En skrivende kompis av meg har i noen år holdt på med et manuskript som kanskje en dag vil bli bok. Høsten 2002 skrev jeg en privat konsulentuttalelse om en tidlig versjon av dette prosjektet. Jeg har, av hensyn til forfatteren og hans manuskript, anonymisert navnene i denne uttalelsen og legger den ut her fordi den i sin litterære analyse inneholder et par interessante momenter som kanskje har almengyldig relevans, eller kanskje ikke. Uansett:
Forsøksvis kritikk av Kurt-Larry
————————
De 38 første sidene
————————
Så bærer det løs. Jeg forutsetter at du har lest mailen jeg skrev natt til 7. oktober, for der kom jeg med noen generelle betraktninger som delvis ligger til grunn for selve kritikken. Skjønt, dette er ikke en egentlig kritikk, men snarere en konsulentuttalelse til forfatteren om verket, så derfor vil jeg også komme med gjennomtenkte forslag til forbedringer.
Visse konvensjoner må fastlegges: Når jeg snakker om Kurt-Larry, mener jeg boken. Når jeg snakker om Kurt og Kurt-Larry, mener jeg hovedpersonen/fortelleren i boken. Forfatteren, ikke fortelleren, er Kurt Størdal personlig, men han blir omtalt i tredje person her. En anmelderteknikk jeg tidvis anvender, og som er sleip hvis den misbrukes, skal jeg avsløre nå: Jeg veksler mellom å beskrive persepsjonen av tekst fra et vi-synspunkt og et jeg-synspunkt. Ved å gjøre dette oppnår jeg å fortelle leserne av anmeldelsen/kritikken hvordan jeg oppfatter ting i kontrast til hvordan jeg fornemmer at vi – alle lesere – ville oppfattet dem. Sleipheten består i at jeg kan fremstille et høyst personlig synspunkt i vi-form, og hvis dette er negativt, kan det bringe forfatter ut av forfatning og leser ut av leselysten. I denne konsulentuttalelsen har vi imidlertid bestemt oss for å være usleipe.
Jeg har tidligere sagt at jeg helst ikke vil besvare dine spørsmål punktvis, for jeg mener det er bedre å avstedkomme en helhetlig tekst som svar. Spørsmålene blir besvart etterhvert, implisitt eller eksplisitt. Men aller først skal jeg si noe om et lite utvalg av tekstene, spesielt om hvordan jeg oppfattet verket innledningsvis.
Tittelen er god. Navnet ”Kurt-Larry” er spesielt, og dets likhetstrekk med forfatterens navn vekker nysgjerrighet. Vi antar umiddelbart at dette er selvbiografisk skjønnlitteratur.
Første tekst (astronomer) virker som et anekdotisk toneanslag. Det er litt uklart hva som menes med ”skulle ønske at slike ting kunne skje med meg”. Det kan tolkes som at fortelleren vil havne i en situasjon hvor han uvitende bortforklarer en stor begivenhet inntil han innser sannheten. Men mer sannsynlig kan det tolkes som at fortelleren vil havne i sentrum av noe betydningsfullt, ettersom han ser seg selv som et støvkorn i periferien. Dette er et vanlig utgangspunkt for ny, norsk skjønnlitteratur, særlig i den naivistiske tradisjonen. Man betrakter seg selv som ubetydelig og utvikler således en eksistensiell angst som kommer til uttrykk i en slags blanding av apati og forundring i litteraturen. Erlend Loe sa vel i forbindelse med lanseringen av L at vår generasjon er så uheldig at den ikke har fått være med på å bygge landet, så der sitter vi og ikke har noen sak å kjempe og leve eller dø for. Også på andre kanter enn i den naivistiske boktradisjonen har man sett lignende uttrykk, som i filmen Fight Club fra 1999.
