Hopp til innhold

16

Som min trofaste hærskare av lesere har fått med seg, har denne bloggen i lang tid hatt fokus på fordums skrivebordsmanuskripter og handlet lite om det som foregår i nåtiden.

Saken er at jeg har skrevet mye de to siste årene, primært på to prosjekter som ble refusert i tidligere versjoner. Jeg håper at neste år skal gi en endelig avklaring om begges skjebne. Og når avklaringen er et faktum, skal den omtales utførlig her på bloggen.

Men det som virkelig har vært en ulempe under arbeidet, er at jeg ikke har hatt et forlag eller en redaktør som har vært villig til å samarbeide om prosjektene. Når jeg sier samarbeide, mener jeg altså ikke en uforpliktende konsulentuttalelse, men en vilje til å gå inn i manus og finne ut hvordan dette kan ende i utgivelse.

"Klart du trenger en forlegger," sier Vidar Kvalshaug i sitt aller siste innlegg på bloggen Trampolineland.

Du trenger en øvet leser som bringer manuset videre. Kanskje har du en utydelig hovedperson, uryddig kronologi, for mange sidehistorier, svak dialog eller det mest vanlige ved alle manus som blir refuserte, nemlig overfortelling? En god redaktør skriver ikke boka for deg, men kan peke langt ned i detaljene.

Alt dette hadde Vidar Kvalshaug i arbeidet med romanen Trampolineland, som til slutt ble forkastet til fordel for novellesamlingen Trampolineland (Gyldendal 2012). Han forteller om førsteutkast som blir sendt inn, en redaktør som leser i løpet av en uke, manusmøter hvor konkrete innsigelser, råd og spørsmål serveres på løpende bånd, og en forfatter som sitter der og noterer og grubler og prøver å svare for seg. Så må forfatteren gå hjem og omsette alle notatene i forbedringer av manus.

Frustrerende? Sikkert nok, når man innser at alle de tingene man trodde var godt og klart skrevet, viser seg å være fulle av hull og klossete formuleringer. Men det kan ikke være på langt nær så frustrerende som "vi takker for at vi fikk lese manus, men vi kan dessverre ikke ..." eller en generell uttalelse som påpeker vage positive og negative trekk ved manus og ender i et "lykke til videre" fra forlaget.

Å få en uttalelse er naturligvis manna fra himmelen sammenlignet med en tolinjers refusjon, men fortsatt gjenstår problemet: Intet samarbeid. Ingen garanti for hvordan romanen vil bli vurdert neste gang, selv om du har skrevet den om etter noter.

Når du har et samarbeid med forlaget, når du har en redaktør med på laget, har du sikret deg et team som vil at du skal lykkes, og som bruker store ressurser på dette edle formål. Formidabelt salg eller begeistrede anmeldelser kan selvsagt intet forlag garantere, men forlaget kan gjøre det mulig for deg å få din litteratur bearbeidet på best mulig måte og utgitt med et anselig apparat i ryggen.

Så, kjære Vidar Kvalshaug, jeg må innrømme at jeg fornemmet et aldri så lite snev av misunnelse da jeg leste om din skriveprosess med Trampolineland. Jeg har et vagt minne om å ha vært i en lignende posisjon i en svunnen tid. Dessverre seilte det toget for mange år siden, men kanskje fremtiden bringer meg på stasjon igjen. Kanskje ikke.

Og før noen sier noe (i den grad noen sier noe her): Selvpublisering er jeg ikke interessert i. Da heller:

Facebook

17

"En ærlig, direkte og ambisiøs debutroman," sa Aftenpostens anmelder om Herrer i åndenes rike, min eiendommelige fortelling om filosofistudenten Christian Winther og hans forsøk på å leve opp til Nietzsches beryktede overmenneskeideal. Boken ble utgitt på Aschehoug i 2006 og gikk ut av ordinært salg i 2009, men fremdeles er det en del eksemplarer igjen på mitt private lager.

Jeg selger nå boken for 100 kroner inkludert frakt og kan sende den hvor som helst på kloden.

Du kan enten Vippse 100 kroner til 97508644 eller be om faktura vedlagt forsendelsen. Klikk her for å se flere detaljer.

Lese et utdrag fra teksten, sier du? Gjerne det. Her er første kapittel: Kjærbrygga.

(Hvis du allerede har lest boken og har sterke meninger om den, er du velkommen til å dele dem i kommentarfeltet.)

Facebook

23

Synet som møter meg idet jeg åpner skrivebordsskuffen: en forkastet roman med en høyst treffende tittel.

Det å utgi bøker er ingen enkel affære, som vi vet. For hver eneste roman som går gjennom trykkpressen og havner i bokhandlerhyllene, er det antagelig hundrevis, nei, tusenvis, som kun eksisterer i form av et dokument på PC'en, en PDF på et knippe harddisker, en papirbunke i skrivebordsskuffen. I våre dager kan man forsåvidt både foreviggjøre og distribuere et manuskript mye enklere enn før i tiden, men det betyr ikke at manuskriptet egentlig har forlatt skrivebordsskuffen. … fortsett å lese «Hva er blitt liggende i skrivebordsskuffen?»

Facebook

2

I dag, onsdag 29. mars, er det 170 år siden de amerikanske styrkene brøt gjennom festningen Veracruz etter tyve dagers beleiring. Dermed var den største hindringen på vei til Mexico City overvunnet.

Bringing the big guns to bear ...

Her i 2017 er status den at jeg per i dag har gjennomført noe av det jeg synes er aller vanskeligst i forfatterfaget (foruten å promotere og selge bøker), nemlig å skrive manus ferdig fra A til Å. Som jeg skrev i innlegget Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste den 6. januar, har jeg holdt på med en ny versjon av denne romanen siden mars i fjor. Jeg satt på et refusert manus fra 2013, og jeg tenkte at jeg skulle forbedre dette, men innså etter noen måneder at det ikke gikk. Jeg måtte ha en ny plottstruktur, og den utarbeidet jeg fra august til november. Så begynte jeg på selve romanteksten, og etter eviglange arbeidsøkter, av og til seksten timer i døgnet, har jeg maktet å få ned 181.000 ord og satt det endelige punktum for historien. … fortsett å lese «Ferdig med nytt utkast til «Det absolutte nullpunkt»»

Facebook

Skitt au, jeg blogger så lite, så jeg kan like gjerne skrive om noe jeg egentlig tenkte å nevne i forrige innlegg: Hva skjer når man skriver en roman fra sin egen samtid, men bruker ti år på å skrive den? Plutselig er ikke samtiden samtid mer, men fortid. Og romanen er blitt en historisk roman.

"Burde ha hatt nettilgang, så jeg kunne ha gjort litt research på forholdene i Londons fattigstrøk for førti år siden." - Charles Dickens

Som jeg skrev for et par dager siden, påbegynte jeg romanen kalt Det absolutte nullpunkt 6. januar 2007. Romanen skulle være satt i nåtiden og strekke seg over noen få måneder, med en prolog satt tolv år tidligere. Siden jeg ville at romanen primært skulle foregå om sommeren, valgte jeg den nyligste sommeren verden hadde opplevd, nemlig sommeren 2006. … fortsett å lese «Når en samtidsroman blir en historisk roman»

Facebook