JANUAR 2011

På dagjobben i bokhandelen fikk jeg en ny kollega jeg kunne terrorisere hver mandag. La oss kalle henne “Ingrid” (hun heter Ingrid i virkeligheten også). Jeg prøvde å skrive roman innimellom, men fikk stadig oversetteroppdrag fra Vagant. Rolf var også tungt inne på tanken om å bli oversetter, fra engelsk og innen det skjønnlitterære formatet, men lot det etterhvert ligge i bero.

Utdrag fra e-post (til Pål Martin): For meg er Civ kort og godt en emulator hvor jeg kan leve ut min indre imperialist.

FEBRUAR 2011

Skjermkortet kollapset, hvilket førte til at jeg måtte kjøpe nytt, som jeg ikke hadde strømforsyning til, hvilket førte til halvannen måneds venting på ny strømforsyning fra Amentio Datakjeden, som, uten at jeg visste det, var et synkende skip på denne tiden. Kronprinsen var innom MH-bygget, og en iskald kveld var jeg på bowling sammen med noen av de bokhandelansatte. Jeg leste: Jenny av Sigrid Undset.

Utdrag fra e-post (til Rolf og Ken): Jeg turde forøvrig påpeke at av oss tre er det vel jeg som i minst grad har presupponert at millionene skulle renne inn så snart den kunstneriske geskjeften var stablet på bena.

MARS 2011

NRK Bokprogrammet hadde et program som omhandlet studentromaner, og Herrer i åndenes rike lå i stabelen Siss Vik holdt opp for kameraet. Det er vel noen år siden den boken har vært på TV.

Utdrag fra e-post (til Tomas): Men når jeg tenker på deg, tenker jeg to ting: treffet i Stavanger i november 2000 med bowling og denslags, og IRC-diskusjoner over flere år.

APRIL 2011

Jan Kjærstad besøkte Tromsø, og jeg tok meg fri for å bivåne hans opptreden på biblioteket. Min gamle veileder Viggo Rossvær var også tilstede. Ellers var jeg opptatt av historiske romaner denne måneden, skrev et lengre innlegg om det, og Bokprogrammet hadde et avsnitt hvor spørsmålet var om en historisk roman må være korrekt. Ja, sier jeg. Jeg leste: St. Leon av William Godwin.

Utdrag fra e-post (til Ingjerd): Det er vel mer som Kjærstad sier: Man kan ikke realisere absolutt alt i eget liv, men man kan realisere det i litteraturen.

MAI 2011

Denne måneden skaffet jeg meg bil. Plutselig var hele verden innen rekkevidde, i hvert fall hele byen. Tok med meg mor og kjørte til Ishavskatedralen for å se Maria gjøre eurytmi. Så dro vi fastansatte på bokhandelen til Polen. Herlig sted, bortsett fra at man ikke kan polsk, polakker sliter med å forstå engelsk, og jeg fant bare ett eldre menneske som kunne tysk. Jeg leste: Inferno av August Strindberg.

Utdrag fra e-post (til Sigurd): Jeg var ikke så sikker selv, for jeg følte at jeg balanserte på en knivsegg mellom norsk forståelighet og tysk originaltroskap. Det er storartet hvis jeg har landet på begge sider uten å bli delt i to!

JUNI 2011

Siste oversettelse for Vagant på en god stund (jeg begynte våren 2009). Full jobb på bokhandelen og ingen sommerferie.

Utdrag fra e-post (til Erik): Ja, bok nummer to er en utfordring. Jeg blir ikke så lett fornøyd med det jeg skriver, som jeg gjorde med den første boken. Driver og surrer rundt med slutten på førsteutkastet, har 231.000 ord, men ser for meg en major omskrivning og sikkert masse kutting.

JULI 2011

Søsteren min og jeg gikk på Buktafestivalen. For mitt vedkommende var det kun én grunn til det: Nick Cave. Fantastisk opplevelse. Siden hadde jeg besøk av en venninne fra hovedstaden. Skjebnen ville ha besøket til å sammenfalle med terroraksjonen i Oslo og på Utøya. Var på Polaria for første gang på 13 år. Man besøker liksom aldri severdighetene i egen by, med mindre man har noen utenfra å vise dem til. Jeg leste: Hjulskift av Vigdis Hjorth.

Utdrag fra e-post (til Rolf): Bare å glemme det stipendiatet.