Tekst nummer to (mitt navn er Kurt-Larry Størdal) gir et inntrykk av en person som ser seg som spesiell på grunn av navnet. Dette har han funnet ut er en ulempe, og han vurderer altså å bytte navn. Kurt-Larry er av forfatteren antydningsvis beskrevet som ”dagbokaktig” (i følgebrevet). Med denne teksten som innledning får jeg ikke inntrykk av noe dagbokaktig. Teksten virker mer som et frieri til leseren (jvf. ”Goddag”), en slags invitasjon til fortellerens univers og samtidig et implisitt løfte om at navneproblematikken skal være bærende gjennom romanen. Dette ville man neppe fått i en dagbokaktig bok.
Nå står det ingen steder som jeg kan se, at dette er en roman. Likevel har jeg valgt å betrakte det som en roman, ettersom ingen av tekstene er betitlet, eller det finnes noen genretrekk her. Men jeg ser det ikke som en ”dagbokroman”, blant annet fordi en del tekster ikke virker som dag-til-dag-fortellinger; de er befengt med ”noen dager” og ”en gang jeg”. Foruten dét hadde jeg forventet mer oppmerksomhet omkring dagbokformen og dens kjennetegn (datering, for eksempel) for å ville kalle dette en dagbokroman.
Den tredje teksten (jeg går på en ganske spesiell skole) skal jeg også kommentere. Siden jeg ikke har hele verket foran meg, blir den innledende tilretteleggelsen desto viktigere. Her kommer den naivistiske stil-intensjonen klart frem. Setningene er monotone, enkle, og spekket med typiske innskudd fra den naivistiske tradisjonen (spiser lunch, uten agurk, sammen med Kristian). Vi får vite en del om Kurt-Larry her – at han går på en reklameskole, og litt om hva han driver med der – hvilket er bra for autentisiteten og persontegningen. Mer om dette følger lenger ned.
I boken forekommer en interessant gjentagelse om at man gir seg for dagen, ”under forutsetning av at gjennombruddet kommer i morgen”. Det kan tolkes som en semiapatisk holdning til det hele, som kanskje er typisk for vår tid og våre unge. Dette blir også forsterket i wok-selskapet, hvor Kurt klager over at ”alle rundt bordet [tilhører] de vakre/lykkelige” som ”får alt gratis og aldri møter veggen”. At de er ”kremen av menneskeheten”, tolker jeg som et dels ironisk, dels oppgitt utsagn. For disse personene har hverken interesser eller meninger, de har ikke ”dannelse”, og Kurt føler seg utilpass i deres selskap.
Teksten om reptilhjernen er morsom og berikende. Det samme er tilfellet med episoder som forhud/frimerke-forvekslingen og den knekte fyrstikken. Dette tilhører gullkornene i romanen. Noen tekster som forfatteren i følgebrevet kaller ”løsrevne fra historien”, er likeledes fornøyelige. Den beste av disse er katteanalogien til Kurts forhold til kvinner. Jeg synes ikke den bør fjernes bare fordi den ikke føyer seg direkte inn i kronologien. Hadde det vært en ren dagbokroman, måtte man kanskje ha vurdert det sterkere. Men slike betraktninger kan gi leseren en pause fra den kronologiske reisen, la ham strekke på bena og slappe av før ferden går videre til neste dag. I en roman som dette har man et stort potensial for slike essayistiske fabuleringer som kan sette i gang et vell av tankestrømninger hos leseren.
Jeg ser ingen grunn til at fellesbursdags-teksten skal fjernes (den var merket med ”?”). Men jeg tror min velvillighet til denne og visse andre lengre tekster til dels skyldes at jeg savner en sammenhengende fortelling. Jeg synes det er for stor grad av fragmentarisk narrasjon, hvilket for det første fører til at personene, blant dem Kurt-Larry, blir fjerne og uklare, og for det annet at det blir vanskelig å få øye på en klar utvikling og struktur.
Greit nok at vi aner en kronologisk fremskriden, som begynner med direktereklame-oppgaven, fortsetter med løsningen av denne, og ender med at gjengen drar til Spania (iblandet en del andre begivenheter, selvsagt), men det blir mye prat og lite forståelse. Vi får en anelse om Nina (venn av Kurt) og Katrine (love interest), men ellers er personene kjørt litt ut i kulissene. Det hadde kunnet passere dersom de ikke opptrådte så ofte, men navn som Kristian, Thomas og Sondre nevnes i fleng uten at man egentlig forstår hvem de er. Det savnes altså en personkarakteristikk. Livshistorier er ikke påkrevet, ei heller en bråte med fysiske kjennetegn, men kanskje ett kjennetegn av indre eller ytre art, noe som sier litt om den og den personen, hadde hjulpet oss til en viss erkjennelse.
