Stian M. Landgaard

Pædagog for store Børn: Om typediktning

Postet torsdag 26. november 2009, kl. 10:12
av Landgaard
Kategori: Litterær analyse, Mine prosjekter

Nå nylig skrev den eminente Birger Emanuelsen i en kommentar til blogginnlegget Min kamp 2:

Ditt kantede kategorimakeri er også kjernen til din største utfordring som forfatter. Du besitter akademisk tyngde og teknisk finesse; du er en svært dyktig håndverker, og det misunner jeg deg. I Herrer i åndenes rike har imidlertid dine karakterer dominerende evner eller oppfatninger som styrer alle handlinger. Slik ender du opp med å skrive om mennesker med hovedegenskaper.

Og for snart tre år siden skrev han i en kommentar til Vampus anbefaler «Herrer i åndenes rike»:

Jeg er usikker på om anmelderne avfeier Winther [hovedpersonen i Herrer i åndenes rike, bloggred.anm.] som en «litterær svakhet», utelukkende på grunn av meningene han er en bærer av. Selv om jeg personlig ikke identifiserer meg med Winther, eller sympatiserer med handlingene og meningene hans, er grunnen til at han blir stående som et litterært konstruert produkt, og ikke en troverdig person, en annen. Det finnes flust med litterære skikkelser som verken vekker sympati eller identifiseringslyst, men som likevel er troverdige mennesker du har lyst til å lese mer om. Patrick Bateman (Am. Psycho), Jack Gladney (White Noise), Grenouille (Parfymen), Charlie Croker (A man in full), Henry Chinanski og Elling er alle eksempler på slike, jmf. min lesning.

Mitt problem med Winther (og de andre karakterene i «Herrer i åndenes rike») er enkelt nok at de ikke er troverdige personer, men flate figurer. Men så er også det å skape personer kanskje det vanskeligste ved forfattergjerningen. Helt personglig tror jeg Stian vil klare det bedre om hans romankarakterer diktes i sin helhet, og ikke kun er «reduserte» og tilpassede karakterer hentet fra det virkelige liv.:

Jeg håper at Emanuelsen vil utdype dette enda mer, men i mellomtiden synes jeg dette er en interessant problemstilling. Hva konstituerer troverdige skikkelser? Hva er litterære typer, og hvorfor er de utroverdige? Her om dagen kom jeg tilfeldigvis over en artikkel i Minerva, hvor jeg leste:

I Sult hadde Hamsun utlevert sin helts indre og ubevisste sjelsliv, drevet ham fra skanse til skanse i jakten på mat og berømmelse. I sitt litterære manifest gjør han denne avhørsmetodikken til standard:

Som moderne Psykolog skal jeg belyse og forhøre en Sjæl. Jeg skal belyse den paakryds og tvers, fra alle Synspunkter, i hvert hemmeligt Hul; jeg skal spidde den vageste Rørelse i den paa min Naal og holde den op til min Luppe, og jeg vil netop med Forkærlighed undersøge de fineste Zittringer, jeg vil banke mig frem og lytte til hver sagte Lyd.”

I forlengelsen av dette avviser han typediktningen – realistenes, og særlig Ibsens, framstilling av karakterer med én herskende evne: hele skurker, hele helter. De tegnes uten nyanser for at de skal kunne representere begreper man kan diskutere med og ha praktisk nytte av, mener Hamsun. Slikt kan det ikke bli kunst av. Om Bjørnson sa Hamsun:

”Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde av Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmerett og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. (…) Han lægger Kundskap i Klumper indi sine Bøger, intet findes forlidet poetisk og intet for lidet æstetisk til at vrages. (…) Han er Pædagog for store Børn.”

Kilde: “Det var ikke galt da jeg skrev det”, Nikolai Fjeld, Minerva 5. august 2009.

Er det her det ligger? Er jeg en pedagog for store barn, mens Birger etterlyser blodets hvisken og benpipenes bønn?

