Hopp til innhold

83

I fjor høst fikk jeg en idé: I 2018 reiser jeg til Lillehammer for å delta på den årlige litteraturfestivalen. Som gjest, riktignok. Min forfatterdebut i 2006 medførte ingen invitasjon, så jeg hadde aldri vært på denne festivalen før. Selv om jeg trives med tilværelsen i Berlin, har det blitt stadig tydeligere for meg at jeg savner den litterære arena i Norge. Det er elleve år siden jeg sist var i Oslo. Jeg håpet at festivalen kunne gi meg ny inspirasjon, og kanskje jeg ville møte på gamle kjente fra mine velmaktsdager. Drømmen hadde naturligvis vært å ramle borti en redaktør som sa: "Du skriver? Send det gjerne over til meg!" Men så heldig regnet jeg ikke med å være.

Jeg reiste fra Berlin tirsdag 29. mai, samme dag som festivalen åpnet, rakk derfor ikke selve åpningen. Da jeg kom til Lillehammer med tog fra Gardermoen, oppdaget jeg at det var skrekkelig varmt i været, som i Berlin. En høyst unorsk temperatur. Jeg begynte å gå mot hotellet, som skulle ligge et stykke mot nord. Snart innså jeg at jeg hadde forregnet meg kraftig på avstanden. Hotellet som jeg trodde lå nord i sentrum, lå langt utenfor sentrum, og jeg måtte sogar dra de pinglete kofferthjulene over en grovkornet grusvei for å komme dit. Lillehammer Turistsenter var snarere en campingplass enn et hotell. Resepsjonen var åpen bare noen timer hver dag, og frokost ble servert kun i juli. Det kunne jeg leve med, og rommet var fint, med eget bad og skrivebord. WiFi-forbindelsen var uheldigvis dårlig og fungerte bare såvidt på mobilen, men overhodet ikke på laptopen. Men det jeg slet mest med, var den ulidelige varmen på rommet. Solen stod rett på vinduene hver eneste kveld, det var ingen aircondition og ingen vifte på rommet, og vinduene kunne bare åpnes på gløtt. Jeg svettet som en stukken gris der inne, og bare de tykke draperiene hindret meg i å krepere. … fortsett å lese «Norsk Litteraturfestival 2018»

Facebook

5

Vi er kommet til nyttårsaften, og det er atter tid for et tilbakeblikk på året som er gått. For ett år siden skrev jeg at jeg foretrakk tekst fremfor bilder. Vel, nå blir det motsatt. Ett selvprodusert bilde per måned som har gått, pluss litt assosiativ tekst.

Hva er årsaken til denne helomvendingen? Jeg har simpelthen ikke noe håndfast å berette om. Året 2017 har vært en prosess. Hele livet kan riktignok betraktes som en prosess, men vi mennesker har jo en tendens til å anse prosesser som verdifulle først når de har nådd en positiv avslutning og et konkret resultat. Sistnevnte har glimret med sitt fravær i år. Prosessen har derimot vært i full sving og fortsetter slik inn i 2018.

Og med følgende kavalkade ønsker jeg mine trofaste lesere et godt nytt år.

JANUAR

"Menneskers liv er som romaner, tenkte jeg, når du har kommet langt nok i en roman, også om den er kjedelig, lurer du på hvordan det skal gå, og når du har fulgt et menneske lenge, også om det er et ganske kjedelig menneske, lurer du på hvordan det vil gå, på hva som vil hende videre."

… fortsett å lese «Tilbakeblikk på 2017»

Facebook

Jeg blogger sjelden, men jeg er en mann av tradisjoner, så på denne siste dagen i 2016 skal jeg se tilbake på hva jeg har gjort siden forrige tilbakeblikk. Som mine trofaste lesere gjennom mange år sikkert har fått med seg, pleier jeg å nevne det dersom jeg fullførte en bok, så en interessant film eller oppdaget en catchy låt den aktuelle måneden. I tillegg slenger jeg inn et utdrag fra en e-post jeg skrev på samme tid. Noen savner kanskje bilder som illustrerer mitt mangslungne liv, men jeg abonnerer på det gode, gamle adagiet: Ett ord sier mer enn tusen bilder.

