Hopp til innhold

Trykk på bildet for større versjon.

Onsdag 26. juni holdt jeg et foredrag om norsk virkelighetslitteratur og litterær selvfremstilling ved Universitetet i Münster, hvor de har et eget fagområde for skandinavistikk. Foredraget inngikk i norskundervisningen innenfor rammen av en dobbelttime. Det var kanskje 20-30 studenter til stede, de fleste relativt unge. I tillegg var det læreren deres, Magnus Enxing, som hadde invitert meg, og som selv har tilbragt deler av studietiden i Tromsø, samt en eldre dansk herre som hadde vært dansklærer ved instituttet inntil han gikk av med pensjon. Et ganske godt oppbud, alt tatt i betraktning. … fortsett å lese «Rapport fra Münster»

Facebook

2

Onsdag 26. juni skal jeg foredra for tyske nordiskstudenter ved Universitetet i Münster. Plakatmakerne har brukt et av mine offisielle forfatterportretter fra 2006, så det føles nesten som om jeg sender en yngre utgave av meg selv opp på scenen.

Facebook

2

Bekjenneren i Berlin

(Eller: «Om å bli førti år»)

Stian M. Landgaard, Berlin, oktober 2018

Et dybdeintervju av John Helliesen Øybø

For ti år siden besøkte jeg Tromsø for å intervjue forfatteren Stian M. Landgaard. Det ble en lang samtale som pompøst nok fikk overskriften "Tuktemesteren fra Tromsø". Landgaard fylte tredve år på den tiden, og denne måneden fyller han førti. Ved en tilfeldighet leste jeg en artikkel på Vagants nettsider tidligere i sommer og oppdaget at det var han som hadde oversatt den fra tysk. Jeg hadde nemlig glemt ham fullstendig, men så snart jeg så navnet, mintes jeg intervjuet jeg gjorde med ham på Café Sånn i Tromsø i oktober 2008. Jeg fant det frem, leste det på nytt, googlet forfatteren og fikk bekreftet mine mistanker: Han hadde ikke utgitt flere bøker siden debuten i 2006.

Det sies at halvparten av dem som debuterer skjønnlitterært, aldri kommer med bok nummer to. Hvorfor er det slik? De fleste forfattere jeg har snakket med, hadde flere utgivelser bak seg og kunne ikke huske at det var noen kneik de måtte over mellom debuten og andreboka. Det er sjelden vi får høre om dem som gled inn i forglemmelsen etter én bok. Det tenkte jeg å rette på. Så jeg gjorde meg i stand til å ta en ny Tromsø-tur, gledet meg faktisk til å besøke den forblåste øya mellom fjell og sund. … fortsett å lese «Bekjenneren i Berlin»

Facebook

209

Iblant går det ikke helt som håpet med et manuskript ...

Etter elleve år kan jeg konkludere med at Det absolutte nullpunkt ikke vil bli utgitt på noe norsk forlag.

Jeg har skrevet om dette prosjektet tidligere og skal ikke gjenta de eldste detaljene, men hendelsesforløpet de siste par årene turde likevel tåle en kort redegjørelse.

Etter at Det absolutte nullpunkt hadde gått et par runder med konsulentuttalelser hos mitt opprinnelige forlag i 2012-2013, uten at det førte til et konkret samarbeid, la jeg manus på is. Men våren 2016 tok jeg det frem igjen, for jeg mente at premisset var bra, og at det kunne bli en utgivelsesverdig bok hvis jeg skrev manus helt om. Utgangspunktet var det samme, men nå bygde jeg historien opp mer som en spenningsroman. På tross av dette beholdt manus sin noe gammeldagse språkføring og sitt filosofiske tankegods. Spenningen skulle på ingen måte være det viktigste.

Jeg brukte et knapt år på omarbeidelsen, hadde manus inne hos fire private testlesere og sendte en revidert versjon til en rekke forlag i løpet av høsten 2017. Til sammen elleve forlag fikk manus i hende, men ingen var villige til å vurdere en utgivelse. Med tanke på at refusjonene har strømmet inn siden august, var det ingen overraskelse da jeg mottok den ellevte refusjonen i går. … fortsett å lese «Det omnirefuserte nullpunkt»

Facebook

40

Som min trofaste hærskare av lesere har fått med seg, har denne bloggen i lang tid hatt fokus på fordums skrivebordsmanuskripter og handlet lite om det som foregår i nåtiden.

Saken er at jeg har skrevet mye de to siste årene, primært på to prosjekter som ble refusert i tidligere versjoner. Jeg håper at neste år skal gi en endelig avklaring om begges skjebne. Og når avklaringen er et faktum, skal den omtales utførlig her på bloggen.

Men det som virkelig har vært en ulempe under arbeidet, er at jeg ikke har hatt et forlag eller en redaktør som har vært villig til å samarbeide om prosjektene. Når jeg sier samarbeide, mener jeg altså ikke en uforpliktende konsulentuttalelse, men en vilje til å gå inn i manus og finne ut hvordan dette kan ende i utgivelse.

"Klart du trenger en forlegger," sier Vidar Kvalshaug i sitt aller siste innlegg på bloggen Trampolineland. … fortsett å lese «Jakten på den ukjente forlegger»

Facebook