Jan Kjærstad

En annen vinkling på det hele er å trekke inn Jan Kjærstad, en forfatter som har klart det kunststykke å være avantgardedikter med klippekort i Bokklubben. Der har du en mann som ikke skriver troverdige karakterer, i Emanuelsens forstand. Se på Jonas Wergeland (Forføreren, Erobreren, Oppdageren), Alf I. Weber (Kongen av Europa) eller Odd Marius Walaker (Jeg er brødrene Walker). Disse muntre herrer er dypest sett variasjoner av én og samme karakter, som ikke ligner på noe troverdig menneske overhodet. De er postmoderne matriser som kan fylles ut med alle mulige predikater. Ingenting er umulig for noen av dem. Det vil si, det er ingenting Kjærstad ikke kunne ha skrevet om dem. Det er også derfor en lignende anklage er blitt rettet mot ham: Dine bøker er kjølig og kynisk oppkonstruerte, dine romankarakterer er ikke troverdige, ikke realistiske.

Sannsynligvis henger det sammen med hvilket premiss man har for sin skrivning. Kjærstad har selv uttalt at alle hans bøker, i hvert fall inkludert de bøkene jeg har nevnt, forsøker å besvare spørsmålet: Hva er et menneske? Han har selv uttrykt forakt for den psykologiske roman, og for skittenrealismens prosjekt om å beskrive ting slik de virkelig er. Kjærstads prosjekt er å utforske menneskets muligheter helt ut i grenseerfaringene, undersøke alskens sammenhenger i livet og verden. Hans hovedpersoner er kanskje det motsatte av snevre “typer”, de kan kalles milevide “typer”.

Knut Hamsun

Og hva er Hamsuns prosjekt? Jo, Løitnant Glahn (Pan), den navnløse omstreiferen (Sult) og Johan Nilsen Nagel (Mysterier) er alle sammen unge menn som er drevet til ekstremer i ulike situasjoner, og som herved fremviser menneskesinnets irrganger, irrasjonaliteter og uutgrunneligheter. Jeg er sikker på at Hamsuns karakterer ble regnet som utroverdige da bøkene utkom. Folk var vant til Ibsens realisme. Nå prises Hamsun som en psykens dypdykker, men han blir sannsynligvis fremdeles for “sær” for mange lesere, som liker at ting står på linje i litteraturen. Disse hovedpersonene er også varianter av Hamsuns romantiske heltetype, men de er uforutsigbare, selvmotsigende, umulig å definere endegyldig.

Ayn Rand

Kanskje den påståtte utroverdigheten som følge av “typer” henger sammen med at Herrer i åndenes rike er en idéroman? Tilfeldigvis leste jeg Ayn Rands The Fountainhead (Kildens utspring) noen måneder før jeg skrev den. Og de som har lest Rands litteratur, The Fountainhead eller Atlas Shrugged (De som beveger verden), vet at hennes persongalleri består av de mest polariserte arketyper man kan tenke seg: enten helter og deres akolytter, som utelukkende fremstilles sympatisk, eller skurker og deres lakeier, som utelukkende fremstilles usympatisk. Rands formål er å skildre den ideelle mannen (det er alltid en mann), slik hun mener han skal være, og for å sette ham i klart og umiskjennelig relieff maner hun frem rundt ham et univers befolket av et kobbel karikaturer, talentløse sosialister og skyldbetyngede altruister. Det går selvfølgelig på bekostning av enhver relasjon til virkelighetens mennesker, som i overveiende grad er langt mer komplekse enn hun vil ha det til, men Ayn Rands uttalte premiss for litteraturen er jo også at den skal beskrive virkeligheten slik den burde være, ikke slik den er.

Selv om jeg til en viss grad benytter meg av “typer” i Herrer i åndenes rike, tåler det neppe sammenligning med Rand. Som forfatter av en idéroman er jeg interessert i å inkarnere ideer. Man kunne selvfølgelig hatt en solipsistisk roman bestående av én ung, sint, forvirret mann som vandret rundt i Tromsøs gater og var sosialist og altruist det ene øyeblikket, kapitalist og egoist det neste, nietzscheaner på torsdag, kantianer på tirsdag og hedonist på lørdag (da hadde han forøvrig ikke skilt seg meget ut fra resten av befolkningen). Men jeg synes det blir langt mer action når konflikten ikke bare er intern, men også ekstern, når ideene inkarneres i ulike personer. I Herrer i åndenes rike har vi derfor tre unge menn, en jusstudent ved navn Richard Celius, og to filosofistudenter, Nikolai Andersen og hovedpersonen Christian Winther, og disse tre representerer tre sentrale filosofer, henholdsvis Ayn Rand, Immanuel Kant og Friedrich Nietzsche.

