Hopp til innhold

6

Jeg registrerer at forfatterkollega Gabriel Michael Vosgraff Moro også har latt seg indignere over Bokprogrammet. I "Folkelighetens tyranni" lister han opp ti mer eller mindre presise punkter om hvorfor programmet ikke holder mål. Et forholdsvis kort innlegg - og tilsynelatende ikke voldsomt kontroversielt. Kritikk av et program om litteratur? Hvem bryr seg, liksom? Er ikke folk flest mer opptatt av Valla-saken og håndball-VM?

Gabriel Michael Vosgraff Moro. (Fotograf ukjent.)Jeg registrerer at forfatterkollega Gabriel Michael Vosgraff Moro også har latt seg indignere over Bokprogrammet. I "Folkelighetens tyranni" lister han opp ti mer eller mindre presise punkter om hvorfor programmet ikke holder mål.

Et forholdsvis kort innlegg -- og tilsynelatende ikke voldsomt kontroversielt. Kritikk av et program om litteratur? Hvem bryr seg, liksom? Er ikke folk flest mer opptatt av Valla-saken og håndball-VM?

Det overrasket meg derfor hvor mange som har følt for å kommentere dette lille utspillet. I inneværende øyeblikk er det 136 kommentarer på nettsiden, og de fleste ser ut til å være negative, selv om det også er noen som gir sitt bifall. Det er tydelig at Gabriel Moro har truffet en nerve. Han har etter alt å dømme klart å erte på seg "folket". Og det er ikke bestandig så vanskelig; man trenger bare å våge en påstand om at noen vet bedre enn andre, eller at det er forskjell på kvalitet, typisk elitære synspunkter som får mobben til å tenne faklene og spisse høygaflene.

De negative kommentarene rangerer fra det latterlige til det mer seriøse. I den ene enden av skalaen har vi for eksempel "Rudolf Breuer", som gir seg ut for å være Gabriel Moros personlige tjener og rumpevasker, og underholder oss med pikante opplysninger om Gabriels privatliv. Han forteller oss at Gabriel er en kunstnerslask som er ganske slapp og lat, og som ikke tjener særlig mye penger, men derimot sitter mye på do med Pondus i fanget.

Unge herr Breuer har sikkert forsøkt å være morsom, men måten han er morsom på, sier mye om hvilke holdninger som ligger bak: klassisk vulgærsnobberi. Hvis en stakkars jævel våger å kritisere noe for å være for "folkelig", er han automatisk en mislykket kunstner som ikke gidder å arbeide på gølvet sammen med oss gutta, og som i all hemmelighet er full av undertrykte seksuelle fantasier om de tingene han kritiserer. Alle pornomotstandere har en bunke sprikeblader under vasken.

I den seriøse enden av skalaen finner vi den kommentaren som rangerer høyest i Dagbladet, for øyeblikket med 73 anbefalinger. Christina F. Hagen benytter seg også av flåsete argumenta ad hominem, men hun forsøker samtidig å imøtegå Gabriel Moros kritikk.

Imidlertid snakker hun tidvis forbi ham, som når hun kritiserer Moro for å ikke vite hva folket er, samtidig som han uttaler seg på vegne av folket. Men det han har gjort, er bare å hevde at "folket" er en tendensiøs abstraksjon som NRK har lagt til grunn i et forsøk på å "treffe" de brede lag. Gabriel Moro mener at NRK bommer, og at Bokprogrammet derfor blir "dummere enn folk flest". Det er ingen logisk svikt i Moros argumentasjon, kun et spørsmål om hvem som har mest rett hva angår "folkets intelligens".

Videre hevder Gabriel at Bokprogrammet er tabloidiserende, latterliggjørende og ufarliggjørende. Her er det nok en klassisk konflikt, den som alltid oppstår mellom eliten og folket: Skal eliten la folket være i fred med kiosklitteraturen og realityshowene, eller skal de innvidde sjeler opplyse den sinnsformørkede pøbelen og lede dem inn på den rette vei mot de sublime kunstuttrykk? Ja, mener Gabriel. Nei, mener Christina. 

