Hopp til innhold

8

Japanernes tro på atomavskrekking og fredelig utnyttelse av atomenergi «er uvegerlig forbundet med hverandre», sier nobelprisvinner i litteratur Kenzaburo Oe. Han krever at Japan må løsrive seg fra begge to.

TAZ: Kenzaburo Oe, på nyhetene advares det om radioaktivt springvann i Tokyo. Hvordan har reaktorkatastrofen påvirket deg personlig?

Kenzaburo Oe: Advarselen om at springvannet i Tokyo var forurenset av radioaktivitet, noe som egentlig bare gjaldt sped- og småbarn, skapte en liten panikk. Også jeg står hver morgen i kø utenfor supermarkedet i Tokyo for å kjøpe min rasjonerte 1,5-litersflaske med drikkevann. For 40 år siden skrev jeg en reportasje om driften av atomkraftverkene, og nå sitter jeg fra morgen til kveld foran TV’en og følger med på nyhetene.

TAZ: Hvilket inntrykk har du av Japan og menneskene rundt deg for tiden?

Kenzaburo Oe: Jeg er imponert over hvor rolige og sindige ofrene for tsunamikatastrofen reagerer. Også på TV blir det tydelig hvor tålmodige disse menneskene er, en karakterstyrke man vanligvis tilskriver innbyggerne nordøst på hovedøya Honshu. Siden det ble kjent at landbruksprodukter og melk er blitt utsatt for radioaktiv stråling, må bøndene ødelegge produktene sine.

Les videre hos Vagant Europa.

Facebook

Samtale med Alexander Kluge om jordskjelvet i Japan, om Tsjernobyl og den hellige frykten for naturen.

Atomkatastrofer er hendelser som krever en innsats fra ingeniører, fysikere og redningsmannskaper. Men samtidig utfordrer de fantasien. Hva stråling er, og hva som skjer ved en kjedereaksjon, kan man nesten bare beskrive i metaforer, i bilder.

Forfatter og regissør Alexander Kluge skrev i 1996, ti år etter det verst tenkelige uhellet i Tsjernobyl, en bok med tittelen Die Wächter des Sarkophags («Sarkofagens voktere»). Her samlet han beretninger fra de umiddelbare vitnene til reaktorulykken, men også fortellingene om hvordan de rammede bearbeidet det ufattelige som skjedde – fra de strålingsutsatte husdyrene som ble skutt av hærens spesialstyrker, til den mytiske «elefantfoten» av atomar lava i kraftverkets kjeller. Skal historien gjenta seg?

Les mer hos Vagant Europa.

Facebook

En samtale med Nawal El-Saadawi om kvinnenes rolle i den egyptiske revolusjonen.

DIE ZEIT: Den egyptiske revolusjonen er nå blitt en måned gammel. Hvordan ser du på situasjonen?

Nawal El-Saadawi: Jeg er så lykkelig. Jeg drømte om revolusjonen allerede som tiårig skolepike. Den gangen var autoritetene kong Faruk og den britiske kolonimakten. Senere kom Gamal Abdel Nasser, og sent i sekstiårene, etter nederlaget mot Israel, begynte jeg å gjøre opprør mot ham også. Under Sadat havnet jeg i fengsel; Mubarak var jo en fortsettelse på samme kurs, og vi kjempet mot ham hele tiden. Hosni Mubarak og fremfor alt hans kone isolerte meg. Bøkene mine ble sensurert og forbudt, og jeg måtte gå i eksil. Både i utlandet og i Egypt har jeg levd i eksil. Min organisasjon, den egyptiske kvinneunionen, ble forbudt, og jeg ble et offer for bakvaskelse. Det het seg at jeg var kommunist, ateist og forkjemper for fri kjærlighet. I den henseende har jeg jo bare gått inn for at uekte barn også skal ha rettigheter! For eksempel at de skal få gå på skole. Det er foreløbig ikke tilfelle i Egypt. Jeg har kjempet hele livet. Det har alltid vært et brutalt regime, spesielt de siste årene. Sannsynligvis fordi det visste at revolusjonen ville komme. Så kom den. Jeg er simpelthen overlykkelig.

Les mer hos Vagant Europa.

Facebook

Den egyptiske forfatteren Khaled Alkhamissi forteller sin historie om revolusjonen i Egypt i 2011:

De egyptiske ungdommene gikk ut på gaten og løftet plakater med slagord i været: «Nei til fattigdom, nei til arbeidsledighet og nei til bedrageri.» Siden alle grupperinger av det egyptiske folket sluttet seg til disse demonstrasjonene, var det et logisk krav som raskt ble fremsatt, nemlig at Mubaraks regime måtte styrtes.

På nyåret kjøpte sønnen min et nummer av National Geographic hvor det stod «syv milliarder» med store bokstaver på forsiden. Det er dette tallet planetens befolkning vil passere i år. Da sønnen min hadde lest tidsskriftet, kom han bort til meg og spurte forundret: «Pappa, visste du at verdens befolkning ikke var større enn tre milliarder da du ble født for under femti år siden? Det er jo galskap.» Så diskuterte vi årsakene til denne befolkningsveksten, og jeg sa til ham at to tredjedeler av Egypts befolkning er under 25, og at den siste tredjedelen, som jeg aldersmessig tilhører, for det meste er havnet i skyggen som følge av den enorme tekniske utviklingen de siste ti årene. Vi snakket lenge om det ideologiske og erkjennelsesteoretiske grunnlaget for disse ungdommenes verdisystem, og i hvilken grad det skiller dem fra eksempelvis min generasjons viten og verdier.

Naturligvis ante jeg ikke at bare få dager etter denne samtalen skulle disse ungdommene iverksette det største opprøret i Egypt siden revolusjonen i 1919, et opprør som begynte som et «arrangement» på Facebook, og som ungdommene kalte «25. januar er dagen for revolusjon mot fattigdom, arbeidsledighet og undertrykkelse».

Les mer hos Vagant Europa.

Facebook

Det blotte omfanget av diplomater som angivelig holdt sin sti ren, men kollaborerte om folkemordet, er sjokkerende. Frank Schirrmacher har snakket med Thomas Karlauf og historiker Eckart Conze, medforfatter av boken om det tyske utenriksdepartementets rolle i holocaust, Das Amt und die Vergangenheit («Departementet og fortiden»).

FAZ: I boken Das Amt legger du for dagen hvor gjennomsyret utenriksdepartementet var av de nasjonalsosialistiske planene, og hvordan de deltok i gjennomføringen av Det tredje rikets voldspolitikk. Har man grunn til å frykte denne boken i utenriksdepartementet?

Conze: Tvertimot. Utenriksdepartementet har all grunn til å hilse boken velkommen. Departementet har selv gitt i oppdrag å undersøke denne saken, ettersom man hadde forstått at det historiebildet man har hegnet om i flere tiår, var en myte som ikke hadde noe med den faktiske utviklingen å gjøre. Det stemmer at historien som boken forteller, egner seg dårlig til positiv tradisjonsbygging, men det er heller ikke det det handler om. Det handler om et historiebilde som svarer til utenriksdepartementets nåværende selvforståelse som sentral politisk institusjon i et fritt, demokratisk samfunn.

Les mer hos Vagant Europa.

Facebook