Hopp til innhold

2

Denne våren fikk Norges oversettere nok av de lusne honorarene forlagene har gitt dem de siste årene. Etter at forhandlingene med Den norske Forleggerforening brøt sammen 1. april, gikk Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening sammen og dannet Oversetteraksjonen 2006. Dette er oversetternes måte å streike på, og deres krav lyder som følger:

  • Vi vil bli behandlet seriøst! Vi er spesialiserte utøvere av et fag, ikke en salderingspost i forlagsøkonomien!
  • Våre honorarer må reguleres som lønn, ikke som forbruksvarer!
  • Vi må ha et normalhonorar på minst kr 244 pr. side!
  • Normalkontrakten må moderniseres!

Siste aksjonsform er noe så kreativt som å ta normalkontraktens ordlyd bokstavelig. Selv om man normalt sender inn manus i elektronisk format, slik at jobben med å sette det blir så meget enklere for forlagene, har det helt siden 70-tallet stått i normalkontrakten at manuskripter skal leveres i "maskinskrevet stand". Altså leverer oversetterne nå på papir. En skriv-sakte-aksjon, kunne man være fristet til å si.

Men hva er sakens kjerne? Penger, selvsagt. Oversetterne vil tjene såpass mye på å oversette at de slipper å jobbe tolv timer daglig for å klare seg. De vil med andre ord ta del i den alminnelige lønnsutviklingen i landet. Forleggerne sier nei til dette; oversetternes honorarer kan ikke bli høyere, for da blir det for dyrt å utgi utenlandsk litteratur.

Uheldigvis for oversetterne er det ingen som dør dersom det ikke kommer ut bøker på norsk de nærmeste årene, og derfor er det tvilsomt om vi får se riksmeglingsmannen og de involverte parter sitte rundt forhandlingsbordet på seksten timer overtid.

Både Klaudiuz (som har skrevet noen kommentarer på denne bloggen) og jeg hadde i flere år tanker om å bli oversettere på heltid når vi ble store. Dette slo vi fra oss da vi innså hvordan det forholdt seg med honorarnivået. Begge er vi språkrøktere som elsker å flikke og finpusse lenge på en tekst. Et slikt tålmodighetsarbeid blir man imidlertid ikke rik av når man lønnes etter hvor fort man oversetter.

Jeg har nå brukt tre år på oversettelsen av Morgenrøde, og selv om jeg hadde gjort arbeidet på heltid, ville jeg sannsynligvis ha brukt bortimot et år på å oppnå et forsvarlig resultat. Etter normalkontraktens satser skal jeg tjene i underkant av 60.000, hvilket er en tredjedel av hva man må prestere for å ha en noenlunde akseptabel årsinntekt. Jeg hadde altså måttet oversette verket på tre måneder dersom dette var mitt yrke. I kunstnerisk forstand er dette en uhyrlighet uten sidestykke, da Nietzsche er spesielt vanskelig å oversette, og både det filosofiske innholdet og den kunstneriske stilen må respekteres og ivaretas.

På den annen side må det innrømmes at vi oversettere ikke tenker så mye på forlagsøkonomi. Vi hører om millioner som går til å kjøpe rettigheter, om millioner som tjenes inn på bestselgere, og vi sukker tungt over våre to hundre tusen i året, mens jyplingene som gikk i klassen vår, og som klokelig valgte å satse på en karriere i næringslivet, håver inn det dobbelte. Siden vi er oppdratt innenfor det sosialdemokratiske paradis, tenker vi at uansett hva vi måtte ha lyst til å gjøre her i verden, er det en selvfølge at vi skal bli godt betalt for det. Uansett hvor stor verdiskapning vi står for, skal vi ha en "anstendig lønn" på lik linje med andre.

Beklager, folkens. Så lenge dere ikke kunne tenke dere et liv uten å oversette, vil forlagene vinne kampen. Før eller siden blir dere enige om enda et luselønnsnivå, og så er vi i prinsipiell forstand like langt.

Nå er det riktignok slik at de fleste oversetterne i dette landet forlengst har passert de femti, så om ti-tyve år er vi kanskje kommet dithen at halvparten av dem er avgått med pensjon eller døden. Da blir det straks færre om benet, for ikke å snakke om at fremtidens oversettere muligens vil være langt mindre inngrodd i sitt yrke enn dagens oversettere, og da må kanskje forleggerne endre oppfatning. Plutselig må de kanskje forstå oversetteren som en verdifull ressurs, et av de få mennesker på jorden som er i stand til å oversette fra dette fremmedspråket til norsk. Da kan vi begynne å forhandle om honorarer som gjør det til en attraktiv affære å oversette.

