Hopp til innhold

1

Hvis man har ekstremt god hukommelse, husker man at jeg publiserte et innlegg om Replikk for en god måned siden. Siste nummer (nr. 22, høst 2006) av dette tidsskriftet inneholdt nemlig blant annet et utdrag fra min oversettelse av Nietzsches Morgenröthe, som (hvis alt går etter planen) kommer ut i bokform våren 2007 på Spartacus Forlag.

Til min glede ser jeg at dette nummeret er blitt positivt anmeldt av Bjørnar Mortensen Vik under tittelen "Godt jobba, Replikk!" i Samviten nr. 04-06, som er en samfunnsvitenskapelig studentavis ved Universitetet i Bergen. Dette er hva anmelderen har å si om Nietzsche-temaet i Replikk nr. 22:

Det spørs om ikke Replikk med hell kunne valgt et annet hovedtema enn reiseskildringer for høstens utgave. I hvert fall om man skal dømme etter hvor mange, og hvor gode artiklene som omhandler tema er. I alle fall sitter jeg igjen med inntrykk av at reiseskildringsdelen i beste fall ble noe spak. Riktignok er Kjersti Rorgemoens tekst om Vinje god og leseverdig. Og kanskje var det meningen at man skulle supplere med å delta på Replikks slippfest på kvarteret 19. september? For det var jo et artig møte, der reiseskildringene absolutt stod i fokus. Men:

Jeg synes redaksjonen – på grunnlag av artiklene – absolutt burde valgt Nietzsche som hovedtema for høstens utgivelse. Artiklene i tilknytning til dette undertemaet er alle blant de bedre i bladet. Jeg vil særlig fremheve Lars Petter Torjussens ”Metafor og kroppslighet hos Nietzsche”. Torjussen skriver veldig, veldig godt og presenterer Nietzsche med god presisjon og utmerket pedagogikk. Artikkelen bør interessere både dem som har og som ikke har kjennskap til Nietzsche fra før. Stian M. Landgaards oversatte tekst gjør tilsynelatende ikke skam på Nietzsches språklige evner og er en fryd å lese. ”Overskridelsens inflasjon og utflating” er også god. Ole Jacob Madsen konsentrerer seg her mer om Nietzsche-resepsjonen i Frankrike ved tenkere som Georges Bataille, Jean Baudrillard og Paul Virilio. Dette er forståelig da utgangspunktet for artikkelen er en problematisering av begrepet «overskridelse», og «kunstens overskridende rolle». God lesning; denne temadelen er egentlig verdt prisen alene.

http://www.samviten.uib.no/Bilder/04-2006/Nr.%2004.06_nett.pdf, s. 44.

Så, hvis Spartacus' konsulenter er enige i ovennevnte vurdering av Nietzsche-oversettelsen, lover det godt for håpet om at Morgenrøde skal foreligge i norske bokhandler etter vårrengjøringen.

Facebook

2

Jeg mottok i dag en bokanmeldelse av "Herrer i åndenes rike", skrevet av en gammel venninne, egentlig ment bare for mine øyne, men jeg fikk lov til å legge den ut anonymt.

Jeg mottok i dag en bokanmeldelse av Herrer i åndenes rike, skrevet av en gammel venninne, egentlig ment bare for mine øyne, men jeg fikk lov til å legge den ut anonymt.

I første del av boka så var jeg helt sikker på at forfatter og forteller var samme person, men i andre del så viser det seg at det ikke er helt sånn. Nei, du er visst ikke Christian Winther. Christian Winther er en person fanget i din kropp og i dine hus og på ditt studium. Likheten er vel ca like store som Sponsor og Livspolis i filmen The Island, tenker jeg (har du ikke sett filmen, så se den).

I den første halvdelen av boka fant jeg en drøss å sette fingeren på, og den var også veldig morsom. I første del av boka så syntes jeg folk reagerte rart på ting. Roffes rare reaksjon på burgerking da Christian sa det om rullestolen bl.a, og folk som blir sinte og oppfarende for ting andre ville trukket på skuldrene av eller blitt småirriterte av. Folks reaksjoner virker på meg som melodramatiske fantasier, de overreagerer og oppfører seg rart. Line og Siri oppfører seg i hvert fall rart. Mennenes disputter blir for mye for dem? Hva slags kvinnfolk ER dette? Emilie, derimot, hun har du greid å forme som en troverdig, om enn underfundig, figur.

Jeg har bestemt meg for å tilgi deg den noe upassende beskrivelsen av rødvin som ”frisk og fin” som faren til Siri kom til å si, den ville passet bedre på hvitvin. Dessuten hadde det vært på sin plass å få vite HVA SLAGS rødvin dette var, i og med de mer detaljerte beskrivelsene av maten folk spiser, og for ikke å snakke om alle datoene som florerer gjennom hele boken. Jeg mener, når du først har lagt opp til detaljer … Men så leste jeg kapittelet med Gabriel Eliassen, og da var det greit, han fikset den biffen fint (selv om jeg ikke har så god greie på vin at jeg kan si om det er troverdig eller ikke, men det virker som du har gjort litt research her). Men øltypene, da? Hva slags øl får Christian av Richard?