AUGUST 2011

Endelig ble jeg, etter fire og et halvt år, ferdig med førsteutkastet til Det absolutte nullpunkt. Skrev redaktøren min e-post hvor jeg sa at jeg håpet å sende ham manus om en måneds tid. Jeg følte jo ikke akkurat at jeg satt med noe som lignet et lesbart produkt.

Utdrag fra e-post (til Rolf og Ken): Åpenbart at jeg nettopp skrev Pharo en e-post og bad ham rydde kalenderen sin.

SEPTEMBER 2011

Spotify og Facebook ble bestevenner, og jeg fikk tyn da all boybandmusikken min plutselig ble offentliggjort på veggen. Jeg begynte langsomt å lese gjennom de 230.000 ordene jeg hadde skrevet. Ellers leste jeg: Normans område av Jan Kjærstad.

Utdrag fra e-post (til Franziska): Har rettet på to ord, “bakovervendt” ble “bakstreversk”, og Bundeslade er “Paktens ark” på norsk.

OKTOBER 2011

I slutten av måneden tok jeg ut ferie. Jeg trodde jeg skulle begynne med masteroppgaven igjen, men alle tre ukene gikk til å gjøre Det absolutte nullpunkt presentabelt for innsendelse til redaktøren. Jeg hadde imidlertid tid til å bivåne Idas boklansering på Akademisk Kvarter. Tidligere kollega som får utgitt bok, er en liten begivenhet man turde få med seg. Jeg leste: Snart er det oss av Ida Zachariassen Sagberg.

Utdrag fra e-post (til Anja): Hadde jeg hatt råd, skulle jeg ha reist bort for å skrive, men isteden sitter jeg hjemme og skriver. Går bra det også.

NOVEMBER 2011

Mor var nå blitt så redusert at hun kom på sykehjem. Jeg sendte manus til redaktøren og begynte å sysle med Nietzsche igjen, tenkte å lese Making Sense of Nietzsche, men så kom Min kamp 6 og ødela den planen. I slutten av måneden reiste jeg til Bergen på invitasjon fra professor Eivind Tjønneland, for å delta i en jubileumskonferanse i forbindelse med at det er 200 år siden Norge fikk eget universitet.

Utdrag fra e-post (til Øystein):  Det du trenger, er en mannlig redaktør med skjegg og hår på brystet.

DESEMBER 2011

Vellykket opphold i vestlandsmetropolen, selv om jeg ikke var helt på topp fysisk akkurat de dagene, og sko som ikke holder vann, holder ikke vann (unna) i Bergen. Ellers har det vært en utfordring å kjøre på glatt føre, noe jeg ikke har gjort på minst ti år. Jeg leste: Genanse og verdighet av Dag Solstad.

Utdrag fra e-post (til Sigurd): Jeg ser på Vagant-sidene at det planlegges nye sider i den tiden du nevner. Det høres spennende ut, og jeg er helt sikkert med igjen til våren.

Godt nytt år!

De som følger min triste bak på Facebook (trolig flere enn dem som kikker innom her), har selvfølgelig ikke unnlatt å få med seg at jeg endelig ble ferdig med andreutkastet søndag 13. november, og dagen etter sendte jeg det til forlaget. Så nå gjenstår det bare å vente på dommen.

I mellomtiden har jeg andre planer. Først skal jeg delta på universitetskonferansen i Bergen 1. og 2. desember, hvor jeg skal holde et innlegg om den forrige romanen, Herrer i åndenes rike, “universitetsromanen som kritisk genre”.

Siden har jeg tenkt å kanskje vende tilbake til et prosjekt jeg la på is for seks år siden:

Det blir eventuelt et biprosjekt. Romanen først og fremst. Men jeg tenker at jeg skal la være å begynne på en ny roman inntil jeg har gjort masteroppgaven. Jeg minner forøvrig om innlegget Masterand Landgaard, hvor jeg for ett år siden fremla disse tanker, men hvor jeg trodde at Det absolutte nullpunkt skulle bli sendt til forlaget før jul 2010. Tiden er en utro følgesvenn.

«En idéroman er en betegnelse som dels brukes om en roman der en forfatter har et klart budskap som betones sterkt enten eksplisitt eller implisitt i handlingen, eller et verk på romanform som speiler flere ideer som brytes i en bestemt tidsepoke. En idéroman av den første typen, hvor budskapet blir entydig framstilt og er et hovedpoeng i verket kalles gjerne tendensroman.»