Alltid forutsatt at ikke engelsk blir vårt morsmål og all litteratur tilgjengelig på det språket alene.

Facebook

2

Onsdag 10. mai, mens jeg fortsatt var i Tyskland, mottok jeg en konsulentuttalelse fra min ærede redaktør i Spartacus. Denne uttalelsen inneholdt en kritisk gjennomgang av min oversettelse av Morgenröthe, som jeg leverte inn 29. mars. Sa jeg kritisk? Jeg mente svært kritisk. Konsulenten var aldeles ikke fornøyd med mitt arbeid, som han mente var preget av tunge og unorske setningskonstruksjoner.

Nå tenker jeg jo i mitt stille sinn at "skolenorsken" er en sosialdemokratisk uting som har rasert skriftkulturen hertillands, men ved nærmere ettertanke har jeg oppdaget at konsulenten til en viss grad har rett. Man oversetter helst ikke en setning til noe som dette:

Har man ikke selv i astronomien bekjentgjort (den påståtte) nytten i satellittenes arrangement (å kompensere på andre måter for det avsvekkede lys som skyldes den større avstand til solen, slik at himmellegemets beboere ikke skal mangle lys) som den endelige hensikt med deres arrangement og som forklaringen på deres tilblivelse.

Joda, jeg forstår godt hva som står der. Men jeg må innrømme at jeg har sett mer elegante oversettelser av kronglete setninger.

Hvorom allting er, må jeg nå foreta en gjennomgang av hele oversettelsen på nytt med et særlig skarpt blikk etter tung og unorsk syntaks preget av overdrevne substantivkonstruksjoner.

Eller for å si det på norsk: Nå må jeg gjennomgå hele oversettelsen på nytt. Og jeg må lete nøye etter tung og unorsk syntaks. Særlig der hvor jeg har overdrevet substantivkonstruksjonene.

Dette kan bety at den planlagte utgivelsen blir forskjøvet et stykke inn i den akk så ukjente fremtid. Foreløbig er boken tenkt å gå i trykken før oktober, så med andre ord har jeg fått meg litt av en sommerjobb. Vi får se om mitt arbeidstempo klarer å overholde deadline.

Facebook

Det ser ut til at jeg skal til Oslo 8. juni for å delta på et arrangement i Aschehougs regi. Etter sigende har forlagsredaktørene invitert "noen av sine favorittforfattere som kommer med nye bøker til høsten" for å møte diverse bokhandlere og fortelle litt om prosjektet sitt. Jeg må tydeligvis være forberedt på det meste!

Facebook

1

Dette er jo forfatterens dröm. Aa kunne sitte inne paa en mörk, rökfylt cafe i et fremmed land langt, langt hjemmefra og skrive sine romaner. Saa her sitter jeg, paa Internetcafeen Matrix i Magdeburg, Tyskland, noen mil sörvest for Berlin. Med tysk tegnsett. Og skriver. Men jeg skriver ikke roman, jeg skriver heller litt blogg.

Det har forövrig värt litt av et opphold her. For noen dager siden maatte jeg sykle rundt i hele byen med mitt manus paa sykkelbrettet (ikke i papirform, men paa en USB-flashdisk) paa leting etter et sted som hadde Internet og USB-tilgang, slik at jeg kunne sende manuset til min redaktör i Norge.

Alt har sin sjarm, men det skal bli godt aa komme seg hjem til "fasilitetene", for aa si det slik.

Facebook

58

Jeg har en kamerat (Nagel) som er svært begeistret for fantasy, nærmere bestemt fantasylitteratur -- i særdeleshet slik den fremstilles av Terry Goodkind gjennom serien Sword of Truth (Tor Books 1994--present). I motsetning til min kamerat er jeg temmelig, hva skal vi si ... ubegeistret for fantasy.