Dermed er det duket for et filosofisk trekantdrama, med rollene besatt av Nikolai som kantianer, Richard som randianer og Christian som nietzscheaner. Det falt seg naturlig at Richard ikke kunne studere filosofi, da Ayn Rand vel kan regnes som ekskludert fra norske universiteter. Om det skyldes manglende kompetanse eller interesse hos de nåværende professorer, eller om Rands filosofi er så utvetydig politisk ukorrekt (Nietzsche kan man i det minste tolke inn i både tannløshet og uhyrlighet), vites ikke. Like naturlig var det at Richard og Christian skulle være venner, selv om vennskapet knaker kraftig i sammenføyningene, da Rand tidlig var inspirert av Nietzsche og nok hentet sin idé om den ideale mannen fra hans overmennesketanker. Senere ville hun benekte eller nedtone Nietzsches påvirkning, siden hun betrakter ham som en håpløs irrasjonalist, ennskjønt hun innrømmer ham kvaliteter som forfatter.

På den annen side har randianeren Richard absolutt ingen respekt for kantianeren Nikolai, noe som også gjenspeiler Rands oppfatning av Kants filosofi som tvers igjennom ond. Christian viser en tidlig interesse for Nikolai, slik Nietzsche garantert ble kjent med kantiansk filosofi i sin ungdom, men senere forkaster Nietzsche Kant som en feilslått moralfilosof, og på samme måte strides Christian og Nikolai om moralske spørsmål, noe som etterhvert får voldsomme og voldelige konsekvenser.

Når det veksler mellom opphetede diskusjoner, utroskap og fylleslagsmål mellom de ulike “typene”, er ikke dette bare en illustrasjon på ren interessekonflikt. Det er også en dypere verdikonflikt. Disse menneskene er ikke bare i konflikt fordi de vil ting som kolliderer med hverandre, de er i konflikt fordi de har ulike verdensbilder. De mener å gjennomskue hverandres premisser og prøver å forklare hverandre hvor de andre tar feil. Personlig synes jeg dette er viktig, da det i dag er altfor lite premissdiskusjon, spesielt i politikken. Og sannsynligvis også i filosofien, i den grad filosofi diskuteres på et slikt plan overhodet.

Men kanskje litteraturen som estetikk lider under et slikt typegalleri? Jeg kan ærlig talt ikke svare på hvorvidt disse personene virker troverdige for andre enn meg selv. De som har lest boken eller har formeninger om dette, er velkommen til å gi sitt besyv med i laget.

4 kommentarer » Del:

Dagens SMS

Postet torsdag 29. oktober 2009, kl. 19:15
av Landgaard
Kategori: Bokbransjen, Litterær analyse, Mine prosjekter

Mottatt fra Rolf Klaudiussen 29.10.2009, kl. 18:28:

Aschehougs havefest, 2013. Stian var behagelig hvitvinsbrisen og stod og førte en dyp samtale med Jan Kjærstad om J. Wergeland og fortellingens vesen, da Karl Ove Knausgård ramlet ut av buskaset, ute av verden full. “Neimen, er’ekke Det abscholutte null… punkt,” snøvlet han med rødvins- og siggånde. “Leschte anmeldelschen av’n i Vinduet, “fortsatte han ufortrødent. “Bjerck Hagen schwingte schwøpen schikkelig, ass. Schpråklig og tankemesschig vanma-*deler av stikker mangler*ærstad og Jo Nesbø fikk omsider dratt Stian av den fossblødende og livløse Knausgård, som lå i fosterstilling i sitt eget oppkast i gresset. Stian skummet om munnvikene og slikket knokene. Han stirret rundt på de skrekkslagne gjestene, Norges kulturfiff. Øynene hans stod ut av hulningene, røde og ravgale. “E det nåen aindre som ønske å uttale sæ om andreboka mi? Hæ? HÆ!?” Det var det ikke.

6 kommentarer » Del:

Herrer vi ere i Aandernes Rige

Postet mandag 15. juni 2009, kl. 2:40
av Landgaard
Kategori: Mine prosjekter, Refleksjoner

I en nu avlegs studentersang heter det: «Herrer er vi i åndens rike». Vi vet nu heldigvis at vi bare er tjenere i åndens rike, men allerede dette er et stort privilegium. Mens dens fleste jevnaldrende må bruke sin meste kraft og tid til kroppsarbeide — om de da ikke i denne forbannede tid er arbeidsløse –, har den studerende ungdom åndsarbeidet som sin hovedoppgave, ved store ofre av samfundet og slekten, naturligvis ofte også fra dens egen side gjennem gjeld som veksel på fremtiden.

