Tromsø.

 

Facebook

Andreas Wiese hadde i går en interessant kommentar i Dagbladet: Den skjulte litteratur. Han skriver blant annet følgende:

Uten å ha en definitiv statistikk, er tendensen at skjønnlitteraturen i stadig mindre grad siteres i aviser eller tidsskrifter. Tidligere var litterære tekster på en annen måte til sted[e], våre diktere var en felles referanse. I dag kommer sitatene langt oftere fra vår sakprosa, oftest fra annen journalistikk. Årsaken er like enkel som den er banal: Vårt viktigste arkiv, søke[-] eller referansegrunnlag i dag er Internett. Og på nettet finner journalister faktatekster. Fiksjonen er knapt tilgjengelig. Vi tar oss ikke lengre tid til å bla i bøker fra bokhylla.

Andreas Wiese
Andreas Wiese

Det er sant. Hvem er det vel som vandrer rundt i dag og siterer fra bøker? I gamle romaner kan man derimot ofte se personer som brisker seg med et sitat fra en bok de har lest. Jeg skulle forsåvidt ønske jeg kom på konkrete eksempler akkurat nå, men Internet-ressursene har besudlet også meg. Dessverre må jeg nøye meg med å hevde at jeg mener å ha sett i mange bøker skrevet for 100 år siden at Shakespeare (eller Milton eller Ibsen eller Racine eller Austen) blir sitert.

La oss si at hovedpersonen i en så gammel bok har vært bortreist i flere måneder og kommer tilbake til sin hjemstavn, bare for å oppdage at hans kvinne har forlatt ham for en annen. Ville det ikke da være naturlig at han skriker ut: "Frailty, thy name is woman!" Nettopp fordi han har lest Hamlet. I en bok fra det sene 20. århundre ville han derimot ha ropt: "That fucking bitch walked out on me!"

Mer trøkk i våre tider, kanskje. Men mindre poesi og mindre refleksjon og ettertanke. Hvis han derimot tenkte på Hamlet, ville han kanskje ha fundert over prins Hamlets tanker og handlinger omkring problemet. "Ja, Hamlets mor giftet seg med hans onkel før hennes avdøde ektemann var blitt kold i sin grav. Og min kvinne forlot meg for en annen, enda hun visste jeg ville være tilbake fra Afrika før året var omme. Åh, selv et vettløst dyr ville ha ventet lenger! Hun giftet seg en måned efter -- alt før salt av falske tårer var forsvunnet fra hennes svulne øyne."

Min oppgave som forfatter i begynnelsen av det 21. århundre blir følgelig å sørge for at mine fremtidige lesere vil sitere fra mine bøker ved passende anledninger i det 22. og 23. århundre. Men da må tydeligvis sitatene ut på nett. Jeg kan like gjerne begynne allerede nå:

         

Sitater fra Herrer i åndenes rike av Stian M. Landgaard © 2006

Var det ikke nettopp denne innbilningen, denne fordommen at kristendommen er ubetydelig, at den er blitt erstattet av humanismens sekulære idealer, som er kilden til all dekadanse og nihilisme i Vesten? (s. 133)

Men egentlig vet jeg ikke hva som venter menneskeheten på den andre siden av floden hvis vi krysser broen vekk fra kristendommens bredd. Kanskje er kristendommen det eneste som holder massene i sjakk og forhindrer det ultimate kaos? Her i det dekadente Vesten er det muligens bare illusjonen om en almengyldig moral og transcendent verden som utgjør bøygen foran avgrunnen? (s. 231)

Men hvis filosofien kan sies å være terapi for Wittgenstein, er den som adrenalin for Nietzsche. Wittgenstein vil bruke filosofien til å kurere oss for de intellektuelle sykdommene vi belaster oss selv med, nemlig de filosofiske grunnlagsproblemer. Nietzsche vil bruke filosofien til å gjøre oss sterke nok til å akseptere virkeligheten uten «den metafysiske trøst» som ligger i Gud, i sannheten, i moralen. (s. 152)

Hva er å elske? Forutsetter det ikke at man har en sjel som finner en annen sjel, at man forenes på et overjordisk plan? Hvis man -- som jeg -- ser menneskene som fragmentariske uttrykk for et uregjerlig sammensurium av viljer, hvordan kan man tro på evigvarende kjærlighet? (s. 428)