Problematikken med struktur og narrasjon skal jeg gå mer inn på nå. Det er vanskelig å få øye på en helhetlig struktur, men det kan like gjerne skyldes at jeg ikke har overskuet hele romanen. Slik jeg ser det nå, er dette en modernistisk roman. Men ikke en postmodernistisk, for der finner man gjerne en større lekenhet med form og metaperspektiv. Her finner vi ikke sånt. Det er ingen utfordring eller transcendens av fiksjonens rammer eller av fortellingens virkemidler. Romanen vil være naiv. Den vil bare fortelle, og den innrømmer at den kanskje ikke besitter det kognitive apparatet som er nødvendig for å forstå virkeligheten på samme måte som vanemennesket gjør. Dette kan være både en svakhet og en styrke for en roman, men i Kurt-Larry ser jeg det som en svakhet.
En styrke hadde det vært dersom man opplevde en underliggjort innsikt som følge av fortellerstemmens insistering på å fremstille sitt tema enkelt og liketilt. Det ville for eksempel vært som å høre et barn fortelle om et komplisert tema (selv om dette grepet er blitt en sjablon nå). Det blir en svakhet i Kurt-Larry fordi man ikke får noen reell innsikt her, hverken i Kurt eller personene han omgir seg med. Perspektivet er ikke tilstrekkelig underliggjort til at man blir røsket ut av sin vante tankegang. Det er altså ikke naivistisk nok, eller for å si det på en annen måte: det er for vulgærnaivistisk.
De tidligere nevnte gullkornene er ikke avhengig av en naivistisk fremstillingsmåte; de beror på innholdet. Til tross for en del høydepunkter er innholdet hverdagslig. Kurt-Larry er ikke spesiell. Han er opptatt av det enkle, som å få seg dame og lykkes sosialt. Hans historie er en historie fra et ordinært samtidsmiljø. Men la meg påpeke at ”hverdagslig” i innholdsmessig betydning ikke behøver å være en ulempe. Det meste kommer an på hvordan man behandler stoffet, og det er her formen dessverre ikke innfrir.
Nå skal jeg raffinere min fremstilling av de vesentlige problemene ved romanen og komme med noen råd om hva som kan gjøres. Her vil jeg i større grad henvende meg til deg, som forfatter, fremfor til verket. Jeg har nevnt at vesensproblemene beløper seg til en platt naivistisk form, mangel på narrativ koherens, og fraværende personkarakteristikk – og viktigst innenfor det siste: en manglende forståelse av Kurt-Larry. Alt må tas med forbehold, ettersom jeg bare har lest 38 sider av romanen.
Jeg skulle gjerne ha lest mer av Erlend Loe før jeg drar kommende sammenligning, men det rekker jeg ikke. Han har sagt at hans naivistiske stil kommer naturlig når han skriver, og at det ikke er et planlagt strategisk grep han anvender. Jeg vet ikke om stilen i Kurt-Larry er naturlig for deg, eller om det er et planlagt grep. Hvis den er naturlig, er det kanskje dumt eller umulig å skulle fravike den naivistiske formen. Uansett, hvis du vil ha det naivistisk, bør du forsøke å foredle stilen, tenke ut nye måter å beskrive og se ting på, og ikke basere deg på sjablonmessige uttrykksmåter som de fleste kan lire av seg. Hvis du derimot betrakter den naivistiske stilen som et innledende eksperiment og er full av andre måter å skrive romanen på, så er det fritt frem. Men en tradisjonell normalprosaisk løsning er neppe den beste med et så hverdagslig stoff. Da heller naivisme. Kort sagt: For at det hverdagslige skal bli interessant, må det underliggjøres. Forfatterens oppgave blir å tenke ut nye måter å underliggjøre på.
