Hopp til innhold

2

Jeg sitter i øyeblikket på Peppes på Gardermoen, spisende pizza, utforskende trådløsnettets muligheter på min bærbare PC. Fungerer meget greit! Om noen timer går flyet til Tromsø, og det er først nå jeg finner tid til å reflektere over disse to dagene jeg har tilbragt her i Oslo.

I går arrangerte Aschehoug et lite "bokbad", hvor rundt seksti bokhandlere fra Oslo og omegn kom til forlagshuset for å bli presentert for et knippe unge og fremadstormende forfattere som kommer med bok til høsten. Jeg fikk altså anledning til å sitte i en godstol og fortelle litt om min bok gjennom mikrofon. Litt skummelt før vi begynte, som om jeg skulle inn til muntlig eksamen. Men da jeg satt der og snakket, var det som om jeg var i mitt rette element. Og etterpå fikk jeg god respons fra forfattere, forlagsfolk og ikke minst fra bokhandlere som ville notere navnet mitt og sa at boken min lød kjempespennende. Jeg tror aldri jeg noensinne har snakket med så mange forskjellige folk på én kveld.

Boken min, som fortsatt heter Herrer i åndenes rike, går "til produksjon" mandag 12. juni. Det vil si at manuskriptet er klart til å settes, og det får da den utformingen det vil ha i den ferdige boken. I løpet av noen uker gjennomløper manuset to korrekturrunder, hvori jeg er innbefattet som korrekturleser, før det endelig går i trykken en gang i juli.

Så hvis alt går etter planen, lanseres boken sammen med fire andre debutanter på Aschehougs pressekonferanse 15. august. Jeg må innrømme at jeg er spent på mottagelsen. Vel, egentlig er jeg mest spent på salget, for dét er virkelig det mest uforutsigbare leddet i hele prosessen.

Facebook

2

Jeg har tydeligvis ikke vennet meg helt til dette ennå. Å reise til Oslo i ny og ne. Énnattsopphold kun for å møte forlagsfolk, og nå også for første gang bokhandlere. Det sitter en smule reisefeber i meg, men kanskje ikke så mye som sist gang jeg dro nedover, 9. mars. Det verste er vel at jeg kun fikk tre timer på øyet i natt, for det er mye som tyder på at det blir en lang dag i dag. Først møte med markedsavdelingen, deretter fotoportrett til bokomslaget, og så bokhandlermøte.

Men det er jo dette jeg vil her i livet. Det er jo dette jeg har arbeidet for i ti år. Så til tross for stresset -- kunsten har sin pris -- føler jeg meg egentlig temmelig fornøyd med det jeg har oppnådd. Hadde jeg bare ikke hatt så vondt i maven.

Og der kommer visst taxien.

Facebook

Min kjære redaktør informerte meg nettopp om at utgivelsen av Morgenrøde må forskyves til neste år. Dette skyldes delvis at det er små støttemuligheter for en eventuell utgivelse i høst, og delvis at forlagets høstliste allerede er blitt i største laget. (Jeg tror ikke utsettelsen delvis har noe med meg å gjøre.)

For min del er det helt greit med en liten utsettelse, men det er litt synd at vi ikke lenger kan åpne forordet med den tøffe formuleringen: "I år er det 125 år siden Friedrich Nietzsche utgav Morgenröthe." Det blir ikke helt det samme med "126 år siden".

Facebook

4

Når man kommer inn på en såkalt gangvei, ser man ofte et blått skilt med to hvite figurer i veikanten. Figurene representerer en voksen mann som holder en liten jente i hånden. I Norge, vel å merke.

 Norsk gangvei

For da jeg første gang var i Tyskland, oppdaget jeg at det tilsvarende skiltet viser en voksen kvinne som holder en liten gutt i hånden! Noe sier meg at dette er skiltet i dets opprinnelige form -- også hertilands.

Tysk gangvei

Konklusjonen jeg således drister meg til å trekke, er at det en gang var noen feminister som jobbet i Statens Veivesen, og som så sitt snitt til å innpode "nye verdier" i folket ved å designe et trafikkskilt i kvinnefrigjøringens ånd.

Men til tross for de nevnte feministenes durkdrevenhet glemte de å redesigne fareskiltet for ujevn vei, også kjent som "kvinnfolk i veibanen":

 Ujevn vei

Uansett: Hvis det er noen som kjenner en annen historie bak skiltendringen, vil jeg gjerne høre den.