Hun argumenterer med at hvis "spenstige overganger og morsomme vignetter" er det som skal til for å få folk til å bli interessert i litteratur, så er det rette veien å gå. Men Gabriels poeng er jo at folk ikke får noen reell forståelse av litteratur på dette viset. Så da handler programmet egentlig ikke om litteratur, selv om folk kanskje tror det. ("Jeg er litterært begavet, ikke fordi jeg har lest Hamsun, men fordi jeg ser Bokprogrammet hver tirsdag.") Der programmet skulle være opplysende, blir det angivelig bare forflatende. Og Gabriel har rett i at det har forekommet, ofte når tilfeldig utvalgte folk skal uttale seg om ting de ikke har noen forutsetninger for å forstå.

Det er fint å høre folk fortelle om boken som forandret deres liv. Den intervjuede besitter kunnskap om boken og kan relatere den til seg selv, og seerne fatter dermed interesse for den omtalte litteraturen. Men når Hans Olav Brenner spør intetanende folk på gaten hva litterær verdi er, og endatil avsetter mer tid til deres svar og tillegger det større betydning enn det mer kompetente individer har å fortelle, får vi en type fordummende journalistikk som intet seriøst litteraturprogram kan se seg tjent med. Det forekom dessverre i Bokprogrammet som ble sendt 23. januar.

Gabriel og Christina blir nok ikke enige. Kløften mellom dem er så stor at man kan undre seg hvordan det inntil nylig svært homogene norske samfunn klarte seg gjennom hundrevis av år uten en eller annen revolusjon. Kanskje toleransen virkelig er nordmannens ærestegn.

For folk flest er nemlig eliten en gjeng litt forskrudde originaler som lever på statsstipend og sitter i sine elfenbenstårn med sin høyverdige kunst og sine filosofiske teorier, høyt hevet over den harde virkelighet og livets realiteter. Mens for eliten flest er folket en gjeng enkle halvbarbarer som lever i en dekadent gjørme av overforbruk, sosialpornografi, tabloide overskrifter og binærlogisk tenkning. And never the twain shall meet?

Jeg opplever stadig vekk i vårt moderne, inkluderende samfunn at man forsøker å bygge bro mellom elite og folk. Se bare på Forfatterforening-konflikten. Skal folkets forfattere endelig få slippe inn i varmen? De fleste later til å mene det. Uavhengig av hva man mener om den saken, kan man godt berømme Gabriel Moros ønske om at Bokprogrammet skal forsøke å spille på to strenger samtidig: både tilgjengelig for folket og interessant for eliten -- ikke bare det første. TV er jo primært et medium for folket, men selv vi elitære og litterære kan godt tenke oss å se våre interesser ivaretatt på skjermen.

Jeg har sett hver eneste utgave av Bokprogrammet, primært over Internet, og jeg har til en viss grad sans for det. Det er riktignok altfor kort, og det går ikke dypt nok inn i de mest interessante litteraturspørsmålene, og noen ganger (som 23. januar) har det vært så preget av tendensiøs og ensidig journalistikk at hele forsøket på å gi en balansert fremstilling av konfliktens to sider (Frid Ingulstad versus Forfatterforeningen) gikk i dass. Men slikt skjer -- jeg håper og tror Hans Olav Brenner klarer å gjøre det bedre neste gang. (Neste gang var faktisk i går, men det programmet har jeg ikke sett ennå.)

Oppdatering kl. 20:36: Dette innleggets protagonist har nå gått ut på denne bloggen og innrømmet at han også er en av antagonistene. Min analyse reddes imidlertid av at det var den minst viktige antagonisten som var herr Moro i forkledning. Se forøvrig kommentarene for videre redegjørelse.

Oppdatering kl. 21:43: På oppfordring fra herr Moro har jeg publisert dette innlegget også på Hvert ord er en fordom @ Forfatterbloggen. For å øke antall treff, kanskje?

Facebook

5

Debatten om Frid Ingulstad og Forfatterforeningen har virkelig slått noen dører opp på vidt gap. Det skulle ikke forundre meg om døren til Forfatterforeningen også blir slått opp på vidt gap snart, med den konsekvens at både Ingulstad og andre serieforfattere får bli medlemmer. Men hvis det skjer, håper jeg ikke presset fra "anti-elitistene" er årsaken. Jeg beundrer nemlig Anne Oterholm for motet hennes, at hun tør innta en så upopulær posisjon som det er å hevde i fullt alvor (i Norge i dag) at man opererer med "kvalitetsvurdering".