Mangel på narrativ koherens – eller for å si det mer folkelig: oppstykking av fortellingen – gjør at romanen forblir fremmed og fjern. Den fragmentariske fortellerteknikken er vanlig i postmodernismen. Man har erkjent at enhver totalkonsepsjon av tilværelsen er umulig, og derfor kan fortellingen like gjerne gå samme vei. Men det er flere måter å oppstykke fortellingen på. Jan Kjærstad anvender (særlig i sin Wergeland-trilogi: Forføreren, Erobreren, Oppdageren) en kronologisk oppstykking av fortellingen. Han hopper uanstrengt frem og tilbake på tidslinjen etter behov, men likevel er det ikke her en fullstendig mangel på narrativ koherens, for en sterk fortellerstemme sørger for å holde fragmentene sammen. Problemet i Kurt-Larry er at fragmenteringen går helt ned på avsnittsnivå og tilbyr oss bare sparsomme glimt inn her og der, i det som tilsynelatende er en helhetlig fortelling, nemlig Kurt-Larrys liv og virke. Jeg savnet rett og slett mer informasjon, en lengre og mer kompleks fortelling om mennesket Kurt-Larry. Nek Nesnej har litt av det samme problemet i Ekspertfekteren, men på en større skala (fragmentene hans er større), og i Eksilrusseren, men ikke på langt nær så gjennomført som her.
Hvis du kommer til den samme erkjennelse om verket som jeg har gjort, vil du kanskje føle at alt må skrives på nytt. La det være sagt: Fragmentering er ikke et onde i seg selv, for fragmenter kan også gå sammen i en organisk syntese hvis de er valgt og tilberedt med omhu. Men når det er gjort så gjennomgripende (med unntak av et par tekster som nesten nådde en A4-sides lengde) på en livshistorie, blir det lite liv og mange episoder. Dette er mye av den samme kritikken som Nek fikk for Eksilrusseren. Manuset er episodisk. Og Kurt-Larry går mye mer inn i detaljer om hverdagen enn det Eksilrusseren gjorde. Hverdagen er naturligvis relevant i ethvert menneskes liv, men i moderate mengder. Kurt-Larry preges av at Kurt-Larry ikke opplever annet enn hverdager. Jeg mener ikke at han bare opplever kjedelige ting (absolutt ikke – han lever et mer spennende liv enn jeg gjør), men de er hverdager fordi de ikke bidrar til å forandre Kurt-Larry.
I litteraturen generelt og i dannelsesromaner spesielt er det vanlig at man tenker seg en hovedperson som har et definert mål, nemlig å oppnå en slags erkjennelse. Romanens oppbygning er tuftet på en skjult, åpenbar eller reflektert reise mot dette målet. I tillegg, og dette er ikke særegent for dannelsesromaner, har hovedpersonen sine egne motiver og mål. Romanen må ikke ende med at disse mål blir nådd, men det må i det minste skje en viss utvikling, og hovedpersonen bør være et annerledes menneske når han forlater oss. Bare slik vil leseren også være et annerledes menneske etter endt lesning.
Jeg betrakter altså Kurt-Larry som en dannelsesroman fordi den ikke handler om noe tema som sådan. Den handler bare om en mann, Kurt-Larry Størdal. Hvorvidt en erkjennelsesmessig dynamikk ligger til grunn for romanteksten, kan jeg ikke svare på ennå. Det vil som regel bli åpenbart når man har lest brorparten av verket. Men Kurt-Larry mangler foreløbig et definert mål og motiver. Joda, han har nok lyst på dame, men romanen ser ikke ut til å kretse om dette problemet sterkt nok til at det skulle være hans nirvana. Ønsker han å gjøre det bra på skolen? Ingenting av det vi har lest hittil, tyder på det. Det virker som om han er der mest for å ha noe å gjøre, for å treffe mennesker. Innledningsvis problematiseres navnet, og som sagt forventer man at dette skal få større betydning senere. Hvis dette er en dannelsesroman, kan det ligge store muligheter for personlighetsutvikling deri. Vil Kurt-Larry noensinne komme til å akseptere sitt navn og den han er?
