Hvem skapte Ratko Mladić?

Postet lørdag 25. juni 2011, kl. 23:32
av Landgaard
Kategori: Oversettelse

Sannsynligvis siste oversettelse i år – denne gangen fra engelsk.

Hva er det som gjenstår når en krigsforbryter er sendt til Haag?

Ratko Mladic

Klokken var 05.30 tidlig 26. mai, men en eldre mann i Lazarevo, Serbia, hadde allerede stått opp og gjort seg klar til å forlate huset. Kvelden før hadde han funnet frem papirene og medisinene sine og lagt dem i en plastpose. Han visste at han ikke ville få bruk for dem dit han skulle. Han droppet frokosten og satte seg ned for å vente. Da politiet kom, la han ikke skjul på sin identitet, men gav dem et ID-kort som forlengst var utløpt, og som viste hans virkelige navn, Ratko Mladić, født i 1942. Så fant han frem lommeboken, kastet et siste blikk på fotografiet av familien, før han også gav det fra seg. «Dere drepte henne,» sa han til en politimann mens han pekte på bildet av sin 23 år gamle datter Ana.

Les mer på Vagant Europa.

Vitne til intellektuelt selvmord

Postet mandag 16. mai 2011, kl. 21:29
av Landgaard
Kategori: Oversettelse

E.M. Ciorans glødende lidenskapelige artikler fra tredveårene avslører at den rumenske filosofen svermet for fascismen.

E.M. Cioran

Opprørende, luciferisk, ryggesløs og i sin historiske analyse høyeksplosiv: E.M. Ciorans konsekvente villfarelse mot fascismen i Über Deutschland lar oss være vitne til et intellektuelt selvmord. Den er spennende på forførerisk vis – en ordets Hitchcock; for man leser og leser (slik man ser thrillerkongens filmer) med stigende grøss, trollbundet av atmosfæren til å begynne med, og bare med en anelse om ulykken som venter. Så forstår man at dette er en erfaren svømmer som tar kraftige tak mot en strømhvirvel, og man vil gjerne rope «stopp, vær forsiktig, dragsuget vil trekke deg under». Men ubønnhørlig er den dødelige konsekvensen.

Les mer hos Vagant Europa.

«I katastrofen finnes det ingen helter»

Postet mandag 11. april 2011, kl. 21:16
av Landgaard
Kategori: Oversettelse

Japanernes tro på atomavskrekking og fredelig utnyttelse av atomenergi «er uvegerlig forbundet med hverandre», sier nobelprisvinner i litteratur Kenzaburo Ōe. Han krever at Japan må løsrive seg fra begge to.

Kenzaburo Ōe
TAZ: Kenzaburo Ōe, på nyhetene advares det om radioaktivt springvann i Tokyo. Hvordan har reaktorkatastrofen påvirket deg personlig?

Kenzaburo Ōe: Advarselen om at springvannet i Tokyo var forurenset av radioaktivitet, noe som egentlig bare gjaldt sped- og småbarn, skapte en liten panikk. Også jeg står hver morgen i kø utenfor supermarkedet i Tokyo for å kjøpe min rasjonerte 1,5-litersflaske med drikkevann. For 40 år siden skrev jeg en reportasje om driften av atomkraftverkene, og nå sitter jeg fra morgen til kveld foran TV’en og følger med på nyhetene.

TAZ: Hvilket inntrykk har du av Japan og menneskene rundt deg for tiden?

Kenzaburo Ōe: Jeg er imponert over hvor rolige og sindige ofrene for tsunamikatastrofen reagerer. Også på TV blir det tydelig hvor tålmodige disse menneskene er, en karakterstyrke man vanligvis tilskriver innbyggerne nordøst på hovedøya Honshu. Siden det ble kjent at landbruksprodukter og melk er blitt utsatt for radioaktiv stråling, må bøndene ødelegge produktene sine.

Les videre hos Vagant Europa.

«Vi leker med et monster»

Postet mandag 28. mars 2011, kl. 22:53
av Landgaard
Kategori: Oversettelse

Samtale med Alexander Kluge om jordskjelvet i Japan, om Tsjernobyl og den hellige frykten for naturen.

Japansk atomkraftverk i brann
Atomkatastrofer er hendelser som krever en innsats fra ingeniører, fysikere og redningsmannskaper. Men samtidig utfordrer de fantasien. Hva stråling er, og hva som skjer ved en kjedereaksjon, kan man nesten bare beskrive i metaforer, i bilder.

Forfatter og regissør Alexander Kluge skrev i 1996, ti år etter det verst tenkelige uhellet i Tsjernobyl, en bok med tittelen Die Wächter des Sarkophags («Sarkofagens voktere»). Her samlet han beretninger fra de umiddelbare vitnene til reaktorulykken, men også fortellingene om hvordan de rammede bearbeidet det ufattelige som skjedde – fra de strålingsutsatte husdyrene som ble skutt av hærens spesialstyrker, til den mytiske «elefantfoten» av atomar lava i kraftverkets kjeller. Skal historien gjenta seg?

Les mer hos Vagant Europa.

Nawal El-Sadaawi: «Sløret er løftet»

Postet søndag 20. mars 2011, kl. 12:40
av Landgaard
Kategori: Oversettelse

En samtale med Nawal El-Saadawi om kvinnenes rolle i den egyptiske revolusjonen.

Nawal El-Sadaawi
DIE ZEIT: Den egyptiske revolusjonen er nå blitt en måned gammel. Hvordan ser du på situasjonen?

Nawal El-Saadawi: Jeg er så lykkelig. Jeg drømte om revolusjonen allerede som tiårig skolepike. Den gangen var autoritetene kong Faruk og den britiske kolonimakten. Senere kom Gamal Abdel Nasser, og sent i sekstiårene, etter nederlaget mot Israel, begynte jeg å gjøre opprør mot ham også. Under Sadat havnet jeg i fengsel; Mubarak var jo en fortsettelse på samme kurs, og vi kjempet mot ham hele tiden. Hosni Mubarak og fremfor alt hans kone isolerte meg. Bøkene mine ble sensurert og forbudt, og jeg måtte gå i eksil. Både i utlandet og i Egypt har jeg levd i eksil. Min organisasjon, den egyptiske kvinneunionen, ble forbudt, og jeg ble et offer for bakvaskelse. Det het seg at jeg var kommunist, ateist og forkjemper for fri kjærlighet. I den henseende har jeg jo bare gått inn for at uekte barn også skal ha rettigheter! For eksempel at de skal få gå på skole. Det er foreløbig ikke tilfelle i Egypt. Jeg har kjempet hele livet. Det har alltid vært et brutalt regime, spesielt de siste årene. Sannsynligvis fordi det visste at revolusjonen ville komme. Så kom den. Jeg er simpelthen overlykkelig.

Les mer hos Vagant Europa.