Skitt au, jeg blogger så lite, så jeg kan like gjerne skrive om noe jeg egentlig tenkte å nevne i forrige innlegg: Hva skjer når man skriver en roman fra sin egen samtid, men bruker ti år på å skrive den? Plutselig er ikke samtiden samtid mer, men fortid. Og romanen er blitt en historisk roman.

"Burde ha hatt nettilgang, så jeg kunne ha gjort litt research på forholdene i Londons fattigstrøk for førti år siden." - Charles Dickens

Som jeg skrev for et par dager siden, påbegynte jeg romanen kalt Det absolutte nullpunkt 6. januar 2007. Romanen skulle være satt i nåtiden og strekke seg over noen få måneder, med en prolog satt tolv år tidligere. Siden jeg ville at romanen primært skulle foregå om sommeren, valgte jeg den nyligste sommeren verden hadde opplevd, nemlig sommeren 2006. … fortsett å lese «Når en samtidsroman blir en historisk roman»

Facebook

40

Dagen i dag kalles Helligtrekongersdag, eller også Epifania, som betyr "Åpenbaring". Det var på denne dagen, for godt og vel to tusen år siden, de tre vise menn fant Jesusbarnet. Det var også på denne dagen for ti år siden, lørdag 6. januar 2007, jeg unnfanget ideen til Det absolutte nullpunkt.

Her har vi funnet noe vi kan bygge på, karer ...

I ettertankens blekhet er det fornøyelig å kontemplere at jeg trodde boken skulle utkomme i 2008, senest i 2009. Men jeg var høy på meg selv etter utgivelsen av Herrer i åndenes rike i august 2006 og tenkte at jeg heretter kom til å lire av meg bøker annethvert år.

Så hva er status i dag, ti år etter at romanen ble påbegynt? Og hvorfor er det ikke blitt utgivelse ennå? De spørsmålene skal herved besvares for nest siste gang. Neste gang jeg besvarer dem, er det slutt, på den ene eller den andre måten. Med rene ord: Hvis romanen ikke antas i år, blir den en del av mitt Nachlass. Men la meg nå ikke foregripe historiens gang. … fortsett å lese «Ti år i «Det absolutte nullpunkt»s tjeneste»

Facebook

Alle de kule kidsa publiserer sine tanker i statusoppdateringer på Facebook, gjerne med STORE BOKSTAVER I OVERSKRIFTEN, og de får mange lesere. Jeg ville også fått flere lesere dersom jeg gjorde det samme, men jeg foretrekker dette rolige hjørnet av nettet. Før Facebook overtok, var det på bloggene busta føk, og det var noen heftige diskusjoner også her på landgaard.no for en del år siden. Nå har jeg kanskje to-tre lesere igjen som sjelden eller aldri kommenterer, og merkelig nok foretrekker jeg det slik. I alle fall for øyeblikket.

Så hva har jeg gjort etter at jeg fullførte masteroppgaven om viljesbegrepet hos Nietzsche og Schopenhauer i fjor? Jo, som jeg nevnte i mai, har jeg vært beskjeftiget med romanomskrivning, og når det gjelder La alt håp fare, kan jeg røpe at den nye versjonen ble refusert hos seks forlag i løpet av våren og forsommeren. Det var ikke interesse hos noen av dem for engang å diskutere prosjektet. Jeg bestemte meg derfor for å gi opp den romanen. I alle fall for øyeblikket.

Min andre roman, Det absolutte nullpunkt, som ble unnfanget i januar 2007, altså for snart ti år siden, har vært underlagt disseksjon, partering og sammensying de siste månedene, og denne kirurgiske operasjonen kommer til å fortsette frem til neste år. Jeg håper å la den nye versjonen gå forlagsrunden før snøen smelter, i den grad det legger seg snø her i Berlin. … fortsett å lese «Ett år etter masteren»

Facebook

8

De siste månedene har jeg vært beskjeftiget med omskrivning. Om tre måneder er det ti år siden Herrer i åndenes rike utkom, og som jeg vel har nevnt en myriade antall ganger, er det to nye romaner i limbo som strever etter å bli utgitt i bokform. Foreløbig er kampen ikke blitt kronet med seier.