JANUAR

Denne måneden ble flittig brukt til å bearbeide La alt håp fare, som jeg skrev i 2013, men ikke fikk antatt. Jeg utvidet også informasjonen under Biografi med litt trivia. Det var kaldt i Berlin. Is på fortauene. Minnet meg om Tromsø, uten at det gav noen hjemlengsel. Overhodet. Jeg så: Brokeback Mountain (2005, Heath Ledger). Jeg hørte: "Be What You Wanna Be" av Darin.

Utdrag fra e-post (til Ron): «Det er lett å se at venstresiden nå føler seg truet. De får en sånn barnslig spydighet over seg når de kommenterer situasjonen. Og det skyldes, som jeg har sagt før, at venstresiden er dominert av én overgripende forestilling: Verden går progressivt mot en mer utopisk tilstand med mindre fattigdom, mindre rasisme, mindre økonomisk utnyttelse, mer likestilling osv. Til slutt har vi et paradis på jord, hvor all egoisme og alle forskjeller er borte. (Sverige er kanskje det landet hvor denne utopifantasien er sterkest.)  Og alt som synes å peke i motsatt retning, er et resultat av at enkelte høyreidioter ennå ikke har forstått at vi alle i fellesskap er på vei mot en vidunderlig ny verden. Da kan man som god sosialist bare riste irritert på hodet, som over et uskikkelig barn. Og det er slik hele venstresiden oppfører seg. De nekter å tro at det er noe galt med utopien. Det er alltid mennesket det er noe galt med.» … fortsett å lese «Tilbakeblikk på 2016»

Facebook

Alle de kule kidsa publiserer sine tanker i statusoppdateringer på Facebook, gjerne med STORE BOKSTAVER I OVERSKRIFTEN, og de får mange lesere. Jeg ville også fått flere lesere dersom jeg gjorde det samme, men jeg foretrekker dette rolige hjørnet av nettet. Før Facebook overtok, var det på bloggene busta føk, og det var noen heftige diskusjoner også her på landgaard.no for en del år siden. Nå har jeg kanskje to-tre lesere igjen som sjelden eller aldri kommenterer, og merkelig nok foretrekker jeg det slik. I alle fall for øyeblikket.

Så hva har jeg gjort etter at jeg fullførte masteroppgaven om viljesbegrepet hos Nietzsche og Schopenhauer i fjor? Jo, som jeg nevnte i mai, har jeg vært beskjeftiget med romanomskrivning, og når det gjelder La alt håp fare, kan jeg røpe at den nye versjonen ble refusert hos seks forlag i løpet av våren og forsommeren. Det var ikke interesse hos noen av dem for engang å diskutere prosjektet. Jeg bestemte meg derfor for å gi opp den romanen. I alle fall for øyeblikket.

Min andre roman, Det absolutte nullpunkt, som ble unnfanget i januar 2007, altså for snart ti år siden, har vært underlagt disseksjon, partering og sammensying de siste månedene, og denne kirurgiske operasjonen kommer til å fortsette frem til neste år. Jeg håper å la den nye versjonen gå forlagsrunden før snøen smelter, i den grad det legger seg snø her i Berlin. … fortsett å lese «Ett år etter masteren»

Facebook

I dag, 5. mai, er det farsdag i Tyskland. I motsetning til morsdagen, som feires andre søndag i mai (i Norge andre søndag i februar), faller farsdagen alltid på den bevegelige helligdagen Kristi Himmelfartsdag. Morsdagen i Tyskland er som morsdagen i Norge: blomster og gaver til mor. Men farsdagen i Tyskland er litt annerledes. I det tidligere Øst-Tyskland ble den kalt "Herrentag", og på den dagen drar mannfolkene ut i det fri for å drikke øl sammen. Som dette bildet viser, går de ofte rundt med en "Bollerwagen" full av ølflasker.

Foto: Udo Weger (bild.de).
Foto: Udo Weger (bild.de).

Jeg var selv ute på tur i dag, i Köpenick og Friedrichshagen, som ligger et godt stykke øst i Berlin, og der så man dem, unge og eldre menn, gående eller syklende, gatelangs eller i parker, skrålende og skålende, tydeligvis glade for å ha sluppet ut hjemmefra. Det var også noen grupperinger med begge kjønn og mer sivilisert stemning. Men øl skulle det være.

… fortsett å lese «Herrenes dag»

Facebook