Det er mange grunner til dette, men ett av stridspunktene har vært at jeg foretrekker såkalt "seriøs litteratur", hovedsakelig bøker som fremstiller komplekse virkelighetsbilder med moralske gråsoner, mens han har mer sans for verdensanskuelser med klare skiller mellom godt og ondt, mellom helter og skurker, hvilket som regel forefinnes i fantasylitteraturen. "Seriøs litteratur" er, etter hans mening, ofte befolket av "hovedpersoner med mavesår" og lignende antihelter. Altså for mye naturalistisk realisme og for lite romantisk idealisme, for mye av hvordan mennesket (i all dets begredelighet) er, og for lite av hva mennesket (i all dets edelhet) kunne ha vært.

Denne diskrepansen mellom oss har avstedkommet flere diskusjoner i årenes løp, og mangt og meget kunne ha vært sagt om våre respektive synspunkter. Det jeg imidlertid vil begrense meg til å gjøre her, er å foreta en slags amatørpsykologisk undersøkelse av fantasylitteraturens reseptive funksjon. Dette med bakgrunn i en artikkel jeg nettopp har lest, "The ahistoricism of medieval film" av Arthur Lindley (1998). Her analyserer han en rekke filmer omhandlende middelalderen og peker blant annet på deres manglende autentisitet: at de ofte fortoner seg som rene allegorier over moderne, aktuelle fenomener, og at de fremstiller en idealisert, disneyifisert middelalder som har lite til felles med den faktiske epoken. 

Det er det siste aspektet som er interessant i denne sammenheng. Lindley peker nemlig på fem vesenstrekk ved middelalderfilmer som på forskjellig vis er ment å skulle stille et antatt psykologisk behov hos publikum, og min kongstanke er at fantasylitteraturen deler denne funksjonen, nettopp fordi den er satt i en idealisert, disneyifisert versjon av middelalderen. Mitt mål er dog ikke å diskreditere genren som sådan, men derimot å demystifisere noen av årsakene til dens voldsomme appell, og det vil jeg gjøre gjennom å undersøke hvilken relevans de følgende fem vesenstrekkene ved middelalderfilmer kan ha for fantasylitteraturen:

(1) The Middle Ages are used as an entry into childhood, either of the archetypal individual or of the culture, a place where mythic patterns are played out "innocently" by naive versions of ourselves.

Et vesentlig aspekt ved å lese skjønnlitteratur er å kunne transcendere den generelle situasjonen man befinner seg i. Men denne overskridelsen trenger ikke å være eskapistisk; den kan godt være motivert av leserens søken etter opplevelser og visdom som er relevant for nettopp hans liv. Fantasy, blant annet, gir derimot leseren en mulighet til å flykte til en enklere verden. Han flykter ikke nødvendigvis fra ansvaret som følger med å være voksen (fantasylitteraturens karakterer bærer titt og ofte vekten av både én og to verdener på sine skuldre), men fra kompleksiteten som følger med å leve i et gjennomregulert og mangefasettert samfunn, og som ofte gjør det umulig å være fullstendig immanent i sin tilværelse, slik et barn kan.

Innrømmer man Jungs arketyper en viss gehalt, kan man si at leseren søker åndelig veiledning gjennom å leve seg inn i "mytiske mønstre". Det vil si at han gir slipp på den komplekse virkelighet han lever i, for å kunne innbille seg at han befinner seg i en enkel virkelighet hvor "det rette" finnes, og hvor det er en fastlagt vei mot det, som han bare trenger å finne. Dette er gjerne den moral som barn lærer og lever etter, men som går tapt når voksenlivets tragiske innsikter melder seg.

(2) The Middle Ages as shorthand for the-spirituality-missing-in-our-lives [...], where the medievals occupy a position of holy innocence.

Et poeng relatert til det forrige. Både fantasylitteraturen og den idealiserte middelalderen pleier å operere med en metafysikk som etablerer visse "objektive" sannheter om deres respektive universer. For middelalderen er dette naturlig, da åndslivet var dominert av en sterk gudstro forankret i en mektig kirke. Siden fantasylitteraturen søker å emulere middelalderen på dette punkt, konstaterer den gjerne en rekke "ubestridte kjensgjerninger" om virkeligheten, guddommelige størrelser som "The Force", "The Source", "The Creator" og lignende. I motsetning til den moderne verden (både i fiktiv og reell forstand) blir det aldri stilt spørsmål ved slike størrelser; de forblir grunnpilarer som opprettholder en naiv åndelighet i karakterene, og som vi lesere muligens savner i våre egne liv og føler at vi finner her.