Man kan med andre ord tale om to typer idéroman: Den ene hvor forfatteren har et tydelig budskap han prøver å formidle, og den andre hvor forfatteren kun er interessert i å la ideer brynes mot hverandre, uten å gi noen av dem sin klare preferanse. Det kan imidlertid snakkes om enda en type, hvor ideene er langt mer implisitte, hvor ideene også kan «litterariseres» inn i formen, ikke bare være en del av innholdet.

Jeg skal snart utdype dette, men først vil jeg sitere fra konsulentuttalelsen jeg fikk fra forlaget Damm i 2004, på et romanutkast jeg sendte inn (det var romanen jeg arbeidet med før jeg begynte å skrive Herrer i åndenes rike):

Særlig Nietzsche-tematikken er dårlig; det er ikke slik at en tenker preger en tekst dersom hans navn nevnes tilstrekkelig ofte, heller ikke en utlegning av tankene hans gjør det; skal man la en tekst være influert av Nietzsche, er det mot handlingen man må vende seg, gestaltningen, det er der romanens liv befinner seg, og det er derfor det er en kunst å skrive godt om slike ting: hvordan gestalter man ideer og forestillinger man har tilegnet seg når man har lest f.eks. en filosof? Å benevne leseakten går ikke, å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning), det må handling til, bevegelser, sansninger, liv.

Konsulentuttalelsen er forøvrig skrevet av Karl Ove Knausgård, den gangen han, i likhet med meg i dag, var en strevende enboksforfatter.

Denne romanen, som jeg kalte Paradigma og arbeidet med fra 2003 til 2004, skulle jeg gjøre til en nietzscheansk roman, tenkte jeg. Jeg visste imidlertid ikke hvordan.

Knausgård har selvfølgelig rett i at en roman ikke blir nietzscheansk av at romanpersonene nevner Nietzsches navn eller leser Nietzsches bøker. Men den blir, som han også sier, heller ikke nietzscheansk av at romanpersonene eller forfatteren forteller om Nietzsches ideer. Det kan imidlertid være nærliggende å gjøre nettopp det når man har lest seg opp på en bestemt livsanskuelse og har lyst til å skrive en roman hvor man formidler denne.

Så hvordan skal man formidle ideer i litteraturen? Da Erik Bjerck Hagen anmeldte Erik Fosnes Hansens Beretninger om beskyttelse under tittelen «Språklig og tankemessig vanmakt» (Vinduet 16.12.1998), la han samtidig en habil kategorisering til skue:

Grovt sett kan ideer brukes på tre ulike måter i litteraturen.

For det første kan de prøves ut, konkretiseres og brynes mot konkurrerende ideer i et fortettet og ofte ambivalent eller komplekst tematisk drama.

For det andre kan de knytte an til litteraturens grunnleggende modus eller idé, nemlig fiksjonen eller imaginasjonen, slik at de belyser og belyses av selve den litterære handling. (…)

For det tredje kan litteraturens ideer søke å utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse. På dette siste trinnet finner vi både de mest trivielle og ureflekterte forfattere og giganter som Stendhal, Tolstoj, Dostojevskij, George Eliot, D. H. Lawrence, Thomas Mann og Norman Mailer. Hvis en slik større idémessig ambisjon skal kunne fungere, må imidlertid forfatterne faktisk være i stand til å konkurrere med filosofer, psykologer, teologer og paradigmatiske vitenskapsmenn når det gjelder intellektuell visjon og argumentasjonskraft. Dårlige ideer avsløres like nådeløst i skjønnlitteraturen som i de andre skrivemåtene.

Det tredje trinnet er Knausgård inne på når han skriver at «å spekulere videre går ikke (hvis man da ikke selv er en tenker av betydning)». Isteden må det handling til, liv, sansning, hvilket bringer oss til det første trinnet:

Hvis man skal skrive en idéroman, hvor man altså søker å fremme eller problematisere en idé, vil det være fornuftig å konkretisere denne ideen i en person, og så la personen handle ut ifra ideen, og sogar handle mot andre personer drevet av andre ideer. Hvis dette gjøres ved hjelp av stråmenn, det vil si at hovedpersonens ideer med letthet overkjører motstandernes ideer, er vi farlig nært tendensromanen (hvor forfatterens budskap er rimelig entydig og ensidig), men hvis forfatteren setter opp plausible ideer, eller la oss kalle det livsanskuelser, som han lar brynes mot hverandre i et sterkt drama, hvor det ikke er umiddelbart åpenbart at den ene ideen er bedre enn den andre, har vi en virkelig idéroman. Gjøres dette med tilstrekkelig stor «intellektuell visjon og argumentasjonskraft», kan det kanskje hende at vi beveger oss mot det tredje trinnet Bjerck Hagen snakker om, hvor ideene faktisk kan «utfordre og omstøte leserens livsanskuelse med en alternativ livsanskuelse».