Hva skjer? Hva er skjedd? Tillat meg å oppsummere:

I januar 2007 begynte jeg å skrive på Det absolutte nullpunkt, en roman som var tenkt å bli min andre utgivelse. Den skulle helst være ferdig et par år senere. Dessverre innså jeg gradvis at dette prosjektet krevde en betraktelig mengde research innen katolisisme og kryonikk, og jeg brukte derfor nesten fem år på å skrive førsteutkastet, som ble sendt til forlaget i november 2011. Deretter fulgte en relativt treg prosess med tilbakemeldingen, hvor jeg til slutt fikk beskjed om at romanen manglet fokus og måtte strammes inn. Først sommeren 2012 kom jeg i gang med omskrivningen. (I mellomtiden skrev jeg et utkast til en annen roman, som da måtte legges på is og fortsatt ligger der.)

… fortsett å lese «Romanens fundament i omskrivningsprosessen»

Facebook

4

I går sendte jeg min redaktør ny versjon av romanmanuskriptet titulert La alt håp fare. La oss håpe at tittelen ikke på noe vis gjenspeiler muligheten for utgivelse. Det er i disse tider to år siden sist jeg var i befatning med forlaget mitt vedrørende dette manuset, som jeg opprinnelig skrev i en fem ukers raptus sommeren 2013. Den gangen høstet manuset både positiv og negativ kritikk, og jeg ble anmodet om å skrive ny versjon. Det begynte jeg med tidlig i 2014, men etter å ha skrevet vel seksti nye sider, bestemte jeg meg for å la La alt håp fare fare inntil jeg var ferdig med masteroppgaven i filosofi.

Romanen ble derfor liggende brakk helt til begynnelsen av november 2015. Da var jeg ferdig med masterstudiet og kunne endelig ta frem både det opprinnelige manuset fra sommeren 2013 og de ekstra sidene jeg hadde skrevet våren 2014. Det jeg nå har gjort, er å kombinere disse to tekstene og samtidig gi hele manuskriptet en narrativ overhaling og språklig forbedring. Jeg har villet bevare tonen og essensen i den originale raptusversjonen, så bearbeidelsen har for det meste bestått i å utdype og utvide det som allerede forelå.

I så måte har det vært herlig befriende å befinne seg i en livssituasjon hvor romanskrivning er min heltidsjobb. Og når jeg sier heltid, mener jeg virkelig heltid. Jeg skriver om morgenen, om dagen, om kvelden, om natten, når som helst når jeg ikke har noe annet jeg må gjøre. Det er godt med pauser innimellom, men det er ikke noe som heter at arbeidsdagen er over. Er jeg trett, sover jeg. Når jeg våkner, uansett når på døgnet det er, går jeg tilbake til arbeidsstasjonen. 

… fortsett å lese «Du hører fra oss!»

Facebook

2

I slutten av oktober leverte jeg inn en masteroppgave, og torsdag for tre uker siden avla jeg muntlig eksamen. Dermed har jeg omsider fullført mastergrads-studiet i filosofi, som jeg opprinnelig begynte på i august 2003, og jeg er meget fornøyd - både med sensuren og med avslutningen på en epoke. Jeg har skrevet noen innlegg om dette her på bloggen tidligere.

De som kjenner min historie, vet at jeg mistet troen på akademia våren 2005 og bestemte meg for å hoppe av masterstudiet etter at jeg hadde gjort unna den såkalte fellesdelen. Jeg skrev isteden min første roman, som delvis handler om den uheldige utviklingen jeg sporet ved universitetet.

Etter flere år i akademisk utlendighet, jobbende på bokhandelen Akademisk Kvarter (nå Akademika Tromsø), begynte jeg i 2010 å tenke på muligheten for å vende tilbake og skrive masteroppgaven. Tilskyndelsene kom i flere former, men spesielt oppløftende var nyheten om at den tyske professoren Beatrix Himmelmann, som selv er Nietzsche-lærd, hadde blitt ansatt ved universitetet. I 2012 bestemte jeg meg for å iføre meg studenterluen atter en gang (billedlig talt, selvsagt). … fortsett å lese «Master i filosofi»

Facebook