Hopp til innhold

Klassekampen publiserte i dag en artikkel om universitetsromanen, foranlediget av Helene Uris suksess med De beste blant oss. To andre forfattere som har hver sin universitetsroman på trappene, Henrik Langeland og undertegnede, ble også intervjuet i den forbindelse.

Facebook

10

Ser ut til at min roman, som altså lanseres 15. august, allerede kan forhåndsbestilles en rekke steder.

Ord.no ...

ARK Bokhandel ...

hos Haugen Bok ...

og hos Norli.

Prisen er 329 blanke kroner.

Merker meg også at boken er blitt påmeldt Kulturrådets innkjøpsordning for diverse litterære utgivelser. (Hva? Utnytter vi statens økonomiske velvilje?)

Facebook

4

Jeg hadde opprinnelig tenkt å reservere denne bloggen til forfatteren i meg, men iblant dukker filosofen opp og gjør krav på spalteplass. For eksempel i går, da den italienske filosofen Paola Adele Cavalieri i et intervju i Dagbladet hevdet at enkelte dyr er selvstendige individer som kan sidestilles mennesket.

Hennes såkalte innsikt, som hun vil spre til folket, er at "hvert hval-individ i realiteten er en person", og begrunnelsen er at siden visse pattedyr "har en høy[t] utviklet fornuftsbestemt og erfaringsbegrunnet erkjennelse, så må de også omfattes av retten til liv".

Nå tenkte jeg i utgangspunktet å ugyldiggjøre dette resonnementet med følgende argument: Rettigheter er ikke basert utelukkende på fornuftsevner, det er også basert på evnen til å anerkjenne rettigheter. Hvis ikke en hval anerkjenner mine rettigheter, hvorfor skal jeg anerkjenne hvalens?

Cavalieri har nok arbeidet med denne problemstillingen noen år, så hun har vært intelligent nok til å prøve å stable på bena et forsvar mot dette argumentet. I artikkelen "Are Human Rights Human?" hevder hun at små barn og tilbakestående mennesker heller ikke er i stand til å anerkjenne rettigheter, men det betyr ikke at de ikke har rettigheter. 

Så dypt går hennes tenkning. Den støtter seg på de mest trivielle politisk korrekte "sannhetene". Hun klarer nok ikke å forestille seg det, men det er faktisk mulig å hevde at tilbakestående mennesker, altså slike som ikke kan holdes ansvarlige for sine handlinger, ikke har rettigheter i ordets rette forstand. I kraft av at de har en affeksjonsverdi for noen, vil det imidlertid være galt -- det vil si: lumpent gjort -- å avdageta dem. Akkurat som jeg ikke går til en venn og harpunerer gullfisken hans med knappenål.

Hva med små barn? Her kommer man til en gråsone når det gjelder barnets "potensielle rasjonalitet". Dette er et problem som også Cavalieri anerkjenner i sin artikkel, hvorfor hun foretrekker å snakke om tilbakestående mennesker. Små barn er ikke bevisst rettigheter, men de vil (sannsynligvis) komme til å bli det. Svært tilbakestående mennesker og hvaler vil aldri bli bevisst rettigheter -- og kan derfor aldri ha rettigheter.

Det er ikke så lenge siden vi betraktet enkelte raser som underlegne, og sogar satte misdannede barn ut i skogen. Morsomt nok mener Cavalieri at det er en form for rasisme, nemlig artisme (engelsk: speciesism), å hevde at menneskearten er hevet over andre arter. Hun påstår at det er inkonsistent å likestille negre og hvite, hvis man ikke samtidig likestiller mennesker og hvaler.

The history of what we call moral progress can for the most part be seen as the history of the substitution of hierarchical visions with presumptions in favor of equality.

Man kan diskutere hvorvidt dette "moralske fremskrittet" har vært av det gode på alle områder, men slik jeg ser det, går grensen for hva som omfattes av like rettigheter, definitivt før vi beveger oss inn i dyreriket. Det synes selvfølgelig ikke Cavalieri:

We routinely use nonhuman animals as mere commodities -- we kill them for food, we use them in work and entertainment, we employ them as tools for research of all kinds. In short, we treat them in ways in which we would deem it profoundly unethical to treat human beings.

La oss spørre oss: Hvorfor behandler vi ofte "ikke-menneskelige dyr" som varer? Fordi det er slik vi overlever. Ikke nødvendigvis bare derfor, men det er hovedårsaken. Vi er skapt til å spise dyr, til å kle oss i dyreskinn, og vi utnytter dyrene til vår egen fordel. Man kan godt kalle det vårt "instinkt". Akkurat som en løve dreper andre dyr på grunn av instinktet. Løvene bryr seg altså ikke med å gi andre dyr rettigheter, ikke oss heller. Men vi skal altså gi løvene rettigheter? Løvene kan drepe oss, vi kan ikke drepe dem.

Og hvis vi skal følge Cavalieris logikk, er det ingen grunn til å stoppe ved "intelligente" pattedyr. La fugler, fluer, planter og bakterier få rettigheter, de også. Med andre ord kan du ikke la deg behandle med antibiotika før en jury bestående av både mennesker og bakterier har bestemt at bakteriene har angrepet deg uten grunn og fortjener å bli drept i selvforsvar.