Her kommer vi forøvrig inn på hermeneutikkens domene, for jeg har en viss tro på at forfatteren skriver halvparten av romanen, mens leseren skriver den andre halvparten mens han leser. Jo mer bastant en forfatter hamrer igjennom sine ideer (tendensroman), desto mindre kan leserens bruke av egne sine ideer, assosiasjoner, erfaringer – noe som vil påvirke, sogar innskrenke, leseropplevelsen. Vi har for eksempel en forfatter og filosof som Ayn Rand, som i sine mest kjente bøker, Atlas Shrugged (De som beveger verden) og The Fountainhead (Kildens utspring), ikke levner leseren den minste tvil om hvilke ideer som er absolutt gode og sanne, og hvilke ideer som er absolutt onde og usanne. Det er intet rom for hermeneutisk fortolkning av ideene. Det betyr imidlertid ikke at det ikke er noen som vil bli påvirket eller forandret av å lese bøkene hennes, og som tendensromaner er de fengende, men noen stor litterær åpenbaring synes jeg ikke de er.

Den andre måten å bruke ideer på, ifølge Bjerck Hagen, er å knytte dem an til litteraturens grunnleggende modus, nemlig fiksjonen, slik at de belyser og belyses av den litterære handling. En nietzscheansk måte å gjøre det på vil kunne være for eksempel å gjenfortelle, gjenskape, forvrenge historien om Zarathustra (fra Nietzsches Slik talte Zarathustra).

Jeg vil forøvrig hevde at man på dette trinnet også kan la ideene inngå som en del av formen istedenfor innholdet. En sentral idé hos Nietzsche er perspektivismen, altså at enhver sannhet er basert på et bestemt perspektiv, hvilket gjør objektiv sannhet til en problematisk, kanskje ikke engang oppnåelig eller mulig størrelse. En nietzscheansk roman kunne vært konstruert slik at leseren kun fikk perspektiver, aldri objektiv sannhet. Det har vært påstått at Jan Kjærstads bøker, kanskje spesielt Jonas Wergeland-trilogien, er gode eksempler på dette.

I den grad Herrer i åndenes rike (2006) er en idéroman, befinner den seg på det første trinnet Bjerck Hagen snakker om. Den gestalter romanpersoner som er filosofiske «typer», dvs. bærere av ulike ideer, og disse personene braker sammen som følge av forskjellige idékonflikter i løpet av romanen. Imidlertid er det åpenbart hvor sympatien ligger, hos hovedpersonen og hans nietzscheanske livsanskuelse (selv om det riktignok ikke går på skinner hele veien til siste side). Min kongstanke – og kanskje min ulykke – var at jeg gjerne ville at boken skulle omstøte livsanskuelser, men jeg tror ikke lenger dette er noe en forfatter kan bestemme seg for. Det vil alltid avhenge av hvilke lesere man får, hvilken tidsånd boken treffer.

Når Trånås skriver at han «håper å omsette noen tanker i litteratur», er det et dristig prosjekt som sannsynligvis vil strande dersom forfatteren bestemmer seg for at han skal kle sin filosofi i pappfigurer og la disse agere som marionetter under idéforfatterens stødige hånd. Det er muligens også der Roar Sørensens har truffet kvist i sitt forsøk på å argumentere litterært for at den lykkelige hore eksisterer. Ken Jensen forsøkte noe lignende i sitt førsteutkast av Sverdmesteren (2002), hvor ideene som ble formidlet, var pur New Age – alle er brødre og søstre, den altomfattende kjærlighet er alfa og omega – samtidig som «the good guys» drepte for fote. Ideene ble formidlet i dialog, men hadde ingen innflytelse på romanpersonenes handlinger; ideene var derfor, som Knausgård skrev i konsulentuttalelsen til min roman, intet annet enn «emblemer. De har betydning, men ikke liv, ikke troverdighet. Alt er utvendig, alt er avstand – jeg tror ikke et sekund på det.»

Hvis noen skulle ha blitt overmåte nysgjerrig på hele konsulentuttalelsen, ligger den forøvrig her: Konsulentuttalelse fra Damm. Jeg er i hvert fall nysgjerrig på hele konsulentuttalelsen Roar Sørensen fikk på Kirot Avenue.