Johan Scharffenberg

Så skrev overlege og avholdsmann Johan Scharffenberg (1869-1965) i artikkelen «Hvad vil vi?», publisert i tidsskriftet Symra i 1933, som svar på spørsmålet: «Hvad kan så den totalavholdne studerende ungdom utrette som et litet ledd i den store bevegelse?» Den store bevegelsen er selvsagt «edruskapsrørsla», som etter Scharffenbergs oppfatning måtte arbeide for at hele befolkningen avholdt seg fullstendig fra alkohol. «Bruken føder misbruken» lød nemlig mantraet. Så for å forebygge at noen ble drankere, var det «uangripelig logisk» at alle lot være å drikke.

«Herrer vi ere i Aandernes Rige», for å være helt korrekt, er en studentervise forfattet i 1820 av den danske dikteren Christian Winther (1796-1876). Den kan leses i sin helhet på Kalliope eller i min roman, Herrer i åndenes rike (2006), hvor den forøvrig spiller en rolle som tidlig inspirator for hovedpersonen, også kalt (neppe tilfeldig) Christian Winther.

Christian Winther

I romanen kommer Christian Winther, 25 år, til Tromsø i 2003, samme høst som Kvalitetsreformen innføres ved landets universiteter. Han er noenlunde irritert over det han oppfatter som en byråkratisering og strømlinjeforming av det frie Akademia, men satser på at dette ikke skal vedrøre hans prosjekt, som er å skrive masteroppgave om Friedrich Nietzsche og senere avlegge Norges første doktorgrad om selvsamme filosof. På instituttets pauserom blir han gjort oppmerksom på en studentervise som pleide å henge på veggen, men som nå er havnet i en haug kasserte utskrifter. Denne studentervisen var skrevet av Christian Winthers navnebror 183 år tidligere som en hyllest til studentene, «herrene i åndenes rike».

Dette setter griller i hodet på den unge Winther. Han skal ikke lenger bare snike seg gjennom universitetet, tolerere byråkratiet og de øvrige studentenes unnfallenhet, for så å avlegge sin mastergrad i ro og mak. Nei, han ser det som sin misjon å mobilisere studentene til kamp mot politiske reformers tukling med den akademiske frihet, for som det står skrevet: «Vi ere Værn om den helligste Have».

Hadde Winther visst at denne studentervisen var avleggs allerede i 1933, da den var blott 113 år gammel, hadde han kanskje visst bedre enn å prøve på noe slikt. Scharffenberg skriver jo: «Vi vet nu heldigvis at vi bare er tjenere i åndens rike». Hvorfor «nu»? Og hvorfor «heldigvis»? Formodentlig fordi den romantiske æra på det tidlige 1800-tall forlengst var et svundent minne om en håpløst naiv tid hvor man trodde på geniet, dyrket kunsten og de klassiske dyder, og levde i dionysisk utsvevenhet med piker, vin og sang. På det moderne og opplyste 1930-tallet innså man menneskets sanne formål: som dresskledde tannhjul i et velsmurt maskineri på vei mot et stadig mer teknologisk avansert samfunn hvor det var høyst nødvendig at alle fulgte timetabellen og oppfylte sin funksjon til punkt og prikke.

Hadde man i 1933 tid og anledning til å leke bajas etter greske idealer, slik man kunne tillate seg på det førindustrielle 1820-tallet? Aldeles ikke. Nå visste derimot den sunne, studerende ungdom «at de efter endt utdannelse skal gå til ansvarsfull gjerning i samfundet som læger, lærere, dommere, ingeniører o.s.v. Allerede dette medfører plikt til å holde sjeleorganet, hjernen, fri for skadelige påvirkninger. — Og med de ansvarsfulle stillinger mange av denne ungdom senere kommer til å innta, følger stor innflytelse på opinionen og på skikkene og dermed plikten til et levesett som kan være forbillede for folket.»