Om Forfatterforeningen på sikt skulle velge å endre sine opptakskrav, er det greit, for det er medlemmenes sak. Men hvis de beholder sin konservative profil og oppfatter seg som medlemmer av en eksklusiv klubb, er det også helt OK. Som ikke-medlem kan jeg mene hva jeg vil om Forfatterforeningen, men jeg har ingen rett til å legge meg opp i dens affærer.

For det som ikke ser ut til å være fattbart for mange, er følgende: Forfatterforeningen er en privat og suveren sammenslutning. Den er ikke et demokratisk valgt organ i statlig regi, og derfor er det ikke slik at enhver norsk statsborger, enten han leser Donald Duck eller Tolstoj, har rett til å bestemme hva Forfatterforeningen skal være, eller hvem som skal opptas som medlem i den.

Det er derimot organisasjonsfrihet i Norge, og det står enhver borger fritt å danne sin egen forening. De som ikke liker Forfatterforeningens vedtekter, kan starte en ny forfatterforening. Det har vært gjort før. 

Jeg forstår godt at mange ser en slags prestisje i å være medlem. Noen blir deprimerte når deres søknad blir avvist, og andre tør ikke engang søke av frykt for avslag. Det er som om medlemskap i Forfatterforeningen er den ultimate bekreftelsen på at man er forfatter -- etter den første bekreftelsen, da man ble antatt, og den andre bekreftelsen, da man ble innkjøpt av Kulturrådet. Men det finnes andre bekreftelser. F.eks. godt salg, litterære priser, antall rosende brev i postkassen. Listen er lang. Men hele bekreftelsesmanien koker ned til frykten for ulikhet. Er ikke jeg en like god forfatter som Dag Solstad? Hvorfor får ikke jeg Kritikerprisen? Hvorfor blir ikke jeg opptatt som medlem?

Likhet. Det ligger kanskje i fagforeningens natur. Selv om jeg aldri har sett på Forfatterforeningen som en fagforening. Mer som en sammenslutning av forfattere som betrakter seg som utøvere av høyverdig litterær kunst. Likevel arbeider den til en viss grad som en fagforening, siden den insisterer på kollektive avtaler (frykt for ulikhet), og den forsøker å ivareta forfatternes økonomiske interesser -- det gjelder også for ikke-medlemmer. 

I mitt forrige innlegg om denne saken laget jeg et skille mellom serieforfattere og "vanlige" forfattere. Jeg antok dette skulle være tilstrekkelig til å forklare hvorfor Frid Ingulstad ikke synes å være et nødvendig medlem i Forfatterforeningen, men for eksempel kunne passe i (den foreløbig fiktive) Serieforfatterforeningen. Nå har det imidlertid kommet inn synspunkter som kompliserer dette bildet. Anne Oterholm skrev nemlig i en notis på Forfatterforeningens hjemmesider: "Det som er helt klart, er at det ikke finnes mulighet for å stenge ute en serieforfatter fra forfatterforeningen bare fordi vedkommende er serieforfatter". I Dagbladet i går gjentok hun det: "det finnes ingen sjangerkrav i DnF som sier at serieforfattere ikke kan bli medlemmer".

Javel? Jeg forstod det slik på Ann Kavli i Bokprogrammet at hun mente det var en åpenbar forskjell på underholdningslitteratur og "seriøs" litteratur, og at disse måtte vurderes på ulike premisser. Med andre ord: Underholdningslitteratur er automatisk ute, mens "seriøs" litteratur alltid er aktuell for vurdering. 

I samme avis samme dag kom forøvrig Finn Stenstad på banen med en interessant betraktning om begrepet "underholdningslitteratur". Han hadde nemlig kalt flere av de (seriøse) bøkene fra sist høst "underholdning" og "underholdningslitteratur", og dette begrepet skulle jo visstnok være reservert for triviallitteraturen. Stenstads hovedpoeng er riktignok at underholdningslitteraturen kan være det som får folk til å lese, og derfor bør den ikke utestenges helt fra det gode selskap, men bipoenget hans -- som også Ingrid Brekke tar opp i dagens Aftenposten -- er at det til syvende og sist er svært vanskelig, og kanskje meningsløst, å trekke en solid grense mellom triviallitteratur og seriøs litteratur. For å sitere Brekke:

På en glidende skala fra søppel til kunstverk, virker det meningsløst å bruke kreftene på å definere hvor på millimeteren grensen går. At kvalitetslitteraturen blir dårligere av at man slapper av på grensepatruljeringen, er også vanskelig å tro. For i virkeligheten forholder hverken lesere, anmeldere eller forlag seg til om en bok er skrevet av et medlem av lauget eller ikke. Vi leter etter magien, opplevelsen, følelsen, erkjennelsen -- det som gjør at vi fortsetter å lese, å søke nye utfordringer og utvide horisonten.