Er dette latterlig? Jeg synes egentlig ikke det. Det er langt mer alvorlig enn som så. Faktisk er det nok et skritt på veien mot en devaluering av mennesket. Det som ligger i bunn, er et inherent selvhat som særlig forefinnes i den europeiske kulturen. At fremstående filosofer går i bresjen for denne selvdestruktive nihilismen, er skremmende, men ikke overraskende. Europas åndsmennesker er vel blant de mest virkelighetsfjerne på planeten.

Ifølge Dagbladet holdt Paola Cavalieri forelesningen "Hvaler som personer" på EurSafe-konferansen ved Universitetet i Oslo i går. Jeg håper det var et rasjonelt menneske der som fremførte den mest åpenbare innvendingen av alle ... at hvaler ikke er personer!

Facebook

4

"Våkn opp!" formante forfatteren Erik Lundesgaard i en kronikk i Dagbladet i går. Mannen er vel mest kjent for å ha forkynt sin misnøye med de sparsomme royaltyinntektene han fikk for boken Skikk og bruk utgitt på Cappelen i 2005, men nå rykker han altså ut og proklamerer Cappelens moralske overlegenhet i forhold til de øvrige tre store i forlagsbransjen, Aschehoug, Gyldendal og Damm.

For mens Damm er villig til å kjøpe opp bokhandelkjeder (nærmere bestemt Tanum), hvilket Lundesgaard selv hevder er det økonomisk riktige å gjøre, så har Cappelen uttalt at deres strategi er å ikke eie bokhandler, hvilket Lundesgaard altså hevder er økonomisk uklokt, men det moralsk riktige å gjøre. Markedsøkonomien og konkurranseevnen blir nemlig overkjørt nå som de største forlagene er i ferd med å få monopol i bokbransjen, og her mener Lundesgaard at staten og Konkurransetilsynet må gripe inn.

Er det noen som ser en feilslutning i dette resonnementet? Markedsøkonomien blir overkjørt fordi én part frivillig kjøper en vare som en annen part frivillig selger? Sist jeg sjekket, var forutsetningen for markedsøkonomi nettopp et fritt marked, altså at hvem som helst har lov til å iverksette transaksjoner så lenge ingen tvang er involvert. På den annen side er det ingen forutsetning for det frie marked at det foreligger konkurranse; det er bare en forutsetning at ingen ved hjelp av makt forhindrer muligheten for konkurranse -- og det er kun staten som kan gjøre det. Derfor har vi et vinmonopol i Norge, men ikke et bokmonopol.

Hvis Lundesgaard virkelig mener at konkurranse "er sunt", som han skriver, bør han ikke prøve å stoppe frivillige transaksjoner av denne typen, for det er da konkurransen -- og viktigst: det frie marked og eiendomsretten -- mister all verdi. Hva er poenget med å arbeide i mange år for å bygge opp et stort og lønnsomt firma i et slikt samfunn? Man vet jo aldri når staten plutselig banker på døren og sier: "Dessverre, du har arbeidet for godt, firmaet ditt er blitt for lønnsomt, du ødelegger for andre aktører i bransjen. Vi blir nødt til å ta fra deg halve selskapet."

Lundesgaards moralsk høyverdige hensikt med sin kritikk er tilsynelatende å beskytte leserne, "konsumentene", for han mener at uten betydelig konkurranse vil forlagsgigantene kunne sette bokprisene høyere. Men dette er et feilspor som bare blir vanligere i det populistiske Norge: å appellere til "de svakes rettigheter" som våpen mot alt man ikke liker. Og her til lands er det vel ingenting som er mer mislikt enn økonomiske giganter. Hvis man, som jeg, tror at et fritt marked går planøkonomien en høy gang, og at eiendomsretten må ivaretas -- også for de store forlagene -- er det intet gyldig argument å rive ned Aschehoug, Gyldendal og Damm for å gi leserne lave bokpriser. (Ikke at jeg tror lave bokpriser hadde blitt konsekvensen uansett.)

Og hvis problemet egentlig er at Lundesgaard er sur for sine lave royaltyinntekter, bør han ikke angripe selve systemet som gjør det mulig å tjene penger. Jeg blir gjerne med på å forhandle frem bedre betingelser for forfatterne, men det må skje etter prinsippet om fair play. Forlagene er som kjent avhengige av at noen skriver bøker for dem (forfatterne), og at noen kjøper bøker fra dem (leserne). De kan hverken tvinge forfattere eller lesere inn i sin tjeneste, og derfor vil det være helt galt av staten å gå inn og tvinge forlagene inn i vår tjeneste.

I mellomtiden gratulerer jeg Damm med å ha gjort et fullstendig legalt bokhandelsoppkjøp og rykket opp på tredjeplass etter Aschehoug og Gyldendal. Bronsemedaljen er vel fortjent!

Facebook

Jeg oppdaget plutselig at Aschehougs hjemmeside har gjennomgått en solid endring. Det ser både stilfullt og funksjonelt ut, og det sier jeg ikke bare fordi det er "mitt" forlag.

Men det var på tide, for Cappelen har lenge hatt en flott hjemmeside, og det er heller ikke så lenge siden Gyldendal fulgte opp med det samme. Sjekk selv:

Aschehoug

Cappelen

Gyldendal

Nå gjelder det bare at Damm hyrer en webdesigner med sans for sublimitet. Men dette forlaget er kanskje for opptatt i bokhandelen i disse dager.

Facebook