Sytti år senere er totalavholdssaken forlengst oppgitt, men idealet om tannhjulsmennesket er enda sterkere, om enn ikke lenger like uttalt. Man snakker ikke i elitistiske vendinger om studenter som foregangsmennesker og forbilder for den gemene hop, og man har dessuten satt en gulrot foran den oppvoksende generasjon som heter SELVREALISERING. Man går på universitetet (eller leser en New Age-bok eller reiser verden rundt) for å finne seg selv. Men til syvende og sist er hensikten å bli et produktivt medlem av samfunnet. Individualismen er sterkt tilstede på overflaten, «vi er alle individualister», men de underliggende protestantiske dyder er fortsatt de samme: jobb, tjen, spar — jobb hardere, tjen bedre, spar mere. Slike gutter, det vil gamle Norge ha.

Og hvordan fortoner universitetet seg i en slik kontekst? Visselig ikke som en institusjon hvor den frie tanke skal forvaltes, ikke et sted som Christian Winther lovpriser med ordene: «Her under Nathimlens rolige Skygge / Vil vi, o! Frihed, dit Tempel opbygge». Det moderne universitetet er ikke et frihetens tempel møysommelig oppbygget av studenter (man kan argumentere for at professorene også er studenter i denne sammenhengen, evige studenter i livets skole), men derimot en gjennomstrømningsanstalt hvor det gjelder å avlegge studiepoeng (jeg likte bedre den gamle betegnelsen vekttall, et mål for hvor vektig ens dannelse er), for instituttene tilmåles nå sine budsjetter etter hvor mange studiepoeng som avlegges. Det er derfor i professorenes og administrasjonens interesse å få så mange studenter som mulig gjennom kursene, slik at studiepoeng og budsjettpenger genereres. Institutt for filosofi kan være sjeleglad for at de har ex.phil., som gir dem en solid økonomisk base, så lenge det varer.

Hensikten med universitetet var en gang å danne mennesket. Christian Winther hadde trolig den humboldtske universitetsmodellen i sinne da han deklamerte studentenes dyder på vers. Wilhelm von Humboldt (1767-1835), som grunnla Humboldt-universitetet i Berlin i 1810, mente at forskningen skulle være fri og uavhengig, at undervisningen skulle være basert på forskning, og at studiene skulle preges av et humanistisk dannelsesideal.

Wilhelm von Humboldt

Det som er igjen av det idealet nå, er en kort gjennomgang av de mest elementære klassiske dannelsespunkter, en lynkjapp filosofi- og vitenskapshistorie, alt sammen pent innpakket i læreboksformat og helt løsrevet fra enhver dypere sammenheng, og så er man endelig fri til å spesialisere seg i et eller annet fag som kan føre frem til et godt betalt yrke i løpet av tre til fem år. Det er det alle fornuftige studenter gjør. De finner seg noe samfunnsnyttig, som medisin, jus eller statsvitenskap, og så feier de gjennom det. Men intet vondt sagt om disse fornemme vitenskapene. Selvsagt er det hardt arbeid å utdanne seg innenfor dem, selvsagt krever de konsentrasjon, vilje og disiplin. Men de er likevel, i siste hånd, innrettet for mennesker som ikke har noe større problem med å gli rett inn som produktive medlemmer av det etablerte samfunn. Heldige dem.

De ufornuftige blir derimot hengende omkring i humanioras nedslitte haller, snuser på filosofi, smaker på språk, funderer på litteraturvitenskap, og kommer etterhvert ut av det hele med en slags eksamen, bare for å oppdage at det ikke er bruk for dem i maskineriet. Hva har vel en filosof tilbragt sine studieår med? Å, han har tenkt? Hva har han tenkt på, da? Hva sier du? Har han tenkt på ting som andre ikke tenker på? Og dermed ler mannen i gata seg loddrett ihjel over et slikt narraktig og ikke minst unyttig liv.

Universitetet er, takket være demokratiseringen av høyere utdannelse, blitt et sted hvor de fleste havner i jakten på seg selv. Den gangen Scharffenberg kontrasterte den stakkars kroppsarbeidende ungdom med deres lykksalige studerende jevnaldrende, var universitetet en eliteinstitusjon. Håndverksyrket var for dem som ikke forstod seg på åndelige sysler. Nå er universitetet for dem som ikke forstår seg på praktiske sysler. En snekker tjener i dag minst like mye som en professor. Utarmingen av høyere utdannelse, marginaliseringen av akademikere, er grunnleggende demokratisk. Ingen er bedre enn andre. Ingenting er bedre enn demokratiet. Ingen trenger derfor å sitte og tenke på ting som ikke er umiddelbart anvendbart. Vi har allerede etablert hva som fungerer. Nå gjelder det bare å gjøre det etablerte enda mer knirkefritt.