Det er vanskelig å være uenig i dette. Og det er vanskelig å si noe annet enn følgende: Forfatterforeningen kan om så begrunne sine avslag og godkjennelser med stjernenes posisjoner på himmelen. Den er uansett en privat organisasjon bestående av feilbarlige mennesker som har sine individuelle oppfatninger om hva litteratur er, ennskjønt denne oppfatningen er påvirket av andre medlemmer, av tradisjonen innad i foreningen, og av et knippe ubestemmelige faktorer.

Hvis man endelig skjønner at Forfatterforeningen ikke har noe statlig monopol på å definere hva god litteratur er, og at det ikke er noe objektivt kvalitetsstempel å være medlem, antar hele debatten om den store, stygge Forfatterforeningen og de små, stakkarslige serieforfatterne en ganske annen karakter. Man skjønner plutselig at det ikke er noen vits i å la seg indignere over saken.

Det betyr ikke at man må frakjenne Forfatterforeningen enhver innflytelse på norsk litteratur, men det betyr at man må trekke sosialdemokrathjernen sin ut av nisselua og erkjenne at Forfatterforeningen ikke har noe "sosialt ansvar" eller en "demokratisk plikt" til å være inkluderende overfor alle og enhver. Like lite som jeg har en selvskreven rett til å få utgitt en bok på et forlag bare fordi jeg har slitt i årevis med å skrive den.

Facebook

23

Jeg ville heller ikke følt meg komfortabel hvis det var jeg som satt i Anne Oterholms sted da Hans Olav Brenner fra NRK Bokprogrammet spurte meg, med klar ideologisk overbevisning og uten et fnugg av journalistisk objektivitet, hvordan Forfatterforeningen kunne ha hjerte til å utelukke den koselige og folkekjære forfatteren Frid Ingulstad fra egne rekker.

Frid Ingulstad vs. Forfatterforeningen.

For å få et godt bilde av denne pinlige situasjonen bør man absolutt beskue hele Bokprogrammet fra 23. januar. Det utspilles som et drama i samme stil som den litteraturen Forfatterforeningen brutalt ekskluderer. Protagonisten (heltinnen) er Frid Ingulstad, og all sympati ligger på hennes side. Som antagonister (skurker) utpekes de som står i veien for heltinnens mål -- som er å bli medlem av Forfatterforeningen.

Det er tydelig fra første stund at antagonistene, Ann Kavli (forfatter og leder i Det litterære råd) og Anne Oterholm (formann i Forfatterforeningen), ikke har en sjanse. Ikke etter at Brenner har demonstrert hvilken flott dame vår heltinne er, som trekker hundrevis av fans på historisk vandring ved Akerselven, og som stiller opp i et kvinnefengsel og forteller om sine bøker. Hun er elsket av folket, og hun er de svakes beskytter. En uslåelig kombinasjon.

Konfliktens kjerne er at Forfatterforeningen ikke vil ha Frid Ingulstad som medlem, for hun skriver ikke bøker av litterær verdi. Hun skriver ikke dypsindig kunstprosa med noe vesentlig på hjertet, noe som overklassen fra Oslo vest kan fordype seg i over en cognac på Bristol. Derimot skriver hun lettleste serieromaner som behandler basale menneskelige temaer, hat, kjærlighet, svik, og som appellerer til vanlige folk, arbeiderklassen, kassadamer og uføretrygdede husmødre i Troms og Finnmark (for å låne noen termer fra Kjetil Rolness' herlige politiske ukorrekthet i gårsdagens Dagbladet).

Bokprogrammet har en snappy stil som er svært underholdende, men dessverre utarter den seg også til det overfladiske og tendensiøse. Programleder Hans Olav Brenner begynner med å stille seg spørsmålet: "Hva er litterær verdi?" Så løper han rundt i sentrum av Oslo og formidler dette spørsmålet til den vanlige mann og kvinne i gata. Uforberedt og sannsynligvis i tanker om helt andre ting blir de stående der og undre seg -- til noen av dem kommer frem til: "Tja, det må jo være noe som gir leseren et eller annet. Men det kommer jo selvfølgelig an på smak."