Det er mange grunner til at en forfatter vil skrive en roman, men hva er grunnen til at man vil skrive en idéroman? Jeg tror det som regel begynner med en sterk overbevisning, et brennende ønske om å formidle sine meninger, sitt livssyn. Man gestalter så en roman rundt denne ideen, men alltid med fare for at ideen skal bli for åpenbar. Ikke det at det ikke kan fungere som litteratur, men vi ønsker jo samtidig å skrive bøker som tar leseren med på en spennende reise inn i ukjent terreng, fremfor å peke ut alle høyre- og venstresvingene i en fastlagt racerbilbane.

I romanen jeg nå arbeider med, som jeg opprinnelig så for meg som en gjennomført idéroman, har jeg valgt å tone ned ideenes kamp og beven til fordel for det menneskelige drama. Nå er jeg heller ikke ute i en tendensromanisk ærend, jeg prøver ikke å prakke én bestemt livsanskuelse på leseren. Jeg har kanskje endelig tatt til meg det redaktør Frederik Lønstad skrev i avslagsbrevet som fulgte med konsulentuttalelsen:

Du skriver at ditt ønske «for romanen er at den skal bevege seg i skjæringsfeltet mellom liv, filosofi og litteratur». Ambisjonen er fin, men skal du skrive en roman er det kanskje best å ha nettopp det som ambisjon: Å skrive en roman?

Så egentlig er det visst bare tull å sette seg fore at man skal skrive idéromaner. Vil man absolutt formidle sine meninger, kan man like gjerne gjøre det i en Facebook-gruppe, eller en litteraturblogg, eller et leserinnlegg i avisen, eller, hvis man tilhører eliten, en essaysamling.

(Prepublisert på Litteraturbloggen 24. oktober 2011)

Planen som ble stipulert 3. oktober, var å bli ferdig med gjennomgangen 16. oktober, slik at manus kunne sendes til redaktør 17. oktober, det vil si i dag.

Slik blir det ikke.

Jeg har hittil brukt fem dager og kommer nok til å bruke minst fem til før jeg er ferdig med å rette opp i alt det jeg markerte med rødpenn i manus mens jeg leste det fra side 1 til 392.

Det meste var sånne typiske dårlige setninger, et par slurvefeil, en del dialoger jeg ikke likte helt, samt en del strukturelle problemer jeg er nødt til å ta helt til slutt.

Slurvefeil er enkelt. Dårlige setninger krever litt mer innsats, men går også greit.

Det jeg har oppdaget, er hvor ofte jeg skriver overforklarende dialoger. Det vil si, jeg lar folk si for mye, de er for tydelige i sine svar. Skulle gjerne ha kommet med eksempler, men det tror jeg får vente. Kanskje jeg lar meg overtale i kommentarfeltet.

Strukturelle problemer er verre. Det er når jeg ser at et helt kapittel kommer på feil plass, at historien eller karakterene ikke utvikler seg på en naturlig måte. Dette oppdager man ikke på setningsnivå, men kun ved å lese hele greia igjennom. Jeg skal forsøke å gjøre noen endringer her, men frykter at det må en ekstern leser til for å se disse tingene klart.

Om en ukes tid, la oss si mandag 24. oktober, håper jeg å være kommet dithen at jeg kan sende manuset til min redaktør. Så får vi se om det blir vinn eller forsvinn.

Siden har forlag og forfatter kommet frem til at den stendøde romanen Trampolineland skal gjenoppstå som novellesamlingen Trampolineland, noe NRK skrev om forleden.

Vidar Kvalshaug

Selv fulgte jeg bloggen kun sporadisk i løpet av det året den handlet om Trampolineland, mest fordi jeg ikke var i bloggmodus på den tiden, men hver gang jeg var innom, var det alltids et innlegg der som var interessant for meg som forfatter å lese. Og som ikke minst gav meg en bekreftelse på at andre forfattere også sitter og sliter med de mest trivielle dialoger og beskrivelser, at andre forfattere også skriver dårlig før de skriver godt.

Forlaget ønsket å utgi boken, men forfatteren selv trakk seg: “Jeg gikk meg vill i romanen og syntes i en periode at det meste var ubrukelig. Slike perioder har de fleste iblant. Denne perioden varte lenge. For lenge.”

Nå vet jeg faktisk ikke hvor vanlig det er at etablerte forfattere (som har utgitt minst et par-tre bøker og i hvert fall delvis lever av å skrive) dropper et helt prosjekt. I Kvalshaugs tilfelle blir det riktignok en novellesamling med samme tittel, “men innholdet er ikke til å kjenne igjen”, som forfatteren skrev på bloggen sin for noen dager siden, men det visste han ikke da han la romanen på is.