Og jeg tenker, mens jeg står her, at alle fagre ord om en kvinnes personlighet, hennes karakterdybde, hennes integritet -- de når ikke opp mot kroppen. Det er bare kroppen jeg husker, det er bare kroppen jeg savner, det var de ytre trekkene som sjarmerte meg. Når hennes stemme, hennes latter, hennes klokhet og dumhet forlengst er ute av mitt sinn, vil fremdeles bildet av hennes kropp henge ved. Jeg vil aldri glemme kurvene fra det mørke kjønnet hennes, hoftebena, den vesle navlen, søkket under ribbena, de små ungpikebrystene med de markerte brystvortene. Dette hadde jeg, dette har jeg mistet. (s. 111)

Facebook

I Replikk nr. 22, som utkom for et par uker siden, var det publisert et utdrag fra den norske oversettelsen av Nietzsches "Morgenrøde", som etter planen utkommer i sin helhet på Spartacus Forlag ultimo april 2007.

I Replikk nr. 22, som utkom for et par uker siden, var det publisert et utdrag fra den norske oversettelsen av Nietzsches Morgenrøde, som etter planen utkommer i sin helhet på Spartacus Forlag ultimo april 2007.

Replikk er et tidsskrift for human- og samfunnsvitenskap, og utgis av høyeregradsstudenter ved Universitetet i Bergen (min gamle alma mater). Tidsskriftet koster kr 35, og kan kjøpes ved diverse utsalgssteder i Oslo og Bergen, eller man kan abonnere på bladet ved å sende en e-post til replikk@uib.no.

For øyeblikket er ikke Replikks hjemmesider oppdatert i forhold til det siste nummeret, men det er lagt ut en interessant artikkel knyttet til Nietzsches perspektivisme. Jeg vet ikke hvor mye som blir lagt ut på nett av Morgenrøde (kanskje ingenting).

Mandag 18. september leverte jeg forøvrig inn den helhetlige oversettelsen av Morgenrøde for annen gang, så konsulenten er vel i gang med sitt sisyfosarbeid nå.

Facebook

På Dagbladets nettsider kunne man i går lese følgende oppslag: "Oversetterne spilte sine kort riktig." Så Oversetteraksjonen 2006 er altså over nå?

På Dagbladets nettsider kunne man i går lese følgende oppslag: Oversetterne spilte sine kort riktig. Så Oversetteraksjonen 2006 er altså over nå?

- Vi krevde 244 kroner per oversatte side. Det har vi ikke fått, men vi har fått gjennom viktige prinspipper, sier Oddrun Remvik, generalsekretær i Norsk Oversetterforening, til Dagbladet.no.

Det viktigste prinsippet er at oversetterhonoraret nå skal beregnes etter lønnsindeksen og ikke konsumprisindeksen. Og normalsatsen heves fra kr 207 per side til kr 233 per side.

Nå står det på Dagbladets side at man kan lese mer på Oversetteraksjonens hjemmesider, men oversetterne har tydeligvis tatt seg en langhelg på byen, for det er ingen informasjon der. Ifølge oversetterne selv er de altså fortsatt i krig. Minner meg litt om da britene invaderte amerikansk-kontrollerte Mississippi i 1815 (Slaget ved New Orleans), fullstendig uvitende om at det var inngått en fredsslutning mellom de to statene noen uker i forveien. Men det var før telegrafen, og nå har vi liksom ... Internet?

[Oppdatering 02.10.2006, kl. 04:25: Ja, har oversetterne oppdatert siden. VI ER I HAVN! utbasunerer de.]

Uansett, nå er det kanskje blitt litt mer attraktivt å oversette, men jeg er ikke overbevist om at rekrutteringen til yrket skyter i været før de dobler det nåværende honoraret. Så fortsatt vil nok gjennomsnittsalderen på Norges oversettere ligge farlig nær den alminnelige pensjonsalderen, og om ti-tyve år -- hvem vet?

Facebook

3

I disse dager har det foregått en del diskusjon i Dagbladet om hvorvidt 9/11 var noe mer enn en gjeng fanatiske muslimer og fire passasjerfly på vei mot diverse amerikanske landemerker. Det er mange rundt om i verden som i ettertid har analysert videoopptak, studert bilder, lyttet til telefonsamtaler -- og kommet til at det absolutt var noe mer. De mer nøkterne nøyer seg med å fastslå ting som "tårnene skulle ikke ha kollapset på den måten", men det er dessverre ikke langt derfra til å påstå at "den amerikanske regjeringen samtykket i operasjonen", eller at "Bush stod bak det hele".