Hva er det med Christian. ER han ikke interessert i å være en del av verden. ”Ingen kan forstå meg”, sier Christian Winther, som så mange sutregutter har sagt før ham. Christian Winther ser på seg selv som en folkefiende, men husk at folkefienden er glad i menneskene. Christian Winther står utenfor det sosiale fellesskapet og forakter det, akkurat som de misfosterne av noen kvisete goth-fjortisser. De forsøker å heve seg over andre mennesker – men hvorfor det? Fordi de ER mer dypsindige, intelligente, mer tenkende? Nei, de forakter andre mennesker og ser ned på dem fordi de da kan late som at det å stå utenfor verden er noe de har valgt selv. Mens den egentlige grunnen er at de ikke greier å tilpasse seg. DET er svakhet. Husk på the survival of the fittest ikke handler om at den STERKESTE overlever, men den mest TILPASSA overlever. Både forfatter og hovedperson undervurderer sosial intelligens i så måte.

En annen ting. Han som mangler empati (men Christian Winther har jo empati, men det er kanskje lett for Roffe og de andre å falle for fristelsen og påstå at han ikke har det), blir ikke lykkelig. Han som går inn for å være egoistisk, han som utelukkende kun tenker på seg selv, han som har Egoismen som sin ideologi, han blir ikke lykkelig. Christian Winther er ulykkelig og bitter og full av aggresjon. For et pussig sammentreff. Kanskje du vil påstå at dette handler om grunnleggende verdisyn, men jeg tror dette er en, om ikke objektiv, så i hvert fall allikevel en allmenngyldig sannhet.

Nok kritikk, her kommer det positive:

Boka er kjempespennende, original og rar. Avsnittene er vakre, ingen andre forfattere greier å få sidene sine til å se så pene ut ved første øyekast. Og jeg er mektig imponert over kapitlet hvor Christian er hjemme hos Gabriel og Lisa kommer på besøk. Det var veldig virkelig, eh, det vil si, det var lett å forestille seg.

Facebook

Torstein Viddal har skrevet en anmeldelse av de hittil publiserte anmeldelsene av "Herrer i åndenes rike", i Bergens Tidende, Dagsavisen, Utropia, Aftenposten og Nordlys, altså en metaanmeldelse.

Torstein Viddal har skrevet en anmeldelse av de hittil publiserte anmeldelsene av Herrer i åndenes rike, i Bergens Tidende, Dagsavisen, Utropia, Aftenposten og Nordlys, altså en metaanmeldelse. Gjengs kutyme har vært at man lar anmelderne stå uimotsagt, med mindre anmeldelsene har vært graverende, for de påvirker jo utvilsomt avislesernes mening og ikke minst salget. Det virker kanskje litt "teit" om forfatteren kommer på banen og skriker ut: "Hei, din tufs! Du har lest boken feil! Du har ikke forstått noe som helst!" Derfor er det langt mer tilfredsstillende når en annen leser går ut og gjør kort prosess.

Så derfor sier jeg bare: Morsomt påfunn, Torstein! Og takk for at du slaktet slakterne. 🙂

Les Torsteins bidrag her: Herrer i åndenes rike - en metaanmeldelse.

På den annen side er også Torstein bare en leser. Han likte boken og gir uttrykk for dette. Som forfatter er jeg tilbøyelig til å dele hans perspektiv på omtrent alt han hevder i sin metaanmeldelse. Men jeg forstår godt at man kan ha negative oppfatninger om boken, og slike oppfatninger er også velkomne i debatten. Jeg kunne faktisk godt tenkt meg flere anmeldelser av den, både fra avisene og vanlige lesere. Fortell meg hva dere mener!

Facebook

Bokavisen har publisert en reportasje fra møtet mellom Helene Uri, Henrik Langeland og meg på Bok i sentrum i Oslo i går: Universitetsromanen i sentrum.

Selv synes jeg det var et strålende møte og ikke minst formidabelt oppmøte. Takk til Siss Vik, Helene Uri, Henrik Langeland, meg selv og de øvrige involverte i det hele. Godt show!

Facebook

Torsdag 26. oktober, kl. 16:15. Saras telt. - Helene Uris nyeste roman, De beste blant oss, kom i handelen på forsommeren. Forlaget kaller boken den store universitetsromanen om kunnskapsglede, lidenskap og umettelige ambisjoner, om heftige mål og prisen for å nå dit, om kjærlighet, intriger og bedrageriets besettelse.

 

LITTERATURCAFÉ: UNIVERSITETSROMANEN

Torsdag 26. oktober, kl. 16:15. Saras telt.

Henrik H. Langeland (Foto: Lars Eivind Bones/Espen Røst/Mariann Aalmo Fredin)Stian M. Landgaard (Foto: Aschehoug)Helene Uri (Foto: Nina Kammersten)

Helene Uris nyeste roman, De beste blant oss, kom i handelen på forsommeren. Forlaget kaller boken den store universitetsromanen om kunnskapsglede, lidenskap og umettelige ambisjoner, om heftige mål og prisen for å nå dit, om kjærlighet, intriger og bedrageriets besettelse.

Tre måneder senere utkom Herrer i åndenes rike, skrevet av debutant Stian M. Landgaard og av forlaget kalt "høstens store studentroman", en beretning om en målbevisst students kamp mot Kvalitetsreformen og det voksende byråkratiet som truer den akademiske friheten.

I 2007 kommer Henrik H. Langeland med sin universitetsroman, som ifølge forfatteren selv er en kjærlighetserklæring til universitetet og litteraturen.

Vi spør oss: Er universitetsromaner i ferd med å bli et begrep i norsk litteratur, og hva kjennetegner i så fall denne typen bøker?

Programleder: Siss Vik.

Facebook