Etter at "folket" har talt, er vi slett ikke blitt mye klokere, for litterær verdi er tydeligvis noe subjektivt (som alt annet). Vi spiller derfor opp med klassisk musikk i bakgrunnen og tar turen til -- ja, nettopp -- Bristol for å gå i rette med Overklassen og dens fisefine objektive kriterier, her representert ved Ann Kavli, som er leder for det rådet som bestemmer hvilke forfattere som slipper inn i Forfatterforeningen, og som værsågod skal få besvare det imperative spørsmål: Hva er litterær verdi?

Ann Kavli gjør en iherdig innsats, men får ikke sagt mye. Hun lister opp fire kriterier: 1) språket, 2) originaliteten, særpreget ved teksten, 3) det håndverksmessige, og 4) "det", altså det uutgrunnelige, magiske skurret som oppstår mellom teksten og leseren, X-faktoren. Ingenting mer blir sagt om hva som ligger i språket, originaliteten og håndverket, før Brenner fører saken videre og hevder at mange lesere mener disse tingene er ivaretatt i Frid Ingulstads bøker. 

Når Ann Kavli da prøver å svare på dette, blir vi vitne til at antagonisten og fortelleren snakker forbi hverandre. Om det skyldes programmets redigering eller hennes egen unnvikenhet, er det umulig å svare på for en utenforstående. Istedenfor å gå i rette med Brenner hva angår de nevnte kriterienes innhold, begynner hun nemlig å snakke om forskjellige genre, at underholdningslitteraturen må vurderes ut ifra egne forutsetninger og ikke kan settes i bås med seriøs litteratur.

Til hjelp for oss uinnvidde seere trekker hun en analogi til Hotel Cæsar versus en Ingmar Bergman-film. Men dette premisset, at det er et objektivt skille mellom underholdningslitteratur (Frid Ingulstads bøker) og seriøs litteratur (som skrives av Forfatterforeningens medlemmer), er ikke på forhånd blitt fastlagt og kommer derfor inn i dramaet som et ubegripelig og derfor overflødig element. En mislykket deus ex machina, så å si.

Siden det ikke på noe tidspunkt gjøres et forsøk på å vurdere Frid Ingulstads bøker i forhold til de fire nevnte kriteriene, enn si utdype disse kriteriene, slik at vi forstår hva de dekker (hva er godt språk, hva er godt litterært håndverk, hva er originalt?), er vi like langt og vet ingenting mer om litterær verdi i denne omgang.

Senere i programmet møter vi formannen i Forfatterforeningen, Anne Oterholm. Stadig som den uuttalte beskytter av folkesmaken og sympatiske heltinner spør Hans Olav Brenner hvorfor vi i Norge er så opptatt av å differensiere mellom godt og dårlig. Oterholm svarer med å påpeke at det er nettopp det vi ikke er, og at Forfatterforeningens oppgave bør være å verne om den virkelig gode norske litteraturen. Da er det selvsagt noe som må falle utenfor.

Men heller ikke her forstår vi hva det er som bør falle utenfor. Heller ikke her blir det et spørsmål om Frid Ingulstad skriver godt eller dårlig. Anne Oterholm ender bare opp på et refreng som sier at det er forskjell på serielitteratur og seriøs litteratur, på en som skriver fire bøker i året, og en som skriver én bok på åtte år, og at disse to leire simpelthen ikke ville hatt de samme interesser og mål innen litteraturpolitikk, siden de har så forskjellig utgangspunkt.

Oversatt til et klarere språk mener Anne Oterholm dette: Frid Ingulstad selger 1,4 millioner bøker i året, innenfor serielitteraturen, så hun bryr seg hverken om seriøs litteratur eller om støtteordninger for forfattere som selger lite. Derfor har hun ingenting i Forfatterforeningen å gjøre.

Så da er det kanskje så enkelt som dette: Frid Ingulstad tjener for godt til å bli medlem av Forfatterforeningen.

Men hva med "seriøse" forfattere som selger godt? Det er angivelig ikke salget som har noe å si for medlemskap, men vi må til en artikkel i Dagbladet fra 2005 for å høre Oterholm utdype dette: "En bestselger i bokklubb kan gi deg levebrød i et år eller to, men gir ikke livsopphold i årevis. Ikke engang Jan Kjærstad eller Dag Solstad kan leve av forfatterskapet alene i årevis. Husk at det norske markedet er svært lite. Skal et lite språksamfunn ha en skjønnlitteratur, krever det en stipendpolitikk."