Uten tvil er det et innholdsmessig potensial her, men som med så mye annet står og faller det med utførelsen. Foreløbig faller det, dessverre.
Avslutningsvis vil jeg si noe om Kurt-Larrys biografiske funksjon. Dette har etter min mening ingenting med litteraturkritikken å gjøre, for man kan ikke måle boken etter hvilket liv forfatteren faktisk lever og har levd. I følgebrevet kommer du med fem svar på implisitte spørsmål du antar jeg vil stille meg mens jeg leser romanen. Fire av de fem svarene står i tilknytning til romanen som selvbiografi. Det femte, svaret på spørsmålet om hvorvidt Katrine vil få større betydning, er tvetydig. Det kan tolkes både som et svar på om Katrine dukker opp senere i romanen, og det kan tolkes biografisk, som en opplysning om at det skjer eller har skjedd mer mellom forfatteren Kurt Størdal og den virkelige personen bak navnet Katrine.
Jeg har ingenting imot å spekulere og snakke om forholdet mellom liv og verk – min egen roman problematiserer i stor grad dette forholdet – men jeg har studert litteraturvitenskap, lest en del bøker og artikler, og tenkt veldig mye, og således har jeg kommet til å utvikle en sterk og nærmest skoleflink evne til å skille skarpt mellom forfatterbiografi og roman. Da jeg leste Kurt-Larry, så jeg nok for meg at hovedpersonen så ut som forfatteren, men jeg satt ikke i tanker av typen: ”Har dette virkelig skjedd? Ville Kurt ha gjort dette i virkeligheten?” Slike tanker reserverer jeg for uformelle samtaler om verket; de har ingenting i litteraturkritikken å gjøre.
Når dette er sagt, vil jeg også komme med et velmenende råd som du ikke behøver å følge, men som det likevel kan være greit å ta til etterretning: Kurt-Larry må ikke nødvendigvis være den tilnærmede sannheten om forfatteren. Hvis du skriver en selvbiografi istedenfor en selvbiografisk roman, stiller det seg annerledes. Men dette er da vitterlig skjønnlitteratur, og du kan ta deg de kunstneriske friheter du måtte ønske. Å forandre mildt på sannheten har du sikkert gjort ved flere anledninger (jvf. ”Nesten alt har hendt på ordentlig.”), men du kan også – hvis du ikke har gjort det allerede – lyve så det renner. Den episke skjønnlitteraturens viktigste oppgave er å finne sannheten i historiens løgnevev (for å parafrasere Stephen King på tvilsom norsk). Det er helheten i verket som teller, ikke helheten mellom forfatter og verk. Forfatteren vil nemlig forbli en ukjent størrelse for sitt publikum, og hvis verket må sees i sammenheng med hans liv for å kunne settes pris på, mislykkes det.
I min roman forsøker jeg å skape en slik helhet mellom forfatter og verk innad i verket. Men da blir forfatteren også en del av sitt verk, i overført betydning, naturligvis. Det vil alltid være en historisk forfatter som står utenfor verket, men man kan projisere så mye som mulig av denne forfatteren inn i verket, slik at leseren får et slags metaperspektiv på ham i tillegg til selve boken. Den forfatteren som opptrer i boken, har likevel ikke nøyaktig samme livshistorie som jeg har. Altså lyver jeg så det renner, slik at sannheten kommer for en dag. Paradoksalt, ikke sant?
Vel, det var det hele i denne omgang. Hvis du har spørsmål til min konsulentuttalelse, innvendinger, kommentarer, forbannelser, eller hva det måtte være, så nøl ikke med å ta kontakt. Jeg har tatt mange forbehold med denne kritikken, så jeg har vel nærmest gjort meg uangripelig. Men det skal du ikke bry deg om – angrip i vei. Og viktigst av alt: La ikke mine negative uttalelser hindre deg i å arbeide videre med romanen. Lykke til.
Stian M. Landgaard, Bergen, 7. oktober 2002