Jeg spør meg derfor: Er det gunstig for en roman at dens tilblivelse blir brettet ut for all verden, slik Kvalshaug gjorde med Trampolineland? Det er en grunn til at man holder graviditeten hemmelig for offentligheten inntil fosteret er tre måneder gammelt. Det er også en grunn til at folk flest holder elskere og løse forbindelser skjult, spesielt så lenge man ikke er sikker på hva man vil med det, om det i det hele tatt blir noe.

Disse analogiene, som tilsier at man ikke bør følge Kvalshaugs arbeidsmetode, trenger slett ikke å være gyldige. Men jeg er skeptisk, skal jeg innrømme, både til å gjøre noe slikt selv, og til om det overhodet er en fornuftig måte å skrive romaner på. Men jeg er glad Kvalshaug har gjort det. Han sitter på en særegen erfaring. Roar Sørensen har forøvrig gjort noe lignende med sitt romanprosjekt Kirot Avenue på Litteraturbloggen.

Imidlertid er det en forskjell. Kvalshaug hadde allerede skrevet et førsteutkast som et forlag var villig til å samarbeide om, og han presenterte kun problemstillinger og korte utdrag fra romanen. Sørensen la nærmest ut et helt førsteutkast på bloggen etterhvert som kapitlene ble skrevet.

Min skepsis springer ut av forestillingen om at en roman er en unik skapelse som kommer i stand fra én forfatter (eller to), og det er kun han som har ideen, begrep om verket, det er han som må legge grunnlaget, nøste trådene og kjenne sine karakterer. Alle de forskjellige innspillene en forfatter vil få, vil vanligvis være godt ment og ofte intelligente, men de er uten unntak basert på en ufullstendig forståelse av verket og står dessuten i fare for å skape støy i forfatterens hode.

På et eller annet tidspunkt kan døren åpnes og innspill slippes inn, både fra ordinære og profesjonelle lesere. Spørsmålet er når dette tidspunktet skal fastsettes. Slik jeg ser det, bør forfatteren i det minste ha et førsteutkast som er blitt en smule gjennomarbeidet. Jeg kunne aldri tenke meg å publisere en romankladd på blogg. Jeg tror heller ikke jeg ville ha diskutert problemer med romanens struktur med andre enn redaktøren og utvalgte lesere. Og det er fordi jeg tenker – men det er godt mulig at det er få som tenker likedan – at romanen mister noe av sin autoritet som litterært verk når leserne har fått ta del i tilblivelsesprosessen. Hvorfor skal de, eller hvordan kan de, i det hele tatt lese det ferdige verket og føle at de blir dratt inn i en ny og ukjent verden?

Men det er mulig at det kun er snobberi fra min side. At jeg er redd for å vise frem mine dårlige setninger og drite meg loddrett ut. Kvalshaug er i så måte modig. Roar Sørensen også.

Det var forøvrig en annen ting jeg reagerte på i NRKs artikkel, hvor det står at Kvalshaug også hadde “et ønske om å avmystifisere og avromantisere forfatterrollen”:

– Det er ikke spesielt sexy å fortelle at en bok er skrevet i et rekkehus med familien tråkkende rundt, men faktum er at de fleste norske romaner blir til i tilsvarende miljøer, sier Kvalshaug, som selv er tobarnsfar.

Javel, men hvorfor dette ønsket? Er det den sedvanlige sosialdemokratiske trangen til å rive ned hierarkier, kaste vrak på seremonier og latterliggjøre all høytidelighet?

Gavner det leserne å vite at vi forfattere sitter i underbuksa i en skitten leilighet og klør oss i øret mens vi raper og hamrer ned de vakreste ord om livet, døden, havet og kjærligheten mens skrikerungen har bæsjet på seg og kjerringa roper fra kjøkkenet at fiskebollene står på bordet?

Gavner det forfatterne at leserne vet at vi også bare er mennesker? Og hvis vi bare er mennesker, blir bøkene våre mer interessante da? Eller blir det, slik jeg frykter, mindre og mindre viktig hva en forfatter skriver, og mer og mer viktig hva en forfatter sier om det han har skrevet? Hva da med livet, døden, havet og kjærligheten?

I bloggende stund har jeg lest ca. 100 sider, stort sett ting jeg skrev for 2-4 år siden.

Problemet er at jeg har nesten 300 sider igjen. Og jeg som opprinnelig regnet med å være ferdig i disse dager. Det har gått altfor langsomt.