Men hvis man tjener godt eller har en formue man kan leve på resten av livet, har man kanskje ikke interesse av å diskutere stipendpolitikk eller støtteordninger, og da bør man altså ikke være medlem av Forfatterforeningen? Hvorfor er i så fall Jostein Gaarder medlem?

Som et siste tappert forsøk prøver Hans Olav Brenner å ryste serieforfatterne sammen med de seriøse forfatterne i god, gammeldags kan-vi-ikke-alle-være-venner-stil: Hva om vi tar Frid Ingulstad inn i varmen og "lærer henne triksene"? Så kanskje hun blir en seriøs forfatter på linje med de andre. Igjen synger Anne Oterholm refrenget: Denne foreningen vil fokusere på litteraturpolitikk, og det har (ikke sier hun, men impliserer hun) Frid Ingulstad ingen interesse av. Punktum finale.

Brenners naive problemstilling er selvsagt helt urealistisk. Hvorfor i all verden skal Frid Ingulstad plutselig slutte å skrive serielitteratur og begynne å forfatte Solstad-romaner? Oterholm gikk dessverre ikke i rette med Brenners fantasier, så vi seere blir nærmest støtt av hennes avvisende holdning til vår stakkars heltinne. Antagonistene har ikke klart å gi oss den minste forståelse av hvorfor de holder Frid Ingulstad utenfor. Om vår manglende forståelse skyldes NRK eller Ann Kavli eller Anne Oterholm, er vanskelig å svare på.

Heltinnen selv uttaler at hun tidligere har søkt om medlemskap og fått avslag og blitt skuffet, men at hun ikke nå lenger bryr seg om Forfatterforeningen. Og hvorfor skulle hun, hvis Forfatterforeningen er en solidaritetsklubb for fattige forfattere som har slått seg sammen for å påvirke Staten til å gi dem enda mer penger for å skrive smal og uselgelig litteratur? Frid Ingulstad kan fø seg selv og et helt regiment med forfattere, hun trenger hverken litteraturpolitikk eller stipendordninger.

Det er også Bokprogrammets konklusjon, som avslutter skurken Annes opptreden med å panorere kameraet over en svær folkemengde som er kommet til Akerselven for å høre heltinnen Frid fortelle om bakgrunnen for sin romanserie Sønnavind. Frid Ingulstad er elsket av folket og trenger ikke statlige penger eller anerkjennelse av parnassets høye herrer og damer. Hun har tapt kampen om innpass i Forfatterforeningen, men har likevel vunnet den moralske seier: Folkets kjærlighet, min belønning.

Men det er likevel dårlig gjort å holde henne utenfor Forfatterforeningen? Våre to antagonister har jo ikke klart å gi noen god begrunnelse for hvorfor, og Hans Olav Brenner er like langt i sin ikke-fullt-så-verdinøytrale undersøkelse. Så skal vi hjelpe ham?

Den norske Forfatterforening kunne godt ha hatt som formålsparagraf at enhver person som har gitt ut et par bøker, har rett til medlemskap. Det er imidlertid ikke slik den 114 år gamle organisasjonen er gestaltet. Den søker isteden å forbeholde dem medlemskap som skriver bøker av en viss litterær kvalitet, innenfor det som tradisjonelt sett er oppfattet som "seriøs litteratur". Vi har ikke noe godt begrep på norsk for dette, men på engelsk brukes hyppig betegnelsen "literary fiction", som en kontrast til "genre fiction" eller "popular fiction". Det var dette Ann Kavli forsøkte å forklare, men hun hadde ikke screentime nok, og skillet hadde inntil da ikke vært noe tema i programmet.

"Genre fiction" er skjønnlitteratur som skrives innenfor en bestemt genre for å appellere til bestemte lesergrupper, f.eks. kjærlighetsromaner til kjærlighetshungrige husmødre eller fantasyromaner til Tolkien-fans. Felles for all genre fiction er at den tilstreber visse genrekonvensjoner for å skape en umiddelbar gjenkjennelse hos leseren, slik at denne med letthet kan identifisere det skjønnlitterære verket som f.eks. en kjærlighetsroman. Leseren vet dermed hva han får. Han vet riktignok ikke alt, og deri ligger spenningen og nyskapningen, men han vet f.eks. at helten og heltinnen vil få hverandre.