Demokratiseringen har også ført til at det er blitt mange studenter. For mange. Riktignok befinner vi oss i et politisk-kulturelt klima hvor det å sette spørsmålstegn ved det åpne universitet gir assosiasjoner til fascistiske ideologier om rangering av mennesker, men vi kan dessverre ikke få et respektabelt universitet samtidig som vi bruker det som oppsamlingsanstalt for alle som ikke vet hva de vil med livet sitt. Når det ligger to nydelige, røde epler i en kurv, beundrer man dem og har lyst til å smake. Men tømmes en hel haug med råtne epler oppi samme kurv, får man avsmak for frukten som sådan.

Herrer i åndenes rike — slik ser Christian Winther, både den eldre og den yngre, på studentene, men det er ikke hva de er lenger. Scharffenberg ville se studentene som tjenere i åndenes rike, men nå er de ikke det heller. Og universitetet, overbefolket og overstyrt av stat og næringsliv, er ingenlunde et åndenes rike. For ånden er per definisjon fri. Hvis økonomiske og politiske hensyn skal avgjøre hvilke prosjekter som har livets rett, hvilke tanker og ideer som får manifestere seg i forskningen, har vi mistet universitetet.

I så fall er tittelen Herrer i åndenes rike på en roman utgitt i 2006 enten anakronistisk eller ironisk. Anakronistisk fordi studentene var degradert til tjenere allerede i 1933, og etter radikaliseringen av universitetet på 1960- og 70-tallet — dette infantile forsøket på å revolusjonere menneskeheten med studentmassen i spissen — har de fått sparken av samfunnet. Nå er studenter kun studenter, egentlig et skjellsord, med tanke på hvor unyttige de er, selvfølgelig med mindre de spesialiserer seg noe faderlig fort inn i en eller annen samfunnstjenlig funksjon.

Eller kanskje ironisk? Forfatteren skriver om en håpløst idealistisk fyr som søker en revolusjon, eller snarere en kontrarevolusjon, et invertert studentopprør anno 1968. Men alle vet jo at kontrarevolusjoner aldri fører tilbake til den opprinnelige, paradisiske tilstanden. Når visse rettigheter først er blitt innrømmet, er det umulig å ta dem tilbake. De «progressive» vinner alltid på en eller annen måte. Se på Russland. Vil noen hevde at den nåværende republikken er ille sammenlignet med de tidligere regimene? Først var det tsardømmet, som hadde en autoritær struktur, men likevel en viss intellektuell frihet. Tenk bare på litteraturen som ble produsert i Det russiske imperium! Så kommer det absolutte tyranni i form av bolsjevikene og raserer den russiske kulturnasjon til fordel for Sovjetunionen. Fra litt vondt til mye verre. Til slutt går dette selvfølgelig i oppløsning, slik all autoritarianisme til syvende og sist gjør, og vi får et demokratisk Russland, fylt av frie valg og fri korrupsjon. Noen vil sikkert hevde at tsardømmet var bedre på sine måter, men det er umulig å vende tilbake dit. Den samme dialektikken har funnet sted også i Frankrike, Tyskland og sogar Spania, hvor det utrolig nok lyktes tradisjonalistene å stable på bena et nytt monarki etter Francos død. Men et konstitusjonelt, altså seremonielt monarki. Ingen ville finne på å gi kongen reell makt. De gamle autoritetene er døde.

Og det er nettopp det som gjør opprør så latterlig. Autoritetene er borte. Det vil si, de er blitt erstattet. Autoritetene kommer ikke lenger i form av ærverdige menn i hatt og frakk som sitter bak et enormt skrivebord og dikterer sin personlige vilje til undersåttene. Nå er autoritetene en kollektiv masse av menn og kvinner som er kameratslige, hyggelige, kun vil tiltales ved fornavn, og er uangripelige i all sin trivelighet og likebehandling. Men de er alle sammen forent om visse idealer, visse premisser, visse udiskuterbare sannheter. Å skulle utfordre dette vil ikke bli møtt med fengselsstraff og korporlig avstraffelse, men med et smil, en hoderysten og dempet latter.