Når skal jeg lære å skrive korte romaner?

En av grunnene til langsomheten er at jeg har lest andre ting isteden, som Normans område og Om å skrive. Det er gøyere å lese ting som er godt skrevet; Det absolutte nullpunkt er jo bare en kladd.

En annen grunn er at det er relativt kjedelig å lese disse tingene jeg har vært innom gjentatte ganger siden 2007. Det er som å stå over grytene i flere timer for å lage en diger middag. Man er så mettet av matlukten at når man endelig skal sette seg til bordet, frister ikke maten lenger. En av løsningene er selvfølgelig å la manus hvile enda lenger. Men i mitt tilfelle tror jeg faktisk jeg måtte ha latt det ligge et helt år før eimen var ute av nesen. Og ett år? Nei, det går ikke. Ikke når man allerede har holdt på med samme boken i fire og et halvt.

En tredje grunn er hverdagslivets mange forstyrrelser. Siden jeg ikke kan leve av å være forfatter, har jeg et yrke hvor jeg mottar lønn hver måned – tvingende nødvendig for å overleve. Dette yrket opptar store deler av dagen. Og dessuten tenker jo folk flest, som familien, at når man er ferdig på jobb for dagen, ja, da har man fri. Med mindre man har en spesiell avtale med noen, er man ledig. Det er naturlig å tenke slik, og jeg synes jo det er hyggelig å tilbringe tid med venner og familie. Men noen ganger må man la arbeid gå for hygge, for det er et arbeid. Uheldigvis et arbeid som det er lett å utsette, for det er ingen som venter på en. Forlaget går ikke under dersom jeg ikke sender dem manus. Leserne vil neppe savne den uteblivende boken; det er jo så mange andre å ta av.

Men nå har jeg laget meg en plan. Og jeg offentliggjør den like godt på bloggen her, slik at mine trofaste, men stadig færre lesere (sånn går det når man ikke oppdaterer ofte) kan holde meg ansvarlig dersom jeg ikke gjør jobben min.

Altså, slik er planen:

Mandag 3. oktober: 106-150
Tirsdag 4. oktober: 151-200
Onsdag  5. oktober: 201-250
Torsdag 6. oktober: 251-300
Fredag  7. oktober: 301-350
Lørdag 8. oktober: 351-392

Søndag 9. til søndag 16. oktober: Gjennomgang av bemerkninger i teksten, eventuell omskrivning.

Mandag 17. oktober: Innsending til redaktør.

Og klarer jeg ikke dette, kan jeg ryke og reise.

Jeg skal holde innlegget oppdatert i kommentarfeltet etterhvert som jeg fullfører mine delmål. Hver dag en ny kommentar med hvilken side jeg er på.

ARBEITSDISZIPLIN MUß SEIN!

Stikkerkrigen, en skriftlig konflikt som har pågått mellom Rolf og Ken siden 2007, ble avsluttet i høytidelig seremoni sist søndag. Fredsinitiativet ble tatt av Rolf tirsdag 20. september, da denne part innrømmet at krigstretthet det siste året har ansporet ham til å søke en slutt på stridighetene. Ken, skjønt han påpekte at han tidligere hadde fremmet fredsforslag som var blitt avfeid, tok umiddelbart imot olivenkvisten.

Det ble, med Stian som uavhengig observatør, bestemt at den bindende fredsavtalen skal utløpe 31.12.2012, hvoretter en evaluering av stikkerfreden skal foretas, med opsjon på mulig forlengelse av freden, eller også en felles eller unilateral erklæring av ny stikkerkrig.

For å feire fredsavtalen og forsegle den med fagre ord og faste håndtrykk møttes partene og den uavhengige observatøren i Tromsø sentrum søndag 25. september.

Fotodokumentasjonen beviser at det kun hersker gode følelser og gjensidig respekt mellom de tidligere erkefiendene, og vi føler oss kallet til å sitere den store fredsskaper Neville Chamberlain, som egenhendig avverget en ny storkrig i Europa:

Mine gode venner, dette er annen gang i vår historie at det fra Tyskland til Downing Street [statsministerboligen i London, forf.anm.] er kommet fred med ære. Jeg tror det er fred for vår tid. Vi takker dere fra dypet av vårt hjerte. Og nå anbefaler jeg dere å dra hjem og sove trygt.