Skulle romanen avvike fra et bestemt formular, vil den være en skuffende opplevelse for en slik leser, og da var den kanskje et mislykket forsøk på genre fiction, eller så var det faktisk "literary fiction" som av denne leseren ble misforstått til å være det første. Forlagene sørger av og til for å unngå slike misforståelser ved å utstyre genre fiction med dramatiske tegninger i sterke farver. Du skal vite at hvis du plukker opp en bok i Frid Ingulstads serie Sønnavind, er det ikke tid for å sette seg på Hotel Bristol med et cognac-glass mellom fingrene. Det er tid for å flytte til Nord-Norge og leve på uføretrygd mens du koker fiskeboller i hvit saus og smugleser innimellom røringen.

"Literary fiction" betegner skjønnlitterære verker som ikke forsøker å etterleve genrekonvensjoner, med unntak av de genrekonvensjoner som tilkommer f.eks. novellen, og de helt basale konvensjoner som konstituerer et litterært verk (f.eks. at teksten er bygget opp av meningsfulle setninger). Literary fiction kan godt benytte seg av genrekonvensjoner, som en kjærlighetshistorie, men er ikke bundet til disse konvensjonene. Utfordringen når man skriver literary fiction, er å bryte konvensjoner, danne noe originalt som for leseren kan oppfattes fremmedartet og besværlig, men som likevel danner resonans på et dypere plan enn det genre fiction makter.

Dessverre er det helt umulig å gi noen fullgod beskrivelse av literary fiction, siden ethvert litterært verk fornyer eller tilstreber å fornye denne "genren". Den litterære smak er også avhengig av konvensjoner, og det kan være svært delte meninger om hvorvidt et verk er "litterært høyverdig".

Det betyr imidlertid ikke at man må oppgi hele ideen om et skille mellom literary fiction og genre fiction, slik Kjetil Rolness prøver på. For mange lesere er det kanskje ingen forskjell, de kan ikke se hva som gjør Dag Solstads prosa bedre enn Margit Sandemos. Men det finnes også et kulturmiljø i Norge som forvalter og skriver litteratur, og som ser disse tingene ganske tydelig. Det er ikke nødvendigvis slik at man kan peke på én og én setning, men når man har lest en del bøker i forskjellige genre, begynner det å avtegne seg et mønster.

Det man derimot kan reagere på, er at de høye herrer og damer ser ned på genre fiction. Frid Ingulstads serier er utvilsomt genre fiction, men det kan likevel være god lesning, ut ifra visse kriterier. En spennende historie, interessante karakterer, og en historieleksjon på kjøpet! Bevares, dette er mer enn nok for mange lesere. De trenger ikke snirklete setninger og filosofiske betraktninger av den typen man leser eller lirer av seg over et glass cognac på Bristol. Men trenger serielitteraturen noe mer enn det den allerede har -- millioner av lesere?

Forfatterforeningen har definert seg som den seriøse litteraturens høye beskytter. Det har den full rett til. Andre forfatterforeninger i andre land har definert seg annerledes. Det har de også full rett til. Men jeg synes det er et sunnhetstegn, om enn det smaker av elitisme, at en så profilert forening våger å ta ord som "kvalitet" og "verdi" i sin munn, og jeg er helt enig med Anne Oterholm i at vårt samfunn gjennomlever en forflatningstid, hvor ingenting skal få lov til å være annerledes.

Jeg likte Frid Ingulstads opptreden i Bokprogrammet. Hun virker som en hardt arbeidende, hyggelig dame, og hun gjør en god innsats for leselysten med sine serieromaner. Men hvorfor vil hun på død og liv definere seg som forfatter på linje med Dag Solstad? Hvorfor trenger hun det? Jeg er ikke overbevist om at hun virkelig trenger det. Det er vi som gjør det. Det er vi som trenger vår evige bekreftelse på at ingen er bedre enn andre, på at klassesamfunnet er en saga blott, og på at elitismen er død og begravet. Norge i et nøtteskall.

Nei, jeg sier det rett ut: Frid Ingulstad trenger ikke Forfatterforeningen, og Forfatterforeningen trenger ikke henne. Hvis hun absolutt vil være medlem av noe, kan hun starte sin egen forening, for eksempel Serieforfatterforeningen, sammen med Margit Sandemo, Anne-Lise Boge, Trine Angelsen, osv. De vil i hvert fall ikke ha behov for statlige støtteordninger i det selskapet.

