Nå som USA i dag fyller 240 år, og jeg som vanlig gratulerer amerikanerne med dagen, slik jeg har gjort på denne bloggen hvert år siden 2008, skal jeg minne om et flagg som er veldig likt det nåværende flagget. Men hvis man ser nøye etter, oppdager man kanskje at det er noe med stjernenes arrangement som ikke er helt kosher. Mens dagens flagg, som har vært i bruk siden 1960, prydes av 50 stjerner i kantonen, mangler dette flagget én av de stjernene. Nemlig den stjernen som representerer Hawaii.

Siden 1912 hadde det amerikanske flagget hatt 48 stjerner, som tilsvarer de 48 sammenhengende statene på det nordamerikanske kontinentet. (Jeg skrev om dette flagget for seks år siden.) Men etter annen verdenskrig, hvor de to føderale territoriene Alaska og Hawaii hadde spilt en sentral rolle, ble det argumentert for at de burde opptas i unionen som fullverdige stater med selvstyre og representasjon i Kongressen.

Alaska fikk sin status oppgradert 3. januar 1959 og ble USAs 49. stat. Den 4. juli samme år ble derfor flagget endret til det som er avbildet øverst. Allerede 29. august fikk Hawaii samme status, men den 50. stjernen måtte vente til neste år ...

...les mer "Gratulerer med dagen IX"

Facebook

1

De siste månedene har jeg vært beskjeftiget med omskrivning. Om tre måneder er det ti år siden Herrer i åndenes rike utkom, og som jeg vel har nevnt en myriade antall ganger, er det to nye romaner i limbo som strever etter å bli utgitt i bokform. Foreløbig er kampen ikke blitt kronet med seier.

Hva skjer? Hva er skjedd? Tillat meg å oppsummere:

I januar 2007 begynte jeg å skrive på Det absolutte nullpunkt, en roman som var tenkt å bli min andre utgivelse. Den skulle helst være ferdig et par år senere. Dessverre innså jeg gradvis at dette prosjektet krevde en betraktelig mengde research innen katolisisme og kryonikk, og jeg brukte derfor nesten fem år på å skrive førsteutkastet, som ble sendt til forlaget i november 2011. Deretter fulgte en relativt treg prosess med tilbakemeldingen, hvor jeg til slutt fikk beskjed om at romanen manglet fokus og måtte strammes inn. Først sommeren 2012 kom jeg i gang med omskrivningen. (I mellomtiden skrev jeg et utkast til en annen roman, som da måtte legges på is og fortsatt ligger der.)

...les mer "Romanens fundament i omskrivningsprosessen"

Facebook

I dag, 5. mai, er det farsdag i Tyskland. I motsetning til morsdagen, som feires andre søndag i mai (i Norge andre søndag i februar), faller farsdagen alltid på den bevegelige helligdagen Kristi Himmelfartsdag. Morsdagen i Tyskland er som morsdagen i Norge: blomster og gaver til mor. Men farsdagen i Tyskland er litt annerledes. I det tidligere Øst-Tyskland ble den kalt "Herrentag", og på den dagen drar mannfolkene ut i det fri for å drikke øl sammen. Som dette bildet viser, går de ofte rundt med en "Bollerwagen" full av ølflasker.

Foto: Udo Weger (bild.de).
Foto: Udo Weger (bild.de).

Jeg var selv ute på tur i dag, i Köpenick og Friedrichshagen, som ligger et godt stykke øst i Berlin, og der så man dem, unge og eldre menn, gående eller syklende, gatelangs eller i parker, skrålende og skålende, tydeligvis glade for å ha sluppet ut hjemmefra. Det var også noen grupperinger med begge kjønn og mer sivilisert stemning. Men øl skulle det være.

...les mer "Herrenes dag"

Facebook

4

I dag kom det et elektronisk brev fra Skatteetaten hvor jeg fikk beskjed om at jeg ikke lenger er forfatter, ikke regnes som kunstner, ikke driver næringsvirksomhet. Det jeg driver med, er hobby-/fritidsvirksomhet.

Slik er det altså fatt. Siden 2007 eller 2008 har jeg hatt større underskudd enn overskudd i næringsvirksomheten, siden min eneste inntekt (foruten lønn som arbeidstager i bokhandel) har kommet fra et titall småoversettelser og et par kronikker. Underskuddet skyldes at jeg, slik loven åpner for, har trukket fra utgifter til bøker, research og desslike på skatten, i den tro at min lave næringsinntekt ikke skulle ha noe å si.

...les mer "Jeg har fått sparken"

Facebook

3

Min gode venn Rolf Klaudiussen gjorde meg nettopp oppmerksom på en side med korte skrekkhistorier på bare to setninger. Jeg leste den første og måtte stanse der. I alle fall for en liten stund. Den var trolig den mest skremmende korthistorien jeg noensinne har lest, og gåsehuden som fortsatt omgav meg en viss tid etter lesningen, satte meg i tanker om hvorfor denne historien, eller snarere denne typen historie, kunne ha en så sterk virkning på meg og presumptivt også på andre.

Historien er muligens opprinnelig postet på Reddit av nicket justAnotherMuffledVo og lyder:

I begin tucking him into bed and he tells me, “Daddy, check for monsters under my bed.” I look underneath for his amusement and see him, another him, under the bed, staring back at me, quivering and whispering, “Daddy, there’s somebody on my bed.”

Hva er det som gjør denne historien så skummel? (Hvis noen lesere skulle synes at den ikke er skummel, er jeg lutter kommentarfeltøre.) Slik jeg ser det, skyldes skummelheten først og fremst den narrative strukturen som biter seg selv i halen. Historien starter med en helt ordinær hverdagssituasjon hvor både guttens far og vi, leserne, føler oss trygge, og ender med en sjokkerende avsløring som ikke bare river oss ut av tryggheten der og da, men retroaktivt ødelegger den tryggheten vi følte til å begynne med: Vi var nemlig aldri trygge. For monsteret braste ikke plutselig inn døren på et senere tidspunkt. Monsteret var der hele tiden.

...les mer "Monsteret var der hele tiden"

Facebook