Det viste seg imidlertid at før freden var et faktum, gikk krigen straks over i en langt mer konvensjonell fase. Det begynte med at Rolf forsøkte å kvele Ken:

Siden fikk Ken inn et velrettet spark som nesten sendte Rolf ut i Tromsøsundet:

Likevel har vi alle et håp om at dette kun var de siste krampetrekninger og sparketrekninger før den evige fred, i det minste frem til nyttårsaften 2012, senker seg over sundet. Som man tydelig kan se, har de forhenværende krigsherrer etter de dionysiske kamphandlingene besinnet seg så det knaker i fingerleddene:

Det har ikke vært så mye kjærlighet på en flytebrygge siden Narcissius oppdaget seg selv. Vi manglet bare Bill Clinton til å besegle fredsslutningen.

I alle fall var jeg på jobb tirsdag 11. september 2001. Jeg bodde på Fantoft Studentby og tok litteraturvitenskap mellomfag ved Universitetet i Bergen den høsten. I tillegg arbeidet jeg på Idé Kim Tvedt, hvor jeg var med på å kjøre møbler ut til kunder. Dagen før hadde det vært stortingsvalg i landet, og jeg hadde sittet lenge oppe og fulgt med på valgmester Geir Heljesen. Dermed var jeg ganske trett da det led mot ettermiddag. Rune og jeg hadde kjørt sammen i en stor lastebil fra morgenen av, og så skulle jeg ta et kveldsskift med varebil alene.

Vi kom inn til lageret på Lagunen klokken 16. Mens varebilen min ble fylt opp, ringte Pål Martin, som også bodde på Fantoft. Han var hjemme og så på TV at to fly hadde kollidert i World Trade Center. “Det må være terrorisme, det kan ikke være en ulykke.” Jeg jattet med, men var ikke overbevist om at han snakket sant. Uansett var det som det ofte er med enorme katastrofer og forferdelige hendelser, man klarer ikke helt å ta det innover seg der og da. Så jeg satte meg i varebilen og kjørte for å hente Anette, min daværende kjæreste, som bodde på Fana Folkehøyskole. Vi hadde avtalt at hun skulle sitte på mens jeg kjørte, og deretter bli med meg hjem, Hele tiden fikk jeg nye meldinger fra Pål Martin: “Nå KOLLAPSET det ene tårnet!” Fremdeles var det uvirkelig, det var nesten irriterende, det var som å få seg referert en film som han var overbegeistret over, men som jeg aldri hadde sett. Informasjonen virket derfor irrelevant.

Mens Anette satt i bilen, snakket vi bare i forbifarten om det som var hendt. Jeg var innom flere kunder med varer, og ingen sa noe. Ikke før i 18-tiden var det en som spurte om jeg hadde fått med meg terroraksjonen i New York. Joda, det hadde jeg forsåvidt. Joda, det var forferdelig. Men jeg klarer ikke å huske om jeg slo på radioen i bilen. Jeg var på jobb og måtte konsentrere meg om det, og jeg visste at jeg uansett ville få vite alt i god tid.

På kvelden, mens Anette var hos meg, slo jeg endelig på TV’en og så for første gang bildene av de rykende tårnene, som begge hadde kollapset. Jeg var også aktiv på IRC på denne tiden, og der inne var det mange diskusjoner på gang. En ungdom var livredd, for han var sikker på at nå ble det verdenskrig. En kommunist mente at USA endelig fikk som fortjent, og ble bannlyst fra chattekanalen.

Ellers var det som en helt vanlig dag i den flerkulturelle studentbyen på Fantoft.

Men forbannet var jeg.

Grand Union Flag

USA feirer 235 år i dag og hylles som vanlig av den enorme staben som driver korporasjonen Landgaard.no. Flagget ovenfor er den eneste versjonen av USAs nasjonalflagg som mangler stjerner; isteden er Storbritannias Union Jack (pre-1801-utgaven) i kantonen, og flagget ble tatt i bruk av George Washington og hans soldater ett år før uavhengighetserklæringen, nemlig i 1775. På den tiden var det opprør på gang i Amerika, men det var fremdeles ikke klart hva kolonienes skjebne skulle bli - selvstendig stat eller britisk koloni under bedre betingelser. Flagget symboliserer derfor at kolonistene fremdeles betraktet seg som engelskmenn, i en viss grad slik det er eller har vært i Australia og på New Zealand, hvis respektive nasjonalflagg fremdeles bærer Union Jack i kantonen.

The Grand Union Flag ble ved flaggloven i 1777 avløst av et flagg hvor kantonen skulle ha tretten hvite stjerner på blå bunn, symbolet på at de tretten koloniene nå kjempet for full selvstendighet fra Storbritannia.