Nå, Hans Olav Brenner, var dette til hjelp, synes du?

Facebook

På Dagbladets nettsider kunne man i går lese følgende oppslag: "Oversetterne spilte sine kort riktig." Så Oversetteraksjonen 2006 er altså over nå?

På Dagbladets nettsider kunne man i går lese følgende oppslag: Oversetterne spilte sine kort riktig. Så Oversetteraksjonen 2006 er altså over nå?

- Vi krevde 244 kroner per oversatte side. Det har vi ikke fått, men vi har fått gjennom viktige prinspipper, sier Oddrun Remvik, generalsekretær i Norsk Oversetterforening, til Dagbladet.no.

Det viktigste prinsippet er at oversetterhonoraret nå skal beregnes etter lønnsindeksen og ikke konsumprisindeksen. Og normalsatsen heves fra kr 207 per side til kr 233 per side.

Nå står det på Dagbladets side at man kan lese mer på Oversetteraksjonens hjemmesider, men oversetterne har tydeligvis tatt seg en langhelg på byen, for det er ingen informasjon der. Ifølge oversetterne selv er de altså fortsatt i krig. Minner meg litt om da britene invaderte amerikansk-kontrollerte Mississippi i 1815 (Slaget ved New Orleans), fullstendig uvitende om at det var inngått en fredsslutning mellom de to statene noen uker i forveien. Men det var før telegrafen, og nå har vi liksom ... Internet?

[Oppdatering 02.10.2006, kl. 04:25: Ja, har oversetterne oppdatert siden. VI ER I HAVN! utbasunerer de.]

Uansett, nå er det kanskje blitt litt mer attraktivt å oversette, men jeg er ikke overbevist om at rekrutteringen til yrket skyter i været før de dobler det nåværende honoraret. Så fortsatt vil nok gjennomsnittsalderen på Norges oversettere ligge farlig nær den alminnelige pensjonsalderen, og om ti-tyve år -- hvem vet?

Facebook

22

Plutselig er det kommet offentligheten for øre at den tyske forfatteren Günter Grass, feiret nobelprisvinner i litteratur, har vært medlem av Waffen-SS i sine unge år. Og hva er offentlighetens reaksjon? Jo, gi tilbake nobelprisen! Måtte forfatteren aldri gjøre det.

Günter Grass (Scanpix/AP) Plutselig er det kommet offentligheten for øre at den tyske forfatteren Günter Grass, feiret nobelprisvinner i litteratur, har vært medlem av Waffen-SS i sine unge år. Og hva er offentlighetens reaksjon? Jo, gi tilbake nobelprisen! Måtte forfatteren aldri gjøre det.

Nazi-spøkelset henger fremdeles over mange gamle, berømte menn, og straks det blir kjent at de ikke bare kjempet på tysk side som vanlige soldater (som Horst Tappert, vår alles kjære Derrick gjorde), men derimot vervet seg til tjeneste i eliteavdelingene, SS og det som verre er, kommer ramaskrikene villig vekk.

Fra vårt perspektiv i dag kan vi godt enes om at nazismens fremvekst var et beklagelig kapittel i verdenshistorien, på samme måte som vi enes om at islamistisk terrorisme er det. Men hvis vi kunne gi Nobels fredspris til Arafat, enda vi visste hvilke aksjoner han hadde stått bak, hvorfor skulle vi kreve Nobels litteraturpris tilbake fra Grass? Hva i alle dager har litteraturprisen å gjøre med forfatterens fortid eller politiske holdninger?

Når det er sagt, kan det også nevnes at Günter Grass er blant dem som i etterkrigsårene har tatt et moralsk oppgjør med nazismen. Det er derfor smålig å behandle ham som en krigsforbryter bare fordi han nå viser seg å ha vært tilknyttet den selvsamme bevegelsen i sin ungdom. Den politisk korrekte venstreintelligentsiaen skyr ingen midler i sin jakt etter å rive ned store menn.

Jeg har riktignok ikke lest Günter Grass. Blikktrommen er det eneste jeg har et forhold til, men da kun filmversjonen. Nå har imidlertid denne negative oppmerksomheten han er blitt til del, fått meg interessert i mannen. Hans selvbiografi, Beim Häuten der Zwiebel, kommer derfor til å ligge på soveromsgulvet mitt i høst. (Ja, jeg sover på en madrass.)

Facebook