Jeg er ingen ekspert på 9/11 og vil ikke innlate meg på noen diskusjon om hva som er fakta og ikke fakta. Jeg er mer interessert i:

1) Å undersøke de eksplisitte og implisitte premissene for konspirasjonsteorier flest.

2) Å forstå årsaken til konspirasjonsteorienes popularitet.

Når det gjelder premissene, har Alexander Marriott skrevet en god artikkel i Capitalism Magazine om akkurat dette:

To accept a conspiracy theory that the government or certain of its officers killed President Kennedy or carried out the 9/11 attacks, without overwhelming evidence (as in a criminal conspiracy case), requires the acceptance of certain other implausible facts. For instance, one would have to accept that scores of people in the government are able, at will, to plan secretly large scale attacks or plots and maintain operational security against leaks. This makes a good movie plot, but a rather alarming fact of reality if one accepts it. To accept this idea though, one has to ignore clear evidence that other plots and schemes by government officials including the “most powerful man on earth,” the President, have not succeeded and have been uncovered.

Det er jo også en utbredt gimmick hertillands at president Bush er en tilbakestående tosk som ikke kan formulere én fornuftig setning, men likevel florerer det sammesteds av konspirasjonsteorier som impliserer at Bush er et eksepsjonelt geni, for det var jo han som stod bak 9/11! Eller for å tale med Marriott:

People who believe 9/11 was an “inside job” say Bush wanted a rationale for war or a way to win the next election, etc. So aside from the first two points (the government is capable of keeping such a plot secret and government is run by men of pure evil) one must also accept that Bush is a diabolical genius. He had to formulate and execute a perfectly secure plan to attack his own country in nine months in order to gather a rationale to attack Afghanistan and Iraq and win re-election in 2004. Since every new development, from the foiled plot in England to the Israeli-Hezbollah conflict, can be added to the conspiracy, Bush’s tremendous mind and evil genius become magnified over and over again. He makes Lex Luther look retarded in the conspiracy theory universe.

Premissene er, som man ser, svært ofte fantastiske, og jeg tror folk flest som har en hang til konspirasjonsteorier, ikke tenker så mye over dette, men henger seg mer opp i alskens løsrevne fakta og "fakta". (Eller hva sier du, Klaudiuz?) I forlengelsen av dette kan vi spørre oss om årsaken til at folk har slik en hang til konspirasjonsteorier. Marriott mener det ofte handler om "the leftist dictum of 'follow the money' or 'look who benefits'", altså i tråd med Per-Aslak Etresvågs Makten bak makten (2006).

Men jeg tror enda mer på konspirasjonsteoriens almenmenneskelige appell. Vis meg den konspirasjonsteoretiker som ikke blir fylt med en ulidelig spenning ved tanken på at han besitter en innsikt i 9/11 som folk flest ikke har, og som myndighetene prøver å holde skjult. Det er nesten som å være på skattejakt. Og som Alexander Marriott viser, er det skremmende lett å lage en konspirasjonsteori. For oss som har en viss interesse for amerikansk historie, vil en slik oppfatning av George Washington fortone seg en smule absurd:

"George Washington, widely regarded as the father of his country and a great man, was in fact an evil genius bent on domination and tyranny. He callously egged on revolution and war with England and then purposely went out of his way to become commander of the continental army by shamelessly coming to the second continental congress in his uniform. When he relinquished his sword at the end of the war it was but a brilliant avaricious calculation for future power which worked perfectly as he chaired the constitutional convention and steered the proceedings to make the presidency powerful because he wanted to be the first one and knew the others would make him so. He also made sure Madison’s and the other delegates notes on the convention left his role of active manipulation out of the 'official' record. When he became President he found the job not as powerful as he liked and wanted to quit which he did after two terms. As he was about to make his comeback as the commanding general of a huge army to, on paper, fend of French invasion (but really he was going to use it to kill President Adams and declare himself dictator), he caught pneumonia and died. Lucky for his country too, because he would have destroyed it as his whole malign career says he would."

Nei, folkens, overlat eventyrene til fiksjonen, sjekk premissene først, og slå kaldt vann i blodet før dere hopper på konspirasjonskarusellen.

Facebook