Stian M. Landgaard

Mitt fremste mål som forfatter er å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker som selger så mye at jeg kan leve av å skrive bøker til jeg dør.

Og alle roper på at FNs sikkerhetsråd må ta affære. Men hva kan FN gjøre? Intet annet enn å prate, prate, prate. Jeg minnes den godeste Mussolini og hans ekstremt lave respekt for Folkeforbundet, den internasjonale syklubben. Uheldigvis er heller ikke FN noe særlig bedre når bandittstatene begynner å skyte vilt.

Problemet er ikke at man prater, eller at man diskuterer for å finne en løsning. Problemet er at man er dum nok til å forsøke å finne en løsning for enhver pris. Før eller siden må et rasjonelt menneske begripe at opponenten ikke kan diskuteres med. Man kan ikke stagge en aggressor ved å gi ham det han vil ha, for han vil alltid ha mer. Særlig når han ser hvor lett det er å ta det fra mennesker med svak vilje, som vil unngå krig for enhver pris. Og slike mennesker finnes i overflod i Europa.

Forsoningspolitikk, appeasement, har vært prøvd før. Det mest kjente og katastrofale eksempelet er den britiske statsminister Neville Chamberlains forsøk på å gjøre Hitler tilfreds ved å la ham ta tsjekkisk-kontrollert Sudetenland i 1938. Hvis Hitler fikk dette, ville han være fornøyd, og krig ville unngås. Som vi vet, begynte annen verdenskrig året etter.

Og helt siden nettopp denne krigen, da store deler av det siviliserte, høykulturelle Europa lå i ruiner, har Vesten ikke gjort annet enn å beklage sin eksistens overfor resten av verden. Ukritisk multikulturalisme og relativistiske moraloppfatninger har dominert Europa de siste femti årene, og vi har knapt gjort annet enn å piske oss selv på ryggen. Det nye er at visse andre faksjoner rundt om i verden, inkludert fundamentalistisk islam, også er begynt å piske oss på ryggen. Denne utviklingen kommer til å bli vår undergang med mindre vi er beredt til å bruke alle midler, inkludert krig, for å sette en stopper for våre fienders ønskemål -- som er å drepe oss og gjøre oss til slaver.

USA er nå den eneste staten i verden som er sterk nok til å gjøre en slutt på disse truslene mot sivilisasjonen som blant andre Nord-Korea representerer, men da er det på tide at vi europeere slutter med våre tåpelige anti-amerikanske griller og innser at det går en grense for hvor lenge man kan forhandle med gale diktatorer. Tatt i betraktning at Kim Jong-Il nå sitter og leker seg med kjernefysiske kinaputter, bør ikke engang den mest hardbarkede sosialist ha noen problemer med å velge side.