(3) The Middle Ages as the Land of Lost Sexual Archetypes, [where] gender difference remains fundamental and essential.

Igjen handler det om identitet og trygghet. Fantasylitteratur har i så måte ofte et svært konservativt -- ja, nesten middelaldersk -- syn på kjønn, og den ekte kjærlighet mellom mann og kvinne holdes frem som den absolutt største og vakreste forening mellom to mennesker, og i en tid hvor kløften mellom idealet og realitetene oppleves som stor og truende, vil fantasylitteraturens forskjønnede fremstilling virke forlokkende på mange lesere.

(4) The Middle Ages as a game preserve -- or elephant's graveyard -- for unironized heroism [...]. Like the preceding categories, this is also an example of the use of the Middle Ages as a mode of psychological and social simplification: a distancing device [...] meant to show us the rude outline of things.

Ja, alt som forsøker å gi skinn av høytidelighet, risikerer å bli latterliggjort til døde av den allmektige, allestedsnærværende ironien i vår postmoderne tid. Fantasylitteraturen er i all hovedsak konsentrert rundt helteskikkelser, og selv om vi finner helter også i litterære fremstillinger av mer moderne tidsepoker, er det vel få steder helten kan være mer selvhøytidelig enn i en middelalderbasert fantasybok. Kanskje skyldes det at vi som lesere blir innforstått med at fantasyvirkeligheten er langt farligere enn vår, at det står mye mer på spill, og at menneskene alltid havner i graverende situasjoner -- da aksepterer vi en helt som ikke ironiserer over seg selv, men gjør jobben sin uten å trekke på smilebåndet eller frykte svikt i potensen.

(5) The Middle Ages as visionary key, [providing] a source of moral rigor and clarity, [as well as] inspiration for inquisitorial fanaticism.

Dette punktet virker (siden jeg har beskåret det og fjernet alle partikularia) som en oppsummerende erkjennelse. Middelalderen forsyner oss med noe som for mange synes å være en mangelvare i den vestlige verden av i dag, nemlig fundamentalisme. Vi kaller det riktignok ikke "fundamentalisme", for denslags ser vi bare hos dem vi betrakter som radikalt annerledes enn oss.

I en verden hvor metafysikken får eksistere i fred for intellektuelle masekopper, opererer moralen gjerne med to enkle begreper, "godt" og "ondt" (etter tradisjonelt kristent mønster). På den ene siden har vi den moralske, ufravikelig gode helten. På den andre siden figurerer den umoralske, fanatisk onde skurken. Disse to, skapt i henholdsvis Guds og Satans bilde, er vestlige, kristne arketyper som det er vanskelig å få øye på når man er vokst opp i den selvsamme kulturen, og det er først med det siste århundrets dekonstruksjon av kristendommen at disse røper seg som utilstrekkelige modeller for det moderne menneske. Dette er noe den "seriøse litteraturen" vanskelig kan unngå å ta hensyn til, mens fantasylitteraturen (og triviallitteraturen generelt) ikke bare overser dette i all lykksalighet, men er sogar avhengig av å operere med slike arketyper, for det er bare dem eskapistisk inklinerte mennesker kan flykte til.

Men som jeg nevnte tidligere i innlegget, foreligger det et spørsmål om hvorvidt litteraturen skal fremstille mennesket slik det er, eller slik det kunne ha vært. Her har min kamerat (Nagel) vært av den oppfatning at det er det siste som gjelder, siden det er uinteressant å lese om noe man kan observere ved å ta seg en tur på byen. Hans konklusjon blir dermed at det er idealet som må fremstilles, og det kan jeg til en viss grad være enig i, men ikke hvis idealet skal baseres på den kristne metafysikken som manifesterer seg i Disneys og fantasylitteraturens versjon av middelalderen. Jeg synes det er naivt å fremstille idealmennesker med utgangspunkt i tapt metafysikk, når vi ennå ikke har klart å fremstille mennesket slik det er, sett fra et moderne perspektiv. Av denne grunn forfaller disse litterære idealmenneskene til stereotypiske uinteressantheter, og deres appell forskanser seg til slike som ikke søker litteraturen fordi de vil nærme seg virkeligheten, men fordi de vil fjerne seg fra den.

Facebook