Derfor, å tro at en snart to hundre år gammel studentervise ved navn “Herrer vi ere i Aandernes Rige”, å skulle tro at en ny roman ved navn Herrer i åndenes rike, skulle kunne ha en omkalfatrende virkning på studentersamfunnet — er ikke det selve definisjonen på ironi? Nu vet vi jo heldigvis at alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.

Ingen kommentarer » Del:

«Herrer i åndenes rike» på restsalg

Postet tirsdag 31. mars 2009, kl. 19:00
av Landgaard
Kategori: Mine prosjekter

To og et halvt år er gått siden min debutbok Herrer i åndenes rike utkom. Den har gått sin runde med ordinært bokhandelsalg, men nå er det slutt. Forlaget har bestemt at boken skal ut av varelageret, og inntil videre kommer det heller ingen pocketutgave.

Siden Herrer i åndenes rike dessverre ikke kom på Mammutsalget i år, har jeg overtatt en hel del eksemplarer fra Forlagsentralen, og dem vil jeg selge billig til alle interesserte. Pris per stykk: kr 100,- pluss porto (kr 60,-).

Send mail til slandgaa@online.no.

7 kommentarer » Del:

Katolsk bispevielse i Tromsø

Postet lørdag 28. mars 2009, kl. 23:43
av Landgaard
Kategori: Mine prosjekter

Siden biskop Gerhards Goebels død i 2006 har den katolske bispestolen i Tromsø vært vakant. I dag ble monsignore Berislav Grgic vigslet til katolsk biskop-prelat av Tromsø stift. Helt siden kirkemøtet i Nikea i år 325 har det vært tradisjon at en biskop skal vigsles av tre biskoper. Dette er den såkalte apostoliske suksesjon som antas å gå ubrutt helt tilbake til Jesu vigsling av de tolv apostlene, som dermed ble de første biskopene.

I Tromsø var det derfor et helt oppbud av katolske geistlige fra nær og fjern, og siden bispevielsen skulle foregå i byens lutherske domkirke, langt større enn Vår Frue Kirke og utlånt for anledningen av økumenisk velvilje, ble tromsøværingene vitne til en svært høytidelig prosesjon gjennom Storgaten.

Før prosesjonen er det imidlertid bare noen blafrende flagg som markerer at noe spesielt skal skje. Klokken er 10:15, og gaten er rimelig tom:

Vår Frue Kirke, Tromsøs katolske sognekirke og Tromsø stifts (bispedømmes) domkirke, innviet i 1861. Herfra starter prosesjonen:

Det er hyggelig å ha med seg en katolsk venninne når man skal bivåne katolske begivenheter:

Prosesjonen er i gang. Ministrantene (altergutter og minst én alterpike) kommer først. Like bak dem noen prestestudenter:

Så kommer prestene:

Etter en hel rekke prester skimter man biskopene bakerst:

Som man ser, er det langt flere enn tre biskoper tilstede. Alle bærer de den tradisjonelle bispeluen, som kalles mitra. Mannen forrest til venstre er biskop-elekt Berislav Grgic, som vil motta sin mitra i løpet av ordinasjonen:

Mannen med gullmitra og hyrdestav er biskop Bernt Eidsvig av Oslo:

En katolsk biskop i full liturgisk mundur er ikke en typisk severdighet på Stortorvet i Tromsø:

Det er noe befriende unorsk over denne prosesjonen:

Jeg fikk assosiasjoner til Max Manus her, uten sammenligning forøvrig:

En katolsk invasjon av Tromsø er jo nødt til å vekke oppsikt:

Fremme ved Tromsø domkirke:

“Dette må du sende til faren din, Anja!”:

Det var rimelig kaldt i Tromsø i dag:

Kirken var allerede fullsatt da vi kom inn klokken 11:10:

Røkelse benyttes for å incensere alteret:

Snart skal dette transsubstansieres til Jesu legeme og blod:

Det gjøres klart til selve bispevielsen:

Jeg skulle gjerne ha gått frem og tatt noen mer treffende snapshots av de ulike liturgiske handlingene, men det var trangt i kirken, og jeg ble derfor sittende/stående på min plass langt bak. Her er Berislav Grgic endelig blitt biskop-prelat av Tromsø. Klokken er 12:35:

Så feires messen, og kommunionen (nattverden) utdeles. Ikke-katolikker kan ikke motta nattverd i en katolsk kirke, men man kan gå frem, legge høyre hånd over brystet mot venstre skulder og motta velsignelse: