2

I dag, onsdag 29. mars, er det 170 år siden de amerikanske styrkene brøt gjennom festningen Veracruz etter tyve dagers beleiring. Dermed var den største hindringen på vei til Mexico City overvunnet.

Bringing the big guns to bear ...

Her i 2017 er status den at jeg per i dag har gjennomført noe av det jeg synes er aller vanskeligst i forfatterfaget (foruten å promotere og selge bøker), nemlig å skrive manus ferdig fra A til Å. Som jeg skrev i innlegget Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste den 6. januar, har jeg holdt på med en ny versjon av denne romanen siden mars i fjor. Jeg satt på et refusert manus fra 2013, og jeg tenkte at jeg skulle forbedre dette, men innså etter noen måneder at det ikke gikk. Jeg måtte ha en ny plottstruktur, og den utarbeidet jeg fra august til november. Så begynte jeg på selve romanteksten, og etter eviglange arbeidsøkter, av og til seksten timer i døgnet, har jeg maktet å få ned 181.000 ord og satt det endelige punktum for historien. … fortsett å lese «Ferdig med nytt utkast til «Det absolutte nullpunkt»»

Facebook

9

I 2016 utkom det en tynn, pent innbundet bok på Forlagshuset ved navn Ekte skriveglede. Forfatterne het Ken Jensen og Egil Foss Iversen.  På baksiden blir vi fortalt at ...

Ekte skriveglede er boken for alle som ønsker å bli forfatter, men som kanskje føler at de stamper litt i motbakke. Dette er også boken for deg som vil bli en bedre forfatter. Vi tar deg med bak kulissene og lar deg få et unikt innblikk i hvordan en bok blir til. Her finner du konkrete tips til hvordan du skal gå fra standardavslag til antagelse, fra skrivebordsskuff til utgivelse. Ekte skriveglede gir deg verktøyene for å lykkes i dagens stramme bokmarked.

Før jeg sier noe om boken, vil jeg disclaime litt: Jeg kjenner den ene av forfatterne, den godeste Ken Jensen. Vi har lest og kommentert hverandres skjønnlitterære tekster i tyve år. Hvilken betydning det vil ha for min anmeldelse av denne boken, ligger fullstendig utenfor min erkjennelseshorisont.

Ekte skriveglede er en fagbok av en type som er relativt populær i våre dager. Nesten like populær som skrivekurs med kjente forfattere, vil jeg tro. Det kan virke som om bokmarkedet i stadig større grad skifter fokus: fra å få folk til å betale for å lese, til å få folk til å betale for å lære å skrive. Nå er det nok lenge til "skrivebøker" gjør krimlitteraturen rangen stridig hva salg og offentlig oppmerksomhet angår, men jeg vil tro at den smalere litteraturen forlengst er passert. Jeg spekulerer gjerne i årsakene til denne utviklingen, men her skal jeg konsentrere meg om den foreliggende skriveboken. … fortsett å lese «Ekte skriveglede – anmeldelse»

Facebook

Skitt au, jeg blogger så lite, så jeg kan like gjerne skrive om noe jeg egentlig tenkte å nevne i forrige innlegg: Hva skjer når man skriver en roman fra sin egen samtid, men bruker ti år på å skrive den? Plutselig er ikke samtiden samtid mer, men fortid. Og romanen er blitt en historisk roman.

"Burde ha hatt nettilgang, så jeg kunne ha gjort litt research på forholdene i Londons fattigstrøk for førti år siden." - Charles Dickens

Som jeg skrev for et par dager siden, påbegynte jeg romanen kalt Det absolutte nullpunkt 6. januar 2007. Romanen skulle være satt i nåtiden og strekke seg over noen få måneder, med en prolog satt tolv år tidligere. Siden jeg ville at romanen primært skulle foregå om sommeren, valgte jeg den nyligste sommeren verden hadde opplevd, nemlig sommeren 2006. … fortsett å lese «Når en samtidsroman blir en historisk roman»

Facebook

99

Dagen i dag kalles Helligtrekongersdag, eller også Epifania, som betyr "Åpenbaring". Det var på denne dagen, for godt og vel to tusen år siden, de tre vise menn fant Jesusbarnet. Det var også på denne dagen for ti år siden, lørdag 6. januar 2007, jeg unnfanget ideen til Det absolutte nullpunkt.

Her har vi funnet noe vi kan bygge på, karer ...

I ettertankens blekhet er det fornøyelig å kontemplere at jeg trodde boken skulle utkomme i 2008, senest i 2009. Men jeg var høy på meg selv etter utgivelsen av Herrer i åndenes rike i august 2006 og tenkte at jeg heretter kom til å lire av meg bøker annethvert år.

Så hva er status i dag, ti år etter at romanen ble påbegynt? Og hvorfor er det ikke blitt utgivelse ennå? De spørsmålene skal herved besvares for nest siste gang. Neste gang jeg besvarer dem, er det slutt, på den ene eller den andre måten. Med rene ord: Hvis romanen ikke antas i år, blir den en del av mitt Nachlass. Men la meg nå ikke foregripe historiens gang. … fortsett å lese «Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste»

Facebook

Jeg blogger sjelden, men jeg er en mann av tradisjoner, så på denne siste dagen i 2016 skal jeg se tilbake på hva jeg har gjort siden forrige tilbakeblikk. Som mine trofaste lesere gjennom mange år sikkert har fått med seg, pleier jeg å nevne det dersom jeg fullførte en bok, så en interessant film eller oppdaget en catchy låt den aktuelle måneden. I tillegg slenger jeg inn et utdrag fra en e-post jeg skrev på samme tid. Noen savner kanskje bilder som illustrerer mitt mangslungne liv, men jeg abonnerer på det gode, gamle adagiet: Ett ord sier mer enn tusen bilder.

JANUAR

Denne måneden ble flittig brukt til å bearbeide La alt håp fare, som jeg skrev i 2013, men ikke fikk antatt. Jeg utvidet også informasjonen under Biografi med litt trivia. Det var kaldt i Berlin. Is på fortauene. Minnet meg om Tromsø, uten at det gav noen hjemlengsel. Overhodet. Jeg så: Brokeback Mountain (2005, Heath Ledger). Jeg hørte: "Be What You Wanna Be" av Darin.

Utdrag fra e-post (til Ron): «Det er lett å se at venstresiden nå føler seg truet. De får en sånn barnslig spydighet over seg når de kommenterer situasjonen. Og det skyldes, som jeg har sagt før, at venstresiden er dominert av én overgripende forestilling: Verden går progressivt mot en mer utopisk tilstand med mindre fattigdom, mindre rasisme, mindre økonomisk utnyttelse, mer likestilling osv. Til slutt har vi et paradis på jord, hvor all egoisme og alle forskjeller er borte. (Sverige er kanskje det landet hvor denne utopifantasien er sterkest.)  Og alt som synes å peke i motsatt retning, er et resultat av at enkelte høyreidioter ennå ikke har forstått at vi alle i fellesskap er på vei mot en vidunderlig ny verden. Da kan man som god sosialist bare riste irritert på hodet, som over et uskikkelig barn. Og det er slik hele venstresiden oppfører seg. De nekter å tro at det er noe galt med utopien. Det er alltid mennesket det er noe galt med.» … fortsett å lese «Tilbakeblikk på 2016»

Facebook