Facebook

2

Denne våren fikk Norges oversettere nok av de lusne honorarene forlagene har gitt dem de siste årene. Etter at forhandlingene med Den norske Forleggerforening brøt sammen 1. april, gikk Norsk Oversetterforening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening sammen og dannet Oversetteraksjonen 2006. Dette er oversetternes måte å streike på, og deres krav lyder som følger:

  • Vi vil bli behandlet seriøst! Vi er spesialiserte utøvere av et fag, ikke en salderingspost i forlagsøkonomien!
  • Våre honorarer må reguleres som lønn, ikke som forbruksvarer!
  • Vi må ha et normalhonorar på minst kr 244 pr. side!
  • Normalkontrakten må moderniseres!

Siste aksjonsform er noe så kreativt som å ta normalkontraktens ordlyd bokstavelig. Selv om man normalt sender inn manus i elektronisk format, slik at jobben med å sette det blir så meget enklere for forlagene, har det helt siden 70-tallet stått i normalkontrakten at manuskripter skal leveres i "maskinskrevet stand". Altså leverer oversetterne nå på papir. En skriv-sakte-aksjon, kunne man være fristet til å si.

Men hva er sakens kjerne? Penger, selvsagt. Oversetterne vil tjene såpass mye på å oversette at de slipper å jobbe tolv timer daglig for å klare seg. De vil med andre ord ta del i den alminnelige lønnsutviklingen i landet. Forleggerne sier nei til dette; oversetternes honorarer kan ikke bli høyere, for da blir det for dyrt å utgi utenlandsk litteratur.

Uheldigvis for oversetterne er det ingen som dør dersom det ikke kommer ut bøker på norsk de nærmeste årene, og derfor er det tvilsomt om vi får se riksmeglingsmannen og de involverte parter sitte rundt forhandlingsbordet på seksten timer overtid.

Både Klaudiuz (som har skrevet noen kommentarer på denne bloggen) og jeg hadde i flere år tanker om å bli oversettere på heltid når vi ble store. Dette slo vi fra oss da vi innså hvordan det forholdt seg med honorarnivået. Begge er vi språkrøktere som elsker å flikke og finpusse lenge på en tekst. Et slikt tålmodighetsarbeid blir man imidlertid ikke rik av når man lønnes etter hvor fort man oversetter.

Jeg har nå brukt tre år på oversettelsen av Morgenrøde, og selv om jeg hadde gjort arbeidet på heltid, ville jeg sannsynligvis ha brukt bortimot et år på å oppnå et forsvarlig resultat. Etter normalkontraktens satser skal jeg tjene i underkant av 60.000, hvilket er en tredjedel av hva man må prestere for å ha en noenlunde akseptabel årsinntekt. Jeg hadde altså måttet oversette verket på tre måneder dersom dette var mitt yrke. I kunstnerisk forstand er dette en uhyrlighet uten sidestykke, da Nietzsche er spesielt vanskelig å oversette, og både det filosofiske innholdet og den kunstneriske stilen må respekteres og ivaretas.

På den annen side må det innrømmes at vi oversettere ikke tenker så mye på forlagsøkonomi. Vi hører om millioner som går til å kjøpe rettigheter, om millioner som tjenes inn på bestselgere, og vi sukker tungt over våre to hundre tusen i året, mens jyplingene som gikk i klassen vår, og som klokelig valgte å satse på en karriere i næringslivet, håver inn det dobbelte. Siden vi er oppdratt innenfor det sosialdemokratiske paradis, tenker vi at uansett hva vi måtte ha lyst til å gjøre her i verden, er det en selvfølge at vi skal bli godt betalt for det. Uansett hvor stor verdiskapning vi står for, skal vi ha en "anstendig lønn" på lik linje med andre.

Beklager, folkens. Så lenge dere ikke kunne tenke dere et liv uten å oversette, vil forlagene vinne kampen. Før eller siden blir dere enige om enda et luselønnsnivå, og så er vi i prinsipiell forstand like langt.

Nå er det riktignok slik at de fleste oversetterne i dette landet forlengst har passert de femti, så om ti-tyve år er vi kanskje kommet dithen at halvparten av dem er avgått med pensjon eller døden. Da blir det straks færre om benet, for ikke å snakke om at fremtidens oversettere muligens vil være langt mindre inngrodd i sitt yrke enn dagens oversettere, og da må kanskje forleggerne endre oppfatning. Plutselig må de kanskje forstå oversetteren som en verdifull ressurs, et av de få mennesker på jorden som er i stand til å oversette fra dette fremmedspråket til norsk. Da kan vi begynne å forhandle om honorarer som gjør det til en attraktiv affære å oversette.

Alltid forutsatt at ikke engelsk blir vårt morsmål og all litteratur tilgjengelig på det språket alene.

Facebook